Velferdsprofitt og innsparingsmyter

I årevis har tilhengerne av kommersiell velferd skapt tall de hevder beviser at det offentlige sparer penger på privatisering og konkurranseutsetting. Problemet er at påstandene om innsparing svært sjelden stemmer. Vi har sett at tallene likevel over tid blir til seiglivede innsparingsmyter.

For velferdsstaten vil bidra til å knuse mytetallene som kommer til å svirre i lufta og debattene i kommunevalgkampen 2019. Forklaringen på hvorfor NHO og andre som arbeider for kommersiell velferd skaper innsparingsmytene ga daværende administrerende direktør Petter Furulund i NHO Service under et møte på Litteraturhuset i Oslo 23. mai 2011. Furulund ble kritisert for at NHO sendte informasjon til alle kommuner om potensiell innsparing ved privatisering, som inneholdt udokumenterte tall og innsparingspåstander. Da han ble konfrontert med at beregningene kanskje ikke var helt riktige svarte han: "Det er mulig det, men det som skiller er at vi har beregninger." (Se video av Petter Furulund, NHO Service her.)

Hver gang en omstilling eller privatisering skal selges inn, kommer det fram nye tall for innsparinger. Hvor kommer disse tallene fra, og er det hold i tallene? Er et tall først lansert så henger det ved i debatten. De forbeholdene som kanskje ble nevnt i første lansering, eller som svar på kritikk, kommer ikke frem i de politiske debattene. Tallene lever sitt eget liv.

Her er fire innsparingsmyter og faktaene som knuser dem:

  1. Mytetall «eldreomsorg»: «Takker nei til å spare 440 millioner» 
  2. Mytetall «barnehagesparing»: Spart 22.8 mrd på private barnehager
  3. Mytetall «lite profitt på privat velferd»: NHO slår hull på profitt-myter
  4. Mytetall «null profitt på skole»: Kommersiell drift til tross for profittforbud

 

Mytetall «eldreomsorg»: «Takker nei til å spare 440 millioner»

Nyheten på NRK 6.3.2019 om at Oslo byrådet «Takker nei til å spare 440 millioner» ved å si nei til å konkurranseutsette eldreomsorgen er ikke bare misvisende, det er feil. Som så ofte før er det sammenligning av epler og pærer som fører til tallmyter. I denne saken var det et spørsmål fra FrPs Carl Ivar Hagen om hva som er gjennomsnittlig timekostnad ved egenproduksjon av praktisk bistand og hjemmesykepleie, og hva som er gjennomsnittlig timepris for de samme tjenestene ved innkjøp fra private. Hagen ba byrådet om beregning av et teoretisk sparetall ved å sammenligne timeprisene. Byrådet svarte med tallet 440 millioner kroner og understreket at dette er en teoretisk størrelse og ikke et reelt handlingsalternativ.

Kommunal timepris dekker nemlig også arbeid de private ikke gjør, som fører til høyere kommunal timesberegning: 1) Nattarbeid, der bydelen utfører om lag 90 prosent av tjenestene. Nattarbeid har nattillegg og øker allmenn timepris i bydelene. 2) Lovpålagte oppgaver, med blant annet individuell plan. 3) Beredskapsansvar for akutte situasjoner, ulykker og katastrofehendelser med nye pleietrengende. 4) Beredskap om det oppstår svikt hos de private. 5) Overtallighetsgaranti – med bakgrunn i arbeidsmiljøloven og tariffavtalen. 6) Innovasjon og kvalitetsutvikling med tverrfaglige team som bedrer kommunens totale hjelp til pleietrengende, habilitering og rehabilitering. Dette gjøres i kommunen for at erfaringene kan spres. Kommunen har ikke opplevd tilsvarende innovasjon og kvalitetsutvikling fra de kommersielle de siste årene.

De private driver i hovedsak innenfor de enkle og standardiserte tjenestene, dermed kan deres timepris være lavere. Den viktigste forskjellen er at de private betaler mindre til pensjonssparing for sine ansatte enn kommunen.

 

Mytetall «barnehagesparing»: Spart 22,8 mrd på private barnehager

Private Barnehagers Landsforbund (PBL) skriver til en høring på Stortinget i oktober 2018: «De siste ti årene har norske kommuner spart 22,8 milliarder kroner på å la private (…) drive barnehager, sammenlignet med om kommunene skulle drevet barnehagene selv (Agenda Kaupang, 2018, revidert rapport).» I 2017 kom Agenda Kaupangs første rapport, som PBL altså skriver at er revidert i 2018. I den opprinnelige rapporten var den påståtte innsparingen for ett år 2.15 mrd. Tall og metode ble kraftig kritisert i 2017. Den reviderte rapporten i 2018 bygger på nøyaktig samme metode og nå var altså tallet vokst til 2,28 mrd kr per år og var blitt ganget opp med 10 år. Mytetallet er ikke mer riktig i 2018-rapporten – metoden er den samme.  

