Fagbevegelsen spilte en avgjørende rolle for etableringen
av det rødgrønne alternativet, så vel som for
valgseieren både i 2005 og i 2009. Den
rødgrønne regjeringen representerte et viktig og
avgjørende brudd med den markedsliberalt inspirerte
politikken som var blitt ført her i landet av alle
regjeringene de foregående par tiårene – og som
toppet seg med Bondevik II-regjeringen. Den rødgrønne
alliansen vant fordi den lovte et brudd med privatisering og
markedsorientering av offentlige tjenester, varslet en satsing
på velferdsstaten, en sterkere styring av økonomien,
og en mer aktiv eierskapspolitikk innen næringslivet.
Regjeringen gjennomførte da også viktige reformer
etter regjeringsovertakelsen i 2005. Den reverserte flere av de
alvorlige angrepene på våre velferdsordninger, som
Bondevik II-regjeringen hadde presset gjennom (privatskoleloven,
arbeidsmiljøloven, arbeidsløshetstrygda). Senere er
det gjennomført viktige tiltak mot sosial dumping, og
omfattende stimuleringstiltak for å holde sysselsettingen
oppe under finanskrisa.
Etter hvert har imidlertid regjeringen mistet initiativet og i
økende grad latt seg styre av utviklingens gang. Det mangler
vilje til å begrense finanskapitalens makt, til å
styrke omfordelingspolitikken eller til å fremme den
politiske styringen av økonomien. Regjeringspartiene
må derfor ta et stort ansvar for den politiske
høyredreiningen som har skjedd her i landet de siste
årene. Årets kommunevalg, som ble gjennomført i
en veldig spesiell situasjon, bidro lite til å endre denne
situasjonen, selv om særlig FrPs tilbakegang var
gledelig.
Både stortingsvalget i 2005, samt erfaringene fra de siste
valgene i Trondheim og årets valg i Fredrikstad viser klart
at det er når budskapet radikaliseres og valgkampen
polariseres slik at velgerne får klare alternativer å
velge mellom, at de rødgrønne oppnår best
resultat. Valgseierne har kommet der og når fagbevegelsen har
hatt størst innflytelse på valgkampens innhold. Dette
bekrefter nok en gang at det å legge seg politisk til
høyre for «å vinne sentrumsvelgerne»
bygger på en helt misforstått politikkforståelse.
Det viser også at den flørtingen som enkelte i den
rødgrønne leiren nå driver med overfor KrF,
representerer et alvorlig brudd med sjelen i det
rødgrønne prosjektet.
Skal de rødgrønne ha noen mulighet til å
vinne fortsatt regjeringsmakt i 2013, må de med andre ord
gjenopprette alliansen med fagbevegelsen og legge om til politisk
styring og regulering, en offensiv velferdspolitikk og en radikal
reformpolitikk som skaper oppslutning og entusiasme blant
regjeringens støttespillere. I dagens situasjon med
omfattende internasjonal økonomisk, sosial og politisk krise
betyr dette også å innføre streng regulering av
finanskapitalen, skatt på finanstransaksjoner og en generell
tøyling av de krefter som skapte krisa.
EU, med sitt demokratiske underskudd, vedtar stadig flere lover
og reguleringer som bidrar til å svekke folkestyret,
avregulere arbeidsmarkedet og undergrave fagbevegelsens posisjoner.
Gjennom EØS-avtalen rammer dette også vår
situasjon i Norge. Vi kan ikke leve med en situasjon der vi fra EUs
side påtvinges markedsliberale reformer som det er stor
motstand mot i det norske samfunn. Det må derfor
gjennomføres en omfattende utredning, drøfting og
revurdering av vårt forhold til Den europeiske unionen
– der alle sider ved EØS-avtalen og mulige
alternativer vurderes.
Følgende krav blir avgjørende for å
kunne vinne nytt rødgrønt flertall i
2013:
* Det må tas radikale grep for å
gjenerobre demokratisk kontroll over sykehusene, helsepolitikken
(inkludert samhandlingsreformen) samt trygde- og
arbeidsmarkedsetaten NAV. Markedsorientering,
bestiller-/utfører-modeller og løsninger basert
på økonomiske incentiver kan aldri løse
problemene på disse sektorene. Snarere tvert i mot kan de
forsterke problemene og skape vedvarende kriser som spiller kortene
i hendene på høyrekreftene.
* Det må legges opp til en mer progressiv og solidarisk
skattepolitikk som styrker statens og kommunenes inntekter og
gjør dem i stand til å møte de voksende
utfordringene velferdsstaten står overfor –
særlig innen helse og omsorgssektoren. Fordelingspolitikken
må styrkes blant annet slik at økte
sosialstønader sikres gjennom en sterkere beskatning av de
rike og de store kapitalinteressene.
* Veksten i offentlig forbruk må bli minst like stor
som veksten i privat forbruk, slik at de offentlige
velferdsordningene holder tritt med standarden i privat sektor.
* Markedsmodeller må avvises som organisasjons- og
ledelsesformer i det offentlige.
* Det må innføres regelverk som holder
profittinstitusjonene ute av velferdsstaten.
* Omfattende forskningsrapporter som nylig er publisert i
Sverige og Danmark viser at privatisering og konkurranseutsetting
ikke fører til høyere effektivitet og bedre
tjenester, men har en rekke negative effekter. En slik politikk
må derfor avvises, og det må legges opp til en
systematisk politikk der velferdstjenester som er privatisert og
konkurranseutsatt tas tilbake i offentlig egenregi.
* Sosial dumping utgjør en økende trussel mot den
nordiske arbeidsmarkedsmodellen så vel som mot lønns-
og arbeidsvilkår. For å styrke kampen mot denne
utviklingen må regjeringen derfor innføre allmenn
innsynsrett for tillitsvalgte samt generelt solidaransvar, i
tillegg til at dokumentasjonskravet fjernes fra
allmenngjøringsloven og at allmenngjøring iverksettes
når en av partene krever det.
* Offentlig eierskap må aktivt brukes for å styre
energi- og næringspolitikken.
* Reservasjonsretten i EØS-avtalen må brukes mot
EUs tredje postdirektiv, vikarbyrådirektivet og eventuelle
andre lovendringer som svekker demokratiet, truer velferdsstaten og
undergraver den nordiske arbeidsmarkedsmodellen.
