- For Velferdsstaten - https://www.velferdsstaten.no -

Dramatisk utvikling i EU

Av Asbjørn Wahl

EU, som på mange måter har vært et felles
prosjekt på tvers av de tradisjonelle politiske skillelinjene
i EU-landene, er i ferd med å slå alvorlige sprekker.
Europakten, som ble vedtatt på EU-toppmøtet forrige
uke, møtes av skarp kritikk fra de fleste sosialdemokratiske
og sosialistiske partiene. Fra en så godt som samlet
europeisk fagbevegelse er reaksjonene enda sterkere. For
første gang i historia oppfordrer Euro-LO EU-parlamentet til
å avvise en traktatendring. Høyre-venstredimensjonen
er med andre ord i ferd med å slå sterkere gjennom
innad i EU-prosjektet. Det bør vi se på som en positiv
utvikling.

EU har vært gjennom mange kriser og konflikter. Oftest har
de vært utløst av ulike nasjonale interesser. Den
konflikten som nå bygger seg opp, går tvers igjennom
medlemslandene. Det er den sosiale konflikten som er i ferd med
å overta hovedrollen i EU. Og det er sterke ord som brukes.
Den ellers så moderate og forsiktige generalsekretæren
i Euro-LO, John Monks, har eksempelvis karakterisert Europakten
(tidligere kjent som konkurranseevne-pakten) på denne
måten: ”Dette er ikke en pakt for konkurranseevnen. Det
er en pervers pakt for lavere levestandard, større
forskjeller og dårligere arbeidsforhold.”

I en uttalelse fra de europeiske sosialdemokratiske partiene
(Party of European Socialists – PES) heter det blant annet at
”selve de prinsipper som EU er dannet på, er i spill:
Solidaritet og felles skjebne. Europeiske konservative er ute etter
å ofre disse prinsippene ved å sette stater og
innbyggere opp mot hverandre.” En slik språkbruk har vi
ikke tidligere hørt i den interne debatten i EU. Det er
klare tegn på at en ny utvikling er i gang. Det er den
skjerpede interessekampen vi har sett i kjølvannet av
finanskrisa og den etterfølgende gjeldskrisa som nå
bidrar til å skape den nye splittelsen innad i EU.
Fagbevegelsens begynnende kamp mot denne politikken, blant annet
gjennom en rekke generalstreiker og massive demonstrasjoner, sist
lørdag representert ved en halv million mennesker i tog
gjennom Londons gater, presser nå fram en polarisering
også på det politiske plan.

Det er liten tvil om at høyrekreftene og finanskapitalen,
og ikke så rent få sosialdemokrater, har utnyttet
finans- og gjeldskrisa til ytterligere angrep på offentlig
sektor, på fagbevegelsen og de sosiale utgiftene i EU. Det
har vi fått klare eksempler på fra Hellas, Irland og
andre av de kriserammede landene. De nye vedtakene fra EU
forsterker denne utviklingen. Både den såkalte
Europakten (offisielt kalt Euro Plus Pact) og en rekke andre
lovforslag som for tida er til behandling, innebærer at EU
får en langt mer sentral rolle i utformingen av den
økonomiske politikken i medlemslandene. Det skjer med andre
ord en ytterligere avdemokratisering gjennom at makt
overføres fra nasjonale folkevalgte organer til
EU-kommisjonen og Rådet.

I tillegg til Europakten har Kommisjonen foreslått en
pakke av lover for å styrke EUs styring av den
økonomiske politikken. Denne blir populært kalt for
”the sixpack”, ettersom pakken inneholder seks ulike
lovforslag for å ’motarbeide makroøkonomisk
ubalanse’, som det heter. Hovedhensikten med alle disse
forslagene og vedtakene er nettopp at EU-kommisjonen og Rådet
skal kunne gripe inn overfor medlemslandene – på
områder som tidligere har vært sett på som
nasjonale anliggender. Slik vil nå både medlemslandenes
statsbudsjetter og de sosiale utgiftene komme under sterkere press
fra EU. Det samme gjelder arbeidsmarked, lønnsnivå og
de måter lønnsdannelsen foregår på. Typisk
er det også at de indikatorene medlemslandenes
økonomiske politikk skal måles etter, først
skal utformes endelig etter at de prinsipielle beslutningene er
fattet.

