Ny kronikk: Ta tjenestene tilbake!

Av Helene Bank, For velferdsstaten
Publisert i tidsskriftet Sosialistisk fremtid under tittelen «Er
fremtida privat?»

Høsten 2008, da finanskrisen for alvor slo inn over Europa,
var de fleste politikere enige om at det at vi her i landet hadde
en stor offentlig sektor, bidro til å dempe de verste
effekter på vanlige folk. Det dempet arbeidsledigheten, og de
som mistet jobben var garantert hus, mat og et verdig liv fram til
de fikk ny jobb. Men allerede på NHOs årskonferanse i
januar 2009 var denne kunnskapen glemt: «Vi ønsker
økt bruk av konkurranse både i privat og offentlig
sektor. Det kan gjøre at Norge kommer styrket ut av krisen
og de ulike virksomhetene blir levedyktige på lang sikt»,
mente NHO-president Paul-Chr. Rieber. Han har rett i en del av
påstanden – noen selskap kan bli levedyktige på
lang sikt – ved å hente profitt fra fellesressursene i
samfunnet.

Etter det høyreekstremistiske terrorangrepet på
regjeringskvartalet og massakrene på Utøya har NHO
igjen svar på sin blogg 1.8.2011: ” Hva kommer etter
22.7? Er det hele tatt mulig å tenke seg noe etter 22.7? Ja;
for eksempel forvaltningsstruktur og
konkurranseutsetting.”

Private sugerør i offentlige
kasser
Fredag den trettende august 2010 var forsiden
av Dagsavisen dekket av overskriften ”Framtida er
privat”. Avisen meldte at 3 av 4 ordførere var
positive til konkurranseutsetting. I tida fram mot jul 2010, under
kommunenes budsjettbehandlinger, var avisene fylt med informasjon
om hvor mye kommunene kunne spare på konkurranseutsetting.
For eksempel sto det i Fredrikstad blad 18. september at
kommunene kunne spare opp til 100 000 kr per sykehjemsplass
gjennom å konkurranseutsette. Oppslagene var basert på
tall fra NHO Service, tall som er tilbakevist som talltriksing og
triksing med statistikk, se blant annet på For
velferdsstatens hjemmesider.

Tidlig i 2011 ble det tydelig hva som utgjorde innsparingene ved
konkurranseutsetting i offentlig sektor: Ansattes lønns-,
arbeids- og pensjonsbetingelser, samt utnyttelse av utenlandsk
arbeidskraft. Adecco-skandalen rullet over skjermene og
førte til at flere kommuner rekommunaliserte sykehjem. Det
ble plutselig en helt ny debatt.

Skandalene innen vikarbyråbransjen og kommersielle
omsorgskonsern er ikke bare et spørsmål om
dårlige rutiner og dårlig kontroll. Skandalene er et
symptom på den omfattende krisen finanskapitalen har
vært oppe i siden 1970-tallet. Offentlig sektor har blitt den
nye melkeku for privat sektor. Skattefinansierte velferdstjenester
er en trygg inntekt for private konserner, og de har vist seg
å gi stor avkastning.

Innovasjon for å skvise
ansatte
Velferdstjenester er arbeidsintensive. Om lag
80 % av utgiftene går til å betale ansatte.
Telemarksforsknings studie av barnehagesektoren fra 2009 skriver om
konsekvensene av privatisering: ”Det viktigste man
oppnår ved å privatisere sektoren, er altså
å redusere den gjennomsnittlige bemanningsgraden og
lønnsnivået i sektoren”.

Konsekvensen er at jobbsikkerheten svekkes, arbeidslivet
brutaliseres og fagorganiseringen svekkes.  Daglig leder og
lege Bengt-Lasse Lund i vikarbyrået Incita illustrerte dette
klart da han uttalte at selskapet kunne ikke tjene penger hvis de
var nødt til å inngå tariffavtaler. Adecco Norge
gikk fra pluss til blodrøde tall etter at de måtte
etterbetale overtidstillegg til de ansatte. Lønnskostnadene
økte med 86 millioner ifølge Dagens Næringsliv
(2.8.2011). Fra overskudd på drift i 2009 på 23
millioner, ble det et underskudd på 25.3 millioner kroner i
2010.

