- For Velferdsstaten - https://velferdsstaten.no -

For velferdsstaten i Tromsø på 1. mai

Av Linn Herning, daglig leder i For velferdsstaten
Tromsø 1. mai 2019

Gode venner, kjære kamerater, til alle dere som har kommet hit i dag:
Gratulerer med dagen!

Vi som står her i dag, står i en lang og stolt politisk tradisjon. I år er det 130 år siden 1. mai ble vedtatt som internasjonal demonstrasjonsdag for arbeiderbevegelsen. Da med 8-timersdagen som det sentrale kravet. 8 timers arbeid, 8 timers fritid, 8 timers hvile.

Kravet om regulering av arbeidstida er fortsatt en helt sentral kampsak for arbeiderbevegelsen både i Norge og internasjonalt.  Den pågående SAS-streiken handler blant annet om regulering av arbeidstid. Et av pilotenes hovedkrav har vært større forutsigbarhet i forhold til arbeid og fritid. Mange av SAS-pilotene har ikke kontroll på hvor, når og hvor lenge de skal jobbe. I verste fall kan man risikere å jobbe sju helger på rad.

Den pågående rettsaken mellom Fagforbundet og det kommersielle velferdsselskapet Aleris (eller Stedi som det heter etter at nye eiere kjøpte opp selskapet), Den rettssaken handler også om regulering av arbeidstid. Stendi-direktøren sa i rettsalen at det ikke er noe problem å jobbe 24-timers vakter uten hvile. Det er han ikke den første arbeidsgiveren som har ment. Og det er akkurat på grunn av arbeidsgivere som han at fagbevegelsen og arbeidsmiljøloven er helt nødvendig – også i våre dager.

På område etter område opplever vi nå at arbeiderbevegelsens mest grunnleggende krav er under sterkere angrep enn på lenge. Kamper som våre forfedre vant – og som mange trodde var vunnet for alltid – må nå kjempes igjen:

Demokratiet, velferdsstaten og det regulerte arbeidslivet er ingen naturtilstand eller et resultat av et spesielt norsk lynne. Dette er resultater av langvarig politisk kamp og folkelig organisering. De ble kjempet fram for å skape lik rett til deltakelse, økonomisk utjevning og vern mot livets vilkårlighet. Dette er samfunnssystemer som tjener de mange, og ikke de få. Gjennom politikken og organisasjonslivet kan vi kompensere for enkeltmenneskes uendelige sårbarhet.

I dag tørr ingen norske politikere gå til åpent frontalangrep på disse institusjonene. Til det er de alt for populære. Politikere som åpent angriper, vil tape stemmer. Derfor kommer angrepene heller som små, men faste skritt eller under tykke tåkelag av politisk propaganda

Fleksibilitet og en liten modernisering kalte de det da de svekket arbeidsmiljøloven. Det skal lønne seg å jobbe sier de når de kutter i arbeidsavklaringspenger og andre stønader. De sier ikke at det skal straffe seg å være syk, men det er det som er realiteten. De sier at vi må slippe alle gode krefter til i velferden, og får det til å høres ut som en dugnad av kvinnelige grunder selv om realiteten er at det er internasjonale finansmenn kjøper opp barnevern, barnehager, sykehjem og omsorgstjenester når disse privatiseres.

Vi må avsløre retorikken, holde fokus og fremstille politikkens reelle konsekvenser. For et mer brutalt arbeidsliv, en kommersialisert velferd og kutt i trygder har helt reelle konsekvenser for høyst reelle mennesker. Og som alltid er det de som er svakest stilt eller dårligst organisert som rammes først og hardest. Kanskje rammer det ikke deg og dine nærmeste foreløpig, men din tid kan plutselig komme. Velferdsstaten er bygd på erkjennelsen av at vi alle er utsatte og vi alle kan trenge et sikkerhetsnett en dag.

Hvis vi skal forstå hva som skjer, og klare se igjennom politikkens mange tåkelag, må vi lytte til de som har skoene på.

Vi må lytte til mottakere av arbeidsavklaringspenger når de går til aksjon for å redde folketrygdlovens kapittel 11 etter at regjeringen har gjort dramatiske kutt i retten til arbeidsavklaringspenger (AAP). Dette kan virke tørt og tungt, men uten Folketrygdloven ingen velferdsstat. Arbeidsavklaringspenger er fellesskapets løsning for å sikre penger til livsopphold når folk blir langvarig syke. Jeg oppfordrer dere til å støtte Aksjon Rettferdig AAP for mottakerne.

Vi må lytte til damene som sier at dagens organisering av sykehus som helseforetak gjør at direktørene prioriterer vekk deres fødetilbud. De har startet en gerilja – en budadsgerilja – og de trenger vår støtte i kampen mot helsesektorens mektige markedsteknokrater. Sykehusene må styres demokratisk.

Vi må lytte når tillitsvalgte fra renholdsbransjen, resturantbransjen og byggebransjen sier at det regulerte arbeidslivet knapt nok eksisterer hos dem. Der er det sosial dumping, løsarbeidersamfunn og mafiametoder som er rådene, ikke den norske modellen. Vi kan ikke stå å se på at ansatte i store deler av samfunnet fratas grunnleggende rettigheter. De trenger vår støtte og vår solidaritet.  

