Manus:
Barnevernet er en unik velferdstjeneste, men har også fellestrekk med mange andre velferdstjenester. For velferdsstaten har fulgt velferdstjenestene over år og sett hva som skjer i sektor etter sektor når offentlige tjenester styres etter markedsprinsipper og deler av tjenestene settes ut til private og kommersialiseres. Dette preger i stor grad også barnevernet. Hvordan det er organisert, styrt og finansiert etter den siste store barnevernsreformen i 2004.
Felles når offentlig finansierte velferdstjenester markedsrettes er at alle tjenester på alle nivåer påvirkes og endres, også de tjenestene som kommunen og staten fortsatt driver selv. Også de tjenestene som drives ideelt, uten mål om fortjeneste. Felles er også at markedsstyringen forsterker og skaper flere samhandlingsproblemer. Samtidig er samhandling og samarbeid selve nøkkelen til gode velferdstjenester. Og jo mer komplekse tjenester, jo mer avhengig er vi, samfunnet, av at samarbeid og tverrfaglighet fungerer.
Felles for markedsstyring av offentlige velferdstjenester er at trykket på å innføre systemer som kan måles, telles og kontrolleres øker. Felles er at det blir flere gråsoner rundt det offentliges kontroll med tjenestene, og i tjenester som driver myndighetsutøvelse, er det særlig problematisk.
Markedssystemets svar på problemene er gjerne forsøk på å innføre mer kontroll og mer sentralisert styring av fagutøverne i førstelinjene. Balansegangen mellom sentralisert kontroll og fagutøvernes mulighet til å anvende et godt begrunna faglig skjønn, er særlig krevende i velferdstjenester der de som skal ha hjelp er i sårbare livssituasjoner.
Der hva som er riktig hjelp vil variere mye fra situasjon til situasjon, og god hjelp vil være avhengig av at hjelperne har et handlingsrom og anvende fagkunnskapen sin i.
Fagbevegelse og rød-grønne partier har tatt til orde for en tillitsreform i offentlig sektor. LO har fremmet en tillitsmodell der det slås fast at de ansattes kunnskap og kompetanse er offentlig sektors fremste ressurs. I stedet for unødvendig måling og kontroll må derfor de ansatte få tillit til å gjøre jobben sin.
Barnevernet har under dagens styring, finansiering og organisering trange kår for å innføre en tillitsreform. Barnevernet er – på tross av at det er en av våre mest komplekse velferdstjenester, – en av de tjenestene der markedsstyringen og innføring av mål- og resultatstyring og styringsprinsipper fra det som ofte kalles New Public Management (NPM) – har gått lengst.
Dette er et stort paradoks. Fordi barnevernet kanskje er den velferdstjenesten som egner seg aller minst for denne typen styring. Barnevernet driver også myndighetsutøvelse.
Ofte sitter eierne av de kommersielle velferdsselskapene langt utenfor Norge. De er ikke en integrert del av den norske velferdsstaten, og kan ikke delta i et langsiktig og helhetlig arbeid for å utvikle gode og sammenhengende tjenester over tid i Norge.
Likevel har Stortinget latt kommersielt barnevern nå bli større enn det offentlige barnevern innenfor noen av de mest komplekse tjenestene barnevernet har ansvaret for.
Det som skjer i barnevernet, er del av en større samfunnsutvikling. Det er for eksempel mange likehetstrekk mellom utviklingen av spesialisthelsetjenesten og utviklingen av barnevernet. Dette er en politisk styrt utvikling. Vi trenger derfor en politisk debatt om utviklingen er rett.
Til syvende og sist er det Stortinget som har ansvaret og det er også Stortinget som kan endre forutsetningene rundt arbeidet i velferdstjenestene.
