- For Velferdsstaten - https://www.velferdsstaten.no -

Kampen om kommune-Norge

Asbjørn Wahl, daglig leder i For velferdsstaten

En rekke sentrale kampsaker står på dagsordenen i forbindelse med kommune- og fylkestingsvalget 14. september. Det dreier seg om velferden skal drives i offentlig regi eller overføres til markedet. Det dreier seg om trygghet eller sosial dumping i arbeidslivet. Det dreier seg om kommuner skal avdemokratiseres gjennom parlamentarisk styringsform, samt kunne slås sammen med tvang. Det dreier seg om hvorvidt stoppeklokka og meningsløs målstyring skal være viktigere enn reell omsorg i eldreomsorgen og andre velferdstjenester.

Alt dette kan påvirkes gjennom vår stemmegivning – men demokrati består av mer enn å putte en stemmeseddel i urnen hvert fjerde år. Dessuten opplever vi at mens samfunnskonfliktene øker i omfang og blir stadig tydeligere, har politiske programmer og politisk retorikk en tendens til å bli stadig rundere og mer uforpliktende. I tillegg har avstanden mellom politiske løfter og realiteter har hatt en tendens til å øke de siste tiårene. Derfor er det helt avgjørende at vi stiller klare krav til politikerne og klare betingelser for å støtte dem ved valg.

Trondheimsmodellen, som LO i Trondheim satte i gang for godt og vel et tiår siden, har gitt gode erfaringer i så måte. Kort sagt dreier den seg om tre ting. For det første at fagbevegelsen lokalt, i stedet for å inngå giftermål med ett bestemt parti, selv utvikler krav som de oversender de politiske partiene. Slik sikrer man også at kravene er klare og presise, ikke runde og uforpliktende, som vi har sett økende tendenser til blant de politiske partiene. For det andre at man så vurderer partienes svar og oppfordrer sine medlemmer – og andre – til å stemme på de partiene som støtter fagbevegelsens eller andre masseorganisasjoners krav. For det tredje at kampen ikke er over når valget er gjennomført, men at presset mot partiene opprettholdes og medlemmene mobiliseres dersom det er nødvendig for å få realisert politiske løfter. Det forutsetter selvfølgelig at fagbevegelsens primære lojalitet går til politikken, og ikke til en partiorganisasjon. Slik kan de politiske partiene oppdras, blant annet ved å lære at løftebrudd koster!

Det er viktig at krav som reises overfor de politiske partiene er folkelig forankret. Dette er nødvendig for å få tilstrekkelig innsikt i problemene, og for å finne de gode løsningene. Kravene må derfor utvikles i demokratiske prosesser i de lokale fagforeningene og andre organisasjoner. Ut fra den nære kontakten vi i For velferdsstaten har hatt med utallige fagforeninger og lokallag gjennom de siste årene, virker det som om de følgende politikk-områdene og kravene vil være sentrale i den kommende valgkampen:

* Nei til privatisering og konkurranseutsetting av velferden – ja til offentlig egenregi!
Både innen barnehager, barnevern, helse, eldreomsorg og skole foregår det for tida en omfattende kommersialisering. Rene investeringsselskaper, flere med røtter i skatteparadis, styrker sin stilling – med ett overordnet mål for øye, å suge penger ut av den offentlige velferden. Ideelle aktører presses i økende grad ut, bemanning og kvalitet senkes, lønns- og arbeidsforhold, og ikke minst pensjoner, forverres. Kontrollen av og styringen med fellesskapets midler svekkes. Partier som vi skal støtte, må gi et klart svar på om de vil bekjempe privatiseringen, også av energi og infrastruktur. Vi må også presse fram klare løfter om at allerede konkurranseutsatte velferdstjenester må tas tilbake igjen. Det er en enkel sak å rekommunalisere tjenester når anbudskontrakter utløper, så det må være standard krav. Også ved eventuell mislighold av kontrakter kan kommunene kreve overtaking. På andre områder kan prosessene være mer omfattende, men langt fra uoverstigelige. I slike tilfeller er det viktig at det utarbeides langsiktige strategier og planer for overtaking og rekommunalisering. Det er brukernes behov, ikke investorenes profittjakt, som må være overordnet innen våre velferdstjenester.

