- For Velferdsstaten - https://www.velferdsstaten.no -

Et samfunnsbarnevern må erstatte markedsbarnevernet

 

Sviket og svikten barn i barnevernet utsettes for, må også føre til endringer i organisering, finansiering og ledelse. Rett fagkunnskap i førstelinjene holder ikke alene.

 

«En dag – så står du der helt aleine» (2020) er Helsetilsynets gjennomgang av ettervern for barnevernsbarn over 18 år. Tilsynet skriver: «Som velferdssamfunn kan vi ikke rolig se på at sikkerhetsnettet svikter sårbare unge på denne måten.» Helsetilsynet har rett.

Offentlige utredninger (NOU), Riksrevisjonen, Helsetilsynet, Barneombudet og konsulentfirmaer, alle finner alvorlig svikt på ulike felt i barnevernet. Tas det ikke på alvor svikter vi barna på nytt.

I Landsforening for barnevernsbarn (LBF) sitt program for drømmebarnevernet sier «Sandra»:

«De ga meg opp.
«Nå er du voksen»
Skal jeg klare meg selv nå?
Hvordan gjør jeg det da?
Ingen har lært meg det.
De tenker ikke slik.
I deres papirer er jeg bare et tall.
Et tall som koster dem penger.»

Sandras erfaring kan skyldes at store deler av barnevernets arbeid er finansiert, organisert og ledet, som marked, med konkurranse, oppstykking og mål– og resultatstyring. Systemet kan stå i veien for godt barnevernsfaglig arbeid.

Samfunnsøkonomisk kan ikke barnevernets nytte avgjøres ut ifra bunnlinjen i barnevernets budsjetter, eller ved måling av effekt av enkeltinnsatser. Hvordan barnebefolkningen klarer seg i generasjonsperspektiver, er fellesskapets lakmustest på om samfunnet driver godt barnevern. Barnevernet, helsetjenesten, skole, barnehage, lokalsamfunn, nabolag og frivillige organisasjoner: Alle er avgjørende for livsløpet vårt. Sosiale og økonomiske forhold i samfunnet, økt ulikhet og større fattigdom i barnefamiliene, er et samfunnsansvar. Dagens barnevernssystem legger ikke godt nok til rette for et slikt helhetlig samfunnssyn.

Barnevernet fikk på 1990-tallet en ny utviklingsperiode, som sammenfalt med en periode da markedsliberalistiske løsninger stod sterkt. Barnevernsreformen i 2004 var et resultat av dette. Fylkeskommunenes ansvar ble statliggjort og det ble opprettet et direktorat. Barne-, ungdoms-, og familiedirektoratet (Bufdir) er i dag både fagdirektorat for hele barnevernet og kunde i et stort privat barnevernsmarked. Underliggende etat Barne-, ungdoms-, og familieetaten (Bufetat) driver de statlige institusjonene. De ideelle (non-profit) organisasjonene som drev barnevern i et langsiktig samarbeid med det offentlige, må nå delta i markedskonkurransen på lik linje med kommersielle selskap.

Norge trenger et samfunnsbarnevern, men har et markedsbarnevern. Befolkningen, og folkevalgte i kommunene og i Stortinget, er satt på tilskuerplass. Bufdir driver fagutvikling samtidig som de administrerer anbudsrunder, enkeltkjøp og kontrakter. Direktoratet og private konsulentselskaper, som leverer rapporter på bestilling, har blitt sentrale premissleverandører. Kommersielt barnevern har vokst, det offentliges egen beredskap for å hjelpe barn har gått ned, og kostnadene på enkelte tjenester har økt kraftig.

I rapporten «Barnevern i markedsliberalismens tidsalder», viser jeg til en rekke utredninger og tilsyn som finner at barnevernlovens formål om «barnets beste» brytes. Lovens formål brytes så ofte at bruddene også må vurderes systemisk.

Regjeringens svar på svikten er å styrke markedsbarnevernet, ved å skape insentiv til mer konkurranse, bedre «innkjøpskompetansen», øke kompetansen i førstelinjene, standardisere fagutøvelsen og måle effekter av enkeltinnsatser. Dette er tråden i barnevernsreformen fra 2014 og høring om private i barnevernet 2020.

Det statlige barnevernets bistandsplikt ovenfor kommunene (plikt til å hjelpe), innskrenkes gradvis. Bistandsplikten koster penger og svekker det statlige barnevernets «konkurransekraft», skrev Oslo Economics (2020). Samarbeid vurderes som kostnader, fordi det er etablert et liksom- marked innad i det offentlige barnevernet.

For barna, samfunnsøkonomien og de som arbeider i barnevernet, er det et langt større problem når hjelpen ikke når barnet der barnet er. Hvis godt samarbeid er et problem for systemet, så vil mange mene det er systemet som er problemet. Men ikke regjeringen.

Det utredes nye masterutdanninger i barnevernet og kompetansekravene vil økes. Dette ønskes velkommen av mange. For lenge har samfunnet ikke forstått kompleksiteten og viktigheten av førstelinjenes arbeid. Men løsningen på svikten hviler ikke kun på førstelinjene.

Mye ressurser går til markedsbyråkratiet og innkjøpte tjenester, mens førstelinjene opplever underbemanning og at hver ansatt har ansvaret for altfor mange barn. De ansatte krever bemanningsnorm.

I flere av rapportene om svikt går manglende samarbeid og fragmentering igjen. Et tilbakevendende politisk mål er «bedre samhandling».

Problemet er at markedsbarnevernet produserer fragmentering og dårligere samhandling. Tjenestene stykkes opp, barna kategoriseres og arbeidet måles for å kunne prises og kontrolleres. Systemet gir lite valgfrihet i førstelinjenes møte med familiene. Barneombudet har uttalt at det er vanskelig å se at tilbudet til de mest sårbare barna og ungdommene kan bli godt nok i et anbudssystem. De trenger langsiktighet, faglighet, samarbeid og fleksibilitet.

I markedet står kontrakter mot langsiktighet, forretningshemmeligheter og lønnsomhet mot samarbeid, og det offentliges behov for kontroll med pengebruken mot fleksibilitet.

Barnevernsselskapene driver forretningsvirksomhet for fortjeneste. Det er klare indikasjoner på at lønnsomhetssøkende aktører kan velge å bruke sin markedsmakt til å presse frem enkeltavtaler, fremfor rammeavtaler, å videreføre tiltak som burde avsluttes, eller forhandle frem et høyere bistandsnivå enn barnet trenger ut ifra barnevernsfaglige hensyn. Inngripende tiltak er mer lønnsomt enn forebygging.

Barna fortjener et barnevern der faglige hensyn innenfor felleskapets økonomiske rammer avgjør, fremfor markedshensyn. Norge må velge mellom å utvikle et nytt samarbeidende samfunnsbarnevern eller la markedsbarnevernet fortsette. Begge deler går nemlig ikke an å realisere samtidig.

Cathrine S. Amundsen
Spesialrådgiver
For velferdsstaten

31.08.20

Kronikken stod også på trykk i Dagsavisen 31.08.20 og kan leses her.