Folkevalgte og andre som vil noe positivt nytt, må forstå hvordan kommersialiseringen og markedsrettingen av barnevernet har endret rammene rundt barnevernets arbeid. Den delen av barnevernet som er knytta til kjøp, salg og konkurranse er nå så stor at det påvirker hele barnevernets arbeid. Også det barnevernet som drives i kommunene, også det barnevernet som drives ideelt. I rapporten kalles derfor den rådende trenden for «markedsbarnevernet».
Regjeringens barnevernsreform fra 2014 vil videreføre dette markedsbarnevernet og forsterke de problemene det fører med seg. Ønsker vi en annen utvikling må vi engasjere oss. Vi må delta i debattene, vi må sette ord på problemene og vi må fremme de positive alternativene.
Hvis ikke fagbevegelsen, opposisjonen og andre med barn og ikke marked i sentrum, tar opp kampen, så maler den andre kværna videre uimotsagt.
Bare at det nå i rapporter til regjeringen fra konsulentselskapene problematiseres at barnevernet har høyere barnevernsfaglig kompetanse enn økonomisk og innkjøpsfaglig kompetanse synes jeg er et stort varsku.
Enda mer alvorlig blir det når regjeringen i høringen som er ute om private i barnevernet slår fast at:
«Sammenliknet med andre tjenesteområder er bruken av private tjenesteytere i barnevernet lite regulert. Kvalitetssikringen av tjenestene er i stor grad overlatt til den enkelte barnevernstjeneste og Bufetat i forbindelse med anskaffelsesprosessene. Samtidig er barnevernet som tjenesteområde kjennetegnet av særlig sårbare brukere og inngripende tiltak, med særtrekk som gjør at det kan være krevende å kjøpe riktig selv ved korrekte innkjøp.»
Når barnevernet har særtrekk som gjør det krevende å kjøpe riktig selv ved korrekte kjøp, så betyr dette i klartekst at barnevern er ikke egnet for marked. Anbudssystemet vil aldri klare å organisere seg bort i fra det problemet. Kommunene vil heller aldri klare å ramme inn tjenestene sine så presist at de er sikre på hva de kjøper.
Det betyr også at grensene for myndighetsutøvelse stadig presses. Det er alvorlig. Det er bare det offentlige barnevernet som kan drive offentlig myndighetsutøvelse.
Hvis ikke troen på at det er mulig å kjøpe riktig av kommersielle virksomheter i barnevern forlates, så vil rammene rundt barnevernets arbeid fortsette å utvikles med markedet som mål. Det får store konsekvenser for fagutviklingen i hele barnevernet og det får store konsekvenser for det samarbeidet som er nødvendig mellom tjenester og innad i tjenester.
………………………………………………………………
Jeg leste her om dagen at Hippokrates skal ha sagt: Viktigere enn å vite hvilken sykdom et menneske har, er å vite hvilket menneske som har sykdommen. Oversatt til barnevernet kunne det kanskje vært sagt:
Like viktig som å vite hvilke problemer en familie eller et barn har, er det å vite hvilket barn og hvilken familie som har problemet.
Det er den krevende jobben barnevernet står i. Det holder ikke bare å vite hva som er problemet, barnevernet må også forstå hvem de er – de som trenger hjelp. Og fordi alle mennesker er forskjellige, kan aldri den hjelpen bli instrumentell, lik for alle.
I Barneombudets rapport «De tror vi er shitkids» beskriver en 17 år gammel gutt en god barnevernsarbeider på denne måten:
«En som klarer å gjøre ting inne fra seg, har det inni seg. Ikke bare tenke hva de har lært. Hva de har fått beskjed om. De må tenke der og da: Hvordan skal jeg løse denne situasjonen?”
For å kunne si dette tenker jeg at gutten må ha møtt en eller flere slike barnevernsarbeidere, men han har sikkert også møtt det motsatte. Vi trenger et barnevernssystem som legger best mulig til rette for at barnevernsansatte får brukt fagkunnskapen sin på en god måte. I rapporten er det kalt et samfunnsbarnevern.
