- For Velferdsstaten - https://velferdsstaten.no -

Status Norge: Privilegert – og med muligheter

Det vil kreve en politikk som tøyler de kreftene som
skapte krisa i utgangspunktet, som fremmer og utdyper demokratiet
gjennom konkrete reformer og som bygger strukturelle barrierer mot
markedsmakt og finansspekulasjon. Fagbevegelsens rolle og
utviklingen av det rødgrønne prosjektet blir
avgjørende i en slik sammenheng.

En egenskap ved den økonomiske utviklingen som
førte til krisa, var en enorm vekst av finanskapitalen,
altså den kapitalen som er representert gjennom rene
papirverdier. Dette kan være aksjer, obligasjoner,
pengesedler eller en rekke andre såkalte finansielle
instrumenter. Den eksplosive veksten i finanskapital førte
til en desperat jakt etter profitable investeringer. Det fantes
ikke lenger realverdier nok å investere i. Dette bidro sterkt
til utviklingen av finansbobler og utløsningen av den
globale finanskrisa i 2008.

Finanskapitalens jakt på profitable investeringer har
ført til et enormt press for å trekke stadig
større områder av økonomien og all
samfunnsmessig virksomhet inn i markedet. Slik har presset for
å privatisere og åpne stadig større deler av
offentlig virksomhet for privat kapital, økt dramatisk. Det
er dette som har ført finanskapitalen inn i sentrale
velferdstjenester i land etter land, også i Norge. Rene
investeringsselskaper, mange av dem registrert i skatteparadis, er
derfor i økende grad å finne som eiere i barnehager og
sykehjem (se vårt hefte
”Private sugerør i fellesskapets kasser”
).
Årsakene til det er ikke vanskelig å finne.

De offentlig finansierte velferdstjenestene er attraktive
investeringsområder for finanskapitalen, ikke minst i disse
krisetider. De gir omtrent risikofrie investeringer og en sikker
avkastning. Der myndighetene åpner for slike
løsninger, ser vi derfor at finansielle investorer raskt
innfinner seg og utnytter situasjonen så langt det lar seg
gjøre. Velmenende politikere blir lettvektere i dette
spillet. Investorene ligger alltid et hestehode foran. De
registrerer seg i skatteparadis for å slippe skatt og de tar
verdier ut av virksomhetene på mange andre måter enn
direkte utbytte fra virksomhetene (de fleste gjør faktisk et
stort poeng av at de ikke tar utbytte – dette forblir
imidlertid meningsløs retorikk, så lenge de tar ut
verdiene på andre måter). De driver strategisk
selskapsstrukturering for å tilsløre
pengestrømmene, og de bygger opp verdier med offentlig
støtte for så å realisere verdiene når
hele selskapet selges.

Den rødgrønne regjeringas barnehageløft la
landet fullstendig åpent for slike investorer (les mer om det
her).
Store kommersielle selskaper har dermed fått en sterk
posisjon i barnehagesektoren. Sammen med regjeringas åpning
for kommersielle aktører også i det kommende
omsorgsløftet, og innen samhandlingsreformen i helsevesenet,
kan dette utgjøre den mest omfattende kommersialiseringen
som har skjedd innen den norske velferdsstaten noen gang. Dette
står i grell kontrast til regjeringas egne proklamasjoner i
Soria Moria I og II, uten at det ser ut til å bry verken
regjeringspartnerne eller fagbevegelsen i nevneverdig grad.
Regjeringserklæringen understreker jo det stikk motsatte,
nemlig at ”regjeringa er imot konkurranseutsetting og
privatisering innenfor viktige velferdsområder som helse,
utdanning og omsorg.”

I det klimaet som er skapt gjennom at disse
velferdsområdene er blitt åpnet for kommersielle
interesser, har selvfølgelig investorene og arbeidsgiverne
sett sine muligheter. NHO Service, som organiserer de
aktørene som særlig jakter på profitt innen
velferdstjenestene,
har gått i spissen
. Bak står hele NHOs apparat, som
på sin kommende årskonferanse har gjort de
kommersielles interesser innen den offentlige velferden til sitt
hovedtema.

Resultatene av en slik utvikling har vi fått både
illustrert og dokumentert gjennom året som har gått.

Adecco-skandalen
her i landet og den enda ferskere Carema-skandalen
i Sverige, har vist hvordan jakten på høyest mulig
profitt har ført til omfattende sosial dumping, omsorgssvikt
og en lang rekke brudd på lover og regelverk. Om ikke det var
nok, har omfattende
forskningsrapporter
om effektene av privatisering og
konkurranseutsetting i Sverige og Danmark dokumentert at de
kommersielles inntog i velferden ikke gir noen gevinst –
verken for brukerne eller de ansatte.

At den omfattende kommersialiseringen av sentrale
velferdstjenester har fått foregå uten store protester
de siste årene, er det ingen grunn til å være
stolt av. At markedsbaserte og markedsliberale reformer også
dominerer innen en rekke andre områder av det offentlige
– sykehusene, universitetene, skolen, NAV, Skattetaten osv.
– gjør ikke saken bedre. New
Public Management
er riktignok blitt unevnelig hos den
politiske eliten, men de markedsrettede reformene denne
”læren” representerer er i full vigør i
store deler av det offentlige Norge. Et worst case scenario i denne
situasjonen blir å gå inn i valgkampen i 2013 med
fortsatt sykehuskrise, NAV-krise og en eventuell ny
samhandlingskrise. Resultatet av en slik situasjon er ikke
vanskelig å forutse.

Det finnes imidlertid alternativer til denne utviklingen. Det
finnes modeller for hvordan vi kan
ta tjenestene tilbake
til offentlig egenregi. Det finnes
konkrete forslag til hvordan vi kan gjenerobre full offentlig
kontroll og eierskap til barnehagesektoren. Det finnes forslag til
hvordan helsevesenet
kan organiseres, bygd på erfaringer fra andre land. Det
finnes forslag til hvordan man kan mobilisere de ansatte, brukerne
og lokalbefolkningen til demokratiske og brukerorienterte tjenester
i
kommunene
. Det mangler ikke på forslag til grunnleggende
grep for framtidas velferdsmodell og et tydeligere brudd med den
markedsliberale utviklingen. Det vi trenger, er et omfattende
prosjekt for å gjennomføre slike reformer. En ting er
sikkert: Venstresida vinner ikke valget i 2013 kun med et budskap
om at alternativet er verre.