Plattform for Velferdskonferansen 2012: Fordeling – et spørsmål om makt

På Velferdskonferansen 2012 skal vi fokusere på fordeling på mange nivåer. Økonomisk utjamning mellom innbyggere og grupper av innbyggere i land, fordeling mellom privat og offentlig forbruk og velstand – men også fordeling mellom fattige og rike land. Vi skal også se på hva som kan gjøres for å bekjempe fattigdom og økende forskjeller – og fremme omfordeling og økt demokrati.

Økonomisk utjamning
Med grunnlag i mer enn hundre forskningsrapporter har vi nå fått bekreftet at det er til fordel for alle i et samfunn når resultatet av felles arbeid og felles ressurser fordeles mest mulig likt. I boka ”Ulikhetens pris” har professorene Wilkinson og Pickett samlet dokumentasjonen og satt den inn i en sosial- og helsefaglig sammenheng. Jo jevnere økonomisk fordeling i et samfunn, jo mer har vi av det et samfunn søker etter, som sosial trygghet, god helse, gjensidig tillit og mulighet til å utvikle egne evner uavhengig av sosial bakgrunn. Samtidig er det tilsvarende mindre av vold og kriminalitet, rusmisbruk, selvmord.

Økonomisk utjevning kommer imidlertid ikke av seg selv. Det er resultat av en samfunnsmessig kamp. I Norge, som i mange andre land, førte denne kampen til oppbygging av en omfattende offentlig sektor, et skattesystem som omfordeler og et sentralt lønnsforhandlingssystem som har bidratt til at inntekt fordeles jevnere. Utviklingen av universelle tjenester ga like rettighetter til utdanning, helsetjenester og sosiale ytelser for alle, samt lik tilgang til grunnleggende infrastruktur.

Slik vokste vår velferdsstat fram – med sosiale og demokratiske strukturer som skapte et mer inkluderende samfunn, der flere fikk mulighet til å delta i samfunnsbyggingen og å leve mer verdige liv. Man skulle yte etter evne og få etter behov. Økt markedsmakt og et mer krevende og til dels brutalisert arbeidsliv hindrer imidlertid mange fra å få delta i dette fellesskapet – samtidig som en repressiv arbeidslinje-politikk møter mange med mistillit heller enn solidarisk støtte.

Fordeling mellom privat og offentlig forbruk
For at de offentlige velferdsordningene skal kunne fylle sine oppgaver og innfri innbyggernes behov, er det viktig at de utvikles i takt med velstandsutviklingen ellers i samfunnet. Veksten i det offentlige forbruk må med andre ord holde tritt med veksten i det private. Det siste tiåret har imidlertid veksten i privat forbruk vært betydelig høyere enn veksten i offentlig forbruk. Dermed trues kvaliteten i de offentlige tjenestene i forhold til det folk er vant til i sitt private liv. Faren er da at de med best råd mister tillit til offentlige tjenester og begynner å se seg om etter muligheter til å kjøpe bedre tjenester på det private marked. Slik kan det utvikle seg en todeling av velferden – med økende forskjeller i samfunnet, samtidig som betalingsviljen for fellestjenestene svekkes ytterligere.

Velferden finansieres i hovedsak gjennom et omfattende og omfordelende skattesystem. Den politiske høyresida og næringslivets organisasjoner kjemper hardt for å redusere skattene og svekke omfordelingen. Dette vil undergrave den felles, universelle velferden – og dermed også fordelingspolitikken. Samtidig kjemper sterke næringsinteresser for å få sugerør ned i de offentlig finansierte velferdsordninger gjennom økt konkurranseutsetting, offentlig-privat-samarbeid (OPS) og andre ordninger der private driver for det offentliges regning. Slik kan store deler av våre fellesinntekter kanaliseres over i privat profitt, heller enn å bidra til å forbedre de offentlige velferdstjenestene.

Global krise og økende forskjeller
Gjennom avregulering av markedene, frie tøyler til banker og finansinstitusjoner, samt regionale og globale handelsavtaler har finanskapitalen og store multinasjonale selskaper gjennom de siste 30 årene fått stadig mer frihet, mens demokratiet er svekket. Det resulterte blant annet i den omfattende finanskrisa i 2008-09. Mange regjeringer tok opp enorme lån for å redde finansinstitusjonene fra sin selvforskyldte krise. Den nødvendige regulering av finansmarkedene har imidlertid uteblitt, og finansinstitusjonene har dermed fått fortsette sin spekulasjonsvirksomhet.

Regninga for krisa sendes til folk flest. Resultatene ser vi i Europa i dag. Forgjeldete stater tvinges av EU og det internasjonale pengefondet (IMF) til massive nedskjæringer, avdemokratisering og innføring av mer autoritære styringsformer. Fellesskapets verdier privatiseres i stort omfang, lønninger og pensjoner svekkes dramatisk og sosiale rettigheter saneres. Det er de samme mekanismene som mange utviklingsland opplevde i perioden 1970-90.

Kollaps i de globale handelsforhandlinger er signal om at stadig flere fattige land motsetter seg dagens frihandelsideologi. De avviser privatisering og nedbygging av fellesløsninger og krever handlingsrom til å utvikle sin egen økonomi. Kontroll med og langsiktig forvaltning og foredling av egne naturressurser samt utbygging av infrastruktur er grunnleggende for å kunne utvikle robuste samfunn med styrket evne til å omfordele de verdier som skapes. 

På Velferdskonferansen 2012 skal vi gå nærmere inn på disse utviklingstrekkene – beskrive dem, analysere dem og diskutere strategier for å styrke demokratiet, utjevne forskjellene og sørge for at det offentlige holder tritt med velstandsutviklingen i samfunnet.
Velkommen til Velferdskonferansen 2012.

Bla i arkiv

Forfatter: <a href="https://www.velferdsstaten.no/author/for-velferdsstaten/" target="_self">For Velferdsstaten</a>

Forfatter: For Velferdsstaten

Alliansen For velferdsstaten kjemper for å opprettholde og videreutvikle de velferdsgoder og rettigheter som er vunnet gjennom lang tids faglig og politisk kamp her i landet. Vi avviser undergraving, kommersialisering og markedsorientering av våre velferdsordninger.