I samtaler med barnevernsansatte er det særlig to ting som går igjen. Som må være på plass for å gjøre en god jobb. Det er nok tid til å skape trygghet og nok tid til å følge opp barna og familiene tett over tid.
Og det er nok ressurser og tiltak til at en kan finne god nok og sammensatt hjelp. Hjelpa må tilpasses den det gjelder.
Det er mangler på alle disse områdene i dag. Det er stort arbeidspress og for lite tid, både til barna og til å delta aktivt i fagutvikling. En tillitsreform må ta førstelinjene på alvor.
Det jobber mange flinke fagfolk i barnevernet. I offentlig barnevern, i ideelt barnevern og i kommersielt barnevern. I kommunene og i staten. Mange barn får også god hjelp, men dessverre så sviktes også for mange for ofte.
Samfunnet har et barnevern for å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid. Barnevernet skal bidra til trygge oppvekstkår for alle barn og unge.
Bufdir skriver:
«Mange familier i barnevernet lever med flere belastninger samtidig. En høy andel som får hjelp fra barnevernet er familier med vedvarende lav inntekt.
Familiens levekår har betydning for barnevernets arbeid. Det er derfor viktig at barnevernet fanger dette opp i de familiene de jobber med. Barnevernet bør både sikre samarbeid med andre instanser rundt familien, og tilpasse egne tiltak til familiens situasjon og behov.»
I tillegg har samfunnet de siste årene fått bedre oversikt over behovet for helsehjelp i barnevernet. Barn i barnevernet får ikke god nok helsehjelp. Samarbeidet med helsetjenestene fungerer ikke godt nok.
Det offentlige helsevesenet og det offentlige barnevernet klarer ikke til sammen å gi barna og ungdommene den helsehjelpen de har krav på og trenger.
Samfunnet vet altså:
- At ansatte i barnevernet til sammen har kunnskap og erfaring om barn og barns levekår.
- Vi vet hvorfor vi har et barnevern.
- Og vi vet hva utfordringene er.
- Vi vet at barn og unge har ressurser til å medvirke for at tjenestene kan bli bedre for dem.
Likevel har vi en lang rekke rapporter om svik og svikt i barnevernet. Helsetilsynet har avdekket alvorlige mangler, Riksrevisjonen, Barneombudet, Barnevoldsutvalget og konsulentselskaper myndighetene har kjøpt rapporter fra. UNICEF har nylig kommet med rapport. Bare for å nevne noen. I tillegg har vi dommene i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen.
Da må RAMMENE rundt arbeidet vurderes kritisk, ikke bare selve arbeidet.
Barne- ungdoms- og familiedirektoratet beskriver fagutviklingen i barnevernet i sin årsrapport 2019 slik:
«Det å standardisere og utvikle faglige retningslinjer i tjenestene er viktig. Standardisering er nødvendig for å redusere uønsket variasjon, kunne sammenligne kvaliteten, og for å kunne digitalisere arbeidsprosessene. Digitalisering av saksflyt og utarbeidelse av et kvalitetssystem i kommunalt barnevern skal skje gjennom prosjektet DigiBarnevern. Vi har arbeidet videre med utvikling av standarder og forskningsbaserte tiltak i institusjonsbarnevernet. Vi bygger sten på sten gjennom utprøving av standarder og utvikling av nasjonale modeller. To omsorgs- og behandlingsinstitusjoner skal arbeide etter en modell som er utviklet av barnevernsfaglige og helsefaglige eksperter i felleskap.
Omsorgsinstitusjonene utgjør den aller største gruppen tiltak innenfor institusjonsbarnevernet. 700 medarbeidere i alle omsorgsinstitusjoner i Bufetat fikk i 2018 opplæring i standardisert forløp. Vi piloterer også en ny «omsorgs- og endringsmodell» ved to institusjoner i hver region. Praksisnære spisskompetansemiljøer er i gang med å utvikle faglige standarder for utredning for sped- og småbarn. Et annet spisskompetansemiljø skal lage faglige standarder for ungdom med store behandlingsbehov.»
