Og vinneren er: Offentlig sektor!

Helse
Morris starter med å
konstatere det mange vet på forhånd, nemlig at USAs
helsesektor i hovedsak er privat, og at den også er verdens
dyreste både i totale kostnader og i prosent av BNP. Vi
trenger imidlertid ikke å gå til utlandet for å
kunne sammenligne privat og offentlig drift, sier han, ettersom de
har egne erfaringer å vise til. Medicare er en offentlig
helseforsikring for eldre og funksjonshemmede i USA. Deler av denne
er forsøkt privatisert i flere omganger, men først da
republikanerne fikk flertall i kongressen under Bill Clintons
presidentperiode, ble det i 1997 etablert et fullt ut privat
alternativ (Medicare+Choice). Ettersom republikanerne var så
sikre på privat sektors overlegenhet, aksepterte de at de
private forsikringsselskapene skulle basere seg på de samme
prisene for tjenestene som det offentlige Medicare.

Dette gikk imidlertid svært dårlig. De private
klarte ikke å konkurrere med det offentlige, og de private
forsikringsselskapene trakk seg i masseomfang ut av
virksomheten.  Ikke rart, mener Morris, ettersom de private
selskapene har langt høyere adminsitrasjons- og
overhead-kostnader enn de offentlige, inkludert høye
utgifter til markedsføring og til utbytte for eierne. Dette
utgjør nær 17 prosent av kostnadene hos de private,
sammenlignet med om lag 5 prosent i det offentlige Medicare.

Hva skjedde så? Jo, privatiseringstilhengerne i Det
republikanske parti ga ikke opp. De forandret reglene og
sørget for at de private ble subsidiert ekstra for å
kunne konkurrere ut de offentlige. Nå betaler den
føderale regjeringen dermed i gjennomsnitt 14 prosent mer
per medlem i de private forsikringsselskapene enn det ville ha
kostet under det tradisjonelle Medicare. Under den
nåværende krisa slåss republikanerne for
ytterligere privatisering, samt at en økende andel av
kostnadene ved å være sykeforsikret skal
overføres til den enkelte.

Utdanning
Også i USA finnes det et
offentlig tilbud om studielån (innført i 1958). Det
var først en ordning der studentene kunne låne direkte
fra staten. Dette ble imidlertid ført som en kostnad i
statsbudsjettet, og bidro dermed til å øke de
offentlige utgiftene. Under Lyndon B Johnsen ble så dette i
1965 omgjort til en indirekte ordning, der staten garanterte for
lån som studentene tok opp i private banker. Denne private
ordningen var mer arbeidskrevende og kostbar å administrere,
men slik reglene er, ble ikke disse indirekte lånene
utgiftsført på statsbudsjettet.

På begynnelsen av1990-tallet erkjente man at dette var en
for kostbar ordning og gjeninnførte direkte lån som et
alternativ. Selv regjeringen til Georg Bush (I) erkjente at det var
en bedre og billigere ordning. Bill Clinton foreslo å kutte
den indirekte låneordningen direkte, men ble møtt med
sterk motstand da republikanerne vant flertall i Representantenes
Hus i 1994. De aksepterte ikke at fakta skulle ødelegge for
deres ideologi, skriver Morris. Dermed forsøkte de heller
å fase ut den direkte låneordningen. Det møtte
imidlertid så sterk motstand også fra studiestedene, at
det ble gitt opp. Utviklingen førte dermed til at en
økende andel av studielånene ble direkte statlige
lån, uten å gå veien om private banker.

De private låneinstitusjonene hadde imidlertid fått
smaken på studielån med statsgarantert profitt og satte
i gang en omfattende kampanje. Utlånsinstitusjonen Sallie Mae
ledet an, og de private tilkjempet seg stadig bedre betingelser
på de statsgaranterte studielånene – ikke minst i
form av avgifter og strafferenter ved mislighold. Så langt
gikk det, at misligholdte lån etter hvert ga større
utbytte til utlånerne enn lån som ble forskriftsmessig
tilbakebetalt. Utgiftene for det offentlige skjøt i
været.

Under Barak Obama ble så det hele omgjort –
før republikanerne igjen fikk flertall i Representantenes
hus. Den indirekte låneordningen ble avskaffet til fordel for
den langt billigere ordningen med direkte lån fra staten. I
følge budsjettkontoret i Kongressen, vil det spare de
offentlige utgiftene med 68 milliarder dollar over den kommende
tiårsperioden.

Det militære
Alt fra 1970-tallet
startet privatiseringen av deler av det militæres virksomhet
i USA, men det var først under Bill Clintons
presidentperiode at det virkelig tok av. I 1999 var det kommet
så langt at de private kontraktørene utgjorde et
større antall personer enn det militæres egne –
inkludert så vel uniformerte som sivile, reservene og
Nasjonalgarden. Utviklingen har verken ført til innsparinger
eller til bedre tjenester. En undersøkelse foretatt av
Kongressen konkluderte blant annet med at etterretningsvirksomhet
som var lagt ut til kontraktører i gjennomsnitt var dobbelt
så kostbar som å drive i egenregi. I tillegg går
det også på bekostning av erfaring, kontinuitet og
operativ kontroll, skriver Morris (det kan selvfølgelig
være ulike syn på hvor viktig det er for verden at USAs
militære er mest mulig effektiv, men her er
spørsmålet altså hvorvidt det blir bedre og
billigere med private aktører enn med det offentlige).

Morris oppsummerer slik: Her har vi altså tre helt ulike
eksempler på privatisering som alle leder til samme
konklusjon: Privatisering lønner seg ikke. Til forskjell fra
offentlig sektor er privat sektor først og fremst innrettet
på å maksimere profitt. Overlatt til seg selv vil den
alltid finne en enda mer profitabel måte å
utføre tjenestene på, selv om det måtte bety
økte kostnader, redusert effektivitet eller undergraving av
den nasjonale sikkerhet. 

Dere finner hele artikkelen på engelsk
her
.

En artikkel fra New York Times om tilsvarende erfaringer fra
privatisering av fengsler, finnes her.

Ytterligere en artikkel om de store kostnadene i det private
amerikanske helsevesenet, skrevet av Mark Weisbrot i Center for
Economic and Policy Research, finnes
her
.

Bla i arkiv

Forfatter: <a href="https://www.velferdsstaten.no/author/for-velferdsstaten/" target="_self">For Velferdsstaten</a>

Forfatter: For Velferdsstaten

Alliansen For velferdsstaten kjemper for å opprettholde og videreutvikle de velferdsgoder og rettigheter som er vunnet gjennom lang tids faglig og politisk kamp her i landet. Vi avviser undergraving, kommersialisering og markedsorientering av våre velferdsordninger.