Metodene selskapene bruker er mange og ”innovative”,
som å nekte tariffavtaler, gi dårligere lønns-
og pensjonsbetingelser, nekte å betale overtidstillegg,
redusere bemanningen, operere med færre faglærte,
pålegge lengre vakter og andre former for sosial dumping.
Slike metoder er avslørt innen pleiehjem i Oslo, rusomsorg i
Østfold, barnevern og barnehager.

Nesten lovtomt rom
De siste årenes
eksperimenter med konkurranseutsetting, privatisering og bruk av
markedsmekanismer i offentlige tjenester fører til en
fullstendig omkalfatring av offentlig sektor. Den naive tanken om
at private kan levere like gode velferdstjenester til lavere pris,
og at alle vil det beste for innbyggerne, har overlevd stadig nye
velferdsreformer og nytt lovverk.

Skatteplanlegging for kommersielle velferdskonsern har blitt et
eget lukrativt forretningsområde for konsulenter, advokater
og revisorer. Noen små barnehageaktører har etablert
seg med egne investeringsselskap, holdingselskap, bemanningsselskap
og inkassoselskap for å kunne overføre verdier fra
fellesskapet – uten at de tar utbytte, som de sier. Store
konsern kjøper opp små, og vi ender etter hvert opp
med det motsatte av konkurranse – nemlig monopolisering.

Disse dramatiske endringene har skjedd helt uten debatt. Gjennom
heftet ”Private sugerør i fellesskapets kasser”
dokumenterer For velferdsstaten hvordan et lite knippe
”velferdskonsern” nå har fått dominerende
posisjoner innen de private delene av barnevern, barnehager og
sykehjem her i landet.”Private aktører” betyr
ikke lengre den foreldredrevne barnehagen, sanitetskvinnenes
pleiehjem eller damene som kunne tjene litt ekstra ved å
hjelpe gamle folk i kommunen. Utviklingen på 2000-tallet
viser tydelig at de ikke-kommersielle aktørene utkonkurreres
av kommersielle aktører, og at de kommersielle
aktørene i dag domineres av internasjonale eller nordiske
konsern – til dels med skatteparadisregisterte
investeringsselskaper som eiere.

Kommersielle konsern innen offentlig velferd opererer i et
nesten lovtomt rom. Det er foreløpig bare på
skolesektoren det er begrensninger på uttak og
overføring av verdier som kommer fra fellesskapet.  Med
unntak av friskoleloven har ikke den rødgrønne
regjeringen gjort stort for å bygge bolverk mot
brutaliseringen av arbeidslivet, mot anbudshysteriet og mot
markedsrettingen av offentlig sektor.  Dette blir
avgjørende fram mot valget 2013. Nå gjelder det
imidlertid å vinne kampen i kommuner og fylker.

Skatteflyktninger med offentlig
finansiering
Så å si alle de store
velferdskonsernene som opererer i Norge, har sterke bånd til
skatteparadis. Dette gjelder barnehageselskapet Espira,
helsekonsernet Teres Medical Group og alle de som driver
konkurranseutsatte sykehjem i Oslo (Adecco Helse AS, Aleris Omsorg
AS, Attendo Care AS, Carema Omsorg AS og Norlandia Omsorg AS).
Gjennom å ha eiere etablert i skatteparadis, der skattene er
svært lave eller null, og hvor det tilbys fullt hemmelighold
for selskapsstrukturer og eierforhold, kan konsernene og deres
eiere unngå skatt.

Kapitalfluktutvalget i en norsk offentlig utredning
”Skatteparadis og utvikling” (NOU 2009:19), estimerte
at nettostrømmen ut av Norge kan være i
størrelsesorden 30 prosent av skatteinngangen fra de
selskapene som er registrert i skatteparadis.  Det er til og
med bekreftet av Oslo Tingrett at advokatkontorer som på
vegne av kunder overfører penger i milliardstørrelse
til skatteparadis for å unndra skatt, ikke er pliktige
å oppgi hvem som er deres kunder.

