Det brutaliserte arbeidslivet

Slik heter det i en reportasje i den svenske LO-Tidningen
(28.10.2011). Fra Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) meldes
det (14.10.2011) om ny forskning som konstaterer at
”arbeidslivet har blitt mindre inkluderende de siste 30
årene både i Norge og resten av Europa. (…) Folk
med dårlig helse og lav utdanning presses ut av
arbeidslivet”, sier forsker Kjetil van der Wel.

Den svenske LO-Tidningen viser til en rapport Arbetslivsenheten
i svensk LO har utgitt, og som baserer seg på
arbeidsmiljøundersøkelser av Statistiska
centralbyrån (SCB) og Arbetsmiljöverket. De degraderte
jobbene øker i de fleste LO-områder og -yrker, fra
detaljhandel til omsorgens hjemmetjenester, skriver LO-Tidningen.
Hvorvidt en jobb er degradert baserer seg særlig på
følgende kriterier: Svært enkle og stadig gjentakende
arbeidsoppgaver, grad av innflytelse over arbeidet, samt
mulighetene til å utvikle seg i yrket.

Tallenes tale viser altså at andelen LO-medlemmer med
degraderte jobber har økt kraftig siden begynnelsen av
1990-tallet. Økningen er størst blant kvinnelige
arbeidere. Hele 58 prosent av LO-kvinnene angir at de stadig
gjentar samme arbeidsoppgave. Andelen med for enkle arbeidsoppgaver
økte fra 18 prosent i 1991 til 27 prosent i 2009.
Undersøkelsen viser også at kvinnene taper på de
fleste arbeidsmiljø-områder. Når det gjelder
arbeidstid, er det eksempelvis bare 1/3 av kvinnene som kun
arbeider vanlig dagtid. Blant mennene er andelen dobbelt så
stor. Bare når det gjelder skadelig støy og
dårlig luft har menn dårligere arbeidsmiljø enn
kvinner.

Arbeidet til stadig flere arbeidstakere ligner mer og mer
på samlebåndsarbeid, der de kun utfører enkle
oppgaver igjen og igjen. Mye av dette styres av den nye
IT-teknologien og datakommunikasjonen. Teknologi som kunne
vært brukt til å gjøre arbeidet mer interessant
og utviklende, blir altså i arbeidsgivernes hender snarere
brukt til å degradere arbeidet og innføre en stadig
mer detaljert kontroll og overvåkning av de ansatte. Slik
blir eksempelvis kassapersonalets arbeid registrert av
kassaapparatet, innsatsen til call-senternes ansatte kontrolleres
og tidsstuderes av telefonsystemet, ansatte innen hjemmetjenesten
logges via mobiltelefonen, og sjåfører styres og
kontrolleres gjennom GPS.

Taylorisme var teorien som i sin tid inspirerte til å
organisere arbeidet gjennom tidsstudier og ved bruk av
samlebånd. På den måten fikk arbeidsgiverne
stykket opp arbeidet i flere, enkle arbeidsoppgaver, slik at de
lettere kunne kontrollere den enkeltes innsats. Samtidig ble det
enkelt å skifte ut en ansatt med en annen – uten
omfattende behov for opplæring. Det førte med andre
ord til en dekvalifisering av arbeidskrafta, der så vel
arbeidets innhold som den enkeltes kontroll over arbeidsprosessen
ble svekket. Dermed ble arbeidstakernes maktposisjon overfor
arbeidsgiver også svekket. Den moderne versjonen av dette
blir nå kalt digital taylorisme.

Den svenske LO-rapporten understreker også det velkjente
fenomen at brutaliseringen av arbeidslivet ikke er en generell
utvikling som rammer alle. Det foregår en polarisering i
arbeidslivet, der enkelte grupper får bedre
arbeidsmiljø, økt kontroll over arbeidet og varierte
arbeidsoppgaver. Særlig gjelder det grupper med omfattende
behov for kvalifikasjon og opplæring. Degraderingen av andre,
og store, deler av arbeidslivet bidrar dermed også til
å skape økte spenninger på arbeidsmarkedet
– mellom vinnerne og taperne. En betydelig del av de
degraderte oppgavene utføres av midlertidig ansatte eller
innleid personale, eller blir lagt ut på kontrakt til
underleverandører. Slik får vi også et A- og et
B-lag på arbeidsmarkedet.

Nok en gang bidrar altså en rapport til å slå
beina under den seiglivede myten om at arbeidet har blitt stadig
lettere – ikke minst på grunn av den teknologiske
utviklingen. Visst har den teknologiske utviklingen fjernet mange
tunge løft i store deler av arbeidslivet, men arbeidet
består i så mye mer enn det. Eller for å si det
med professor i arbeidsvitenskap ved Luleå tekniske
universitet, Lena Abrahamsson, i samme reportasje: ”Vi har
lenge trodd at teknikken automatisk leder til bedre arbeidsforhold
og glemt at det finnes en bakside (…) Det er på tide
å få arbeidets innhold opp på den politiske
agendaen og ikke bare snakke om at vi må ha et arbeid for
å forsørge oss. Hvis ikke er det fare for at vi
beveger oss bakover i utviklingen.”

Likevel gjentar høyresidas ideologer med jevne mellomrom
mytene om at arbeidslivet har blitt stadig lettere, at
stønadsordningene er for gode, og at det er arbeidsmoralen
som er problemet. Eksempelvis har ikke ovennevnte innsikt og
forskingsresultater nådd fram til den tungt NHO-finansierte
tenketanken Civita. Deres husfilosof, Lars Fr. H. Svendsen, er en
av dem som ”vet” at arbeidslivet har blitt lettere. At
det foregår en brutalisering av arbeidslivet, ”stemmer
ganske enkelt ikke, verken med vår intuisjon eller
empirien”, konstaterer han i sin nye bok, ”Arbeidets
filosofi”. Særlig intuisjonen, ville nok jeg
føyd til. Svendsen baserer seg nemlig på statistikk om
arbeidstakeres subjektive egenrapportering. Slike
undersøkelser viser imidlertid alltid høy grad av
tilfredshet (i alle land) og kan som sådan ikke brukes til
å vurdere om det foregår noen brutalisering i
arbeidslivet. Dette passer imidlertid ikke med Svendsens
konklusjon. Derfor bruker han dem likevel.

Svendsen gjør videre et stort poeng av at brutaliseringen
av arbeidslivet ikke utgjør noen generell tendens. Det har
han imidlertid helt rett i, og det er det heller ingen andre som
mener. Det som foregår er en sterk polarisering i
arbeidslivet. Noen vinner, andre taper, som også den svenske
rapporten viser. Det er forskjellene som øker, her som
på så mange andre områder i samfunnet under
markedsliberalismen.

Bla i arkiv

Forfatter: <a href="https://www.velferdsstaten.no/author/for-velferdsstaten/" target="_self">For Velferdsstaten</a>

Forfatter: For Velferdsstaten

Alliansen For velferdsstaten kjemper for å opprettholde og videreutvikle de velferdsgoder og rettigheter som er vunnet gjennom lang tids faglig og politisk kamp her i landet. Vi avviser undergraving, kommersialisering og markedsorientering av våre velferdsordninger.