Krise og velferd

av | jun 28, 2010 | Velferdsstaten

Av Asbjørn Wahl

Finanskrisa har gått inn i en ny og helt dramatisk fase i
Europa. Den første fasen, som inntrådte med full kraft
høsten 2008, ble fra de fleste regjeringer møtt med
massive redningspakker til banker og finansinstitusjoner. De store
utgiftene førte til gjeldskrise for de fleste regjeringer,
og land etter land i Europa opplever nå at oppgjørets
time er kommet. Da ser vi at finanskapitalen og de rike går
fri, mens regninga sendes til befolkningen. Lønns- og
arbeidsbetingelser, pensjoner, velferdsordninger og faglige
rettigheter utsettes for voldsomme angrep over store deler av
Europa. Dersom vi ikke klarer å demme opp for denne
utviklinga, kan vi stå overfor et avgjørende historisk
nederlag for fag- og arbeiderbevegelsen i Europa.

De økonomiske redningspakkene til finansinstitusjonene
var nødvendige for å hindre økonomisk
sammenbrudd, etter at en hemningsløs
spekulasjonsøkonomi hadde fått rå grunnen
gjennom et par tiår. Spekulasjonsøkonomien utfoldet
seg som et resultat av de omfattende avreguleringer av
finansmarkedene som ble gjennomført av regjeringer i land
etter land, inkludert vårt eget, på 1980- og 90-tallet.
I avreguleringens, privatiseringens og spekulasjonens
kjølvann fulgte det en dramatisk omfordeling av samfunnets
verdier – fra arbeid til kapital, fra offentlig til privat,
og fra de fattige til de rike. Det var dette som fikk investoren
Øystein Stray Spetalen til nylig å spørre:
”Hvor lenge kan vi opprettholde et samfunnssystem hvor 0,01
prosent av befolkningen stikker av med hele gevinsten? Og hvorfor
skal man gi redningspakker for å opprettholde dette
systemet?” (Dagens Næringsliv, 10.6.10.)

Mange forventet at krisa, med dens ødeleggende
konsekvenser, ville bety det endelige farvel til
markedsliberalismen, spekulasjonsøkonomien og de frie
markedskreftenes dominans. Nå måtte vel politikerne
innse at de systematiske avreguleringene og fri-flyt kapitalismen,
som hadde dominert de siste par tiårene, var mislykket.
Kasinoøkonomien, som Island ble det mest ekstreme eksempel
på i Europa, må stanses. At arbeidsplasser og hele
lands økonomi blir gjort til et spillekasino, der et lite
sjikt med spekulanter gjør seg styrtrike på andres
bekostning, er utålelig. Tida var med andre ord inne for
styring og regulering.

Slik har det imidlertid ikke gått. Så vel det som
skjedde fram til krisa, som det som nå skjer mens krisa
utfolder seg, avspeiler nemlig maktforholdene i samfunnet. Det er
ikke fornuften, men de rådende maktforholdene som
avgjør hvilke ”løsninger” som velges.
Hadde fornuften rådd, ville man selvfølgelig ha
stanset den meningsløse spekulasjonsøkonomien gjennom
reguleringer, gjennom å skaffe seg økt demokratisk
kontroll over banker og andre finansinstitusjoner, gjennom å
forby shortsalg, hedgefond og handel med en rekke høyrisiko,
såkalte finansielle instrumenter. Da hadde man begrenset
bankenes makt, innskrenket kapitalens frie bevegelse og omgjort et
skatte- og avgiftssystem som lar de rike gå fri og oppmuntrer
til uhemmet spekulasjon.

Mens redningspakkene reddet spekulantene, benyttet man
imidlertid ikke anledningen til å sikre økt
demokratisk kontroll og eierskap over finansinstitusjonene. Til det
har avreguleringene gitt kapitalkreftene for stor makt i våre
samfunn. Tapene ble derfor sosialisert, mens gevinstene blir
privatisert – nok en gang. Som takk for det opplever vi
så at de spekulanter og finansinstitusjoner som ble reddet av
staten, går til massive spekulative angrep på valutaer
og økonomien til de land som opplever de største
problemene i krisas kjølvann. Det presser rentenivåene
opp og forverrer krisa ytterligere.