Det er også på høy tid å lytte til barnevernsbarn, barnehageforeldre, helsepersonell, sosialarbeidere og ideelle aktører sier at samarbeid, faglighet og fleksibilitet i velferdstjenestene nå erstattes av konkurransepress, forretningshemmeligheter og eiernes fokus på kortsiktig profitt. Vi kjemper ikke mot velferdsprofitørene fordi de er onde mennesker, men fordi vil vi å gjenerobre velferdstjenestene som et område som KUN skal ha et eneste mål for øye: å sikre innbyggerens velferd. Jeg oppfordrer dere til å støtte kampanjen Velferd uten profitt.

Vi vet at det er mulig å levere fellesfinansierte og demokratisk styrte velferdstjenester for alle – og at dette i tillegg til å gi god velferd også er den mest effektive måten for et samfunn å organisere disse tjenestene på. Men da kan vi ikke slippe til velferdsprofitører som tenker konkurranse og som prioriterer profitt, og vi kan ikke organisere de offentlige velferdstjenestene etter modeller fra næringslivet. Markedets konkurranse skal skape vinnere og tapere. Velferdsstaten skal sikre alle enn god velferd.

Men mens flertallet taper på privatisering av offentlig sektor, er det noen som vinner. De siste årene har vi sett en lang rekke av avsløringer om hvor mye penger som forsvinner til privat profitt i velferden. Blant de siste rapportene er en BDO-rapport bestilt av Høyres kunnskapsminister som sier at det i Norge er tre ganger så lønnsom å investere i barnehage som å investere på børsen. Og så lurer noen på hvorfor finansfolk plutselig er blitt opptatt av offentlig finansierte velferdstjenester. Svaret er såre enkelt: Her er det store og nesten risikofrie penger å tjene.

Men velferdsprofitørene vet at det aldri vil bli populært å tjene seg rike på velferdstjenestenes bekostning. Derfor forsøker de å framstille seg som rene velgjørere, mens de nekter å snakke om pengene de tjener. De manipulerer den offentlige debatten. Vi tar ikke utbytte sier de, men sluser pengene sine ut på andre måter. Vi må ikke la oss lure.

Vi må heller ikke la oss lure når høyresida kommer med sitt prat om mangfold og et lite privat supplement. Før lokalvalget for fire år siden deltok jeg på et folkemøte om privatisering her i Tromsø. Jeg vil minne dere på at det daværende byrådet bestående av Høyre, Frp og Venstre hadde vedtatt å åpne for konkurranseutsetting av ALLE oppgaveområdet i ALLE byrådsavdelinger.

Privatisering og velferdsprofitører kan stoppes gjennom politikken, og i år er det lokalvalg. Jeg oppfordrer alle til å stemme på partier som setter felles velferd foran privat profitt og som sier nei til privatisering.  

Men skal vi igjen vinne fram med våre politiske krav, holder det ikke bare å stemme. Vi må også hente fram arbeiderbevegelsens mest grunnleggende innsikt: Vi er de mange, men vi er kun sterke sammen. Vår eneste vei til seier er å bygge sterke, inkluderende og demokratiske felleskap, organisasjoner og folkebevegelser.

Da må vi ta på det aller største alvor at mange ansatte i dag ikke tørr snakke offentlig om sin arbeidshverdag eller ta på seg tillitsverv, i frykt for represalier fra sjefen. Arbeiderbevegelsen har alltid vært sterke tilhengere av ytringsfrihet. Den er grunnleggende for alt politisk arbeid, men arbeiderbevegelsen vet også at ytringsfrihet ikke kun avhenger av rettigheten, men også makt og mulighet til å benytte seg av den. Her har vi fortsatt en lang vei å gå.

Fjorårets #metoo-kampanje satt fokus på maktrelasjoner og kjønn i politikk og samfunnsliv. Vi må være oppmerksomme på hvem som tar og får plass, og hvem som direkte og indirekte holdes utenfor. Og vi må forsøke å motvirke slike mekanismer. Dette gjelder ikke bare kjønn. Vi ser også manglende inkludering på andre områder, som etnisk bakgrunn og klasse. Vi må lytte når ikke-hvite nordmenn påpeker rasisme i vårt samfunn – og i våre organisasjoner. Arbeiderklassen har alle farger og alle kjønn, og vi er helt avhengige av å stå sammen.

Det siste året har en protestbevegelse kalt de gule vestene, eksplodert i Frankrike. I 24 uker har de demonstrert hver lørdag over hele landet mot et politisk system der vanlige folks bekymringer er kommet veldig langt ned på agendaen. Deres hovedkrav er mer demokrati, mindre privilegier til politikere og økt kjøpekraft til vanlige folk. Bevegelsen tok presse og politikk på senga, men også for den franske fagbevegelsen og venstresiden tok det tid gjenkjenne et genuint sosialt opprør. Sammen med fremveksten av høyrepopulisme, høyreekstremisme og nyfascisme over hele verden bør dette stå som konkrete advarsler for hva som skjer om arbeiderbevegelsens organisasjoner og partier ikke er reelt inkluderende og faktisk representativ for vanlige folk.

Vi må bygge våre organisasjoner sånn at politikken ikke degeneres til en klubb for dem med de kjappeste replikkene, de største ressursene og de spisseste albuene. Arbeiderbevegelsens største bragd er ingen enkelt reform, men den revolusjonen det har vært å løfte vanlige folk opp til beslutningens bord. Slik at de selv og gjennom sine representanter kan være med å definere sin egen hverdag. Gjennom felles organisering setter vi mennesker som tidligere var uten makt i stand til å kreve rettigheter og verdighet. Det er sammen vi er sterke, og vi har mange kamper og kjempe.  

Lykke til i kampen, og gratulerer med dagen!