For velferdsstatens nyhetsbrev 9/2012 har saker om menneskesynet bak målemanien, kommuneparlamentarisme (folkestyre eller konsernkommune?), valgfrihetens død og det magiske innsparingstallet.
INNHOLD:
- Menneskesynet bak målemanien
- Kommuneparlamentarisme: Folkestyre eller konsernkommune?
- Valgfriheten er død – leve privatiseringen!
- Det magiske innsparingstallet
- Husk Globaliseringskonferansen 1.-4.november!
1. MENNESKESYNET BAK MÅLEMANIEN
Markedsstyringen i det offentlige har virkelig kommet i fokus etter Gjørv-kommisjonens rapport. Det direkte ødeleggende ved ekstrem målemani og detaljerte rapporterings- og kontrollregimer ble overbevisende dokumentert i kommisjonens beskrivelser om hva som gikk galt omkring beredskap og politiarbeid den 22. juli fjor. Siden har vi fått utallige eksempler også fra andre deler av det offentlige. Ikke all kritikk er imidlertid like nyttig, og når det kommer til løsninger, spriker det i flere retninger.
Skal vi komme ut av denne debatten på en meningsfull måte, er det derfor nødvendig å sette markedsstyringen (den såkalte New Public Management) inn i sin historiske og samfunnsmessige sammenheng. Disse organisasjons- og ledelsesmodellene har ikke oppstått ut fra den tomme luft. De er nært knyttet til den nyliberale offensiven, som slo gjennom fra omkring 1980. Grunnsteinen i de teoriene og modellene som ble utviklet, finner vi i det nyliberale menneskesynet. Det består av to fundamentale påstander: For det første at vi som enkeltindivider primært er opptatt av å maksimere vår egennytte. For det andre at konkurranse er en del av menneskets natur. Problemet med disse teoriene er at de er rene ideologiske konstruksjoner – uten noen vitenskapelig basis.
Alternativet til den rådende, snevre målstyringen er selvfølgelig ikke at man skal unnlate å definere mål for virksomhetene. Målene må imidlertid være brede, samfunnsmessige mål, som samsvarer med de overordnete oppgavene som de ulike offentlige institusjonene er tiltenkt. Det er ikke først og fremst et byråkratiproblem vi står overfor. Problemet er ikke at politikerne styrer for mye, men at de styrer feil, og dermed mister styringen. Det er den systematiserte mistilliten og de tilhørende kontrollregimene som fører til et kunstig oppsvulmet byråkrati. Les hele artikkelen av Asbjørn Wahl.
2. KOMMUNEPARLAMENTARISME: FOLKESTYRE ELLER KONSERNKOMMUNE?
Hvorfor er Høyre og FrP så entusiastiske for å innføre kommuneparlamentarisme? Etter sjokkomlegging i Tromsø kommune har For velferdsstaten gått inn i saken. Å bytte et representativt sammensatt formannskap ut med noe som ligner et konsernstyre bør være utelukket i lokaldemokratiet. Den form for parlamentarisme som nå utvikler seg i noen kommuner, svekker det politiske mindretallets og de ansattes innsyn og medvirkning i beslutningsprosessene.
Med ny byrådsmodell i Tromsø etter valget i 2011 ble det demonstrert hvilke vide fullmakter Kommuneloven faktisk gir for å undergrave folkestyret, og kommunestyret som demokratisk organ. Også i Bergen vedtok bystyrets flertall i fjor en omfattende utvidelse av byrådets fullmakter. Nå kan prinsipielle vedtak om konkurranseutsetting avgjøres av byrådet, uten behandling i kommunestyret. Fra inneværende år har det samme skjedd i Oslo – gjennom rammevedtak knyttet til budsjettet.
Stortingets uttrykte intensjoner om å utvikle demokratiet ved å åpne opp for lokal parlamentarisme, ender altså snarere opp med å svekke folkestyret. Hvorfor er denne modellen så forlokkende for partier som har som mål å lage mest mulig marked av de offentlige tjenestene? Se Helene Banks artikkel.
3. VALGFRIHETEN ER DØD – LEVE PRIVATISERINGEN!
Politikere som er tilhengere av private løsninger innen velferdstjenestene, argumenterer ofte med valgfrihet for brukerne. Dette ser nå delvis ut til å være et tilbakelagt stadium i landets blåblå utstillingsvinduer. I nyhetsbrev 8/2012 omtalte vi hvordan den påståtte valgfriheten ved konkurranseutsetting undergraves når kommersielle selskaper videreselges i løpet av anbudsperioden. Nå skal hele sektorer fullprivatiseres, og dermed bortfaller også friheten til å velge et offentlig tilbud. To eksempler viser de nye trendene: Austevoll og Tromsø.
