Har vi et problem dersom en tillitsreform fører til «produksjonsfall»?
Av Linn Herning, daglig leder i For velferdsstaten
Publisert i Klassekampen 27.03.2021.
Alle de rødgrønne partiene lover nå ny styringsmodell i offentlig sektor. De vil bort fra dagens mistillitsstyring fra toppen og over til større tillit til faglige vurderinger i førstelinja. Et slikt oppgjør med kontroll- og markedsstyring var en av de store unnlatelsessyndene til det forrige rødgrønne regjeringsprosjektet. Dette er derfor overmodne lovnader.
Den unisone endringsviljen er et interessant uttrykk for et politisk skifte, men det avgjørende er om såkalt tillitsreform skaper endring som monner for innbyggere og ansatte. På NTL-konferansen i april advarte Ap-leder Jonas Gahr Støre mot en situasjon der tillitsreform fører til «produksjonsfall». Han unnskyldte ordbruken, så la språkdebatten ligge litt. For han kan ha et viktig poeng. Eller være på ville veier.
Produksjon av offentlige tjenester er en realitet, selv om produksjonsbegrepet er høyst problematisk. Lange køer for saksbehandling og manglende tjenestetilbud svekker tilslutningen til fellesskapsløsninger. Derfor må man ta slike problemer på alvor. Spørsmålet er ikke om man bør gjøre noe når for eksempel saksbehandlingstiden på Nav øker, men hva man skal gjøre.
Det mest sentrale trekket ved dagens styringssystem er at det styres etter forenklede måltall. Dette er systemets store styrke, og samtidig dets grunnleggende problem. Styrken er at det blir enkelt å kommunisere mangler og suksesser. Problemet er at offentlig sektors produksjon ikke lar seg fange av slike enkle tall. For når fokuset trekkes mot det som enkelt kan måles, bidrar det til å undergrave tjenestenes brede samfunnsformål.
Det hjelper ikke innbyggerne å få sine saker behandlet raskt dersom de blir behandlet feil. Tvert imot gjør det vondt betydelig verre. Og hvis man prioriterer enkle saker for å øke produksjonen, bryter man fort med sektorenes samfunnsoppdrag.
At skylden for produksjonsproblemer gjerne legges på de ansatte, er et annet sentralt problem i dag. Det er nemlig ikke vanskelig å få ned saksbehandlingstid. Man pålegger bare de ansatte å behandle flere saker per dag. Da øker den målbare produksjonen. Men samtidig øker også presset mot å ta enkle saker, ikke ta seg tilstrekkelig tid til riktig saksbehandling eller «jobbe seg i hjæl». Det dagens system forteller de ansatte, er at det er viktigere å produsere mye enn å levere gode tjenester. I de tilfeller der dette har gått for langt, vil et produksjonsfall kunne være avgjørende for å skape bedre tjenester.
Et annet velbrukt alternativ for å øke produksjonen er konkurranseutsetting av tjenestene. Slik åpner man for konkurranse nedover om lønns- og arbeidsvilkår og kan dermed få ned prisen per ansatt. Produksjon, produktivitet og effektivitet er i det snevre markedssystemet forstått som forholdet mellom produksjon per ansatt og pris per ansatt.
Skal tillitsreform bli et oppgjør med det rådende styringssystemet, må det innebære et endret syn på «produksjon» i offentlig sektor og målingen av denne. Hvis Støre med sin advarsel mot «produksjonsfall» mener dårligere skår på målesystemets egne suksesskriterier, uten en bredere forståelse for hva disse forteller og hva de skjuler, er han på ville veier.
Mener han derimot at også et tillitssystem må ha en forståelse av «produksjon» i offentlige tjenester som fanger opp «leveranseproblemer» som lang saksbehandlingstid, manglende tilbud eller telefonkøer, påpeker han et viktig område der mye arbeid gjenstår. Hovedutfordringen med tillitsreform blir å skape suksesskriterier som tar inn over seg offentlig sektors kompleksitet og brede samfunnsmandat.
Skal tillitsreform lykkes er det derfor helt avgjørende at de rødgrønne politikerne ikke lar seg vippe av pinnen dersom de gamle måltallene peker nedover. De må stå for sin politikk, selv om det skulle storme. Og stormen vil komme. Dette er et lengelevende system med en forlokkende indre logikk og sterke forsvarere. Vi må heller ikke glemme at forenklede målesystemer passer som hånd i hanske med en overeffektivisert journalistikk der en av paradegrenene er å konfrontere politikere med målinger som går opp og ned. Men et nytt system kan ikke forsvares på det gamle systemets premisser. Større tillit til faglige vurderinger i førstelinja avhenger av et oppgjør med målesystemets banalisering av det førstelinja «produserer».