- For Velferdsstaten - https://velferdsstaten.no -

Arbeidslivspolitikken i valget: klare skiller?

Arbeidsmiljøloven (AML) er den viktigste ingrediensen i det vi gjerne kan kalle arbeidslivslovgivning, og er derfor avgjørende for hvordan arbeidslivet reguleres. Den er i utgangspunktet en vernelov, som ble opprettet for å beskytte den svake parten i et arbeidsforhold, nemlig den ansatte. Mens de rødgrønne lover å videreføre loven, samt fortsette med trinnvise tilpasningstiltak mot sosial dumping, ønsker høyresida en ”oppmykning” av loven og varsler en reversering av flere tiltak mot sosial dumping.

Høyre har i årets valgkamp valgt å legge seg på en mindre konfronterende kurs overfor fagbevegelsen. Klok av skade fra tidligere valg vil partiet ikke gå like drastisk til verks som under Bondevik II-regjeringen, da de blant annet gjennomførte en dramatisk svekkelse av Arbeidsmiljøloven og svekket arbeidsløshetstrygden – endringer som ble avviklet i sin helhet av den nye rødgrønne regjeringen i 2005. FrP har imidlertid ikke lagt seg på noen mindre konfronterende kurs. Dermed kan vi ikke vite i hvor stor grad en mulig Høyre/FrP-regjering vil svekke arbeidslivslovgivningen, men at den vil bli svekket, er klart.

LO har foretatt en systematisk gjennomgang av stemmegivningen i Stortinget i saker om arbeidsliv fra de siste åtte årene. Sammen med deres svarskjema fra alle partiene og notatet Forskjell på Arbeidsliv gir det en god oversikt over forskjellene partiene imellom. I denne artikkelen har vi derfor valgt å utdype et par av punktene hvor det er tydelige skillelinjer mellom blokkene, men hvor viktige sider ved lovforslagene ikke blir tilstrekkelig belyst i det politiske ordskiftet. Det gjelder regulering av arbeidstid og midlertidige ansettelser.

Arbeidstid

Det er tre viktige grunner til at vi har landsomfattende regulering av arbeidstid – med stor innflytelse fra nasjonale fagorganisasjoner. For det første fordi noen arbeidstidsordninger er mer helsemessig belastende enn andre, og de mest belastende bør unngås så langt det er mulig. For det andre at det ikke er noe likeverdig maktforhold mellom arbeidsgiver og arbeidstaker, og at arbeidstakerne derfor må ha et lovfestet vern. For det tredje at enkeltgrupper av arbeidstakere, enten på grunn av at de har svake fagforeninger eller ut fra spesielle, gjerne kortsiktige behov, ikke skal kunne påvirke eller undergrave arbeidstidsreguleringen på måter som kan ha negativ virkning på andre grupper av arbeidstakere. Da er det nettopp viktig at landsomfattende organisasjoner kan veie de ulike gruppenes interesser opp mot hverandre. En grunnleggende solidaritet med andre grupper av arbeidstakere er med andre ord bygd inn i fagorganisasjonenes makt og rolle på dette området.

Ubekvemme arbeidstidsordninger har til tider en meget høy pris for de som jobber. Disse to rapportene fra Fafo (Fafo-rapport 2013:17 og Fafo-notat 2011:11) sier mer om hvorfor spørsmålet om arbeidstid er så viktig. De belyser de helsemessige ulempene ved avvikende arbeidstidsordninger, som ser ut til å få stor effekt først etter en del år med slik jobbing. Kunnskap om slike effekter bygger altså på forskning og lang tids erfaring, som man ikke kan forvente at den enkelte arbeidstaker eller lokal fagforening til enhver tid har full oversikt over.

Arbeidstid reguleres både i AML § 10 og i tariffavtalene. Fravik fra normalarbeidsdagen krever i dag godkjenning på ulike nivå, avhening av hvor stort avviket er (illustrert ved tabell her.) Arbeidsmiljølovens paragraf 10-12 (4) åpner for at veldig store avvik fra normalarbeidsdagen kan avtales med fagforeningen, men da betinget av godkjenning fra en landsdekkende fagorganisasjon med innstillingsrett. Slike unntak framforhandles ofte som en del av de landsdekkende tariffavtalene, andre ganger søkes det spesifikt om periodevise unntak eller forsøk.

Høyre og de andre borgerlige partiene argumenter med at regelverket er for rigid, på tross av at de aller fleste søknader om unntaksordninger blir innvilget fra sentralt hold. Dette finnes det etter hvert gode rutiner på, som vist i rapport 2010:42 fra Fafo.

Både Venstre og FrP argumenterer for at alle ordninger som godkjennes lokalt, skal kunne iverksettes uten sentral godkjenning. Høyre og Krf vil at unntaksordninger som er godkjent lokalt skal kunne godkjennes av enten sentral fagforening eller Arbeidstilsynet – altså et ”dobbeltspor” for godkjenning av de aller mest avvikende ordningene. Da vil arbeidsgivere etter lokal enighet – enten det er med en husforening eller en reell fagforening – kunne søke både til Arbeidstilsynet og til den sentrale fagorganisasjonen og håpe på grønt lys fra minst en av dem.  Et slikt forslag er ensbetydende med å frata forbundene/paraplyorganisasjonene kontrollen med ekstreme avvik, samtidig som det også fratar dem forhandlingsmakt med tanke på eventuelle kompenserende tiltak. I tillegg vil et dobbeltspor selvfølgelig også føre til dobbeltarbeid.

