Angrip årsakene – ikke symptomene

Dersom de økonomiske forskjellene i samfunnet
øker, tiltar også de fleste sosiale problemene. Dette
har gjennom lengre tid vært velkjent kunnskap i en rekke
fagmiljøer. På områder som utdanning, helse,
levealder, rusmisbruk, angst, fedme, tillitsforhold, vold, fengsel
og straff bidrar økte forskjeller til å forverre
problemene i samfunnet. Den eneste strategien som med sikkerhet vil
bidra til å redusere disse problemene, er med andre ord
å utjevne de sosioøkonomiske forskjellene.

I det politiske liv ser imidlertid ikke denne kunnskapen ut til
å ha noen påvisbar virkning. I den grad politikerne
ønsker å motarbeide sosiale problemer, henfaller man i
all hovedsak til tiltak innenfor det enkelte område. Sosiale
forskjeller i utdanning skal løses i skolen, sosiale
helseforskjeller skal løses innen helsesektoren,
økende kriminalitet skal løses innen justissektoren,
osv. – mens mye skal løses med holdningskampanjer og
medisinering. At de fleste av de foreslåtte tiltakene har
svært begrenset virkning, ser ikke ut til å
gjøre særlig inntrykk. Å angripe symptomer
på sosiale problemer gir muligens uttrykk for handlekraft,
på tross av at resultatene stort sett uteblir.

Boka The Spirit Level (Ulikhetens pris
på norsk) av Richard Wilkinson og Kate Pickett, som har blitt
en internasjonal bestselger, påpeker nettopp den sterke
sammenhengen mellom økonomisk ulikhet og sosiale problemer.
Budskapet har verden over blitt mottatt med strålende
omtaler, særlig innen den brede venstresiden, som gjennom
boka har fått mengder med gode argumenter for sosial og
økonomisk utjevning. Likevel ser det altså ikke ut til
at de samme politikerne klarer å omsette kunnskapen til
konkret, virkningsfull politikk. De fortsetter i hovedsak å
angripe sosiale problemer innenfor snevre, sektorpolitiske
rammer.

Det er imidlertid flere enn Wilkinson og Pickett som har
påpekt disse sammenhengene. Professor Vicente Navarro ved
Johns Hopkins Universitet i USA har i mange år forsket i og
påvist at økende sosioøkonomiske forskjeller
har en omfattende negativ innvirkning på hele befolkningens
helse og livskvalitet – altså ikke bare på dem
som er nederst på stigen, selv om de rammes hardest. På
samme måten som Wilkinson/Pickett viser han at det er
forskjellene i seg selv som har størst betydning, ikke
velstandsnivået. Det antydes både psykologiske og
sosiobiologiske årsaker til at økende forskjeller
får slike effekter, ved at de påvirker selvbilde,
tillit til andre, evne til empati osv.

Michael Marmot, som inntil nylig ledet Verdens
helseorganisasjons program for ulikhet og helse, konkluderer i
samme retning. Det ble nylig oppsummert på en utmerket
måte i en artikkel av kommunelege i Seljord, Elisabeth
Swensen. Hun påpeker hvordan Marmot, i boka Status
Syndrom
, viser ”hvordan sosioøkonomisk rang har
en direkte innverkning på sykdom og død. De nederst
på stigen er sykest og dør først, selv
når inntekt, utdanning og risikofaktorer som røyking
og kosthold korrigeres for. Marmots hypotese er at graden av
kontroll over eget liv har avgjørende betydning. Hans
oppskrift for bedret folkehelse er logisk nok et mer inkluderende
samfunn der folk flest har større innflytelse over egne
rammebetingelser.” (Klassekampen, 12.5.2012.)

Den norske folkehelselovens formål om å utjevne
helseforskjeller
står sånn sett ”i
åpenbar kontrast til Marmots revolusjonære konklusjon
om at utjevning av faktiske sosioøkonomiske forskjeller er
den eneste strategien som med sikkerhet vil gi effekt”,
skriver Swensen. På dette grunnlaget avviser hun også
den individualistiske, moralistiske statlige satsingen på
kommunale frisklivssentraler der ”fete,
røykende, bedagelig anlagte folk skal hjelpes til å
endre levevaner”, fordi vi ikke bør ”skape ideer
om at et friskt liv kommer på resept, som en
’livsstilskur’ på linje med antibiotika eller
angstpiller.”

Det velkjente fenomenet at folk i de mest velstående
områdene i Oslo lever i gjennomsnitt ti år lengre enn i
bydeler hvor velstandnivået er lavest, burde være
antydning sterk nok om hva det er som forårsaker de store
forskjellene. Likevel fremmer ikke de ansvarlige politikerne slike
forslag som vil kunne virke, nemlig en mer radikal økonomisk
utjamningspolitikk. Holdnings- og livsstilskampanjer er langt mer
ufarlige tiltak å komme med, samtidig som de er like
virknings- som meningsløse.

Innen utdanningssektoren opplever vi det samme. Det terpes
på at skolen skal bidra til å utjevne forskjellene i
samfunnet, mens det i realiteten forholder seg motsatt. Det er de
økende forskjellene i samfunnet som slår inn i skolen
og skaper større forskjeller også der, og ”lite
tyder på at skolen kompenserer for forskjeller etter sosial
bakgrunn når det gjelder elevenes
læringsutbytte”, som det heter i en rapport fra Nordisk
institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU,
Rapport nr. 35/2011, s. 151). Et av resultatene er at lærerne
ofte trekkes til ansvar for forhold de ikke har noen styring med,
mens ingen ansvarlig politiker foreslår det som i
følge Marmot er den eneste strategien som med sikkerhet som
vil gi effekt, nemlig en utjevning av faktiske
sosioøkonomiske forskjeller.

Det sistnevnte er selvfølgelig langt mer krevende enn mer
overflatiske, om enn velmenende, tiltak innenfor det enkelte
området. Å utjevne reelle sosiale og økonomiske
forskjeller betyr at man må utfordre sterke krefter i
samfunnet, krefter som har vært på offensiven helt
siden markedsliberalistene vant et politisk hegemoni på
1980-tallet. Det betyr en sterkere polarisering av den politiske
kampen. På Velferdskonferansen 2012, som nå
pågår i Oslo, utfordrer vi en rekke politikere på
dette. Er de villige til å gå løs på de
reelle årsaker og drivkrefter i samfunnet, eller skal symbol-
og symptompolitikken fortsatt råde grunnen?

 

Denne kronikken sto på trykk i Klassekampen den 22.
mai og er undertegnet:

  • Jan Davidsen, leder i Fagforbundet,
  • Johanna Engen, leder i Velferdsalliansen,
  • Merete Furuberg, leder i Norsk Bonde- og
    Småbrukarlag,
  • Rigmor Hogstad, leder i FO,
  • John Leirvaag, leder i NTL,
  • Asbjørn Wahl, daglig leder i For
    velferdsstaten

 

 

Bla i arkiv

Forfatter: <a href="https://www.velferdsstaten.no/author/for-velferdsstaten/" target="_self">For Velferdsstaten</a>

Forfatter: For Velferdsstaten

Alliansen For velferdsstaten kjemper for å opprettholde og videreutvikle de velferdsgoder og rettigheter som er vunnet gjennom lang tids faglig og politisk kamp her i landet. Vi avviser undergraving, kommersialisering og markedsorientering av våre velferdsordninger.