Nyhetsbrev 11/2011

av | des 14, 2011 | Nyhetsbrev

I

 dette nyhetsbrevet oppsummerer vi krisen i Europa og nedbyggingen av velferdsstat og demokrati i EU. I tillegg ser vi på hvilke muligheter rødgrønne politikere har til å utarbeide en ny politisk kurs. Vi har laget en samleartikkel om boligpolitikk som trekker opp noen problemstillinger til Velferdskonferansen 2012, og vi skriver om hvordan utfordringsretten kan true kommunal velferd. Avslutningsvis har vi en sak om Kommunalbankens innstramming og at en konsekvens av dette kan bli økt bruk av offentlig privat samarbeid.

Innhold:

  1. Status Europa: Fra vondt til verre
  2. Status Norge: Privilegert – og med muligheter
  3. Krav om ny boligpolitikk
  4. Utfordringsrett: De kommersielles rett til å overta for det offentlige
  5. Kommunalbanken strammer inn

 

1.  STATUS EUROPA: FRA VONDT TIL VERRE

Det dramatiske i Europa nå er at det faktisk ikke finnes en fag- og arbeiderbevegelse som er i stand til å fremme et alternativ til det markedsliberale regimet, finanskapitalens dominans og den dype og ødeleggende krisa som utfolder seg med stor styrke. Dermed benytter særlig finanskapitalen krisa til å omforme Europa i sitt bilde. I de mest kriserammede landene opplever vi derfor at offentlig velferd saneres, offentlig eiendom selges ut til spottpris, lønninger og pensjoner kuttes dramatisk og stadig flere kastes ut fra sine hjem. Arbeidsløshet, fattigdom, nød og elendighet har en eksplosiv vekst. I denne artikkelen tar Asbjørn Wahl for seg krisen som nå raser over Europa og arbeiderbevegelsens stilling.

2. STATUS NORGE: PRIVILEGERT – OG MED MULIGHETER

I en kriserammet verden og et kriserammet Europa inntar Norge, med sin omfattende oljeøkonomi, en privilegert stilling. Med overskudd på statsbudsjettet har vi gode muligheter for å utvikle et politisk alternativ. Spørsmålet er om vi har sosiale og politiske krefter med styrke og vilje nok til å utnytte disse mulighetene. Det vil kreve en politikk som tøyler de kreftene som skapte krisa i utgangspunktet, som fremmer og utdyper demokratiet gjennom konkrete reformer og som bygger strukturelle barrierer mot markedsmakt og finansspekulasjon. Fagbevegelsens rolle og utviklingen av det rødgrønne prosjektet blir avgjørende i en slik sammenheng, skriver Asbjørn Wahl i denne artikkelen om den aktuelle situasjonen i vårt eget land..

3. KRAV OM NY BOLIGPOLITIKK

”Eie i stedet for å leie” har lenge vært vedtatt politikk i Norge. Boligpolitikk var en viktig del av fordelingspolitikken. Rimelige boliger, boligbyggelag, reguleringer som skulle sikre at målet ble oppfylt, var en sentral del av denne politikken.  I Regjeringserklæringen fra 2005, Soria Moria-erklæringen, hadde boligproblemene vokst seg så store at de rødgrønne erklærte at de måtte ta nye grep. ”Etablere et ikke-kommersielt utleiemarked” var svaret på den usosiale boligsituasjon som hadde utviklet seg til et problem allerede da. Siden dette har lite skjedd, og boligsektoren har i all hovedsak blitt overlatt til markedet. Det forhindrer ikke at spørsmålet om bolig fortsatt er en viktig del av fordelingspolitikken. Dette er ett av temaene som vil bli tatt opp på Velferdskonferansen 2012. Kim-André Åsheim tar i denne artikkelen oss gjennom noe av historien og den debatten som kan forberede oss til et av del-temaene på Velferdskonferansen.

4. UTFORDRINGSRETT: DE KOMMERSIELLES RETT TIL Å OVERTA FOR DET OFFENTLIGE

Utfordringsrett er et relativt ukjent begrep som ofte går igjen i merknader og uttalelser fra Høyre og FrP. De øvrige partiene i norsk politikk avviser forslagene. Samtidig er det ingen debatt om denne privatiseringsmetoden, ingen som imøtegår argumentene, ingen diskusjon om konsekvenser.

Utfordringsrett innebærer at en privat aktør når som helst kan tilby å levere en offentlig ytelse. For eksempel kan alle, fra en enkeltperson som etablerer et foretak, til internasjonale selskaper som ISS, legge inn et tilbud til kommunene om å utføre renhold eller kantinetjenester i stedet for kommunens egne ansatte. Forvaltningen og de folkevalgte vil da ha en plikt til å vurdere om dette er et økonomisk bedre alternativ enn det kommunen, fylket eller statlig virksomhet har i dag. Helene Bank utdyper i denne artikkelen.

5. KOMMUNALBANKEN STRAMMER INN

Fra 1. januar 2012 trer samhandlingsreformen i kraft. Mange kommuner må da foreta omfattende investeringer på grunn av pålegg om å ta imot utskrivingsklare pasienter. Samtidig er det behov for betydelig satsing på institusjoner til eldre som ikke lenger kan bo hjemme. På tross av det økende utbyggingsbehovet har imidlertid Kommunalbankens rammer blitt strammet inn (Kommunal Rapport nr. 38, 2011). I tillegg er det åpnet opp for subsidiering av kommersielle aktørers lån i Husbanken gjennom offentlig-privat samarbeid (OPS) i omsorgstjenestene. Dermed kan vi få nok et inntog av kommersielle aktører i velferdstjenestene.

Innstrammingen av Kommunalbankens rammer kan tvinge kommunene til enten til å ta dyrere lån i private banker, eller til å satse på OPS. Samtidig har regjeringen gjennom Husbanken i statsbudsjett for 2012 bevilget 1,2 milliarder kr for å subsidiere lån til omsorgsboliger og sykehjemsplasser i kommunene. Der det tidligere kun var adgang til å bruke denne ordningen dersom kommunene bygget i egenregi eller gjennom ideelle aktører, åpnet Stortinget i år opp for at også kommersielle utbyggere kunne brukes (Stortingsproposisjon 65 S(2010-2011)).

Det er mange myter om at offentlig-privat samarbeid er billigere enn når det offentlige bygger og driver selv. Dette finnes det foreløpig ikke dokumentasjon på, snarere tvert imot (se rapport av Hallvard Bakke, og artikkel her). Kombinasjonen av å stramme inn i Kommunalbanken og subsidiere lån til kommersielle aktører bidrar til å favorisere de kommersielle. Regjeringens innstramming av Kommunalbankens låneramme kan dermed fremme OPS og skyve kommunene i armene på kommersielle investorer.

Bla i arkiv

Forfatter: <a href="https://www.velferdsstaten.no/author/for-velferdsstaten/" target="_self">For Velferdsstaten</a>

Forfatter: For Velferdsstaten

Alliansen For velferdsstaten kjemper for å opprettholde og videreutvikle de velferdsgoder og rettigheter som er vunnet gjennom lang tids faglig og politisk kamp her i landet. Vi avviser undergraving, kommersialisering og markedsorientering av våre velferdsordninger.