Skatteteori fremmmer privatisering

Av Hallvard Bakke 

Heldigvis ble den avvist av statsminister Stoltenberg i
finansdebatten høsten 2011: ”Vi er vitne til den
dynamiske skattepolitikkens endelige død. La oss ikke her i
Norge gjenopplive en politikk som har avgått ved døden
i resten av verden”. Men finansdepartementets praksis er ikke
endret.

Når Finansdepartementet skal beregne kostnadene ved en
offentlig investering, regner de først ut hva selve
investeringen vil koste. Deretter plusser de på 20 prosent i
såkalte skattekostnader.

Dette er nettopp en konsekvens av teorien om den dynamiske
skattepolitikken. Den antar at folk vil arbeide mer hvis skatten
blir redusert. Omvendt går antakelsen ut på at folk vil
arbeide mindre hvis skatten går opp. Hvis man skal foreta en
offentlig investering som skal betales av det offentliges
skatteinntekter, forutsetter man altså et effektivitetstap.
Det må derfor legges til en skattekostnad, tilsvarende hvor
mye skatteinntektene blir redusert som følge av at folk vil
arbeide mindre og dermed tjene mindre, og følgelig
også betale mindre skatt.

Opphavsmannen til denne teorien var den amerikanske
økonomen Arthur Laffer, som skal ha tegnet den
berømte Lafferkurven på en serviett på en
restaurant i Washington i 1974. Da president Ronald Reagan senere
fikk høre om dette, syntes han det var strålende og
gjennomførte store skattelettelser. Skatteinntektene vokste
imidlertid ikke slik Lafferkurven hadde lovet. Ved slutten av
Reagans presidentperiode var det oppsamlet et rekordhøyt
statlig underskudd. Også Storbritannias statsminister
Margaret Thatcher ble begeistret for denne teorien.

Her hjemme mente Statistisk Sentralbyrå å kunne
beregne skattekostnaden til 50 øre pr. krone. Hvis et bygg
ble kalkulert til å koste for eks. ti millioner kroner,
måtte man derfor legge på fem millioner ekstra for
å få fram den virkelige samfunnsøkonomiske
kostnaden ved bygget. På slutten av nittitallet kom det en
offentlig utredning ”Nytte-kostnadsanalyser” (NOU
1997:27) som ”på usikkert grunnlag” som det het,
mente at skattekostnaden ”inntil videre” burde
fastsettes til 20 øre pr. krone.

I 2007 skrev Frp til finansminister Kristin Halvorsen og spurte
om dette anslaget fortsatt sto ved lag. Det bekreftet Halvorsen.
Fortsatt bruker departementene dette påslaget på 20
prosent.

Det har vært brukt tusenvis av arbeidstimer for å
prøve å beregne hvor stor virkning skatteendringer har
på arbeidstilbudet. Beregningene spriker i alle retninger.
Men selv om arbeidstilbudet skulle øke, altså at folk
er villige til å jobbe mer, hvis skatten blir satt ned,
hjelper ikke det hvis det ikke er jobber å få. De som
har beregnet skattekostnadene har imidlertid antatt at alle som er
ledige og ønsker det kan få jobb når de vil
uansett arbeidsledighet. Det er også et stort antall
deltidsansatte som gjerne vil jobbe full tid, men ikke får
det. Da blir det ikke større produksjon om enda flere skulle
ønske å jobbe mer.

Økonomiprofessor John Kenneth Galbraith sa i sin tale da
han ble utnevnt til æresdoktor ved London School of Economics
i 1999, at det alltid vil dukke opp økonomiske teorier som
støtter opp om populære politiske strømninger
og interessene til makthaverne i samfunnet. ”Når det
sies at vi må beskytte de rikes inntekter og redusere
skattene for å motivere til innsats, har jeg ett svar:
Kanskje vi heller burde øke marginalskattene, for å
stimulere til økt innsats for at de kunne beholde samme
inntekt etter skatt?”

Det eneste holdbare målet på om et høyt
skattenivå hemmer yrkesdeltakelse og produksjon får vi
ved å sammenligne de landene som har høyest
skattenivå med dem som har lavere skatt. De skandinaviske
landene ligger alle høyt på skattestatistikken.
Samtidig har de den høyeste yrkesdeltakelsen. Også
når det gjelder produksjon pr. innbygger ligger de helt i
toppen. Det er derfor ingen ting som tyder på at vårt
skattenivå og innretningen av vårt skattesystem
fører til de realøkonomiske tap Statistisk
Sentralbyrå og Finansdepartementet påberoper.

