Kronikk: Sparemoralismen

Den 5. juli sa konserndirektør i DNB, Karin Bing Orgland,
til NA24 at flere burde spare fast til sine barns bolig. Artikkelen
peker på selvfølgeligheter som at barn med foreldre
som sparer fast til dem, kommer best ut økonomisk. Som
Orgland sier: ”Nettopp derfor kan disse barna bli fremtidige
vinnere i boligmarkedet”. Eller for å si det enklere:
De rike vil gjøre det bedre enn de fattige.

I en artikkel i Dagens Næringsliv 23. juli, slår
journalisten fast at det ”er ingen grunn til ikke å
spare”, etterfulgt av en jubelhistorie om ei jente som har
spart i ordningen Boligsparing for ungdom (BSU) siden
13-årsalderen. Eiendomsmeglerforetakenes Forening
følger opp med krav om at beløpsgrensa i BSU må
heves. Den samme artikkelen kan fortelle oss at mange ikke klarer
å nå maksgrensa i BSU fordi ”de starter for sent
med å spare”.

Det er selvsagt ikke noe galt i å spare, verken til seg
selv eller sine barn. Men det er tydeligvis nødvendig
å komme med en enkel påminnelse i boligdebatten:
Muligheten til sparing avhenger av inntektsnivå og
familiebakgrunn. BSU er et godt tilbud for dem som har råd
til å låse penger inn i ordninga, men representerer
også tapt fortjeneste og muligheter for dem som ikke har
mulighet til å være med. I følge en artikkel i
Klassekampen den 13. juli er det bare hver fjerde mellom 17 og 33
år som setter inn penger på BSU-kontoen hvert år.
Det er neppe totalbom å hevde at denne gruppa har
gjennomsnittlig bedre økonomi enn de som ikke sparer. Tiltak
for økt boligsparing bidrar altså verken til sosial
utjevning eller at ungdom flest kommer seg inn i boligmarkedet.

I takt med at forskjellene i samfunnet øker blir private
velferdsløsninger et stadig viktigere innslag i folks
privatøkonomi. Økningen i salget av private
helseforsikringer er ett eksempel. Ungdoms avhengighet av foreldre
på boligmarkedet er et annet. Det er muligens smart, for de
som kan og vil, å spare til sine barns bolig. Men
fordelingsmessig er det en katastrofe. Unge som skal ut på
boligmarkedet konkurrerer ikke lenger bare mot andre unge på
boligmarkedet, men også mot de foreldrene som har råd
til å kjøpe leiligheter og leie ut til sine studerende
barn. Det økte egenkapitalkravet fører ytterligere
til å favorisere dem som er så heldige å få
hjelp fra foreldre.

Tilbake står stadig flere tapere. Det er først og
fremst de med foreldre som ikke har hatt økonomisk mulighet
til å hjelpe barna sine inn på boligmarkedet. Det er
vanskelig ikke å se klasseperspektivet i dette. Likevel
framstilles det som om det er ungdoms sparevilje det er noe galt
med.

Sparemoralismen slekter på andre typer moralisme i det som
egentlig er samfunnsspørsmål. Klassekampens Mimir
Kristjansson skreiv nylig om hvordan høyresiden forklarer
sykefravær med dårlig arbeidsmoral. Et annet eksempel
er Fabian Stangs berømte uttalelse om at øskanten i
Oslo burde lære av vestkantfolks sunne livsstil. På
denne måten gjøres spørsmål om
eksempelvis bolig og helse om til spørsmål om fornuft
og moral.

Dette vil på sikt svekke oppslutningen om velferdsstaten.
Etter hvert som flere legger inn penger i individuelle
løsninger, reduseres skatteviljen. Skattelegging betyr
nemlig at det vil være mindre penger å sette av til
sine barns ekstra helseforsikringer og framtidige boligbehov. Det
er kanskje rasjonelt for hver enkelt i øyeblikket, men
resultatet på sikt er at alle taper. Det er langt dyrere med
individuelle løsninger enn fellesskapsløsninger. At
de fleste tjener på en velferdsstat er nettopp det som sikrer
oppslutningen om den.

DNBs spareutspill er i praksis et innspill i den ideologiske
debatten om hvordan vi organiserer samfunnet. Det personlige ansvar
blir opphevet til en viktigere verdi enn det samfunnsmessige
ansvaret. Denne skjevheten gir seg utslag i en moralisme hvor
budskapet er at de som ikke greier seg selv har skylda i det. Disse
ideene stikker dypt. En student sa nylig til NRK at han ikke var
bekymra for sin egen økonomiske framtid, fordi hvis man
går ”inn i det med en positiv innstilling og
arbeidsvilje, går det nok fint for oss i framtida.”
Dette kan kanskje være sant for mange, men er selvsagt helt
feil for de 50 prosentene av spansk ungdom som i dag er
arbeidsledige. I Storbritannia gikk nylig en nær medarbeider
av statsminister Cameron hardt ut mot alenemødre i
vanskeligstilte hjem. Hun uttalte at ”mødre i familier
med store problemer skulle skamme seg for skaden de gjør
på samfunnet og slutte å få barn”. Et mildt
sagt oppsiktsvekkende utbrudd.

Vi vet hva som fungerer for å øke boligbyggingen,
skape arbeidsplasser og redusere sosiale problemer. Det er ikke
moralisme, men konkrete politiske tiltak. Det er
utjevningspolitikk, en sterk velferdsstat og en sunn
økonomi.

Med en stadig mer omfattende markedsliberalisme de siste
tiårene har vi gått i retning av at hver enkelt
får mer og mer ansvar for seg og sitt. Samtidig overses de
sosiale og økonomiske rammene som direkte påvirker
valgmulighetene til hver enkelt. Det finnes dem som tjener på
en slik utvikling, blant annet bankene og forsikringsselskapene.
Men for det store flertallet vil denne oppløsningen av
fellesskapet etter hvert gå hardt ut over både velferd
og lommebok.

(Innlegget sto på trykk i Klassekampen den 27.
juli.)

Bla i arkiv

Forfatter: <a href="https://www.velferdsstaten.no/author/for-velferdsstaten/" target="_self">For Velferdsstaten</a>

Forfatter: For Velferdsstaten

Alliansen For velferdsstaten kjemper for å opprettholde og videreutvikle de velferdsgoder og rettigheter som er vunnet gjennom lang tids faglig og politisk kamp her i landet. Vi avviser undergraving, kommersialisering og markedsorientering av våre velferdsordninger.