Kronikk: Blå salamitaktikk

av | jun 30, 2014 | Arbeidsliv

Av Knut Kjedstadli, professor i historie ved Universitetet i Oslo.
På trykk i avisa Klassekampen 24.06.2014.

Arbeidsminister Robert Eriksson har foreslått endringer i Arbeidsmiljøloven. La oss først se på forslagene som del av norsk politikk. Hva vil han ha?

* Rett for arbeidsgiver til å holde folk lenger i midlertidig stilling:

En slik utstrakt periode med midlertidighet skal gi flere ungdommer og andre arbeid, sies det; arbeidsgiver kan prøve dem over lengre tid uten å bære det ansvaret som fast tilsetting innebærer. Men dette bestemmer jo bare hvem som får jobb; det skaper ikke flere jobber. Og det bidrar til å omdefinere midlertidighet til normalordning. Et forslag om at to eller tre års ansettelse (mot nå fire) skal bety fast stilling, kan paradoksalt nok også føre til større usikkerhet; at folk sies opp før de to åra er omme.

* Mulighet til å fravike likebehandling ved innleie av arbeidskraft:

I klartekst betyr dette at en bedrift skal kunne ta inn arbeidsvandrere og betale dem under vanlig tarifflønn. Argumentet blir: «Ellers blir konkurransesituasjonen for vår bedrift dårligere.» For arbeidstakerne betyr det oppsplitting.

* Økt adgang til pålagt overtid og lengre gjennomsnittlig normalarbeidsdag:

Dette skal etter sigende gjøre det enklere for arbeidstakeren å tilpasse arbeidsdagen sin. Arbeidstida skal avtales med den enkelte arbeidstakeren eller med lokale tillitsvalgte. Tilsynelatende er dette smidig og fornuftig. Problemet er at dersom det åpnes for slike ordninger, vil de begrenses til én person og ett sted. Så blir det i neste omgang et argument for å gjøre som på nabobedriften. Og «når kollegaen din gjør det, hvorfor vil ikke du»?

Forslagene selges inn under det ideologiske slagordet fleksibilitet (ingen vil vel være «rigide»). Og ved flere av forslagene er pillen forsøkt sukret. Disse tilleggskravene kan være alvorlig ment, men hensikten med dem er også å svekke motstanden. De er til dels meget vage, som «det bør ikke være adgang til å ansette midlertidig arbeidstaker flere ganger etter hverandre for å utføre samme arbeid». Bør? Hva slags garanti er det?

La oss så se utover. Dette er ikke bare «gærne iddeer og fluer i huet», som det het på 1970-tallet. Forslagene er en del av det enorme omskiftet som foregår i kapitalismen også i Det globale nord. Regjeringen og arbeidsgiverne poengterer riktignok at endringene er begrenset. Og ei skive av pølsa er vel ikke så farlig?

Men her er det salamitaktikk. Vi må forstå hva som skjer omkring oss. I Europa og USA foregår det en gigantisk fordelingskamp. Og vi kan se hvordan forslagene fra de blåblå likner det som skjer ellers. For eksempel er lavere lønner for innleide arbeidere noe det tyske fagforbundet IG Metall har latt seg presse til å gå med på.

En kjerne i kampen er striden for det faste arbeidet, som historisk dannet mye av basisen for fagbevegelsen. Vikarbyråene kan i gode tilfeller ansette folk, men folk får ikke lønn mens de venter på oppdrag. Og verdens to store «work agencies» sysselsetter nå flere mennesker enn Norges befolkning, ifølge den britiske forskeren Keith Ewing.

Dessuten er det ikke lenger slik at midlertidig arbeid handler om å ta sesong- eller andre topper. Disse kunne man greit taklet ved bestemmelsene som finnes blant annet i norsk arbeidsmiljølov.

Den tyske sosiologen Hajo Holst har studert utviklingen i bilindustrien. Normale arbeidsopplegg baseres nå på permanent midlertidighet. I BMW-fabrikker i Tyskland er 40 prosent midlertidige til enhver tid. Lokale ledelser i tyske bilfabrikker får av konsernledelsen tildelt en budsjettkvote for faste arbeidere – ikke mer enn 300. For å lage arbeidsorganisasjoner bygd på midlertidighet, deles oppgavene opp i små biter. Arbeiderne ble presset til å godta dette under trussel om flytting av fabrikkene. Den klassiske sterke tyske fagarbeideren er i slike firmaer en saga blott.

Andre bedrifter velger outsourcing til kontraktører – formelt sjølstendig arbeidende. Midlertidige og kvasi-sjølsysselsatte kan bedriften lett kvitt seg med. Og de faste «kjernearbeiderne» ser at forskjellen mellom dem og midlertidige er at de sjøl har hatt flaks. Mister de jobben, havner også de blant de midlertidige. Dermed lever både faste og midlertidige i usikkerhet og underdanighet. Det usikre, sårbare arbeidet er med andre ord i ferd med å bli normalt.

Norsk politikk har hatt sin Pølse-Hanssen. Har vi fått en Salami-Eriksson? Som Otto von Bismarck skal ha sagt: «Den som vet hvordan lover og pølser blir til, får aldri igjen en god natts søvn».

 

Bla i arkiv

Forfatter: <a href="https://www.velferdsstaten.no/author/for-velferdsstaten/" target="_self">For Velferdsstaten</a>

Forfatter: For Velferdsstaten

Alliansen For velferdsstaten kjemper for å opprettholde og videreutvikle de velferdsgoder og rettigheter som er vunnet gjennom lang tids faglig og politisk kamp her i landet. Vi avviser undergraving, kommersialisering og markedsorientering av våre velferdsordninger.