Kapitalfluktutvalget beskrev problemene i skjæringsfeltet
mellom velferdsordninger og skatteparadis. Det fører til
skattekonkurranse og et «race-to-the-bottom», hvor land
med en stor offentlig sektor må kutte dramatisk i sitt
velferdstilbud. Slik skattekonkurranse hindrer kapitalbeskatning,
og skattebyrden bidrar til skeivfordeling ved at kapitaleiere
betaler relativt sett mindre og lønnsmottakere en
høyere andel av skattene. Beregninger fra Tax Justice
Network viser at tapte skatteinntekter på grunn av slik
organisering kan beløpe seg til omtrent 255 milliarder
dollar i året globalt.

Anbudshysteri truer offentlige tjenester
I
tillegg til NHOs målrettede angrep på
velferdsordningene har et overdimensjonert fokus på EUs
anbudsregler bidratt til å skape angst for å
gjøre feil i anbudsprosessen. Dette kan føre til enda
mer konkurranseutsetting. Stadig flere skattekroner ender opp som
privat avkastning, på tross av at det er et stort politisk
handlingsrom for å drive tjenester med egne ansatte –
såkalt egenregi.

Kommunene kjøpte pleie- og omsorgstjenester for om lag 70
milliarder kr i 2010.  Desto mer besynderlig blir mangelen
på debatt om rammene og betingelsene for å drive
tjenestene i egenregi. Soria Moria-erklæringene (2005-13) har
slått fast at den rødgrønne regjeringen skal
gå ”imot konkurranseutsetting og privatisering innenfor
viktige velferdsområder”, og at ”fornyelse og
utvikling er nødvendig for å unngå privatisering
og kommersialisering av velferdstjenestene”.

Oppfølgingen av regler om offentlige anskaffelser
nærmer seg hysteri. Mediestorm og politisk harme over
eventuelle avvik overgår nesten alle andre regelbrudd i norsk
offentlighet. De offentlige tiltakene er massive. Regelverk
skjerpes stadig. Det er etablert en egen subsidiert
hurtigarbeidende klagenemnd for private tilbydere (KOFA).
Departementene spyr ut veiledere. Eget klageorgan er etablert innen
EØS (ESA). Egen informasjonsside og
konsulentinnkjøpte kurs om anbud finnes hos Direktoratet for
fornying og IKT (Difi).

Det finnes imidlertid ingen offentlig veileder eller
informasjonstjeneste som forteller om fordelene ved å
unngå anbudstyranniet. Å drive kvalitetsutvikling og
levere tjenester med egne ansatte, i egen regi, har ikke noe eget
tilsyn eller egen veileder, ingen kurs eller direktorater. Det
eksisterer ikke noen hurtigarbeidende klageordning for innbyggere
eller fagforbund som mener at private urettmessig har fått
levere offentlige tjenester med dårligere kvalitet, arbeids-,
pensjons- og lønnsbetingelser, at beregninger av
påståtte innsparinger ved konkurranseutsetting eller
offentlig-privat samarbeid (OPS) ikke er dokumentert, at risikoen
hos de private overtas av det offentlige, eller at rett til
informasjon og medvirkning i beslutninger som angår oss, ikke
er oppfylt.

Det finnes handlingsrom for å ta tjenestene
tilbake
Regjeringen har ikke engang foretatt noen
samlet vurdering av hvilket handlingsrom vi har til å
utføre offentlige tjenester med egne ansatte – basert
på eksisterende regelverk og de mange rettsavgjørelser
som har falt. Derfor har For velferdsstaten gjort en
vurdering, med konkrete eksempler i publikasjon ”Ta
tjenestene tilbake” (2011).

Vi kan drive kvalitetsutvikling med egne offentlige ansatte. Vi
kan ta tilbake tjenester som har vært konkurranseutsatt. Helt
spesifikke regler må følges, og det tåles lite
avvik. Følgende fire punkter oppsummerer kort eksisterende
rettstilstand:

  • – Det må ikke være noen private eiere i en
    virksomhet som leverer offentlige tjenester i egenregi.
  • – Det offentlige må ha samme kontroll med den aktuelle
    virksomheten som med egne avdelinger.
  • – Hovedparten av virksomheten skal være rettet mot det
    offentlige.
  • – En tjeneste som har vært konkurranseutsatt kan tas
    tilbake ved å oppfylle punktene ovenfor.