Vi må ha større debatt om hvordan denne sentraliserte fagutviklingen påvirker førstelinjenes muligheter.
Barne- ungdoms- og familiedirektoratets fagutvikling skjer parallelt med at kostnadene på enkelte tjenester i barnevernet har økt kraftig. Enkeltkjøpene særlig. Noe som dokumenteres blant annet i Riksrevisjonens rapport som ble offentliggjort på onsdag 30. september.
Fagutviklingen skjer også parallelt med at regjeringen har fått beskjed om markedssvikt fra Oslo Economics:
«Vurderingen vår er (…) at faren for markedssvikt ved kjøp av tiltak og tjenester til kommunalt og statlig barnevern er stor. Dette innebærer at de identifiserte konkurranseforholdene og leverandørenes tilpasninger gir opphav til utfordringer med å nå målene om et godt og effektivt barnevern. Det er stor fare for at måloppnåelsen i barnevernet i dag er svekket på grunn av markedssvikten, og at det er fare for ikke effektiv ressursbruk i barnevernet.»
Regjeringens og stortingsflertallets ordre med barnevernsreformen fra 2014 er likevel at dette markedsbarnevernet som ikke fungerer, skal fortsette.
Barne, – ungdoms, – og familiedirektoratet har dermed BÅDE ansvaret for markedssvikten og er fagdirektorat for hele barnevernet.
At Bufdir både er forvaltere av barnevernsmarkedet og fagdirektoratet for hele barnevernet, kan ikke vurderes løsrevet fra hverandre. Bufdirs rolle som fagdirektorat skjer i samspill med Bufdirs rolle som markedsforvalter. Dermed får markedet også innpass i barnevernets fagutvikling.
Og svaret er ikke det som vurderes i regjeringens barnevernsreform: å redde markedsbarnevernet ved å organisere barnevernet i en foretaksmodell.
Svaret må være å sikre et godt offentlig barnevern som kan samarbeide om tjenestene og med de andre velferdstjenestene, på en best mulig måte. Ideelle organisasjoner må drive i langsiktige samarbeid med det offentlige. Kommersialiseringen av barnevernet må avvikles, det offentlige barnevernet må rustes kraftig opp og langt mer av ressursene må nå førstelinjene.
Fordi markedsbarnevernet produserer fragmentering og dårligere samhandling. Tjenestene stykkes opp, barna kategoriseres og arbeidet måles for å kunne prises og kontrolleres. Barna trenger langsiktighet, faglighet, samarbeid og fleksibilitet.
I markedet står kontrakter mot langsiktighet, forretningshemmeligheter og lønnsomhet mot samarbeid, og det offentliges forsøk på kontroll med pengebruken mot fleksibilitet.
Som samfunn må vi være trygge på at det når det innføres nye metoder, kartlegginger, standarder og dokumentasjonskrav, så er det koblet til det barna og de som arbeider i barnevernet erfarer i sin praksis at fungerer best. Vi må vite at det bedrer rettsikkerheten og opplyser, der samfunnet og rettsvesenet har behov – som er direkte koblet til lovansvaret.
Det utredes nye utdanninger. Innretningen på de utdanningene blir kjempeviktig. Men viktig er også: hvilket barnevern utdannes folk inn i? Hvordan er det ledet, organisert, og finansiert? Og hvordan burde det vært ledet, organisert og finansiert?
Det er stor oppmerksomhet rundt at barnevernet må gjøre bedre vurderinger og dokumentere bedre. Det er viktig. Men viktig er også hva som skjer i andre enden av vurderingene og dokumentasjonen. Det hjelper ikke om førstelinja blir knallgod på dokumentasjon og vurdering om tiltakene i andre enden ikke finnes.