Skulle påstandene om et stort effektivitetstap ved
skattefinansierte utgifter være riktige, innebærer det
for eksempel at samfunnet ville spare store beløp ved
å privatisere alt helsevesen. Med ovennevnte beregningsmetode
vil det bli 20 prosent billigere, vel å merke uten at de
private aktørene behøvde å drive helsevesenet
mer rasjonelt.

Økonomiredaktøren i den konservative britiske
avisen Financial Times, Martin Wolf, spurte i en artikkel i 2005
hva sammenhengen var mellom offentlige utgifter og økonomisk
vekst. Svaret ga han selv: ”Det er ingen”. Men betyr
ikke høye skatter dårligere konkurranseevne?
”Nonsens”, skrev Wolf.

I fjor publiserte National Bureau of Economic Research (NBER) en
studie av tre forskere ved henholdsvis Berkeley Universitetet, MIT
og Paris School of Economics (Thomas Piketty, Emanuel Saez,
Stefanie Stantscheva: Working Paper 17616, november 2011).
De konkluderte helt motsatt av Statistisk Sentralbyrå og
Finansdepartementet. Det er ingen dynamisk effekt av lavere
skattesatser. I et optimalt skattesystem bør skatten tvert i
mot settes kraftig opp for dem med høye inntekter.

De tre forskerne brukte fakta om inntektsandeler til den
øverste enprosenten i 18 OECD-land. Ved slutten av
1970-årene var det stor variasjon i toppskattesatsene i de
aktuelle OECD-landene. Mens høyeste sats i Spania og Sveits
var 40 prosent, var den over 75 prosent i Sverige, Storbritannia og
Japan. I USA var satsen 70 prosent, mens Tyskland og Frankrike
lå på 55 til 60 prosent. I Norge var høyeste
skattesats 70 prosent.

I 1980-årene kom Reagan og Thatcher på banen og
marginalskattene ble dramatisk redusert. I noen land med 30-40
prosentpoeng. Norge tilhørte gruppen av land som reduserte
toppskattesatsen mest. Samtidig har man fått en enorm
økning i inntektsforskjellene. I USA tjente den ene
prosenten med høyest inntekt i perioden 2004-2008 18 prosent
av totalinntektene, mens andelen var 8 prosent på 70-tallet.
Men også for Norges vedkommende var andelen fordoblet, fra
fem til over ti prosent. Det var vesentlig høyere enn i
våre nordiske naboland, der Finland lå høyest
med 8 prosent og Sverige med 6. I Danmark, der toppskattesatsen var
holdt konstant rundt 60 prosent, lå inntektsandelen for den
ene prosenten høyest lønnede fortsatt på 4
prosent.

Etter teorien om dynamisk skatteeffekt skulle landene som hadde
redusert skattesatsene mest, fått en merkbar produksjonsvekst
i forhold til de andre. Men de tre NBER-forskerne konstaterer at de
ikke finner noen sammenheng mellom produksjonen (BNP) pr. innbygger
og nedsettelsen av de øverste marginale skattesatsene fra
1975 til i dag. Derimot er det en klar sammenheng mellom
nedsettelsen av marginalskattesatsene og økte forskjeller.
Når lavere skatt ikke fører til høyere
produksjon, innebærer det at økte inntekter for de
rike motsvares av lavere inntekter for andre. Begge deler
forsterker inntektsforskjellene.

Mindre inntektsforskjeller gjør at samme produksjon gir
større samfunnsmessig nytte. Oppgaven for skattesystemet er
både å ivareta statens behov for inntekter og gi
optimal samfunnsnytte. Siden det ikke er noen sammenheng mellom
lavere skattesatser og høyere produksjon, såkalt
dynamisk virkning, betyr det at den marginale skattesatsen
bør være vesentlig høyere enn i dag for å
gi optimal nytte. Piketty og hans kolleger foreslår at den
marginale skattesatsen i alle fall bør være rundt 70
prosent – det nivået den hadde i USA før Reagan
startet sin kampanje for de rike.

Bla i arkiv

Forfatter: <a href="https://www.velferdsstaten.no/author/for-velferdsstaten/" target="_self">For Velferdsstaten</a>

Forfatter: For Velferdsstaten

Alliansen For velferdsstaten kjemper for å opprettholde og videreutvikle de velferdsgoder og rettigheter som er vunnet gjennom lang tids faglig og politisk kamp her i landet. Vi avviser undergraving, kommersialisering og markedsorientering av våre velferdsordninger.