Feilene i mytetallet er graverende: 1) I 2017-vesjonen av rapporten skrev Agenda Kaupang: «Når vi har beregnet utgiftene til kommunale barnehageplasser for det offentlige, har vi måttet gjøre noen skjønnsmessige vurderinger.» «Administrasjonskostnader» er et slikt skjønnstall som er lagt inn i regnestykket og får de kommunale kostnadene til å se større ut. Da kan mytetall komme ut i den andre enden. Sitatet er tatt ut i 2017-rapporten – men metoden som er brukt er den samme i den reviderte rapporten fra 2018. Telemarksforskning har gjort en grundig analyse av kostnader i kommunale og private barnehager, basert på barnehagenes regnskapstall. De fant at kommunale i gjennomsnitt kostet ca 3,7 prosent mer pr plass, (og ikke ca 10 %, som PBL hevder).

2) Første steg i Agenda Kaupangs regnestykke er å ta samlede overføringer fra kommunesektoren til private barnehager (det er et tall over brøkstreken) og dele det på antall oppholdstimer i private barnehager (det er et tall under brøkstreken).  Da får de en kostnad pr oppholdstime i private barnehager. Neste steg er å beregne kostnader pr oppholdstime i kommunale barnehager. Her bruker man kommunenes kostnader til egne barnehager (over brøkstreken) og antall oppholdstimer i kommunale barnehager (under brøkstreken). Så sammenligner en disse to tallene (etter noen korrigeringer, bl.a. administrasjonskostnader i kommunene, som nevnt over).

Agenda Kaupang tar så kostnader pr oppholdstime i kommunale barnehager minus kostnader pr oppholdstime i private barnehager og kommer frem til et tall som viser hvor mye lavere kostnadene pr oppholdstime er i private barnehager. Dette ganger de deretter opp med antall oppholdstimer på årsbasis, og kommer frem til drøyt 2 milliarder kroner spart pr år («2,28 mrd er gjennomsnittet for de 10 siste årene).

Problemet med Agenda Kaupangs regnestykke er at tallet for kostnader pr oppholdstime i private barnehager ikke kan sammenlignes med tallet for kostnader pr oppholdstime i kommunale barnehager. I tallet som oppgis for kommunene inngår en rekke små barnehager i mindre kommuner, som gjør at kostnadene pr oppholdstime blir høyere. I tillegg har Telemarksforskning også identifisert de andre årsakene til kostnadsforskjellen. De kommunale barnehagene har:

- Færre barn pr ansatt, dvs høyere bemanning (også når en ser bort fra personal som er knyttet til barn med spesielle behov).
- Høyere lønnskostnader pr årsverk (ca 66 000 kr), som i hovedsak skyldes at kommunale barnehager har personale med høyere ansiennitet.
- Høyere pensjonssparing (ca 33 000 kr pr årsverk) 

Statistisk sentralbyrå kunne (4.2.2019) fortelle at offentlige overføringene til private barnehager i 2017 resulterte i 1,2 milliarder kroner i overskudd i de private barnehagene. Det er penger som kunne vært brukt til beste for barna, de ansatte og foreldrene i stedet for som profitt til velferdsprofitørene.

 

Mytetall «lite profitt på privat velferd»: NHO slår hull på profitt-myter

NHO Service og Handel lanserte i 2018 en rapport kalt «Finansielle nøkkeltall for den private behandlings- og omsorgsnæringen» utført av Menon Economics. NHO-direktøren Anne-Cecilie Kaltenborn hevder i pressemeldingen at «rapporten slår hull på profitt-myter". Til Klassekampen 06.12. sier hun at hun tror at denne rapporten vil legge debatten om velferdsprofitt død.

Hovedfunnene i rapporten er at utbyttene er lave og marginene små. Det er vanskelig å forstå hvilken myte det skal slå hull på. For utbytte og driftsmargin er ikke nødvendigvis de relevante tallene for å forstå hvordan velferdsprofittørene tjener de store pengene. Se for eksempel kronikken Velferdsprofitører tar ikke utbytte.

På lanseringsmøte stilte NHO opp med tre medlemsbedrifter: en ideell, en norsk kommersiell og en kommersiell aktør eid av internasjonal finanskapital. Men kritikken mot velferdsprofitt rammer kun to av disse. Forskjellen på ideelle og kommersielle aktører er et sentralt kjernepunkt i debatten om velferdsprofitt ettersom det kun er kommersielle eiere som forventer profitt. En «faktabasert debatt og dialog» bør ikke putte ideelle og kommersielle aktører i samme sekk. Det er en grunnleggende forskjell på overskudd i en ideell virksomhet og i en kommersiell bedrift, nemlig at enhver kommersiell eier på et eller annet tidspunkt og på en eller annen måte skal realisere en fortjeneste - altså hente ut profitt.

