Rasering av yrkesrettet attføring?

Av Trygve Baltzersen, NTL-tillitsvalgt i NAV
Kronikken stod på trykk i avisa Klassekampen 11.05.2010
Publisert av For velferdssstaten med tillatelse fra forfatter
og Klassekampen.
 

Vi som har arbeidet med yrkesrettet attføring
en stund vet at vilkårene for brukerne blir dårligere
hver gang regelverket endres.  Dette skjer helt uavhengig av
farge på regjeringen.  Det som er nytt med
innføringen av Arbeidsavklaringspenger er at hele
fundamentet for den yrkesrettede attføringen er fjernet
– i tillegg til at det ikke lenger heter
attføring.  Istedenfor har man valgt den usedvanlig
sjarmerende benevnelsen Arbeidsavklaringspenger (AAP). 

Folketrygdloven er bygget opp rundt en
kompensasjonstankegang.  Mister en arbeidet, blir syk eller
ufør kompenserer staten inntektsbortfaller helt eller
delvis.  Fram til innføringen av
arbeidsavklaringspenger kompenserte folketrygdloven, gjennom
yrkesrettet attføring, også tapt utdannelse slik at
brukeren kunne opprettholde både status og inntekt.  Jeg
vil komme med et par eksempler på dette. 

Det er ikke uvanlig at faglærte frisører ikke kan
fortsette i yrket p.g.a. allergier mot diverse kjemiske
stoffer.  Fram til innføringen av AAP var det helt
kurant at vedkommende fikk kompensert den utdannelsen hun/han hadde
tatt, ved at staten dekket ny utdanning på samme nivå
og av samme varighet.  Ved å gjøre dette
anerkjente samfunnet den innsatsen og de kostnadene vedkommende
hadde hatt med å ta utdanningen.  Samtidig som det
offentlige erkjente at det ville være lettere å
få ny jobb, som en kunne stå i over tid med
helseproblemer, når en hadde aktuell kompetanse.  Denne
måten å tenke på ble kalt kompensasjonsprinsippet
internt og det er helt fjernet med innføringen av
AAP. 

Nå når AAP er innført er det helt andre
prinsipper som gjelder.  Hvis vi fortsatt bruker eksempelet
med frisøren, så skal denne i møtet med NAV
vurderes mot et hvert annet arbeid som vedkommende er i stand til
å utføre – også deltidsarbeid.  Det
skal ikke tas hensyn til at arbeidet har lavere status enn det
vedkommende har hatt, eller at lønnen er lavere.  NAV
er på ingen måte forpliktet til å skaffe
vedkommende arbeid, det skal kun vurderes om vedkommende kan
utføre annet arbeid.  I praksis vil det si at hvis
frisøren kan makte å være ekspeditør
eller jobbe på McDonald`s, vil ikke vedkommende få noen
annen bistand enn hjelp til formidling.  Når vi vet at
yrkeshemmede har lavere utdanning enn resten av befolkningen og
utdanning er et svært godt tiltak, er det grunn til å
bli bekymret for hvilke konsekvenser dette vil få. 
Arbeids- og velferdsdirektoratet sa da også i
høringen: ”Arbeids- og velferdsdirektoratet peker
på at en streng fortolking av den foreslåtte regelen
vil kunne føre personer over i kortsiktige og ustabile
arbeidssituasjoner i stedet for mer langsiktige og stabile
løsninger”(1).
Dette hørte verken
regjeringen eller resten av Stortinget på og jeg tror vi kan
være sikre på at tolkingen av ovennevnte regel kommer
til å bli streng – fordi det ikke er noe
tolkingsrom. 

Et annet eksempel på hvordan AAP vil slå ut er
elektrikeren som har fått kneproblemer.  Hun/han kan
ikke fortsette i yrket, men arbeidsgiver er villig til å
satse videre på vedkommende hvis denne får seg teknisk
fagskole slik at hun/han kan brukes på andre områder i
bedriften.  I dette tilfellet vil igjen NAV måtte
vurdere om personen kan utføre annet arbeid.  Hvis
personen kan makte å for eksempel kjøre budbil, vil
ikke NAV gi støtte til omskolering.  Er det noen som
virkelig tror at regelverket for AAP ikke vil føre til
øket utstøting?  Gjennom dette systemet vil vi
overføre yrkeshemmede med utdannelse på forskjellige
nivåer til dårlig betalte ufaglærte jobber. 
Denne typen jobber er i tillegg ofte preget av lav
organisasjonsgrad, ensidighet, midlertidighet og liten innflytelse
på egen arbeidssituasjon.  Er det noen grunn til å
tro at dette vil få ned andelen sykemeldte og den
økende uførepensjoneringen?

Ideologi og holdninger.
Yrkesrettet
attføring har, siden folketrygdloven ble opprettet i 1967,
vært preget av et humanistisk menneskesyn.  Dette har
etter hvert blitt gradvis utvannet, men så sent som i 1996
utga Arbeidsdirektoratet et hefte om yrkesrettet attføring
hvor dette ble understreket.  I heftet blir det understreket
at de ansatte må ha en grunnholdning med respekt for
arbeidssøkerens egenart og grenser.  Det er
arbeidssøkeren som er aktør i eget liv og som skal ha
stort ansvar for attføringstiltak/-prosess.  Dette
innebar konkret at arbeidssøkerens egne vurderinger,
interesser og valg måtte tillegges avgjørende
betydning og dette forutsatte grunnleggende respekt og tillit til
vedkommende.  Dette innebar stor toleranse for feilvalg aller
avbrutte attføringsløp.  Det ble understreket at
den ansatte ikke må glemme at hun/han sitter med makt overfor
arbeidssøkeren (for eksempel i f.t. økonomi) og at
forvaltningen av denne makten må skje med tilstrekkelig
ydmykhet. 