I Austevoll har ordføreren fra Frp fått med seg Høyre, KrF og Senterpartiet på å privatisere hele pleie- og omsorgstjenesten. 200 brukere av sykehjem og hjemmetjenester skal konkurranseutsettes. De får valget mellom å motta tjenester fra den nye kommersielle aktøren eller ikke å motta tjenester det hele tatt. – Jeg tror mange småkommuner i Norge vil følge med på hva vi skal få til i Austevoll. Våre erfaringer blir viktige fremover, sier ordfører Helge Andre Njåstad til NHO Service, som følger saken med stor entusiasme.
I Tromsø har byrådet skaffet seg en blankofullmakt fra kommunestyret ”til å innføre konkurranseutsetting herunder fritt brukervalg på de oppgaveområder byrådet finner hensiktsmessig”. Det vil si at byrådet står fritt til å privatisere alle kommunale oppgaver. Blant de første ut, ved siden av sentralkjøkkenet, er de 44 kommunale barnehagene, som utredes overført til et kommunalt aksjeselskap, Arnestedet Eiendom AS. Deretter kan selskapet enkelt selges.
Full privatisering av barnehager er allerede gjennomført i Bømlo, Sokndal og Sauherad, og ble nylig foreslått i Halden og Lenvik. Det ser ut til at drivkreftene for full privatisering i hovedsak er økonomiske. – Barnehagedrift er veldig dyrt, vi må se om det er mulig å organisere det på en annen måte, bekrefter finansbyråd Line Fusdahl til iTromsø. I tillegg bidrar regjeringens finansieringsmodell og presset fra Private barnehagers landsforbund (PBL) til å friste enkelte kommuner til å frasi seg ansvar ved å privatisere. Finansieringsmodellen, som sier at private barnehager får tilskudd etter hva kommunen bruker på sine egne barnehager, har ført til store konflikter omkring utregningen av tilskudd. Ved full privatisering vil kommunene kunne ”binde” kostnadene til barnehager, ettersom kommuner uten kommunale barnehager følger en nasjonal sats for tilskudd til private barnehager.
Det er også et poeng at fremtidig vekst i de kommersielle barnehageselskapene nødvendigvis vil komme gjennom privatisering av eksisterende, offentlige barnehager, ettersom den store utbyggingsfasen nå er over. Dette bereder grunnen for en ny fase i barnehagesektoren, der konkurranseutsetting og bruk av anbud blir stadig viktigere verktøy. Økt bruk av konkurranseutsetting vil føre til et enda sterkere press på økonomien og dermed på bemanning og kvalitet. Erfaringer fra bruk av konkurranseutsetting av sykehjem viser også at ideelle og kommunale alternativer skvises med bruk av anbud.
4. DET MAGISKE INNSPARINGSTALLET
Sykehusene i Oslo skulle frigjøre 800 millioner kroner årlig ved sammenslåing. Austevoll kommune skal spare 5-8 millioner på å privatisere hele omsorgsektoren. NHO Service mener at det er 19 milliarder å tjene på konkurranseutsetting i kommunene. Universitetet i Oslo skal effektivisere 10-30% gjennom prosessen ”Internt handlingsrom”. Difi mener at staten kan spare inn i underkant av 20-40% på å sentralisere administrative støttefunksjoner. Hvor kommer disse magiske innsparingstallene fra, og er det hold i tallene?
Slike tall har gjerne en av to opprinnelser: Enten en regnemetode som kalles ”beste praksis”, eller en konsulentrapport som baserer tallene sine på ”egne erfaringer fra andre prosjekter”. Det er ingen stor sak å gjøre beregninger basert på ”beste praksis”, eller vise til egne eller generelle erfaringer. Det første krever regnekunnskap på barneskolenivå og det andre krever kun freidighet til å komme med påstander andre ikke kan etterprøve. Likevel setter de magiske innsparingstallene agendaen i mange politiske prosesser, og kan være avgjørende for beslutninger om omorganisering eller privatisering. Lovnader om store økonomiske innsparinger er ofte avgjørende for å få gjennomslag for store organisatoriske endringer. Derfor er det viktig å avkle holdbarheten til disse magiske tallene. Les hele Linn Hernings artikkel.
5. HUSK GLOBALISERINGSKONFERANSEN 1.-4. NOVEMBER
Førstkommende torsdag kl. 18 starter årets Globaliseringskonferanse med et storslått åpningsmøte om nasjonale og globale brennpunkt – i Oslo Kongressenter / Folkets Hus. Konferansen fortsetter med et stort mangfold av seminarer, møter og dokumentarfilmer. Temaene spenner fra Asylpolitikk på 1-2-3, via europeisk fagbevegelse i krise, norsk frihandel i lovløse Honduras, økonomisk krise, løsninger for landbruket, språk er makt, kvinnekamp i krisetid og til klima og gratis kollektivtransport.
Hele programmet og mulighet for påmelding finner du på www.globalisering.no. Du kan også møte opp og registrere deg på stedet.
