Er konkurranseutsetting og privatisering det samme?

av | jan 31, 2012 | Privatisering

NHO Service, som organiserer en stor andel av de private
omsorgsselskapene, skriver i sitt hefte om konkurranseutsetting at
det kun kan kalles privatisering dersom alle deler av tjenesten
(utførelse, finansiering og ansvar) overføres til
private aktører.[1] Det samme skriver
de i sine rapporter ”Mer
velferd for pengene
”, der de på tvilsom måte
bruker Kostra-tall til å påstå at kommuner kan
tjene penger på konkurranseutsetting. NHO Service distanserer
seg fra begrepet privatisering ved å skrive
”Privatisering fritar kommunen fra alt ansvar og overlater
tilbud og etterspørsel til markedet alene. Denne analysen
handler altså om hvordan man kan oppnå økt
produktivitet i tjenestene som kommunen finansierer og har ansvar
for. Det er her et bedre samspill mellom offentlig og privat sektor
i mange tilfeller vil gi det vi mener er beste praksis”.

Den samme argumentasjonen ble også brukt av
Høyre/Frp-byrådet i Bergen.[2]
Kilden til denne svært snevre definisjonen av privatisering
er en offentlig utredning som kom i 2000 ”Bør
offentlig sektor eksponeres for konkurranse?” (NOU
2000:19
). I dette dokumentet presiseres det likevel at dette er
en snever definisjon av det de omtaler som ”ren
privatisering”. Da har de allerede konstatert at
ӌ overlate ansvaret for en tjeneste til det private
kan innebære ulike grader av privatisering”.[3]

Man kan gjerne diskutere grader av privatisering, men dersom det
åpnes for private aktører på
områder der det tidligere kun har vært offentlige,
eller der private driver for det offentliges regning, kan dette med
rette kalles en privatisering.

Det er derfor helt korrekt å omtale en anbudskonkurranse
der det åpnes for private aktører for privatisering.
At det finnes ulike typer av privatisering, er riktig, men det er
altså ikke riktig som NHO og Høyre/Frp
påstår, at det kun er full privatisering av alle
funksjoner, og at hele oppgaven er overlatt til markedet, som kan
omtales som privatisering. Som det står i NOU 2000:19:
”Ved anbud beholder det offentlige ansvar for innhold,
finansiering og fordeling av en tjeneste. Det som eventuelt vil bli
privatisert, er selve produksjonsansvaret for tjenesten”. Det
er gjennom selve tjenesteproduksjonen at de kommersielle selskapene
kan ta ut sin profitt. At det offentlige finansierer betyr bare at
det er fellesskapets penger som overføres til de private
firmaene.

Ulike former for privatisering

Utfordringen er at de ulike formene og begrepene defineres
forskjellig av de ulike aktørene, og at ordbruken som regel
er svært strategisk valgt ut fra politiske hensyn. Noen
forkjempere for privatisering erkjenner at denne kan ta ulike
former. OPS-portalen
i Norge, som er stiftet av selskaper som har egeninteresse av mer
privatisering, skriver eksempelvis at det er fem former for
privatisering:

  1. Salg av offentlig virksomhet.
  2. Etablering av offentlige foretak/aksjeselskap (deleid av
    private).
  3. Anbudsutsetting (ordinær konkurranseutsetting).
  4. Konsesjoner.
  5. Offentlig Privat Samarbeid (OPS).

 Både anbudsutsetting og OPS er ulike
former for privatisering. Salg eller full overtakelse av så
vel drift som finansiering av offentlig virksomhet er de eneste
tilfellene høyrekreftene ønsker å omtale som
privatisering. Når det offentlige skiller ut foretak eller
aksjeselskap som etableres med, eller senere åpnes for, en
andel private eiere, kalles det gjerne delprivatisering.
Anbudsutsetting, eller ordinær konkurranseutsetting, kan
opptre i flere former. Konsesjon er i denne sammenheng
forstått som en enerett til å drive en tjeneste, gjerne
etter en anbudskonkurranse.

Offentlig privat samarbeid er en form for privatisering som er
på frammarsj i Norge. OPS finnes også i flere former,
men hovedprinsippet er at private selskaper bygger, eier og
vedlikeholder bygninger eller infrastruktur, mens det offentlige
leier bygningene eller infrastrukturen. Veier, skoler, jernbane,
barnehager, kulturhus og sykehushotell er høyaktuelle for
privatiseringspress gjennom OPS. Drivkraften er særlig at det
offentlige får en kortsiktig gevinst ved at den private
aktøren tar investeringen. I det lange løp blir
derimot OPS-løsninger dyrere for det offentlige – ikke
minst fordi det offentlige er en risikofri låntaker, som
dermed oppnår lavere lånerenter enn private
aktører. OPS ligner sånn sett ganske mye på
å kjøpe varer på kreditt. Kortsiktig gevinst,
men betraktelig dyrere på lang sikt.[4]

Hallvard Bakke har samlet en del erfaringer og eksempler
på dette i rapporten ”OPS
Dyrt og dumt
”. Han viser også at det ligger mye mer
risiko på det offentlige enn det som ofte hevdes, blant annet
risiko ved eventuell konkurs av privat aktør.

Anbud kombinert med konsesjon

Den vanligste formen for konkurranseusetting av
velferdstjenester er anbudskonkurranse kombinert med konsesjon. I
disse tilfellene utlyser det offentlige en anbudskonkurranse
på å drifte en tjeneste i en viss tidsperiode. Slike
tidsperioder kan til og med ofte vare lenger enn beslutningstakerne
selv er vagt for.