Hva er så igjen av denne ideologien hvor det legges
så stor vekt på det ansvarlige menneske som er best i
stand til å gjøre valg for seg selv?  Lite og
ingenting så langt jeg kan se.  I Ot.prp. nr. 4, som
omhandler AAP, finnes ingen henvisninger til noe som ligner
ovennevnte.  Det som imidlertid blir understreket er faren for
at personer blir innelåst i offentlige ordninger/tiltak, hvis
dette gir bedre økonomi enn å være i
arbeid.  Det er altså et politisk mål at
offentlige velferdsordninger alltid skal være så lave
at de gir dårligere uttelling enn det dårligst betalte
ordinære arbeid.  Tankegangen er tydeligvis at hvis vi
gir folk elendige økonomiske forhold, under for eksempel en
attføringsprosess, så vil folk bruke all sin energi
på å komme ut av situasjonen.  Når vi vet at
de som er fattige i dette samfunnet er de som må leve
på offentlige stønader og pensjoner (og barna deres),
er det ikke underlig at regjeringen ikke har særlig fokus
på fattigdomsbekjempelse.  Hvis de skulle ha det
måtte de gi opp denne type ”fattiggjøring”
av folk, som det legges opp til i f.m. AAP. 

Når en ikke ønsker å legge vekt på hva
folk er motivert for, ønsker og ser seg i stand til,
følger det også som en logisk konsekvens at en ikke
vil bruke ressurser på misfornøyde brukere og
klager.  Ved innføringen av AAP er det derfor ikke
lenger adgang til å klage over at en ikke har fått
innvilget ønsket tiltak.  Dette grepet er muliggjort
ved opphevelsen av folketrygdloven kap. 11 (som regulerte
yrkesrettet attføring).  Nå er det NAV loven
§ 14 a og ”Forskrift om arbeidsrettede tiltak” som
er hjemmel for vedtak om tiltak.  Det fattes ikke vedtak om
avslag på tiltak etter tiltaksforskriften – kun vedtak
om innvilgelse.  Dermed kan en kun ”klage” eller
spørre etter en begrunnelse for hvorfor en har fått et
tiltak – en kan ikke klage over at en ikke har fått et
tiltak en ønsket.  Med dette er brukernes
rettssikkerhet drastisk svekket.  Mens en tidligere kunne
klage først til NAV og siden til Trygderetten, er nå
klageadgangen i realiteten inndratt.  Dette ble påtalt
av bl.a. Sosial- og helsedirektoratet under høringen, men
dette synspunktet ble det ikke tatt hensyn til (1). 

Budsjettstyring kontra
overslagsbevilgning.
I og med at regjeringen også
har fått gjennom budsjettstyring av de tiltakene som
tidligere lå under yrkesrettet attføring – kan
regjeringen regulere alle tiltakene opp og ned slik den
ønsker.  Tidligere var tiltakene under yrkesrettet
attføring rettighetsbaserte og dermed var det hva brukeren
hadde behov for som var styrende og ikke budsjettet. 

Konklusjon.
Med fjerningen av
kompensasjonsprinsippet, avvikling av klageadgangen,
innføring av et menneskesyn basert på økonomisk
press og budsjettstyring av tiltakene har regjeringen rasert
yrkesrettet attføring slik det har fungert siden 1967. 
Jeg vil på ingen måte påstå at alt var
perfekt med den tidligere ordningen, men det sikret folk
rettigheter, det lå et humanistisk menneskesyn i bunn og
dette ga i større grad folk sikring mot vilkårlighet
fra forvaltningens side.  De økonomiske ordningene var
også bedre slik at disse sikret syke en større grad av
verdighet, mens de var avhengige av offentlig bistand.  Det er
ingen grunn til å tro at regjeringen vil oppnå
resultater i form av raskere tilbakeføring til arbeidslivet
og mindre uføretrygding med denne omleggingen. 
Når resultatene uteblir vil nok dette føre til enda
mer press på brukerne og enda dårligere
rettigheter.  Denne regjeringen profilerer seg på
å forsvare velferdsstaten.  Mer forsvar av denne typen
og vi har lite igjen å forsvare.  Det må
presiseres at alle partiene på Stortinget har gitt sin
støtte til omleggingen og dermed er ikke situasjonen lys for
de av oss som ønsker et samfunn med en aktiv og anstendig
velferdspolitikk. 

Kilder:

(1)    Ot.prp. nr. 4 (2008-2009).  Om lov om
endringer i folketrygdloven og i enkelte andre lover
(arbeidsavklaringspenger, arbeidsevnevurderinger og
aktivitetsplaner).
(2)    PB-0704 – mai 96.  Yrkesrettet
attføring – en integrert del av
arbeidsmarkedspolitikken.

Bla i arkiv

Forfatter: <a href="https://www.velferdsstaten.no/author/for-velferdsstaten/" target="_self">For Velferdsstaten</a>

Forfatter: For Velferdsstaten

Alliansen For velferdsstaten kjemper for å opprettholde og videreutvikle de velferdsgoder og rettigheter som er vunnet gjennom lang tids faglig og politisk kamp her i landet. Vi avviser undergraving, kommersialisering og markedsorientering av våre velferdsordninger.