* Trygge arbeidsplasser, faste stillinger – nei til sosial dumping!
Den blåblå regjeringa har sørget for omfattende svekking av Arbeidsmiljøloven – særlig når det gjelder midlertidige ansettelser, overtidsbestemmelser og søndagsarbeid. Det er imidlertid ikke noe forbud mot å anvende bedre vilkår enn det loven angir. En rekke kommuner og fylker har derfor allerede vedtatt at de ikke vil være med på regjeringas svekkede vern av arbeidstakerne, men fortsette å følge bestemmelsene slik de var før regjeringas lovendring. Krev at de partiene dere skal støtte ved valget, går inn for og støtter slike vedtak. Partiene må også forplikte seg til å være med og bekjempe den økende sosiale dumpingen og arbeidskriminaliteten som brer seg i store deler av arbeidslivet. I Skien lyktes fagbevegelsen i å få et enstemmig bystyre med seg ved å vedta 14 krav til hvordan sosial dumping kan bekjempes gjennom kommunens egne kontrakter med oppdragsgivere. Et par titalls kommuner og fylker har allerede tilsluttet seg denne såkalte «Skiensmodellen». Et utmerket utgangspunkt for å fremme kravene landet rundt – og stå på dem!

* Kommunesammenslåing? – Folket må bestemme!
Kommunalminister Jan Tore Sanner driver noe som virker som en kamp mot vindmøller for å få til en omfattende sammenslåing av kommuner her i landet. Hittil har entusiasmen vært sparsom. Vi skal imidlertid ikke se bort fra at de kommer med tøffere pålegg og sentral tvang. For velferdsstaten har ikke noen politikk på om kommuner skal slås sammen eller ikke, men vi står på det grunnleggende prinsipp at de som bor i kommunene selv må ha rett til å avgjøre slike spørsmål. Tvang må avvises, og det må også gjelde såkalt «frivillig» tvang. Det vil si at staten «kjøper» seg støtte til sammenslåing av kommuner gjennom ekstrabevilgninger, mens motvillige kommuner tilsvarende straffes økonomisk. Demokratiet må forsvares. Det gjelder også den interne styringen i kommunene. Nylig vedtok Stortinget, med stemmene fra FrP, Høyre, KrF og Arbeiderpartiet, at kommuner og fylker med parlamentarisk styresett skal kunne holde saksforberedelser hemmelige for kommunens innbyggere (se omtale her). Dette representerer en alvorlig innskrenking av lokaldemokratiet. Krev derfor at partier vi støtter avviser en slik styringsmodell, eventuelt klargjør at de ikke vil følge et slikt hemmelighold, men praktisere meroffentlighet i parlamentarisk styrte kommuner og fylker.

* Finansier velferden – styrk kommuneøkonomien!
Kommuneøkonomien er svært stram, og flere kommuner har allerede gått til oppsigelse av ansatte – eller planlegger å gjøre det. Dermed rammes mange av de viktige kommunale velferdstjenestene. Kommuneøkonomien avgjøres i all hovedsak av regjering og storting. På to måter kan imidlertid kommunene påvirke sin egen økonomi. For det første kan de sørge for at de mest velstående innbyggerne og store virksomheter bidrar mer til finansieringen av velferdstjenestene. Gjennom de siste tiårene har det skjedd en omfattende omfordeling av velstanden også i vårt land. Det er derfor på tide å rette opp noe av dette – gjennom å innføre eiendomsskatt overfor dem som har surfet høyest på velstandbølgen. For det andre kan kommunene også mobilisere motstand mot den sulteforing som nå skjer. Den økende arbeidsløsheten tilsier det samme. Vi minner om at da dagens statsminister var kommunalminister i Bondevik II-regjeringa i 2002, ble det dratt i gang et kommuneopprør, «Folkeaksjonen velferd», som på det høyeste fikk oppslutning fra over 90 kommuner her i landet – i tillegg til Folkeopprøret i Finnmark, Nordlands-opprøret og For velferdsstaten. Kanskje situasjonen er moden for et kommuneopprør igjen?

Kjør debatt! Reis de gode og viktige kravene! Støtt de partiene som støtter våre krav! Oppretthold presset etter 14. september, det er da politikken skal gjennomføres i praksis!