Nye EU-regler skviser ideelle aktører

Helene Bank, For velferdsstaten

De tre nye EU-direktivene erstatter to tidligere direktiv, Anskaffelsesdirektivet, som skal styre hvordan det offentlige kjøper varer og tjenester, og Forsyningsdirektivet, som regulerer hvilke tjenester som kategoriseres som markedstjenester. I tillegg kommer et helt nytt direktiv: Tjenestekonsesjonsdirektivet, som også inkluderer offentlig-privat samarbeid (OPS). Fristen for implementering av disse direktivene er satt til april 2016.

Samlet sett etableres det dermed nye standarder innen offentlige anskaffelser. Det betyr at mye av den gamle rettspraksisen, for eksempel at kontrakter innen barnevern og rus kunne unntas fra anbud, ikke lengre vil være gyldig.

 Ideelle = kommersielle
Tidligere har det i EUs konkurranseregelverk vært et skille mellom såkalte prioriterte og uprioriterte tjenester, der sistnevnte kunne unntas fra konkurranseregelverket. Forsyningsdirektivet opphever dette skillet. De nye direktivene likestiller dermed kjøp av revisjons- og bygningstjenester med tjenester innen barnevern og rusbehandling. Eller for å si det med FrPs programformulering her i landet, som nå også har blitt H/FrP-regjeringens politikk: ” Regjeringen mener i utgangspunktet at produksjon av velferdstjenester skiller seg lite fra andre tjenester.”

EUs ordbruk er forvirrende, men talende for konkurranseregelverkets intensjon. Det EU har kalt uprioriterte tjenester er offentlige oppgaver som anses å være grunnleggende, enten gjennom å være lovpålagte, spesielt tilpasset brukerne, eller ha en sikkerhetsfunksjon. Under det nåværende regleverket har det vært mulig å tildele ideelle aktører direkte avtaler, uten konkurranse, eller det offentlige har kunnet lage konkurranse kun mellom ideelle institusjoner. Disse mulighetene oppheves når kategorien uprioriterte tjenester bortfaller i det nye regelverket. Offentlige myndigheter kan altså ikke lenger velge å inngå særskilte avtaler med ideelle, ikke-kommersielle aktører innen for eksempel helse og sosiale tjenester. Det skal konkurreres på et marked.

Prioriterte tjenester betyr i EU-språket tjenester som kan leveres på kommersiell basis. Her strammes konkurransekravene. Landene kan imidlertid fortsatt velge å drive tjenestene i offentlig egenregi.

De eneste tjenestene som under de nye direktivene helt kan unntas konkurranseregelverket, er enkelte tjenester innen sikkerhet og øyeblikkelig hjelp, som for eksempel forsvar, heimevern og noen ambulansetjenester. I tillegg har vann fått en spesiell status som offentlig gode og blir skjermet fra det generelle konkurransekravet.

Egne konkurranser kun mellom ideelle aktører er fortsatt mulig, men da bare for tre år ad gangen. Deretter må kontraktene ut på nytt anbud igjen. For et barnevernsbarn eller pasienter under rusbehandling kan det bety usikkerhet rundt rammebetingelsene hvert tredje år.

Det var utsikkerheten rundt de stadige anbudsrundene som fikk SVs Audun Lysbakken til å unnta barnevernet fra EUs konkurranseregelverk da han satt som barne- og familieminister. Riktignok utfordret de kommersielle aktørene og NHO denne politikken gjennom rettsapparatet i EØS, men tapte. Regjeringen fikk i 2011 medhold i både EØS-domstolen og ESA for at barnevernstjenester trenger ikke å lyses ut på anbud. Med de nye EU-direktivene har imidlertid NHO langt på vei vunnet fram.  Hvordan grenseoppgangen (rettspraksis) blir med det nye regelverket, er det også i siste instans EU-domstolen som avgjør. Det som er klart, er at handlingsrommet har blitt enda snevrere.

Politisk dragkamp om norsk implementering
I Stortinget utfordres nå regjeringen på hvordan disse direktivene skal implementeres i Norge. FrPs barne- og familieminister Solveig Horne virker ubekymret av de nye begrensningene fra EU. FrP ønsker jo nettopp å avvikle særbehandlingen av ideelle. Høyre har imidlertid problemer, ettersom de frykter at en ytterligere svekking av de ideelle aktørene kan skape et dårlig forhold til KrF. Så langt har ikke regjeringen kommet med andre løsninger enn muligheten for å ”kompensere for noen av disse kostnadene innenfor rammene av regelverket om offentlige anskaffelser og offentlig støtte”. Regjeringen viser spesielt til at det er de gode pensjonene hos de ideelle som skiller dem fra de kommersielle aktørene. Næringsminister Monica Mæland svarte i Stortinget at regjeringen vurderer muligheter for å kompensere de ideelle for dette.

NHO Service, på sin side, hoverer og mener at de ideelle nå får som fortjent, og aldri burde ha forsøkt å ”være en del av det offentlige”. NHOs direktør for arbeidslivsspørsmål, Svein Oppegaard, sier rett ut til avisa Klassekampen (23.4.2014) at de ideelle aktørene og deres ansatte bare må akseptere at kostnadsnivået til ansattes pensjoner må ned, hvis de ideelle skal vinne anbud.

Alternativet er offentlig egenregi
Med de nye konkurransereglene fra EU blir det enda klarere enn før at det sikreste alternativet, dersom man skal hindre kommersialisering av den offentlige velferden, er drift i offentlig egenregi, inkludert muligheten til å rekommunalisere oppgaver som har vært konkurranseutsatt. For velferdsstaten har tidligere beskrevet betingelsene for dette gjennom konkrete eksempler i heftet Ta tjenestene tilbake.

Det betyr imidlertid også, at dersom man ønsker å forsvare de ideelle aktørenes rolle i våre velferdstjenester, så kan man ikke lenger spille på to hester. Åpner man for anbud og konkurranseutsetting, ja, så bidrar man under EUs regelverk til å skvise de ideelle aktørene. Videre, dersom de ideelle selv i økende grad begynner å opptre som kommersielle i forsøkene på å vinne markedskonkurransen, ja, så mister de sin egenart og må regne med å bli vurdert som en hvilken som helst annen kommersiell aktør. Tiden er inne for klare linjer.

Bla i arkiv

Forfatter: <a href="https://www.velferdsstaten.no/author/for-velferdsstaten/" target="_self">For Velferdsstaten</a>

Forfatter: For Velferdsstaten

Alliansen For velferdsstaten kjemper for å opprettholde og videreutvikle de velferdsgoder og rettigheter som er vunnet gjennom lang tids faglig og politisk kamp her i landet. Vi avviser undergraving, kommersialisering og markedsorientering av våre velferdsordninger.