Det finnes også andre markedsorienterte reformer, der noen
virker mer som forberedelse for konkurranseutsetting og
privatisering. Den overnevnte offentlige utredningen (NOU 2000:19)
skiller mellom fire typer virkemidler for å fremme
konkurranseutsetting (s 29-34):

 

  1. Etablering av konkurransemarkeder. Dette kalles
    også avregulering og innebærer at man åpner for
    fri konkurranse på områder som tidligere var offentlige
    monopol eller sterkt offentlig kontrollert. Eksempler fra Norge er
    energisektoren og telesektoren.
  2. Anbudskonkurranse. Kalles også
    konkurranseutsetting eller anbudsutsetting. Anbudskonkurranse
    innebærer at man avholder en konkurranse om retten til
    å produsere varer eller tjenester. Både offentlige,
    ideelle og kommersielle aktører kan delta i konkurransen.
    Dersom en privat aktør vinner, blir utførelsen av
    tjenesten privatisert.
  3. Pengene følger brukeren tar form av
    stykkprisfinansiering og/eller såkalt fritt
    brukervalg
    . Stykkprisfinansiering betyr at en institusjon
    får en avtalt sum per gjennomførte tjeneste. Dette
    avhenger ikke av, men kommer gjerne i samspill med fritt
    brukervalg, som betyr at brukeren selv kan velge hvem som skal
    utføre tjenesten. Dersom det både er
    stykkprisfinansiering og fritt brukervalg, er det konkurranse
    mellom ulike tilbydere. Da er det i prinsippet likegyldig om
    tjenesteleverandøren er offentlig eller privat. Innenfor
    dette systemet kan det være ulike former for offentlig
    finansiering, for eksempel fullfinansiering eller delfinansiering
    med egenandel. Disse verktøyene brukes gjerne som et skritt
    på veien til avregulerte
    konkurransemarkeder. 
  4. Benchmarking oversettes gjerne med
    sammenlikning, der man sammenlikner ulike aktører i
    et marked. Benchmarking er mer et verktøy for
    konkurranseutsetting. 

 

I tillegg til de konkurranseutsettingsverktøyene som blir
nevnt her, er det mange måter der man trinnvis utsetter det
offentlige for stadig mer konkurranse eller konkurranseliknende
organisasjonsformer. Bestiller-/utførermodeller, fristilling
i form av kommunale foretak eller aksjeselskap, mål- og
resultatstyring er eksempler på slike. Mange av disse
markedsorienterte organisasjonsformene går under
samlebetegnelsen New Public Management (NPM). Hva som regnes inn i
denne samlebetegnelsen, varierer, men det finnes noen
kjerneelementer.

Boka Nyliberalisme – ideer og politisk
virkelighet
fra 2008 definerer New Public Management slik:
”NPM legg vekt på mål- og resultatstyring,
spesialisering og reindyrking av roller, konkurranseeksponering,
marknadsretting, fristilling og
effektivitetsorientering.”[5] I For
velferdsstatens publikasjon Når tall
blir politikk
vises det også hvordan spesielt
nye regnskapssystemer – lønnsomhetsregnskaper, bidrar
til å favorisere markedsretting og privatisering. Det er
verdt å merke seg at utskilling av offentlig eide selskaper
både er et av elementene i New Public Management, og en av
formene for privatisering som OPS-portalen viser til.

Tilhengerne av konkurranseutsetting og privatisering av
offentlig virksomhet begrunner det oftest med at privat blir
billigere og mer effektivt. Det har de imidlertid ingen
dokumentasjon på. Snarere tvert i mot finnes det utallige
forskningsrapporter som påviser at det ikke forholder seg
slik. I 2011 fikk vi de to mest omfattende forskningsrapportene om
dette i Norden, henholdsvis SNS: ”Konkurrensens
konsekvenser. Vad händer med svensk
välfärd?”
og AKF: ”Effekter ved
udlicitering af offentlige opgaver”.
Begge disse
avsanner påstandene om at privatisering og
konkurranseutsetting gir bedre og billigere tjenester.

 


[1] NHO ”Konkurranse, et
virkemiddel for bedre tjenester” 2009, 6.

[2] Bergen byråd ”Prinsipper
for bruk av konkurranse i Bergen kommune”, byrådssak
177/10, saksutredning, 7.

[3] NOU 2000:19 ”Bør
offentlig sektor eksponeres for konkurranse?”, 17.

[4] ”OPS – OBS! OBS”
av Tove Stangnes, i For velferdsstatens skriftserie 5, 2005,
”Kampen om konkurranseutsetting”, s 23-28. For mer info
om OPS se: www.velferdsstaten.no/tema/privatisering/ops/

[5] Mydske, Claes og Lie (red.) 2007,
88. 

Bla i arkiv

Forfatter: <a href="https://www.velferdsstaten.no/author/for-velferdsstaten/" target="_self">For Velferdsstaten</a>

Forfatter: For Velferdsstaten

Alliansen For velferdsstaten kjemper for å opprettholde og videreutvikle de velferdsgoder og rettigheter som er vunnet gjennom lang tids faglig og politisk kamp her i landet. Vi avviser undergraving, kommersialisering og markedsorientering av våre velferdsordninger.