- For Velferdsstaten - https://velferdsstaten.no -

Når arbeidet tømmes for innhold

Den teknologiske utviklingen fører mange steder til
mindre utviklende arbeidsoppgaver, med sterkere overvåking og
kontroll. Dette går ofte sammen med dårligere
arbeidsmiljø og lavere lønn, samt at disse jobbene i
økende grad utføres av midlertidig ansatte – og
i stor grad av kvinner.

Dette er noen av konklusjonene i en rapport fra svensk LO,
ført i pennen av deres utreder Sten Gellerstedt, som
også er professor ved Luleå tekniske universitet.
På Velferdskonferansen 2012 presenterte han innholdet i
rapporten. Funnene er stikk i strid med dominerende oppfatninger i
samfunnsdebatten, ikke minst fra dem som stadig framholder at vi er
på full fart inn i kunnskapssamfunnet, der jobbene
blir stadig lettere, med økende krav til utdanning og mer
utviklende oppgaver. Snarere tvert imot, sier Gellerstedt, for
store grupper av arbeidstakere reduseres faktisk kravene til
kunnskap.

Det som i følge Gellerstedt kjennetegner degraderte
jobber (utarmade jobber er betegnelsen som brukes på
svensk), er at kompetansekravene er lave, tida som trengs for
å lære å utføre oppgavene er kort, det er
stor grad av gjentakelse av arbeidsoppgaver og lavt
læringsutbytte i jobben. På den andre siden opplever
andre grupper at de får mer utviklende jobber, med motsatte
kjennetegn. Det gjelder eksempelvis innen gruveindustrien, der
automatisering og fjernkontroll har økt
kvalifikasjonskravene til de ansatte. Det samme gjelder for
maskinoperatører innen deler av industrien, der
operatørene også deltar i vedlikehold og
utviklingsarbeid. Det foregår med andre ord en polarisering i
arbeidslivet. På sikt skaper dette økte spenninger
på arbeidsmarkedet – mellom vinnere og tapere,
fastslår Gellerstedt.

Typiske jobber som tappes for innhold, er i følge
Gellerstedt vaktmestere, postbud, ansatte innen detaljhandelen og
flere andre serviceyrker, samt enkelte jobber innen industrien (for
eksempel vaskerier og slakterier). Blant de 20-25 prosent av
industriarbeiderne som driver montasje, har de fleste nå
faktisk gått tilbake til samlebåndet, konstaterer
Gellerstedt. Som eksempel viser han til ABBs produksjon av roboter.
Der en person tidligere hadde utfordrende oppgaver med å
montere hele styreelementet til roboten, gjøres det nå
i 15 ulike og repeterende arbeidsoppgaver langs
samlebåndet.

Det ligger selvfølgelig arbeidsgiver-strategier bak denne
utviklingen. Ved å stykke opp arbeidet i enkle, stadig
gjentakende og like arbeidsoppgaver, blir det billigere å
lære opp nyansatte, samt lettere å skifte dem ut.
Kostnadene ved å lære opp en ny montør i Volvos
bilfabrikker ble på denne måten redusert fra 350.000
svenske kroner på midten av 1990-tallet til 90.000 på
begynnelsen av 2000-tallet. Dermed blir det også enklere for
arbeidsgiverne å bruke innleide arbeidstakere.

Alt dette er velkjente elementer i den såkalte
vitenskapelige arbeidsorganiseringen, også kalt
taylorisme etter den amerikanske ingeniøren
Frederick Winslow Taylor, som ledet an i denne utviklingen i
begynnelsen av forrige århundre. Innføring av
samlebånd innen bilindustrien utgjør det klassiske
eksempelet. Hensikten er å stykke opp og standardisere
arbeidsoppgavene og dermed skaffe seg økt kontroll over hele
arbeidsprosessen.

