Krav om ny boligpolitikk

av | des 21, 2011 | Fordeling

Dagens boligpolitikk er i hovedsak overlatt til markedet. For
dem som har penger til å kjøpe seg inn representerer
ikke dette noe uoverskuelig problem. Men for de mange som ikke
kommer seg inn på boligmarkedet, og antallet er
økende, er situasjonen vanskelig.
Menneskerettighetserklæringens artikkel 25 vektlegger et
hvert menneskets rett til en levestandard som blant annet sikrer
dem bolig. Sånn er det ikke for alle i Norge i dag.
Fellesorganisasjonens medlemsblad Fontene har en
artikkel som belyser
hvor vanskelig situasjonen er for utsatt
ungdom. En ung jente oppsummerer situasjonen sin med at
”[d]et er ikke noe som heter like muligheter. Det som
avgjør er penger, referanser og utseende.”

Det er imidlertid ikke bare utsatt ungdom som sliter. De som i
dag ønsker å etablere seg på boligmarkedet, er i
stor grad
avhengig av hjelp fra foreldre
. På den måten
presses boligprisene ytterligere opp og klasseforskjellene på
boligmarkedet forsterkes. Høyre er blant dem som
foreslår å styrke boligsparing for ungdom (BSU) for
å bøte på dette. Dessverre er BSU et virkemiddel
som forsterker de
sosiale forskjellene
, siden bare de som har råd til
å spare vil kunne tjene på ordningen.

Også kvaliteten på boligene har blitt skadelidende
de siste tiårene. I Dagens Næringslivs helgebilag, D2,
kunne vi den 9. desember 2011 lese om hvordan nye boliger som blir
lagt ut for salg i dag er trangere, mørkere og
dårligere enn det som en gang var Husbankens minstekrav. Fra
2003 ble denne dereguleringen fullført gjennom Stortingets
boligmelding (St.
meld. nr. 23 (2003-2004) Om boligpolitikken
). Her het det blant
annet at ”[b]oligmarkedet vil framskaffe de ønskede
kvaliteter til en lavest mulig kostnad for samfunnet.”
Markedet skulle altså ordne opp selv. Fasit i dag er, i
følge samme artikkel, at over halvparten av nye boliger i
Oslo er mindre enn Husbankens tidligere minstekrav på 55
kvadratmeter. Leilighetene er ofte mørke og ligger tett
på naboene. Resultatet er at mange bygårder preges av
lite trivsel, men påfølgende gjennomstrømning
og ustabilt bomiljø. 

Mange har tatt til orde for å gjeninnføre en sosial
boligpolitikk. Fagforbundet Ungdom har eksempelvis utviklet en
rekke forslag til
tiltak
. Dette inkluderer oppbygging av et ikke-kommersielt
utleiemarked, styrking av Husbanken, prisreguleringer og en aktiv
boligpolitikk fra kommunene.

På lanseringsmøtet til tenketanken Progressiv
uttalte Torbjørn Jagland, Europarådets
generalsekretær, at han var forbauset over at ikke noe land
manglet boligpolitikk i like stor grad som Norge. Dette poenget ble
også nylig fremhevet av Dagbladets kommentator
Stein Aabø
. En gjennomgang av historikken kan hjelpe oss
til å forstå hvilke beslutninger som har ledet fram til
dagens situasjon, der det ofte blir sagt at Norge fullstendig
mangler en boligpolitikk.

Den omfattende NOVA-rapporten ”Norsk boligpolitikk i
forandring 1970-2010”
viser hvordan boligpolitikken har
endret seg i løpet av perioden. I følge rapporten
spilte staten på 70- og 80-tallet en mer aktiv rolle i
boligsektoren, der regulering av omsetningspriser og husleier i
mange delmarkeder var viktige virkemidler. Videre påvirket
staten boutgifter, bostandard og boligpriser gjennom en omfattende
subsidiering av boligbyggingen. Senere, på 1990- og
2000-tallet, trakk politikerne seg ut av boligpolitikken og
etterkrigstidas aktive boligpolitikk ble forlatt. Idealet om
”velfungerende boligmarkeder”, som illustrert i den
overnevnte Bondevik-regjeringens boligmelding (St. meld. nr. 23
(2003-2004)), gjorde at styringsambisjonene ble kraftig
nedjustert.

Andelen som eier egen leilighet (selveiere og andelshavere) i
Oslo gikk, i følge den samme NOVA-rapporten, opp fra omtrent
en fjerdedel i 1945 til tre fjerdedeler i 1990. I løpet av
denne perioden gjennomgikk også det politiske ordskiftet om
boligbeskatning store endringer. I takt med den økende
andelen boligeiere har politikere blitt stadig mer forsiktig med
å trå denne gruppen på tærne. Dette er noe
av bakgrunnen for at boligeiere blir subsidiert gjennom
skattefradrag, mens de som leier ikke nyter godt av noen
tilsvarende ordning.

Fra økonomer hevdes det med jevne mellomrom at
boligbeskatningen i Norge er for lav. Tidligere sentralbanksjef
Svein Gjedrem tok opp temaet ved flere anledninger. Også
Civita har foreslått høyere boligbeskatning i et
helhetlig
forslag til skattereform
. Argumentene varierer fra at dagens
subsidiering av boliglån presser opp prisene i boligmarkedet,
til at det er lettere å beskatte boligformue enn annen
formue, fordi boliger ikke kan flyttes til utlandet eller
skatteparadis. Også
Finanskriseutvalget
diskuterte den skjeve boligbeskatningen og
hvordan den i dag kan legge til rette for boligbobler.

Mens boligpolitikken tidligere hadde som mål å sikre
det brede lag av befolkningen rimelige boliger med god standard, er
dagens boligpolitikk i stor grad redusert til tiltak for svakstilte
– med andre ord en tilbakevending fra universelle ordninger
til behovsprøving. Dette er et viktig poeng i den overnevnte
NOVA-rapporten, som omtaler overgangen mellom de ulike
tilnærmingene for ”den boligsosiale vendingen”.
Denne tidfestes til midten av 90-tallet. Dermed går
boligpolitikken også inn i et større bilde med
politisk dreining fra fellesskapsorienterte til individorienterte
løsninger de siste tiårene – mens markedet
får økt betydning. Velferdskonferansen
2012
vil ha fordeling som et hovedtema, og boligpolitikk vil
inngå som en del av programmet.

Bla i arkiv

Forfatter: <a href="https://www.velferdsstaten.no/author/for-velferdsstaten/" target="_self">For Velferdsstaten</a>

Forfatter: For Velferdsstaten

Alliansen For velferdsstaten kjemper for å opprettholde og videreutvikle de velferdsgoder og rettigheter som er vunnet gjennom lang tids faglig og politisk kamp her i landet. Vi avviser undergraving, kommersialisering og markedsorientering av våre velferdsordninger.