Tallene i selve rapporten er nok riktig beregnet, men lite relevante om en vil ha fullstendig oversikt over hvordan og hvor mye velferdsprofitørene tjener på offentlig finansierte velferdstjenester. Disse tallene svarer ikke på kritikken fordi de ikke beskriver flere strategier for fortjeneste/profitt enn utbytte.

 

Mytetall «null profitt på skole»: Kommersiell drift til tross for profittforbud

Friskoleloven og høyskoleloven stadfester at «alle pengene skal komme elevene/studentene til gode. Likevel har tilsyn avslørt at statsstøtte og skolepenger har gått til privat profitt. Etter at blå-blå regjeringer har godtatt utvidet formål til private skoler, og sluppet inn kommersielle eiere, har privatskoleparadokset oppstått: Hvordan tjene penger på skole når det er ulovlig å tjene penger på skole? Dette er spørsmålet kommersielle eiere har stilt seg, og funnet svaret på. Tilsyn utført av Utdanningsdirektoratet og Kunnskapsdepartementet viser at  flere private skoler med kommersielle eiere, har omgått lovens krav om profittforbud. 

Eksemplene står i kø: 

  • I 2019 avdekket tilsyn med Akademiet og Metis skoler at konsernene hadde leaset ut datamaskiner til skolene fra selskaper i samme konsern for over 7,8 millioner kroner.
  • I 2015 avslørte Dagens Næringsliv at eierne hadde hentet ut over 100 millioner kroner i ulovlig utbytte fra den statsstøttede private høyskolen Westerdals Oslo ACT i Oslo. Skolen mottok statsstøtte for linjer som ikke var godkjente, og studentene betalte dobbelt så mye i skolepenger som loven tilsa over en periode på ti år. Studentene saksøkte skolen og vant rettssaken i Oslo tingrett. Skolen ble dømt til å tilbakebetale tilsammen 30 millioner kroner til sine tidligere studenter. I 2018 ble det kjent at leieavtalen knyttet til skolebygget på Vulkan var overpriset, og skolen måtte betale tilbake ytterligere 3,4 millioner kroner av statsstøtten.
  • I 2014 fikk den kommersielle privatskolekjeden Akademiet et tilbakebetalingskrav på 12,7 millioner kroner i statsstøtte, etter at det ble avdekket at skolene hadde betalt mer enn markedspris for tjenester fra andre selskaper i samme konsern. 
  • I 2013 ble Bergen Private Gymnas og Metis Akademiet videregående skole pålagt å tilbakebetale tilsammen 8,1 millioner kroner på grunn av internleie over markedspris. I 2018 publiserte Utdanningsdirektoratet en ny tilsynsrapport for årene 2012-2014 som viste at de hadde fortsatt praksisen med overpriset leie. Det nye kravet om tilbakebetaling var på ytterligere 21,5 millioner kroner.
  • I 2008 måtte skolekjeden John Bauer betale tilbake 7,3 millioner i statstilskudd, fordi skolene hadde betalt for mye for konsulenttjenester fra egne selskap. John Bauer Norge slo seg konkurs etter dette, og 150 elever ble stående uten skoleplass midt i sommerferien. 

I boken Privatskoleparadokset: Kunsten å tjene penger i et marked som forbyr profitt kan du lese mer om hvordan statsstøttede kommersielle skoler klarer å tjene penger, tross profittforbud.

 

Her finner du andre mytetall:

NHO Service gjentar talltriksing med kommunale tjenester 29.11.2011

De brysomme fakta: Privatisering gir ikke økt effektivitet 26.9.2011

Det magiske innsparingstallet 30.10.2012

Blind tro på magiske innsparingstall 28.5.2014

Å ha tall er ikke nok 23.8.2017

NHO med nytt forsøkt på å stilne velferdsprofittdebatten 12.12.2018

Tips andre om artikkelen

Send til flere mottakere med komma mellom adressene


RSS For velferdsstaten

For velferdsstatens podkast

Få med deg de siste episodene av For velferdsstatens podkast. Du finner den på Itunes, Spotify og SoundCloud.

Pamfletten Velferd uten profitt

En håndbok som gir argumenter mot privat profitt på felles velferd, kunnskap om problemet i de ulike sektorene og erfaringer fra kommuner som dropper kommersielle aktører. Bestill pamfletten her. 

Pamfletten Profittfri velferd

En håndbok for folkevalgte, fagorganiserte og alle andre som ønsker å bidra til at vi prioriterer fellesskap foran profitt. Bestill pamfletten her.

Boka Velferdsprofitørene

Les kronikker, omtale og debatt om boka her. Boka kan bestilles hos Forlaget Manifest.

Notater

Hva bør vi lære av Sverige?
Veien til profittfri velferd
Kommersielle skoler i Norge
Lærdommer fra Skottlands solidariske helsevesen
Konkurranseutsatte sykehjem i Norge
Alle pengene til barna?
NHO på ville veier?

 

 

 



 

 

 

smartedit