Skjer det en brutalisering av arbeidslivet?

I den pågående sykelønnsdebatten er det
en rekke aktører som forsøker å friskmelde ikke
bare de syke arbeidstakerne, men også arbeidslivet. Det
foregår ingen brutalisering av arbeidslivet, heter det
nå. Aldri har arbeidet vært så lett og aldri har
sykefraværet vært så høyt, hevdes det
– særlig av folk som befinner seg langt fra sliternes
daglige virkelighet. Under ligger det en mer eller mindre uttalt
mistenkeliggjøring av de syke; det er arbeidsmoralen som er
problemet! Selv YS-lederen har lånt sin stemme til dette
koret.

Så vel Dagens Næringsliv på lederplass
(30.01.10) som statsminister Jens Stoltenberg (Aftenposten
31.01.10) har påpekt at det ikke er grunnlag for å si
at det foregår noen generell brutalisering av arbeidslivet.
Hvis det bare er det de er ute etter, så er det ikke
vanskelig å erklære seg enig med dem. Det foregår
ingen generell brutalisering. Det som foregår er en
sterk polarisering i arbeidslivet. Noen vinner, andre
taper. Det er forskjellene som øker, her som på
så mange andre områder i samfunnet under
markedsliberalismen. 

Vinnerne finner vi i stor grad blant arbeidstakere med
høyere utdanning. Der finner vi mange med stor innflytelse
over organiseringen av eget arbeid, sterk kontroll over
arbeidsprosessen og et behagelig lønnsnivå. I den
andre enden av arbeidslivet er situasjonen ofte helt annerledes.
Mange opplever økende utrygghet i midlertidige jobber, tunge
løft i underbemannede omsorgsyrker, flere kvadratmeter
å gjøre rent på kortere tid etter harde
anbudsrunder innen renhold og dramatisk mye lengre arbeidsdager for
mange sjåfører på grunn av delt skift innen
kollektivtrafikken, bare for å nevne noen eksempler. New
Public Management-orienteringen i store deler av offentlig sektor
øker detaljkontrollen ovenfra, pålegger flere
rapporteringsoppgaver og større ansvar – uten at det
følger flere ressurser, mer makt og innflytelse med. Snarere
tvert imot. Dette mistillitsregimet tærer på kreftene
så vel fysisk som psykisk. Det bidrar til å brutalisere
arbeidslivet. 

Det var For velferdsstaten som med styrke lanserte begrepet
arbeidslivets brutalisering for et tiår siden. I
2002 arrangerte vi en stor konferanse under tittelen
”Rått og brutalt – det nyliberale
arbeidslivet”, der vi belyste og dokumenterte utviklingen.
Etter dette festet begrepet seg i samfunnsdebatten, ikke minst
fordi stadig flere opplevde at det på en god måte
beskrev deres virkelighet i arbeidslivet. NHO prøvde samme
år å ta livet av begrepet. De bestilte en rapport fra
SINTEF, der et av spørsmålene var:
”Foregår det en brutalisering av arbeidslivet i
Norge?” De fikk det svaret de ønsket seg. Problemet
var at rapporten senere ble kritisert sønder og sammen av
det meste av det som finnes av arbeidslivsforskere her i landet.
Nå prøver åpenbart sterke krefter seg på
en omkamp. Det beste svaret på det er å dokumentere hva
som virkelig foregår i arbeidslivet. 

De australske professorene og arbeidslivsforskerne Michael
Quinlan og Philip Bohle har gått gjennom en mengde
undersøkelser fra mange land for å se hvordan de
markedsliberalistiske arbeidslivsreformene som har vært
gjennomført de siste 20-30 årene påvirker
arbeidsforholdene. Deres konklusjoner er klare: ”Vi opplever
en trend i retning av arbeidsplasser som alvorlig svekker de
ansattes helse, sikkerhet og trivsel. […]
Arbeidsmiljøforskningen gir oss solid dokumentasjon for de
skadelige effektene av nyliberal ideologi og de ordninger den
fremmer for arbeidslivet.”

Dette og mer omfattende dokumentasjon på arbeidslivets
brutalisering finner dere i Asbjørn Wahls bok,
”Velferdsstatens vekst – og fall?”

 

Uttdrag fra Asbjørn Wahls
bok:
Uttdragene er hentet fra kapittel 6
– Arbeidslivets brutalisering, avsnittet Brutalisering og
utstøting, s.165-174.