Europakten gjelder for de 17 medlemslandene som har tatt i bruk
Euroen, samt de landene utenfor Euro-området som frivillig
slutter seg til. Det gjorde umiddelbart 6 land, blant dem Danmark
(men ikke Sverige eller Storbritannia). Følgende er de mest
sentrale områdene i Europakten:

• Lønnsutviklingen skal holdes på linje med
produktiviteten. Det vil si at det er arbeidstakerne som skal
betale for finans- og gjeldskrisa.

• Spesielt skal lønnsnivået i offentlig sektor
fremme konkurranseevnen. Signalverdien til privat sektor blir
understreket. Det vil i klartekst si lavere lønn til
offentlig ansatte.

• Det oppfordres til mer desentralisert
lønnsfastsettelse. Det vil si et angrep på den frie
forhandlingsretten, en svekking av de nasjonale fagorganisasjonene
og større lønnsforskjeller.

• Flexicurity skal fremmes. Det vil erfaringsvis si en
svekking av lov- og avtaleverket i arbeidslivet. Nå bryr de
seg ikke lenger engang om å påstå at den
økende fleksibiliteten skal oppveies av større sosial
sikkerhet. Snarere tvert i mot, nå sies det klart at
også den sosiale sikkerheten skal svekkes (det skal
lønne seg å jobbe, må vite).

• Skatt på arbeidsinntekt skal reduseres til fordel
for høyere indirekte skatter (moms og avgifter). Det vil si
en mindre progressiv beskatning – altså en ytterligere
omfordeling nedenfra og opp.

• Pensjonsalderen må økes i takt med
økt levealder, og mulighetene til tidligpensjonering
(á la AFP) skal begrenses. Det vi si angrep i tråd med
den norske pensjonsreformen.

• Såkalte beskyttede sektorer skal åpnes
ytterligere. Det vil si mer privatisering.

• Maastricht-kriteriene skal integreres i nasjonal
lovgivning. Det vil si at kravene om at underskudd på
statsbudsjettet må holdes under 3 prosent og statsgjelden
under 60 prosent av brutto nasjonalprodukt, må
håndheves strengere. Det skal med andre ord bli vanskeligere
å drive motkonjunkturpolitikk gjennom å stimulere
aktivitet og styrke sysselsettingen i nedgangstider.

Ikke bare kravene, men også kontrollmekanismene skal
skjerpes. Slik vil EU stramme grepet om medlemslandenes
økonomiske politikk. Etter de nye reglene skal alle
regjeringene, i begynnelsen av hvert år, levere inn sine
forslag til statsbudsjett til Kommisjonen og Rådet, som
så vil gi sine retningslinjer for hva som bør
gjøres. Samtidig pålegges regjeringene å
rapportere om utviklingen når det gjelder lønn, skatt
og pensjoner. Dette er allerede vedtatt og skal altså skje
før landenes egne nasjonalforsamlinger har fått
budsjettene til behandling.

Det er med andre ord en helt dramatisk utvikling som nå
skjer i EU. Tiltakene vil bety ytterligere avdemokratisering, samt
angrep på fagbevegelsen og den frie forhandlingsretten som vi
knapt har sett maken til siden fascismen ble nedkjempet i Europa.
Får dette utvikle seg videre, er det tid for å si et
endelig farvel til den europeiske sosiale modellen.

Europakten (eller konkurranseevne-pakten) var opprinnelig et
initiativ fra de tyske og franske statslederne, Merkel og Sarkozy.
Deres opprinnelige forslag er svekket noe. Målene står
imidlertid i all hovedsak fast, mens virkemidlene for å
nå disse målene nå kan velges fritt av det
enkelte medlemsland. Eller for å si det med en dansk faglig
tillitsvalgt: ”Det er vedtatt at vi skal henges, men vi kan
selv velge hvilket tau som skal brukes.”

