– Det har blitt en bredt akseptert myte at offentlig sektor har blitt for stor. Den er dessuten ineffektiv, stiv og endringsuvillig, skriver Asbjørn Wahl i en kronikk om kampen om velferdsstaten.
Av Asbjørn Wahl, daglig leder i alliansen For
Velferdsstaten
Trykket i Århus Pædagoger, nr.3/2011
En for stor offentlig sektor svekker økonomien og demper
den økonomiske veksten, heter det. Derfor må vi kutte
i de offentlige budsjettene, innføre mer konkurranse og
åpne for private aktører. Problemet med disse
påstandene er at de ikke er særlig godt dokumenterte.
De er ideologiske påstander som brukes for å tjene
visse interesser i samfunnet.
Hvilke interesser som tjener på en svekking av offentlig
sektor, er imidlertid godt dokumentert. For det første
storselskapene og de aller rikeste, som gjennom skattelette og
skattestopp tilegner seg en økende andel av verdiskapingen i
samfunnet. For det andre den overflod av (finans)kapital som er
på desperat jakt etter nye, profitable områder å
investere i. For det tredje nyliberalistene og høyresida som
har oppdaget at de offentlig ansatte har en sterkere tendens til
å støtte politiske partier til venstre.
Endrede maktforhold
Markedsliberalismens
offensiv siden omkring 1980 har bidratt sterkt til å endre
maktforholdene i samfunnet. Dette har muliggjort en omfattende
omfordeling av verdier – fra arbeid til kapital, fra fattige
til rike og altså fra offentlig til privat. For å
lykkes med en slik omfordeling må man svekke det som sterkest
bidro til og muliggjorde velferdsstatens framvekst – nemlig
demokratiet og fagbevegelsen. Den kampen har pågått
lenge, og er for tida i ferd med å skjerpes dramatisk gjennom
en formidabel sentralisering og ytterligere avdemokratisering av
den økonomisk-politiske makten innad i EU.
Det er verdt å merke seg at den offentlige sektor har
blitt for stor i alle land, uansett størrelse. De
landene som har opplevd de sterkeste angrepene på offentlige
velferdsordninger de siste par tiårene, som Storbritannia,
New Zealand og Australia, var faktisk i utgangspunktet blant dem
som brukte minst ressurser på velferdsstaten. Velferdsstatene
har med andre ord blitt mest svekket der de var svakest. Det er
altså ikke størrelsen på velferdsstaten som
utløser angrepene. Det skulle tyde på at det er
maktforholdene, styrkeforholdet mellom de ulike interessegruppene i
samfunnet, som er avgjørende.
New Public Management
I omdanningen,
kommersialiseringen og privatiseringen av velferdsstaten har New
Public Management (NPM) spilt en sentral rolle. NPM dreier seg kort
sagt om at offentlig sektor skal bli mest mulig lik privat sektor,
enten gjennom direkte privatisering, eller ved at privat sektors
organisasjons- og ledelsesformer innføres i det offentlige.
Kunstige former for konkurranse innføres der det i
utgangspunktet ikke er (eller bør være) noen
konkurranse – gjennom konkurranseutsetting,
stykkprisfinansiering, pengene følger brukeren eller
såkalt fritt brukervalg. Virksomheter fristilles (som det
heter når de underlegges markedets tvang) og splittes opp.
Lønnsomhetsregnskaper innføres, for å styre
våre velferdsinstitusjoner etter bunnlinjen, heller enn etter
kvalitetskriterier.
Den ideologiske offensiven bak NPM har vært så
omfattende og vellykket at flere av dets markedsliberale prinsipper
har blitt allment anerkjent over nesten hele det politiske
spekteret – langt inn i arbeiderbevegelsens egne rekker. For
eksempel at man skal skille mellom politikk og administrasjon og
mellom bestiller og utfører. Disse skillene er helt
meningsløse. Administrasjon er et redskap for å
gjennomføre politikken, og de to bør derfor
være sterkt integrert heller enn skilt fra hverandre. Skillet
mellom bestiller og utfører er like meningsløs. Det
er kun dersom man skal legge til rette for en privatisering av
utførelsen, at dette skillet får noen mening.
Allianser og økt selvstendighet
Det
er de sosiale, politiske og økonomiske styrkeforholdene som
er avgjørende for samfunnsutviklingen. Nå som
før er det derfor fagbevegelsen og de folkelige kreftene som
må kjempe for å forsvare og videreutvikle den
offentlige velferden. I dagens situasjon betyr det at vi må
bygge allianser, organisere motstand og, ikke minst,
selvstendiggjøre oss fra politiske partier som er rammet av
politisk-ideologiske krise og høyredreining. Vår
lojalitet må gå til politikken, ikke til
organisasjonene. I Norge klarte vi i 2005 å presse
sosialdemokratiet til venstre – inn på en ny
kurs, og inn i en koalisjonsregjering med Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet. Det nye politiske klimaet som ble
skapt den gangen, førte faktisk til en privatiseringspause i
norske kommuner.
Ettersom viktige deler av fagbevegelsen ’slappet av’
etter at de hadde fått sin egen regjering,
førte det imidlertid til en langsom glideflukt tilbake til
gamle politiske posisjoner, og høyresida fikk økt
selvtillit igjen. Dermed er privatiseringspolitikken nok en gang
på offensiven, denne gangen med store norske og
multinasjonale såkalte velferdskonsern i førersetet.
Sentrum-venstre regjeringer utgjør med andre ord ingen
garanti. Det er derfor avgjørende at presset fra
fagbevegelsen og folkelige krefter opprettholdes etter en
valgseier. Gjennom ulike allianser, årlige konferanser,
tenketanker – og ikke minst dagsavisa Klassekampen, bygges
det nå opp en mer uavhengig og stabil faglig-politisk
infrastruktur for å øke presset for en radikal
velferdspolitikk i Norge. I dette prosjektet vil vi gjerne
samarbeide med våre danske venner.