EUs uklare definisjon av offentlige tjenester gir faktisk et
ytterligere handlingsrom til å unngå anbudstvang. Det
er ”i praksis opp til medlemslandene hvordan
håndteringen av tjenester av allmenn interesse skal
foregå, – om tjenesten skal leveres av myndigheten selv
(egenregi) – eller konkurranseutsettes”, skriver den norske
EU-delegasjonen i Brussel, som ikke nettopp er noe EU-kritisk
organ.

Politiske skillelinjer
De offentlige
velferdstjenestene ble kjempet fram som en motvekt mot de frie
markedskrefter, skjermet mot kortsiktig profittjakt og for å
styrke den demokratiske styringen av samfunnet. Dette dempet
konkurransepresset og fungerte som et korrektiv for lønns-,
arbeids- og pensjonsforhold også i privat sektor. De
offentlige velferdsordningene skulle dekke grunnleggende behov hos
befolkningen – ikke være underlagt markedets
profittvang.

Finanskapitalens inntog i våre velferdstjenester
representerer en udetonert bombe under velferdsstaten. Derfor
både kan og må dette stanses. Vi går ut fra at
heller ikke den sittende, rødgrønne regjeringa og
deres partier lokalt ønsker ei slik utvikling, når de
får dokumentert hva som skjer. Selv om det er sterke krefter
som presser på for å kommersialisere velferden, er det
ingen lover eller regelverk som hindrer oss i å stanse dette.
Politiske vedtak er det som skal til. Her kan det med fordel
etableres klare politiske skillelinjer mellom partiene.

Konkretisering av politikken

Velferdskonferansen i mars 2009, før Stortingsvalget, sa
representanter for alle de tre rødgrønne partiene at
de var mot at det skulle kunne tas ut profitt på
velferdstjenester som barnehager, asylmottak og barnevern.
Kristelig Folkeparti har uttrykt at de gjerne vil skjerme de
ikke-kommersielle og små lokale aktørene mot de store
kommersielle. Den beste måten å gjøre det
på, er ved å bruke offentlig ansatte – med andre
ord å drive i egenregi. Eksempler fra Paris og London til
Sørum og Steinkjer, fra vannforsyning til barnevern, t-bane
og eierskapskontroll, finnes i For velferdsstatens publikasjoner
”Ta tjenestene tilbake”, og ”Private
sugerør i fellesskapets kasser”.

Fire tiltak anbefales:

1.  Ta tjenestene tilbake i offentlig regi –
rekommunalisering
Politikerne kan vedta å ta
tjenester tilbake i offentlig egenregi, selv om de er
konkurranseutsatte eller drives i privat regi. Det er tre
måter å gjøre det på. For det
første ved å la kontrakten løpe ut, og i
forkant forberede offentlig videreføring. For det andre
når kontrakt misligholdes, som i Adecco-skandalene. Da er det
kontraktsbrudd, og forholdet kan avvikles umiddelbart. For det
tredje ved å kjøpe eller ekspropriere, slik at
institusjoner som yter offentlige tjenester, er i offentlig
eie.

2. Kontroll med offentlig eierskap
En del
av markedsreformene (New public management) i det
offentlige, har dreid seg om å skille ut offentlig virksomhet
i egne forretningsenheter som så kan privatiseres. Slik
utskilling er risikabel om kommunen skal drive i egenregi. I EUs
rettsutvikling knyttet til offentlige anskaffelser er det nemlig et
krav om at det offentlige skal ha like god politisk kontroll med de
aktuelle selskapene som med de rådmannsstyrte enhetene.
Derfor er full kontroll av offentlige selskap avgjørende. I
Skottland avviklet de helseforetakene og laget forvaltningsenheter
under regional politisk styring, og i Steinkjer laget de en
eierskapspolitikk som sikret at viktige vedtak i kommunale foretak
ble tatt i formannskap og kommunestyre.