Hva som ikke står i pakten, sier også ganske mye om
den politiske innrettingen. Det er ikke med noen ting om å
bekjempe de økende sosiale og økonomiske forskjellene
i EU, eller den økende fattigdommen. Det sies ikke noe om
å stanse den sterke veksten i antallet ’arbeidende
fattige’ i Europa, eller det store antall midlertidige eller
utrygge arbeidsplasser. Det er kapitalens Europa som tar nok et
stort steg framover.

Den europeiske arbeidsgiverforeningen Business Europe og
European Roundtable of Industrialists (ERT) jubler da også
over forslagene. Ordlyden i avtalene er på flere
området helt i samsvar med krav reist nettopp av de nevnte
organisasjonene. ERT sier eksempelvis i en pressemelding at:
”Dagens Pakt inneholder mange elementer som vil bringe
virkeliggjørelsen av ERTs ’Visjon for et
konkurransedyktig Europa i 2025’ nærmere.”

Fagbevegelsen i Europa raser imidlertid mot forslagene og
vedtakene. Visegeneralsekretæren i de offentlige ansattes
europeiske organisasjon (EPSU), Willem Goudriaan, fastslår at
Europakten representerer ”en innblanding i partenes frie
forhandlingsrett som man aldri tidligere har sett i EU”.
Når Euro-LO, som hele tiden har vært svært
EU-vennlig, nå for første gang i EUs historie
oppfordrer EU-parlamentet til å avvise de foreslåtte
traktatendringer, så betyr det at en ny situasjon har
oppstått. Det kan representere begynnelsen på en
utvikling der EUs legitimitet virkelig blitt satt på
prøve blant Europas arbeidstakere.

I Euro-LOs protestbrev til EUs stats- og regjeringssjefer skrev
de aller fleste av EU-landenes fagorganisasjoner under. Noen
mangler imidlertid, og det har vakt oppsikt i store deler av
Europas fagbevegelse at dansk LO ikke er å finne blant
underskriverne. Etter å ha vaklet ei stund har de nå
falt ned på å akseptere Europakten. I ren business
unionism-stil har Dansk Metall gått enda et skritt videre ved
å avgi en felles uttalelse med sin arbeidsgiverforening, der
de hilser pakten velkommen og gir den sin fulle støtte. Like
oppsiktsvekkende er det at så vel sosialdemokratene som SF i
Danmark gir den sin støtte, basert på luftige og
relativt innholdsløse løfter fra den danske
høyreregjeringen om at ’den danske
forhandlingsmodellen ikke skal svekkes’ (som om Viking-.
Laval-, Rüffert- og Luxemburg-sakene ikke eksisterer). Det
skal i rettferdighetens navn sies at det store fagforbundet i
offentlig sektor i Danmark, FOA, avviser pakten.

Som nevnt har også de sosialdemokratiske partiene i Europa
(PES) sterkt kritisert pakten. Den vil bety svakere velferdsstater,
lavere lønninger og sosiale stønader over hele
Europa, het det i deres uttalelse. PES gikk heller inn for en
”europeisk pakt for sysselsetting og sosialt
framskritt”, med omfattende investeringer i industrien og
felles sosiale minimumsstandarder. Penger til dette skulle blant
annet skaffes til veie gjennom en skatt på
finanstransaksjoner, het det. Spørsmålet er om de ikke
allerede har støttet så mye av institusjonaliseringa
av markedsliberalismen i EU (ikke minst gjennom Lisboa-traktaten)
at det blir vanskelig å stanse den galskapen som nå
foregår.

På denne bakgrunnen er det å håpe at Frank
Hoffer, seniorforsker ved Den internasjonale arbeidsorganisasjonen
ILO, og en sterk tilhenger av europeisk integrasjon, får rett
når han sier det slik: ”Hvis ikke folkelig motstand
klarer å tvinge de europeiske regjeringene og EU til å
endre politikk, er det vanskelig å se hvordan euroen og i
siste instans den europeiske integrasjonen kan overleve.”
(Global Labour Coloumn, 7.3.2011.) Vi går alvorlige og
spennende tider i møte.