Dersom SVs leder, Audun Lysbakken, ser for seg finansieringen av
barnehagesektoren som modell for helse, omsorg, barnevern og
asylmottak, da har han gitt opp til fordel for de kommersielle.
I Klassekampen 2. august sier Lysbakken at SV vil innføre
et nonprofit-prinsipp for offentlig velferd. Hadde det vært
tilfelle, ville vi støttet det fullt ut. Dette ville nemlig
gitt viktige overordnede styringssignaler. Da ville de som
skal utforme regelverk og reformer i departementene, vite hva
oppgaven er. Vi trenger konkrete og faktabaserte tiltak og modeller
for å få det til.
Når Lysbakken i intervjuet hevder at barnehagesektoren kan
være én modell å bruke i andre velferdssektorer,
undergraver han imidlertid både et slikt nonprofit-prinsipp –
og eget partiprogram. På hvilke måte mener Lysbakken at
profitt har blitt begrenset innen barnehagesektoren?
I Norge i dag har vi én modell som hindrer profitt på
offentlig finansierte tjenester, nemlig i skolesektoren. Der forbys
utbytte og overføring av verdier på andre måter
til eier eller nærstående. Omgåelse er lovbrudd,
og kan føre til krav om tilbakebetaling eller at konsesjonen
tas bort. Skandalene i John Bauer-skolene er et eksempel på
det.
Barnehagesektoren er et område der regjeringen ikke klarte
eller torde å rydde opp. Å hevde noe annet, er bare
egnet til å skape forvirring og politikerforakt.
Mediedebatten de siste tre årene har vært så
omfattende at slike påstander er enkle å tilbakevise.
Forvirringen skyldes nettopp de samme to grunnleggende
misforståelser som Lysbakken framsetter i intervjuet – og er
i hovedsak et ekko av de store kommersielle selskapenes
retorikk.
I Lov om finansiering av private barnehager legitimerer og
åpner regjeringen for det de kaller «rimelig utbytte».
«Rimelig utbytte» er svært lite presist og umulig å
tallfeste. For en kommune i møte med en stor
økonomisk aktør, som har fått dominerende
posisjon innen lovpålagte tjenester, og som kan stenge
dørene for barna på kort varsel, blir det et umulig
styringsredskap. Videre er «utbytte» bare én post i
regnskapet, som nesten ingen kommersielle barnehager bruker.
Konsernbidrag, godt betalte tjenester til eiere, utskilling av
eiendom og nødvendige støttetjenester i egne
selskaper, registrering av eiere i skatteparadis er andre
måter å hente ut «utbytte» på, som regjeringen
ikke har prøvd å begrense innen barnehagesektoren.
Så jublet da også Private Barnehagers Landsforbund over
lovforslaget, mens fagorganisasjonene som hadde jobbet for en
tilsvarende modell som i skolesektoren, kritiserte det. Det samme
gjorde majoriteten av kommunene som skrev høringssvar.
Dårligere arbeidsbetingelser hos de private blir legitimert
ved at regjeringen ikke stiller krav om like lønns- og
arbeidsbetingelser for de ansatte i private og offentlige
barnehager. «Ikke vesentlig lavere lønn» er begrepet som
brukes. Igjen er det helt umulig å tallfeste. Dermed
aksepteres det at profitt kan økes gjennom reduserte
lønns- og arbeidsvilkår. Dessuten blir det helt umulig
for kommunene å kontrollere dette, all den tid det ikke
ligger noen krav om avtale og tilskuddskontroll mellom kommunene og
de private barnehagene.
«Behov for små utbytter for å reinvestere»,
påstår Lysbakken er nødvendig for de mange
små aktørene. Dette er en meningsløs
påstand. Reinvesteringer forblir innen budsjettene. Utbytte i
sine mange former, forsvinner ned i de private eiernes lommer. Det
er da ingenting i Privatskoleloven som hindrer at skolene
reinvesterer, selv om den forbyr uttak av verdier.
Snarere tvert imot, forbud mot utbytte sikrer at pengene blir i
virksomheten, blant annet til reinvestering. Skinnargumentene fra
de kommersielle aktørene og Private Barnehagers Landsforbund
bidrar til å befeste mytene om at det trengs overskudd og
avkastning på kapital innen velferdssektoren. Jeg vil
dessuten minne om at den kapitalen som finnes i de kommersielle
barnehagene i all hovedsak er offentlig finansiert.
Et prinsipp om selvkost eller nonprofit er viktig å få
gjennomslag for i Norge, ellers vil vi, som Lysbakken sier, bli en
havn for kommersielle selskaper som ikke klarer å skaffe nok
avkastning på overskuddskapital andre plasser, slik vi
allerede ser det innen barnehagesektoren, og som det i prinsippet
er åpnet for innen sykehjemssektoren.
Her er det noen avgjørende element som må på
plass om regjeringen skal lykkes:
- Privatskoleloven er en modell som kan brukes generelt.
Regjeringen fikk til den. Et første skritt på veien er
å erkjenne at den er bra, mens regjeringen mislyktes gjennom
sin modell for finansieringen av barnehagesektoren. - Vi trenger en lov om like lønns- og arbeidsbetingelser –
inkludert pensjonsordninger, slik at barna og andre som trenger
velferdsordningene, har stabile og motiverte ansatte. Jobbskifter
skjer og skal skje, men det bør ikke skje som resultat av
arbeidsgivernes tariffhopping. - Konkurranseutsetting er ingen farbar vei innen
velferdstjenestene, men der det skjer, må det i det minste
skilles mellom ikke-kommersielle og kommersielle aktører.
Alle offentlige midler bør komme brukerne til gode – ikke
kommersielle eiere. Dette prinsippet fikk Lysbakken selv
innført i barnevernet da han var Barne- og
likestillingsminister. Begrenset anbud, heter det i
EØS-språket. Det er bare å innføre
prinsippet universelt. - Konkrete avtaler med hver aktør, innsyn i regnskaper og
tilskuddskontroll er avgjørende for å holde kontroll
med sektorene. Da hindrer man også at ikke-kommersielle
aktører utvikler seg til kommersielle selskaper. - Det bør stadfestes at det ikke gis støtte til
investeringer uten krav om hjemfall, eller at investeringsobjektet
føres tilbake til det offentlige ved
kontraktsopphør.
Det er helt naturlig at velferden, som er finansiert av
fellesskapets ressurser, skal drives etter selvkost. Som innbyggere
betaler vi skatt for å få gode velferdstjenester,
og for å videreutvikle vårt samfunn – ikke for å
fylle lommene til private investorer på jakt etter så
godt som risikofri avkastning innen lovpålagte offentlige
velferdstjenester.
(Innlegget sto på trykk i Klassekampen den 4.
august.)