Kronikk: Mot et autoritært Europa?

Av Asbjørn Wahl
Trykket som kronikk i Klassekampen 21.06.2011

I kjølvannet av finanskrisa er det for tida en dramatisk
utvikling i gang på flere områder i Europa. Etter at
den mest akutte finanskrisa var over, fulgte det en statsfinansiell
krise. Denne blir møtt med en innstrammingspolitikk som
gjør vondt verre, og som med klar kurs vil føre flere
av landene inn i en dyp depresjon. Gjennom seks nye lover
(”the sixpack”) og Euro+Pakten søkes
det innført nye økonomiske styringsformer som styrker
Kommisjonen og Rådet på bekostning av så vel
EU-parlamentet som de nasjonale parlamenter. I tillegg legges det
opp til omfattende inngrep i lønnsdannelsen og
fagbevegelsens frie forhandlingsrett. Dette fører til
skjerpete sosiale og politisk motsetninger. 

Stilt overfor denne omfattende kriseutviklingen virker den
tradisjonelle arbeiderbevegelsen nærmest rådløs.
Sosialdemokratiet er i dyp politisk og ideologisk krise. På
den ene sida står de i spissen for angrepene på
fagbevegelsen og velferdsstaten der de har regjeringsmakt. På
den andre sida vedtar de uttalelser og tilslutter seg opprop som i
skarpe ordelag fordømmer den privatiserings- og
nedskjæringspolitikken som de mest kriserammete landene
nå påføres av EU. Europeisk fagbevegelse har
skjerpet retorikken, men nøler med å dra i gang den
nødvendige mobiliseringen for å demme opp for
utviklingen, selv om enkelte nasjonale fagorganisasjoner,
særlig i Sør-Europa, presser på. 

Det vi hadde trengt som reaksjon på finanskrisa, er
omfattende regulering av finanskapitalen og en slutt på de
markedsliberale eksperimentene som så sterkt bidro til krisa.
I realiteten har vi fått det motsatte. Markedsliberalistene
leder fortsatt an, både politisk og økonomisk. I
mangel på motstand fra fag- og arbeiderbevegelsen får
med andre ord de europeiske elitene muligheten til å
fullføre den markedsliberale revolusjonen (”en stille
revolusjon”, som EU-kommisjonsleder Barroso kaller
det). 

Etterkrigstidas reguleringsøkonomi (keynesianismen)
hvilte på et omfattende historisk kompromiss mellom arbeid og
kapital. Fag- og arbeiderbevegelsens styrke og radikalisme
(sosialisme var ennå det uttalte mål) hadde ført
til at kapitaleierne valgte kompromiss heller enn konfrontasjon.
Resultatet ble en periode med sterk politisk styring av
økonomien; kapitalkontroll, strikt regulering av bank- og
kredittvesenet og omfattende politisk styring av markedene.
Fagbevegelsen oppnådde omfattende konsesjoner i form av bedre
lønns- og arbeidsvilkår og sterk utbygging av
universelle velferdsordninger. 

Baksiden av denne suksessen var at fag- og arbeiderbevegelsen i
stor grad ble avideologisert og avradikalisert. Klassekompromisset
ble forvekslet med en varig endring av maktforholdene i samfunnet,
ja, nærmest som en høyere form for sivilisasjon.
Klassekonfrontasjonenes tid var over, nå var det sosial
dialog og trepartforhandlinger som, gjennom reformer, skulle
føre oss videre inn i det forjettede land.
Denne sosiale partnerskapsideologien ble dypt rotfestet i europeisk
fag- og arbeiderbevegelse, noe som gjorde at man ble tatt på
senga både av markedsliberalismens offensiv fra omkring 1980,
og ikke minst av de siste årenes finans- og økonomiske
krise. Erkjennelsen av at kapitalkreftene i Europa i all hovedsak
har forlatt det historiske kompromisset, sitter langt inne i fag-
og arbeiderbevegelsen. 

Så sent som under finanskrisa mistolket eksempelvis
ledende krefter innen europeisk fag- og arbeiderbevegelse
situasjonen fullstendig. På samme måten som SVs leder
og ledende AP-politikere her hjemme, mente mange sosialdemokrater
at de store, statlige redningspakkene til bank- og kredittvesenet
var et bevis på at venstresidas politikk var på vei
tilbake. Statlig styring og keynesianisme var kommet til heder og
verdighet igjen! Den moderate generalsekretæren i Euro-LO,
John Monks, sa det slik: ”Over hele Europa har alle blitt
sosialdemokrater eller sosialister nå – Merkel,
Sarkozy, Gordon Brown […]. Vinden blåser i vår
retning.” (The Economist, 12.3.09.) 

Det er imidlertid forskjell på keynesiansk reformpolitikk
og desperate, statlige redningspakker for å redde spekulanter
og finansinstitusjoner. At det kun var det sistnevnte som foregikk,
begynt først å gå opp for mange etter at
finanskrisa gikk over i en statsfinansiell krise, og
stimuleringspakker ble avløst av en reaksjonær og
anti-sosial innstrammingspolitikk, med vanlige folks levestandard,
velferd og arbeidsplasser som innsats. Dette må ha gått
opp også for Euro-LOs forsiktige generalsekretær, for
nå var tonen blitt en helt annen: ”EU er på
kollisjonskurs med et sosialt Europa […]. Dette er ikke en
pakt for konkurranseevnen. Det er en pervers pakt for redusert
levestandard, større forskjeller og mer atypisk
arbeid.” (Pressemelding fra Euro-LO 4.2.2011.) 