3. Stopp sugerørene i offentlige
kasser
Her er det flere tiltak, der ikke alle kan
gjøres lokalt. Likevel er vedtak lokalt viktige for å
endre nasjonal politikk.

Forby profittuttak og lage begrenset
anbudskonkurranse forbeholdt ikke-kommersielle
aktører.
Ved å lovfeste at alle
offentlige tilskudd til velferdstjenester skal komme brukerne til
gode, etter modell fra den rødgrønne
privatskoleloven, kan private aktører hindres i å ta
ut profitt og overføre verdier fra fellesskapet til seg
selv. Det er avgjørende å sikre innsyn og hindre
skjulte tappemekanismer. Derfor bør det stilles krav om at
aktører innen velferdstjenestene skal være én
juridisk enhet – selveiende, ikke eiet av holdingselskap. Ved
å bruke bedriftsdatabaser som www.proff.no, kan man kontrollere om
aktørene fyller disse betingelser. Forslaget til lov om
utbytte fra barnehagesektoren, som nå virker å
være utsatt mer enn et år, oppfylte ikke disse
betingelser og var ubrukelig. Både EØS-lovverket og
det norske lovverket åpner for å prioritere ideelle
aktører innen helse- og omsorgssektorene. Å ha
anledning til å prioritere ikke-kommersielle fram for
kommersielle aktører, betyr at barnevernet og
omsorgstjenestene kan unntas fra hele konkurranse- og
anbudshysteriet.

Like lønns-, arbeids- og
pensjonsvilkår
. Anbudskonkurranser er i stor
grad konkurranse om hvem som har lavest utgifter til bemanning,
lønn og pensjon. Minimeres muligheten til å underby
hverandre på disse områdene, vil også de
kommersielle aktørens konkurransefortrinn svekkes. Her er
tariffavtaler avgjørende. EU og ESA er ikke begeistret men
foreløpig kan vi bruke Forskrift om lønns- og
arbeidsvilkår i offentlige kontrakter
. Det er imidlertid
behov for bedre lovverk mot sosial dumping – og ikke minst
håndheving av dette regelverket. Dette er en nasjonal og
internasjonal kamp, men det er viktig å bruke alle
muligheter.

Ingen selskap med eiere i skatteparadis i offentlig
sektor.
I Danmark og i Malmø jobbes det
nå med forslag som skal hindre at offentlige tjenester
utføres av selskaper som opererer eller har eiere i
skatteparadis. For eksempel har Attendo Care, ifølge den
danske avisa Politiken (14.6.2011) i årevis ikke betalt skatt
til Danmark. Samtidig har det svenske morselskapet til Attendo Care
hvert år sendt et tresifret millionbeløp til et
skyggeselskap i Luxemburg. Overføringer fra Danmark til
morselskapet kan blant annet skje via internfaktureringer og
konsernbidrag.

4. Kvalitetsutvikling med egne ansatte og
innbyggere
.
En skulle tro at dette punktet var en selvfølge, men
dessverre er det ikke det. Kommune- og fylkestingsvalget 2011 er et
spørsmål om å velge arbeidsgiverne til dem som
skal ta vare på våre barn, syke og gamle. En
hjelpepleier kan tape mer enn 1 million kroner i pensjon ved at
hans eller hennes jobb konkurranseutsettes, ifølge
Aftenposten (27.6.2011). Vårt svar må være
demokratisering, kvalitetsutvikling og organisasjonsutvikling bygd
på en modell der lokalbefolkningen får økt
innflytelse, de ansattes kompetanse og kvalifikasjoner
utgjør kjernen, og der brukernes behov står i sentrum.
Bare slik kan vi ta kommunene tilbake.

 

Bla i arkiv

Forfatter: <a href="https://www.velferdsstaten.no/author/for-velferdsstaten/" target="_self">For Velferdsstaten</a>

Forfatter: For Velferdsstaten

Alliansen For velferdsstaten kjemper for å opprettholde og videreutvikle de velferdsgoder og rettigheter som er vunnet gjennom lang tids faglig og politisk kamp her i landet. Vi avviser undergraving, kommersialisering og markedsorientering av våre velferdsordninger.