- For Velferdsstaten - https://velferdsstaten.no -

Folkets jernbane?

Av Svenn Arne Lie

I vår vedtok H-FrP regjeringen, med støtte fra KrF og Venstre, en omfattende jernbanereform. Reformen har til hensikt å tilrettelegge for mer anbud, konkurranseutsetting og markedsstyring av jernbanen. Konkrete tiltak i forbindelse med jernbanereformen er venta allerede i forbindelse med framleggelsen av statsbudsjettet i oktober.

Motstanden mot denne reformen er stor, særlig innad i fagbevegelsen. Men hvilke alternativer har vi til enda mer markedsgjøring av norsk jernbane? Hva er det vi vil med norsk jernbane?

Inspirasjonen til regjeringens jernbanereform, er henta fra Storbritannia og Sverige. Dette er to land som har privatisert og konkurranseutsatt mye av jernbanesektoren sin de siste femten årene. Nå kommer motreaksjonene for fullt, særlig innad i fagbevegelsen og i de sosialdemokratiske partiene i både Storbritannia og Sverige. Flere tar nå til orde for å gjøre jernbanen til deres politiske kampsak og vil endre organiseringen, finansieringen og styringen av jernbanen fundamentalt. Det snakkes om Folkets jernbane.

Storbritannia:
Ideen bak Folkets jernbane er på ingen måte noe nytt. Problemene i den privatiserte og konkurranseutsatte britiske jernbanen har vært på dagsorden i lang tid. Også på midten av 1990-tallet tok Labour sin daværende leder, Tony Blair, til orde for at jernbanen skulle samles under et offentlig forvaltningssystem.

Men nå er britisk jernbane igjen satt høyt på dagsorden. Det britiske arbeiderpartiet (Labour) valgte i begynnelsen av september ny leder, Jeremy Corbyn. En av flere kampsaker den nyvalgte lederen vil sette fokus på, er nettopp jernbanen.

Det store problemet med den private driften av jernbanen i Storbritannia, er betydelige prisforskjeller på de ulike rutene og billettprisene har steget mye. Særlig på de mest på de populære rutene. Det har i tillegg blitt avdekket av flere av disse selskapene har tjent store penger på de offentlige bevilgningene samtidig som kvaliteten, arbeidsforholdene og tilbudet blir dårligere. Dagens fragmenterte, kommersialiserte jernbanesystem gir heller ingen insentiver til langsiktig tenking og investering. Systemet er dyrt, vanskelig å styre og lite dynamisk.

Labour ønsker nå å ta tilbake jernbanen. Dette betyr at de vil avslutte kontraktene med de private jernbaneselskapene, og underlegge jernbanesektoren offentlig styring og finansiering. Samtidig understrekes det at arbeidet for «Folkets jernbane» ikke handler om at man skal gå tilbake i tid og reetablere British Rail. Involveringen, styringen og organiseringen av et nytt jernbanesystem må ha forvaltning som overordna utgangspunkt, der mange samfunnsinteresser er representert, både passasjerer, politikere og ansatte.

Ifølge meningsmålinger er det stor støtte i britiske folket for en helhetlig offentlig styring, finansiering og drift av jernbanen i landet. Etter ledervalget var Cobyns første politiske utspill, nettopp renasjonalisering av jernbanen.

Sverige:
I fjor høst valgte svenskene ny regjering bestående av Sosialdemokratene og Miljøpartiet de Grønne. I Sverige har debatten de siste årene særlig dreid seg om de ansattes arbeidsforhold, ulykker og om den manglende kontrollen som privatisering og konkurranseutsetting gir. Man snakker om ville-vesten tilstander med selskaper som kommer og går, tjener store penger på å tømme sektoren for ressurser og som ikke gjør nødvendig vedlikeholdsarbeid i sektoren.

Svenske sosialdemokrater advarte i fjor høst norske politikere mot å kopiere landets liberalisering av jernbanen. Mikael Nybergs bok, Det stora tågrånet, gir en grundig gjennom av endringene og konsekvensene de siste årenes jernbanepolitikk i Sverige:

De svenske sosialdemokratene gikk i fjorårets valgkamp hardt ut på banen på jernbane. Det ble tatt til orde for at den svenske jernbanen må organiseres i tråd med forvaltningsformålet, der det nasjonale jernbaneselskap får tettere forbindelser med de politiske styringsorganene. Samtidig med at den nye svenske regjeringen har sagt at de ønsker en større satsing på jernbanen, kommer også press fra fagbevegelsen om en helhetlig organisert jernbane der drift og vedlikehold ses som en sammenhengende forvaltningsoppgave.

Tilbake til Norge:
Markedsgjøringen av norsk jernbane har pågått lenge, uavhengig av hvem som har styrt over politikken. Nå er på tide at vi sier hva vi vil med jernbanen. Det holder ikke å bare være imot regjeringens jernbanereform. Vi trenger en offensiv argumentasjon, vilje og visjoner for norsk jernbane. Da har vi noe å lære av hvordan debatten utvikler seg i Storbritannia og Sverige.