Den nye økonomiske styringsmodellen som nå
forsøkes presset gjennom, representerer en ytterligere
avdemokratisering av EU.  Medlemslandenes statsbudsjetter og
økonomiske politikk skal underlegges omfattende kontroll fra
Brussel. Under Euro+Pakten vil det bli tatt i bruk
økonomiske sanksjoner overfor regjeringer som bryter de
økonomiske retningslinjene. Særlig gjelder det kravene
om maksimalt budsjettunderskudd på 3 prosent og maksimal
offentlig gjeld på 60 prosent av BNP, noe som i realiteten
betyr at en keynesiansk stimuleringspolitikk vil være i strid
med EUs lovgivning. 

Denne avdemokratiseringen, samt de angrepene på
fagbevegelsen som gjennomføres for å berede grunnen
for den anti-sosiale innstrammingspolitikken, fører for tida
EU raskt i autoritær retning. De tidligere fire dommene
(Viking-, Laval-, Rüffert- og Luxemburg-sakene) fra
EF-domstolen, som alle har bidratt til å begrense
fagbevegelsens legale kampmidler i EU/EØS, trekker i samme
retning. Når vi så i tillegg vet at de politiske
myndighetene i alle fall i åtte medlemsland har
gjennomført lønnskutt i offentlig sektor – ved
å sette tariffavtaler til side uten forhandlinger med
fagbevegelsen, så er det ingen tvil om at utviklingen er
dramatisk. 

Denne politikken ”presser oss tilbake til ei tid vi trodde
vi hadde lagt bak oss for godt – ei tid med voldsom
nasjonalisme, skrikende sosial urettferdighet og ekstremisme av
alle slag”, for å si det med et opprop (”La oss
forandre Europa” – www.changeforeurope.eu) som en
rekke rødgrønne politikere i Europa nå slutter
seg til, inkludert lederne for sosialdemokratene i EU-parlamentet.
Dette er nye toner fra et sosialdemokrati som uten unntak har
støttet alle traktater og viktige lover i utviklingen av EU.
Det problemet de møter nå, er derfor at kravene om en
nykeynesiansk stimuleringspolitikk, som en del av dem tar til orde
for, er i strid med de traktater og lover som de selv har
vært med og vedtatt. Sosialdemokratene har med andre ord malt
seg inn i et hjørne og vil i økende grad komme i
skvis mellom det gryende sosiale opprør som er i gang, og
lojaliteten til det nyliberale EU de så aktivt har bidratt
til å etablere. Aldri i nyere tid har sosialdemokratiet
stått så svakt som nå. Deres siste valgresultater
i en del sentrale land taler sitt eget språk: I Storbritannia
opplevde de det nest dårligste valget siden 1918; i Sverige
det dårligste siden 1911; i Tyskland det dårligste i
etterkrigstida; i Frankrike det dårligste på 40
år; i Italia ble venstresida både knekt og demoralisert
ved siste valg. 

Den politiske krisa rammer imidlertid også partiene til
venstre for sosialdemokratiet. De har i liten grad bidratt med noen
dypere analyser av krisa, med systemkritikk, enn si med noe
troverdig alternativ. Dette gjør at det ikke framstår
noen politisk eller sosial samlende kraft i Europa i dag, som kan
virke organiserende og koordinerende på de tendensene til
sosial opprør som tvinger seg fram mot innstrammings- og
omfordelingspolitikken. Når store ungdomsmasser nå har
satt seg i bevegelse i land som Spania, Hellas, Portugal og Italia,
så er det åpenbart mer på inspirasjon fra
Tharir-plassen i Kairo enn det er påvirket av egne partier
eller fagorganisasjoner. Sistnevnte er knapt nok til stede for
å bygge allianser, politisere eller gi kampen retning og
mål. 

Vi har imidlertid sett før at sosiale kamper utvikler nye
lederskap og nye organisasjoner. Selv om de
høyrepopulistiske og autoritære tendensene er sterke i
EU i dag, skal vi derfor ikke se bort fra at den anti-sosiale
politikken provoserer fram sosiale eksplosjoner –
særlig i Sør-Europa. Det kan åpne for en annen
utvikling, der målet er mer grunnleggende endringer av makt-
og eiendomsforholdene i samfunnet og en dyptgående
demokratisering av styringsstrukturene. Kampen står mellom et
mer autoritært og et mer demokratisk Europa. De
autoritære leder 2-1, men kampen kan snus.

Bla i arkiv

Forfatter: <a href="https://www.velferdsstaten.no/author/for-velferdsstaten/" target="_self">For Velferdsstaten</a>

Forfatter: For Velferdsstaten

Alliansen For velferdsstaten kjemper for å opprettholde og videreutvikle de velferdsgoder og rettigheter som er vunnet gjennom lang tids faglig og politisk kamp her i landet. Vi avviser undergraving, kommersialisering og markedsorientering av våre velferdsordninger.