Kronikk om Samhandlingsreformen: Helsebutikken

av | apr 5, 2011 | Helse og omsorg

Av Svenn Arne Lie, statsviter, svennarnelie@gmail.com

Trykket som Fokusartikkel i Klassekampen 04.04.2011

Forrige uke sendte NRK dokumentaren
«Helsefabrikken» om hvordan ideer om konkurranse,
prising og produksjon influerer styringen av den offentlige
helsesektoren. Ett av poengene er at det fellesfinansierte,
offentlig drevet helsevesenet, styrt etter prinsipper om lik
tilgang på fagligmedisinske hjelp ut ifra behov, undergraves
når forvaltningen av helsesektoren baserer seg på
markedsmekanismer. Denne problemstillinga aktualiseres når
samhandlingsreformen nå skal behandles i Stortinget.
Samhandlingsreformen handler om to ting: Hva myndighetene sier, og
hvilke tiltak de faktisk gjør. Det mangler ikke på
gode intensjoner: Bedre folkehelse, oppbygging av lokale
helsetjenester, forebyggende helsearbeid, bedre samarbeid mellom
kommunene og sjukehusene og potensiell innsparing i framtidige
helseutgifter. Dette er det enighet om, men det er ikke dette som
foreslås i samhandlingsreformen. Innholdet i reformen er noe
helt anna. Det er ikke frukt og grønt i skolen, bedre
veistrøing, eldregym, boligutforming, ernæring,
helsetilbud og velvære, og en lang rekke andre forebyggende
helsetiltak som trolig kan medføre innsparte helseutgifter i
framtida, og som koster penger. Spørsmålet
helsebyråkratene har fått i oppgave å besvare fra
den rødgrønne regjeringa, er hvordan helsevesenet kan
spare penger ved å unngå å legge sjuke mennesker
inn på sjukehus. Og svaret er at kommunen skal betale for
innbyggernes behandling på sjukehus i en såkalt
kommunal medfinansieringsordning. Samhandlingsreformen er en
markedsreform og en videreføring av foretaksreformen fra
2001.

Samhandlingsreformen bygger på antakelsen om at det er mange
unødvendige sjukehusinnleggelser og at helseutgiftene er
ekstremt høye i Norge. Begge disse antakelsene er senere
tilbakevist. «Unødvendig sjukehusinnleggelse» er
et misvisende begrep og de norske helseutgiftene er ikke spesielt
høye. Selvfølgelig er det eksempler på at
pasienter legges inn på lokalsjukehus som i ettertid viser
seg å ha et mindre alvorlig sjukdomsbilde enn først
antatt, og at behandlingen dermed kan foretas på andre steder
for eksempel i kommunen eller hjemme hos den enkelte. Men, og dette
er poenget, pasienten må i dag innom lokalsjukehuset for
å få en mest mulig korrekt fagligmedisinsk vurdering av
diagnose.

Basert på insentivbaserte betalingssystemer legger
samhandlingsreformen opp til en dramatisk endring i praksisen med
lokalsjukehusets avgjørende rolle som diagnosesetter.
Gjennom et sterkt fokus på priser, utgifter og
kostnadsbesparelser skal altså kommunen få i oppgave,
via medfinansieringsordningen, å begrense antallet
sjukehusinnleggelser på lokalsjukehuset.

Den dyreste og vanskeligste behandlingen på sjukehus er
øyeblikkelig hjelp. Situasjonen er uoversiktlig,
sjukdomsbildet diffust, utfallet er usikkert og tida er knapp.
Dette blir ikke mindre komplisert hvis kommunen skal ha et direkte
utgiftsansvar for slike innleggelser på lokalsjukehuset,
eller at utgiftene skal dekkes over overføringsrammene hvis
pasienten legges noen dager på ventepost i kommunen. Mange
folk vil ikke finne seg i en slik behandling, og særlig ikke
de med betalingsevne til å kjøpe tjenesten av private
helseaktører. Samhandlingsreformens hovedmål om
å redusere tilgangen til sjukehusbehandling, innebærer
en svekking av det offentlige behovsstyrte helsetilbudet og legger
grunnlaget for vekst i det kommersielle helsemarkedet.

Stortingspolitikerne må sette seg inn i innholdet i reformen,
og ikke la seg blende av intensjoner. Dette gjelder særlig de
politikerne som innvalgt for å ivareta et offentlig
helsetilbud styrt av behov og likhet.

 

Bla i arkiv

Forfatter: <a href="https://www.velferdsstaten.no/author/for-velferdsstaten/" target="_self">For Velferdsstaten</a>

Forfatter: For Velferdsstaten

Alliansen For velferdsstaten kjemper for å opprettholde og videreutvikle de velferdsgoder og rettigheter som er vunnet gjennom lang tids faglig og politisk kamp her i landet. Vi avviser undergraving, kommersialisering og markedsorientering av våre velferdsordninger.