Gellerstedt innfører begrepet ”digital
taylorisme” for dagens utvikling, der datateknologien i
økende grad tas i bruk for å styre og kontrollere
arbeidstakerne. Dataprogram overtar arbeidsoppgaver som tidligere
krevde selvstendige vurderinger og avgjørelser fra
arbeidstakerne. Deres kompetanse og kunnskap avdekkes og overtas av
bedriften, bygges inn i maskinene og bidrar dermed til at det
stilles lavere krav til stadig flere ansatte. Denne digitale
taylorismen påvirker alle sektorene, sier Gellerstedt, men
har i dag størst innvirkning blant funksjonærene.

Utvikling og bruk av teknologi er i utgangspunktet ikke
nøytral. Maktforholdene i arbeidslivet har stor betydning
for hvilken type teknologi som utvikles og hvordan den tas i bruk.
Gellerstedt viser gjennom eksempler hvordan dette bidrar til
økt overvåking, kontroll og styring av de ansattes
utførelse av sine arbeidsoppgaver.
Lastebilsjåfører kan eksempelvis kontinuerlig
overvåkes og kontrolleres med GPS. Kassapersonalets arbeid
registreres og kontrolleres gjennom kassaapparatet. Call-senternes
ansatte tidsstuderes gjennom telefonsystemet. Hjemmehjelpen kan
kontrolleres og styres via mobiltelefon. Et eksempel på dette
er den svenske hjemmehjelpen som får følgende
SMS-melding på mobilen om neste oppdrag: ”Levér
matpakke til NN uten samtale – 6 minutter”. Slik kan
man altså frata arbeidstakeren ikke bare kontrollen over
arbeidet, men også gjøre arbeidet stadig mer
innholdsløst.

Det er ikke bare et lite mindretall av arbeidstakerne som
opplever at arbeidet degraderes. Når de ansatte
spørres om hvorvidt de har stadig gjentakende oppgaver,
så svarer hele 57 prosent i den svenske undersøkelsen
bekreftende på det. Blant kvinner i arbeidslivet har andelen
som sier at de ikke selv kan avgjøre når ulike
arbeidsoppgaver utføres, økt fra 57 til 69 prosent i
perioden 1991 til 2009, mens andelen som mener de har for enkle
arbeidsoppgaver har økt fra 18 til 27 prosent i samme
periode. Denne oppstykkingen av arbeidsoppgavene har ikke
ført til at arbeidet har blitt lettere, påpeker
Gellerstedt. Snarere tvert i mot har arbeidstempoet økt i de
fleste yrker som LO organiserer, samtidig som arbeidstakerne
opplever sterkere kontroll ovenfra og at flere jobber på
ubekvemme tider.

I etterkrigstida var utviklingen av arbeidet et sentralt tema i
store deler av fagbevegelsen. Særlig innen industrien var det
sterkt fokus på arbeidets innhold, teknologiutvikling og
kontroll over arbeidsprosessen. Den nye Arbeidsmiljøloven
som vi fikk i 1977, var preget av denne holdningen. De siste
tiårene er imidlertid dette arbeidet svekket. Det samme har
skjedd i Sverige, påpeker Gellerstedt, ikke minst fordi
krise, omfattende rasjonaliseringer, nedlegginger,
arbeidsløshet og kampen om konkurranseevnen har fått
økt oppmerksomhet. I tillegg har arbeidslinje-ideologien
bidratt til at oppmerksomheten er flyttet fra arbeidslivets
utforming til moralisering overfor enkeltindivider.

Det finnes imidlertid erfaringer, påpeker Gellerstedt, med
at sterke fagforeninger, med støtte fra sine forbund, kan
påvirke arbeidet slik at det blir mer allsidig og
innholdsrikt. Dette skjer blant annet gjennom at man tilkjemper seg
en rolle i hvordan arbeidet organiseres og utvikles. For tida er
det imidlertid degradering som dominerer i store deler av
arbeidslivet. Kanskje er det på tide å rette innsatsen
sterkere inn mot arbeidets utforming? Det gjelder vel også
dersom man virkelig ønsker å realisere
målsettingene i de pågående IA-prosjektene
(Inkluderende arbeidsliv)?