En av de viktigste grunnene til kriteriet om sentral godkjenning er at det sikrer mot at svake lokalforeninger blir overkjørt av arbeidsgiver. Det finnes mange eksempler på vikarbyråer, selskapsdannelser og omstruktureringer som gjør det bortimot umulig å drive stabile, reelle fagforeninger, og hvor tillitsvalgte er nært knyttet til eieren eller sjefen og dermed mindre lydhør for arbeidstakernes reelle og langsiktige behov. Dessuten besitter de sentrale fagforeningene mye mer forskningsbasert kunnskap om hvordan ulike arbeidstidsordninger virker inn på helse og sikkerhet. I tillegg kan de koordinere praksis landet over – og dermed unngå usosial konkurransevridning.

Midlertidige ansettelser og innleie

En lignende innflytelse fra fagorganisasjonene gjenspeiles i bestemmelsene om midlertidige ansettelser og innleie i Arbeidsmiljøloven. Innleie fra bemanningsbyråer i AML § 14-12 er tillatt i samme utstrekning som midlertidige ansettelser i AML § 14-9. Innleieregulering er således ”hektet på” reguleringen av midlertidige ansettelser. Bemanningsbransjen har hatt en sterk økning de siste ti årene. Både midlertidige ansettelser og utleie/innleie undergraver det organiserte arbeidslivet, som er avhengig av høy organisasjonsgrad og fungerende partsforhold.  

Alle de borgerlige partiene har programfestet en ”oppmykning” av midlertidige ansettelser, uten at de har avklart hvordan de vil gjøre dette uten at det samtidig utløser en automatisk oppmykning av innleiebestemmelsene. Oppmykningsforslaget fra Bondevik II-regjeringen opprettholdt samsvaret mellom dem, og svekket dermed reguleringene av begge. Unntak fra begrensningene på innleie fra vikarbyråer er idag betinget av godkjenning fra fagforening(er) som representerer et flertall av arbeidstakerkategorien innleien gjelder på bedriften. Det er altså enda et eksempel på den eksisterende fleksibiliteten i lovverket, men som begrenses gjennom at fagforeninger må ha stor tilslutning (legitimitet) for å kunne godkjenne unntak fra generelle bestemmelser.

Krf og Venstre vil gjøre det lettere å ansette midlertidig gjennom å harmonisere arbeidsmiljøloven med tilsvarende bestemmelser i Tjenestemannsloven, som har svakere bestemmelser på dette området. De snur altså problemet med mange midlertidige stillinger i staten på hodet. I stedet for å sette søkelys på overbruken av midlertidige ansettelser i det offentlige, går de altså inn for å øke den også i privat sektor.

Høyre begrunner sitt standpunkt med ”midlertidige behov”, altså ensidig fra et arbeidsgiverståsted. Krf begrunner ønsket om åpning for mer midlertidighet med å ville senke terskelen inn i arbeidslivet for utsatte grupper. Samme argumentasjon finner man igjen i FrPs handlingsprogram. Venstre vil også myke opp, men har flere ulike og dels motstridende programpunkter om midlertidig ansettelse som det ikke er helt lett å bli klok på.

Troen på at mer midlertidighet skulle være et effektivt virkemiddel for å få flere inn i arbeidslivet er en utbredt, men allerede avkreftet myte. Debatten gikk livlig i forbindelse med lovforslaget om oppmykning fra Bondevik II-regjeringen i 2005, da alle de fire hovedsammenslutningene trakk seg fra Arbeidslivslovutvalget i protest. Professor Steinar Holden fra Universitetet i Oslo bekreftet da at det ikke kan påvises noen sammenheng mellom mer åpning for midlertidighet og lavere arbeidsløshet.

Da står vi igjen med et generelt svakere stillingsvern, noe som i mange arbeidsforhold vil forskyve maktforholdet drastisk til fordel for arbeidsgiver. For det som eventuelt skulle gjøre at ”risikoen” ved å ansette folk av noen arbeidsgivere blir oppfattet som lavere, gjør det samtidig lettere å kvitte seg med de samme arbeiderne ved første og beste korsvei. For arbeidstakerne betyr midlertidig ansettelse en løsere tilknytning til arbeidsmarkedet, mindre økonomisk trygghet, enda større vanskeligheter med å få lån og innpass på et allerede selektivt boligmarked. Det gir samtidig arbeidsgiver mindre insentiver til å bygge kompetanse hos og utvikle sine ansatte, noe som for øvrig gjelder uansett hvilken funksjonsevne den ansatte har. Å skyve folk med redusert arbeidsevne foran seg og påstå at dette vil hjelpe dem, slik FrP gjør, er et tvilsomt argument. Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon tror heller ikke på det (nye meninger 03.02.11). De ønsker ganske andre virkemidler (FFO – politisk notat 01/13), og har mer tro på målrettede tiltak som for eksempel opplæring og utvidet mulighet for deltidsarbeid i kombinasjon med trygd.

Det er alltid viktig å være på vakt mot gapet mellom politikk og retorikk, særlig når det er valgkamp!