I tillegg gjennomføres det en innstrammingspolitikk som
bidrar til ytterligere å forsterke krisa. Det er fortsatt
hensynet til finanskapitalen som blir overordnet. Regninga skrives
ut til dem som minst har bidratt til å skape krisa. Mens det
vi trenger er stimulering av økonomien, investeringer i
infrastruktur og i produktiv virksomhet for å skape
arbeidsplasser, samt styrking av det sosiale sikkerhetsnettet,
så opplever vi det motsatte. Regjeringer, EU-kommisjonen og
Det internasjonale pengefondet (IMF) utnytter med andre ord krisa
til å omdanne samfunnene etter finanskapitalens behov.
Innstramminger, nedskjæringer og omfattende angrep på
offentlige velferdsordninger gjennomføres i land etter land.
Dette er 1930-åras politikk i reprise – en oppskrift
på depresjon og sosial krise.

I flere EU-land (de baltiske statene, Bulgaria, Hellas, Romania
og Spania) har vi i tillegg opplevd at lønn-,
arbeidsvilkår og pensjoner har blitt alvorlig svekket.
Tariffavtaler og faglige rettigheter er blitt satt til side –
ikke gjennom forhandlinger med fagbevegelsen, men gjennom
regjeringsdekreter. Dette representerer en ny og dramatisk
situasjon i Europa. Klarer ikke fagbevegelsen å demme opp for
en slik utvikling, kan vi altså stå overfor et
historisk nederlag for fag- og arbeiderbevegelsen i Europa –
med de enorme konsekvenser det vil ha for samfunnsutviklinga.

Mens uhemmet spekulasjon og en formidabel omfordeling nedenfra
og opp bidro til å utløse krisa, skapes det nå
et inntrykk av at problemene skyldes at folk flest har ”levd
over evne”. Det spres myter om at pensjoner og
velferdsordninger er for gullkantede, og at dette er årsakene
til at krisa. Særlig har samfunnets elite og dominerende
medier spredt myter om hvordan arbeidsfolk i Hellas har
”bevilget seg” privilegier som det ikke er
realøkonomisk grunnlag for. Dette brukes nå som
propaganda for å legitimere omfattende angrep på
velferdsstaten, mens finanskapitalen skjermes.

Det europeiske fagforeningsinstituttet (ETUI) har dokumentert at
dette nettopp er myter, og at det har lite med virkeligheten
å gjøre. Arbeidsproduktiviteten økte
eksempelvis dobbelt så raskt i Hellas som i Tyskland fra 1999
til 2009. I følge OECDs statistikk jobber de greske
arbeidstakerne i gjennomsnitt langt flere timer i året
(2.152) enn både nordmenn (1.422) og tyskere (1.430). Mens
noen få yrkesgrupper har lav pensjonsalder, er pensjonene da
så lave, at knapt noen er i stand til å benytte seg av
dem. Den reelle pensjoneringsalderen i Hellas er derfor
gjennomsnittlig 60,9 år for kvinner og 62,4 for menn –
altså høyere enn i Tyskland, der man i stor grad
forsøkte å spille på disse mytene.

Regjeringenes, EU-kommisjonens og Det internasjonale
pengefondets (IMF) ”løsning” dreier seg nå
om å skape så stor arbeidsløshet at
lønninger og priser kan presses ned. Slik skal de
gjennomføre en såkalt ”indre devaluering”
og styrke konkurranseevnen, hevdes det. Sosialt og politisk er
dette en livsfarlig blanding. Det er kun gjennom en massiv
mobilisering for å endre maktforholdene i samfunnet, at vi
kan legge opp til en solidarisk løsning på krisa. Det
er derfor avgjørende at vi støtter dem som nå
kjemper for å demme opp for denne
nedskjæringspolitikken – enten det er i Hellas,
Romania, Spania eller andre av de landene som hittil er hardest
rammet. Taper fagbevegelsen der, vil det ha store konsekvenser for
oss alle.

Se også For velferdsstatens temasider om
finanskrisa
.

Bla i arkiv

Forfatter: <a href="https://www.velferdsstaten.no/author/for-velferdsstaten/" target="_self">For Velferdsstaten</a>

Forfatter: For Velferdsstaten

Alliansen For velferdsstaten kjemper for å opprettholde og videreutvikle de velferdsgoder og rettigheter som er vunnet gjennom lang tids faglig og politisk kamp her i landet. Vi avviser undergraving, kommersialisering og markedsorientering av våre velferdsordninger.