Kanonene er våre!

av | mar 19, 2021 | Folkestyre

Pariserkommunens 150-årsjubileum innbyr til refleksjon over vår tid.

Av Linn Herning
Publisert i Klassekampen 18.mars 2021

Klokka tre på morgenen den 18 mars 1871 ble franske regjeringstropper sendt for å hente den parisiske nasjonalgardens kanoner på Montmartre.

Kanonene var finansiert av innbyggerne i Paris for å forsvare hovedstaten under den fransk-tyske krigen. De var ikke villige til å overgi dem til regjeringen, som hadde forlatt Paris til langvarig tysk beleiring. Det folkelige opprøret som kampen om disse kanonene utløste sees på som startpunktet for Pariserkommunen.

I 72 dager styrte folket i Paris sin egen by i opposisjon til den nasjonale regjeringen, og oppfordret resten av landet til å gjøre det samme. Pariserkommunen innførte omfattende demokratiske reformer, offentlige tjenester, sosiale tiltak, rettigheter for kvinner, skille mellom kirke og stat, arbeidsregulering – og de rev en enorm statue av Napoleon. Den 21. mai rykket regjeringstroppene inn igjen i Paris og startet det som er kjent som den blodige uke. Pariserkommunens siste kanonskudd ble avfyrt i rue de Paris den 28. mai.

Kamp om kanoner kan virke fjernt fra vår samtid, men det er ikke mer enn to år siden den franske regjeringen møtte et folkelig opprør med gummikuler og sjokkgranater. Både i Norge og Frankrike hadde mange problemer med et folkelig opprør som brukte ukjente kampmidler (okkupasjon av rundkjøringer), nye symboler (gule refleksvester) og som verken hadde talepunkter eller politiske krav klare. Misnøye med synkende kjøpekraft og demokratisk innflytelse var sentralt, men forklaringene på situasjonen sprikte derimot enormt mellom elitistisk miljøpolitikk, sentralisering, kapitalisme, politisk korrupsjon og innvandring.

Det finnes heller ingen enighet rundt forklaringene på Pariserkommunen. Karl Marx, som levde samtidig og var aktiv i idékampen både før og etter, omtalte det som den franske borgerkrig. For ham var dette et arbeiderklasseopprør mot en fransk elite som var mer redde for sitt eget folk enn for tyske soldater. Andre forklarer opprøret som en nasjonalistisk reaksjon mot en regjering som kapitulerte for tyskerne og lot den tyske hærsjefen Bismarck proklamere det tyske keiserdømmet i Solkongens speilsal i Versailles. Regjeringen, som måtte flykte fra Paris, mente det var et pøbelvelde av alkoholiserte arbeiderbarbarer og kvinnelige pyromaner.

Folkelige opprør starter oftere med misnøye enn med et entydig politisk program. I en tid som vår der de sosiale og økonomiske forskjellene er stadig større, samtidig som tiltroen til politikkens potensial er svak, er det politisk farlig å avvise folkelig engasjement fordi formen er feil. En av forskjellene mellom Pariserkommunen og de gule vestene var at under Pariserkommunen var venstresidens ideer og talspersoner sterke. De var også på folkets side.

Det verserer et uttrykk på norsk venstreside om at franskmenn demonstrerer sin avmakt i gatene, mens vi viser vår makt ved forhandlingsbordet. Det er ikke bare en rimelig selvgod forståelse. Den er også grunnleggende feil. Vi kan ikke se bort ifra hvordan kamper i andre land alltid har påvirket vårt eget. Det måtte også (og må fortsatt) rimelig mye bråk til på gater og torg før norsk arbeiderbevegelse fikk sin plass ved forhandlingsbordet.

Det folket i Paris skjønte denne morgenen for 150 år siden, var at den som kontrollerte kanonene også kontrollerte Paris – og dermed Frankrike. Politikk er ikke bare ideer. Det handler minst like mye om midlene til makt og hvem som kontrollerer dem.

Bla i arkiv

Forfatter: <a href="https://www.velferdsstaten.no/author/for-velferdsstaten/" target="_self">For Velferdsstaten</a>

Forfatter: For Velferdsstaten

Alliansen For velferdsstaten kjemper for å opprettholde og videreutvikle de velferdsgoder og rettigheter som er vunnet gjennom lang tids faglig og politisk kamp her i landet. Vi avviser undergraving, kommersialisering og markedsorientering av våre velferdsordninger.