Kronikk: Etter streiken – hva nå?

av | jan 28, 2015 | Arbeidsliv

Publisert i Klassekampen 28. januar 2015 under tittelen «I dag begynner den lange kampen»

Jan Olav Andersen, forhandlingsleder i El&IT-forbundet
Roy Pedersen, leder av LO i Oslo
Asbjørn Wahl, daglig leder i For velferdsstaten

Den politiske streiken mot regjeringas angrep på Arbeidsmiljøloven ble en formidabel manifestasjon. Mobiliseringa bidro til å skolere medlemmene, sjølstendiggjøre fagbevegelsen og bygge allianser mellom LO, UNIO og YS, en allianse det er all grunn til å utvikle videre der det er mulig. Ved å svekke stillingsvernet og arbeidstidsbestemmelsene angriper den blåblå regjeringa nå noen av de viktigste pilarene til fagbevegelsen. Regjeringa legger åpenbart opp til at arbeidsfolk i økende grad skal konkurrere med hverandre på arbeidsmarkedet.                                   

Hvorvidt streiken har gjort særlig inntrykk på regjeringa, slik at den demper sin fagforeningsfiendtlige politikk, er en annen sak. De blåblå er tydeligvis besatt av å endre maktforholdene i arbeidslivet i arbeidsgivernes og markedskreftenes favør. Dette underbygges ytterligere av en omfattende privatisering og konkurranseutsetting av offentlige tjenester – og et massivt utsalg av offentlig eiendom. Hvilke nye steg kan fagbevegelsen nå ta for å demme opp mot denne politikken?

Det sies jo ofte at vi har verdens sterkeste fagbevegelse her i landet. Det er nå vi skal få testet det, og vi er selvfølgelig ikke maktesløse. Både i kraft av vår egen styrke, vår evne til å ta i bruk våre kampmidler, og i allianse med andre, kan vi påvirke samfunnsutviklinga på mange plan. At regelverket og vernebestemmelsene i arbeidslivet svekkes, er en ting. Hvordan regelverket blir gjennomført og mulighetene blir utnyttet er en annen sak. At anledningen til å bruke midlertidige ansettelser øker sterkt, behøver med andre ord ikke bety at det skal tas i bruk i fullt monn. Det vil blant annet påvirkes av vår egen styrke ute i virksomhetene, samt hvordan lokale politikere og arbeidsgivere vil opptre.

Alle som har noe erfaring fra arbeidslivet, vet at en effektiv arbeidsprosess avhenger av gode samarbeidsforhold og ansattes vilje og mulighet til å bidra med sin kompetanse og sine erfaringer. Å jobbe strikt etter regelverket, under kommando av aggressive arbeidsgivere, fremmer ikke produktiviteten. Arbeidsgivernes styringsrett har aldri vært uten forbehold. Demokratiseringen i arbeidslivet og et omfattende lov- og avtaleverk har satt grenser for denne styringsretten, noe som har bidratt til et dempet konfliktnivå og verdens høyeste produktivitetsutvikling. En mer aggressiv stil fra arbeidsgiveres side kan sette mye av dette i spill.

Fagbevegelsen selv, og i allianse med særlig de rødgrønne partiene, kan gjøre mye for å hindre og dempe effektene av den blåblå regjeringas fagforeningsfiendtlige og markedsorienterte politikk – særlig på følgende tre områder:

1. Innen den enkelte virksomhet og overfor den politiske ledelsen i den enkelte kommune må klubber og fagforeninger reise krav om begrensninger i bruk av innleie, samt at man ikke tar i bruk eventuelle nye bestemmelser om økt adgang til midlertidige ansettelser. Særlig må de rødgrønne presses til å ta et klart standpunkt i denne kampen. Fast ansettelse skal være normen. Det må kreves at bedrifter som får oppdrag for fylker og kommuner må ha lærlinger samt tarifferte lønns- og arbeidsvilkår. I stedet for privatisering og konkurranseutsetting må vi kreve tillits- og medvirkningsreformer som tar i bruk de ansattes erfaringer og kompetanse for å forbedre de offentlige tjenestene.

2. Fagbevegelsen må legge et press på de rødgrønne partiene slik at de allerede nå gjør det klart at angrepene på Arbeidsmiljøloven vil bli reversert dersom de vinner stortingsvalget i 2017. Det tilsvarende løftet fra de samme partiene foran valget i 2005 var et avgjørende bidrag til valgseieren den gangen. Et slikt løfte vil også nå være vesentlig for å styrke de fagorganisertes engasjement for et regjeringsskifte.

3. Konkurranseutsetting av offentlige tjenester bidrar i omfattende grad til å undergrave lønns- og arbeidsforhold, inkludert de ansattes pensjoner. Det meste av dette skjer på kommunalt nivå. De rødgrønne partiene har ved flere anledninger advart mot privatisering og kommersialisering av velferden. Det er imidlertid ingen grunn til å vente på et valg før man iverksetter tiltak på dette området. Det er et stort problem at også mange kommuner med rødgrønt flertall konkurranseutsetter og privatiserer offentlige tjenester. Et viktig bidrag til å vinne økt styrke ved høstens kommunevalg vil derfor være om de rødgrønne partiene nå i praksis viser at de avviser konkurranseutsetting og privatisering av kommunale tjenester, samt går inn for rekommunalisering av allerede konkurranseutsatte tjenester ved første anledning. Det er ingen praktiske problemer knyttet til dette, dersom man gjennomfører endringen ved utløpet av en kontraktperiode.

En slik oppfølging av den massive mobiliseringa vi oppnådde gjennom den politiske streiken mot angrepene på Arbeidsmiljøloven kan bidra til å begrense skadene av den blåblå regjeringas markedsorienterte og fagforeningsfiendtlige politikk, samtidig som det kan legge grunnlag for omfattende framgang både ved høstens kommunevalg og ved stortingsvalget i 2017. Loddet er kastet.

Bla i arkiv

Forfatter: <a href="https://www.velferdsstaten.no/author/for-velferdsstaten/" target="_self">For Velferdsstaten</a>

Forfatter: For Velferdsstaten

Alliansen For velferdsstaten kjemper for å opprettholde og videreutvikle de velferdsgoder og rettigheter som er vunnet gjennom lang tids faglig og politisk kamp her i landet. Vi avviser undergraving, kommersialisering og markedsorientering av våre velferdsordninger.