SÅ:
Det som går igjen i rapportene om svik og svikt, i vernet av barn i Norge er at det er samarbeidet, og den helhetlige tverrfaglige innsatsen som svikter. Og det er at det er de med mest komplekse utfordringene og de mest sårbare, som får minst av riktig hjelp.
Dette henger sammen.
Mange barn i barnevernet kommer fra komplekse livssituasjoner, og de trenger komplekse sammensatte tverrfaglige og helhetlige tjenester.
Tjenestene er for fragmenterte heter det. Det betyr at tjenestene rundt barna ikke samarbeider godt nok.
Da mener jeg vi må spørre oss om HVORFOR tjenestene blir så oppstykka eller fragmenterte?
Lokalt kan det arte seg slik at foreldre får veiledning eller kurs i å mestre oppgaven som forelder. Det kan være bra, men hjelper det barnet om ikke foreldrene samtidig får hjelp til å løse familiens økonomiske problemer, trangboddheten og den løse eller manglende tilknytningen til arbeidslivet?
Hva hjelper gode vurderinger og utredninger av ungdommer som skal inn i ettervern, dersom det ikke lykkes å etablere et godt samarbeid med øvrig lokalsamfunn og NAV?
Og hva er målgruppedifferensieringen i institusjonsbarnevernet godt for, om den ikke gjenspeiler den virkeligheten ungdommene som skal differensieres befinner seg i, slik Barneombudet påpeker i rapporten «De tror vi er shitkids»?
Og holder det med dokumentasjon og gode vurderinger som Riksrevisjonen sier at mangler i institusjonsbarnevernet, når den offentlige beredskapen systematisk er bygget ned, slik at det offentlige selv ikke har de tjenestene barna trenger?
Legeforeningen sier at: «God beredskap koster, men dårlig beredskap koster mer». Legeforeningen har helt rett og det samme gjelder selvsagt for barnevernet.
Hvis ikke det offentlige selv har god beredskap, kunnskap og kompetanse innenfor alle de tjenestene det offentlige har lovansvaret for. Ja, så betyr det at det offentlige ikke kan vurdere godt nok kvaliteten i det de kjøper inn. Dette er alvorlig og det gjelder i kommunene, like mye som i staten.
Barnevernet er en del av samfunnet. Det er fellesskapet som må trå til for å sette barna først. Samfunnshensyn før markedshensyn. Det må bli slutt på at førstelinja nærmest står alene i skuddlinja i barnevernsdebatten. Det må fremmes en systemkritikk. Det er Stortinget som har ansvaret for hvordan barnevernet er organisert, finansiert og ledet.
I dag står Stortinget helt på sidelinja i utviklingen av barnevernet. Konsulentmarkedet har større innflytelse på utviklingen. Det må folkevalgte slutte å finne seg i.
Og til slutt:
De rød- grønne partiene som snakker om tillitsreform skal ikke få glemme barnevernet. Rammene må legges i Stortinget, men innholdet må utvikles lokalt. Det må utvikles et samfunnsbarnevern. Da kan ikke barnevernet styres i en stadig mer sentralisert markedsmodell.
I offentlig sektor må velferdstjenestene ses på som en fellesskapsinvestering og vurderes samfunnsøkonomisk, ikke bedriftsøkonomisk. Vi må vurdere tjenestene i et helhetlig og langsiktig samfunnsperspektiv. Beredskap er ikke en utgift, men en investering for samfunnet. Skal samfunnet få til det så er det ikke plass til forretningsvirksomhet i barnevernet. Fordi forretningsvirksomheten drar med seg hele barnevernet i motsatt retning.
Innlegget ble holdt av Cathrine S. Amundsen, spesialrådgiver i For velferdsstaten, og forfatter av rapporten «Barnevern i markedsliberalismens tidsalder. Da markedsbarnevernet fortrengte samfunnsbarnevernet.»
For velferdsstatens barnevernseminar 05.10.20, Oslo Kongressenter