En stor del av privatiseringen og undergravingen av velferdstjenestene skjer på kommunalt nivå. Derfor er det avgjørende for forsvaret av velferdsstaten at alle kommuner har sine kommuneaktivister.
Motmakt: Bli kommuneaktivist på 1-2-3 er hentet fra For velferdsstatens hefte «Private sugerør i fellesskapets kasser» (2010) og er en del av vår Verktøykasse for kommuneaktivister.
En kommuneaktivist har i hovedsak tre sentrale verktøy: Kunnskap, gode politiske krav og mulighet til å mobilisere motmakt. VIKTIG: Man trenger ikke sitte i kommunestyre for å være kommuneaktivist!
1. Samle kunnskap: Kunnskap er fortsatt makt. Derfor kan litt gravearbeid være avgjørende for hvordan utfallet av en sak blir. Er det for eksempel forslag om å privatisere kommunens barnehager eller konkurranseutsette et sykehjem, kan et godt kunnskapsgrunnlag være avgjørende.
a) Fakta om den konkrete saken: Hvorfor ønsker kommunen å privatisere? Finnes det noen ytre drivkrefter (eks. interesserte selskap eller NHO Service), skylder man på pengemangel, er det ideologiske drivkrefter eller noen som hevder at lovverket krever konkurranseutsetting? Hvem har kommet med forslaget? Hvilke andre løsninger har vært vurdert? Her kan det være lurt å ta kontakt med kommuneadministrasjonen eller noen i kommunestyret. Se også Fagforbundets notat om NHO Service sin privatiseringspropaganda.
b) Bakgrunnsinformasjon: Når man har noen fakta om saken, kan man hente inn ekstra bakgrunnsinformasjon. For eksempel kan man vise til hvordan alle konkurranseutsatte sykehus i Oslo er drevet av kommersielle omsorgskonsern, eller hvordan private barnehager sparer penger på bemanning, lønn og pensjon til sine ansatte. Har et konsulentfirma eller et interessert selskap vært involvert i saken, kan man prøve finne ut noe om deres bakgrunn. Videre, se på hvordan økonomisk innsparing er begrunnet, og hvor de påståtte innsparinger er. Se Verktøykasse for kommuneaktivister.
c) Veien videre: Hvor står saken, og hva skal skje fremover? For å kunne planlegge videre arbeid, er det viktig å kjenne planene for den politiske prosessen.
2. Utforme politiske krav: Det er lov å bare være for eller imot en sak, men det er en stor fordel om man kan utforme mer konkrete politiske krav. Ideelt sett bør man ha både klare mål, konkrete løsninger og gode begrunnelser.
a) Mål: Målet bør være så konkret som mulig. Stopp privatiseringen av kommunens barnehager, ingen barnevernsbarn (evt. bestemødre, barnehagebarn, renholdere, etc.) på anbud, nei til konkurranseutsetting, ta tjenestene tilbake i egenregi, er noen eksempler på tydelige og konkrete politiske målsetninger.
b) Løsninger: Det er alltid smart å ha et forslag til alternativ løsning. Når det gjelder konkurranseutsetting og privatisering, er alternativet at kommunen skal fortsette å drive tjenestene i egen regi. Eventuelt kan man i noen tilfeller kreve å begrense anbudet til ikke-kommersielle aktører. Se for eksemplen forslag til konkrete tiltak i Kommunepolitisk foredrag ”Ta tjenestene tilbake”
c) Begrunnelser: Hvilken begrunnelse man velger, kommer an på saken. Men i de fleste kommuner, vil økonomi være en hovedsak. Se Fagforbundets notat om NHO Service sin privatiseringspropaganda og For velferdsstatens heftet Private sugerør i fellesskapets kasser for eksempler på hvordan man får privatisering og konkurranseutsetting til å se billigere ut, og hva et eventuelt billigere tilbud går på bekostning av.
3) Mobiliser: Sammen er vi sterke. Desto flere som støtter en sak, jo mer sannsynlig er det at saken får gjennomslag. Det er ikke alltid det holder å ha de beste argumentene. Derfor er det avgjørende at man i tillegg mobiliserer så mange som mulig til å engasjere seg i saken.
a) Allianser: Brede allianser får lettere gjennomslag, derfor bør man samle så mange ulike aktører som mulig. Fagforeninger, brukerforeninger, lokallag av alle slag, partier osv. Her er det viktig å tenke bredt og utradisjonelt. Det er også viktig å få med noen som kan gi kampen økt legitimitet, slik som brukere og slike som ikke kan hevdes å ha egeninteresse i saken. Som tredje gruppe er det viktig med noen som kan gi autoritet til kampen, folk som har tillit i befolkningen, slike som kunstnere, gamle politikere, akademikere, ledere for trossamfunn osv, i og utenfor kommunen.
b) Spre budskapet: Hvordan skal vi få ut budskapet vårt? Folkemøte, en protestsang, Facebook, klistre plakater, stå på torget, lage nettside, troppe opp på kommunestyremøtet, lokalavis, regional avis, nasjonal avis, samle underskrifter… Ikke glem at Stortingspolitikere er valgt lokalt. Det slår aldri feil at de bryr seg mer om et avisoppslag i lokal- eller regionalavisa enn i hovedstadspressa. Test partiene – det er alltid godt mediestoff. Skoler politikerne, så de aldri kan si at de ikke visste, ikke skjønte hva de gjorde. Hjelp politikere til å utforme spørsmål som de kan stille i en interpellasjon i kommunestyret, fylkes- eller Storting.
c) Ikke glem hvor avgjørelsen tas: Ansvaret for konkurranseutsetting og privatisering ligger på våre folkevalgte politikere, og det er i kommunestyret et eventuelt vedtak må gjøres. Derfor bør man i tillegg til å spre budskapet, tenke hvordan man skal legge press på politikerne som til slutt skal ta avgjørelsen. Tenk om protestsangen, plakatene og Facebook-siden gikk kommunepolitikerne hus forbi… Send gjerne et brev til kommunestyret og/eller alle partiene der dere redegjør for saken deres.
Finn flere tips, triks og verktøy i For velferdsstatens verktøykasse for kommuneaktivister.