Brutaliseringen av arbeidslivet, utstøtingen av
arbeidskraft og økende sosial dumping utgjør de
viktigste negative effektene av de maktforskyvningene vi har
opplevd i samfunnet de siste tiårene. Mange har opplevd at
arbeidspresset har blitt hardere, at lov- og avtaleverk ofte
undergraves og settes til side i det daglige arbeidet, og at
usikkerheten og utryggheten i arbeidslivet har økt. Stadig
flere arbeidstakere ekskluderes fullstendig fra arbeidslivet, og
svært mange presses mot sin vilje over på
uføretrygd eller tidligpensjon.

Det finnes selvfølgelig også vinnere på dette
markedet. Som jeg påpekte i kapittel 1, er nettopp
polarisering av sosiale og økonomiske forhold et vesenstrekk
ved den pågående utviklingen. Noen tjener, andre taper.
Forskjellene øker, og det sosiale samholdet utfordres av
sterke krefter. Vinnerne finner vi i stor grad blant arbeidstakere
med høyere utdanning. I de delene av arbeidsmarkedet som
etterspør høy formell faglig kompetanse, får
arbeidskraft med høyere utdanning gjerne en sterk
forhandlingsposisjon. De har ofte også stor innflytelse over
organiseringen av arbeidet, sterk kontroll over arbeidsprosessen og
et behagelig lønnsnivå.

I mediene framstilles disse arbeidstakerne ofte som dagens og
morgendagens arbeidsliv. De utgjør imidlertid kun et
mindretall av arbeidsstyrken. I den andre enden av arbeidsmarkedet
vokser det fram et stadig større sjikt av lavtlønna
arbeidstakere – særlig i tjenestesektoren. Her ser vi
en motsatt utviklingstrend, der teknologi og arbeidsorganisering
brukes, ikke til å skape varierte og utviklende jobber, men
til å tappe arbeidet for innhold og til å sikre
økt kontroll over arbeidstakerne.

Også Arbeidstilsynet antyder at det skjer en polarisering
i arbeidslivet:

«Mye tyder på at man kan se konturene av en utvikling i
retning av et todelt arbeidsmarked, hvor en marginal gruppe
arbeidstakere har kortvarige ufaglærte stillinger med
dårligere betingelser og arbeidsmiljøforhold enn andre
arbeidstakere.» (Arbeidstilsynet 2007, s. 29.)

Lotta Elstad (2008) ga oss en nyttig stemme fra denne delen av
arbeidslivet i boka om hvordan det var å arbeide i et av Olav
Thons hoteller. Supermarkedenes nye samlebåndsarbeidere, som
betjener de stadig mer automatiserte kassaapparatene, er et annet
eksempel på hvordan teknologi og arbeidsorganisering fremmer
ensformige, repetitive og helsenedbrytende jobber.
Organisasjonsstrukturer og teknologiske løsninger er ikke
nøytrale forhold; de avspeiler i aller høyeste grad
maktforhold.

Elstad minner oss også om at framtidas arbeidsliv ikke
bare dreier seg om en avansert kunnskapsindustri, som politikere,
rikssynsere og medienes middelklasse ser ut til å mene. Hun
oppsummerer slik:

«I 2006 var det til sammen 834 000 mennesker ansatt i yrker
med krav til høyere utdanning fra akademia eller
høyskoler. De aller fleste var ikke det. 166 000 var
ansatt i kontoryrker, eksempelvis som resepsjonister,
sekretærer eller postsorterere. 574 000 befant seg i
salg- og serviceyrker, 64 000 var bønder eller fiskere.
266 000 var håndverkere, 170 000 var
operatører eller sjåfører, 117 000 var
ansatt i yrker innen rengjøring, oppvask, renovasjon,
vakthold, bud eller som hjelpearbeidere i industrien. Det vil til
sammen si 1 357 000 mennesker.» (Elstad 2008,
s. 198.)

Det er særlig fra disse yrkene at vi finner de om lag 11
prosent av alle mellom 16 og 66 år som for tida er
uføretrygdet her i landet (figur 6.1). Dersom vi tar med
alle som er på rehabilitering og attføring,[1] nærmer vi oss 15 prosent. Det utgjør
en dobling på vel 20 år. Kun ca. en tredjedel av
arbeidstakerne står i arbeid fram til ordinær
pensjonsalder på 67 år.

(…)

For et økende antall yrkesgrupper er uføretrygding
nå den vanligste måten å gå ut av
arbeidslivet på – ikke ved å nå vanlig
pensjonsalder. Slik har det i lengre tid vært for dem som
driver renhold. Sjåfører innen både gods- og
persontransport rammes av det samme – og like ens et
økende antall innen helse, sosial- og utdanningssektoren
samt i industri og bergverk. Kvinner ryker ut av arbeidslivet
før menn i de fleste yrker. De vanligste diagnosene er
muskel-skjelett-lidelser og psykiske lidelser. Et økende
antall yrker er altså i ferd med å bli så
krevende at det ikke er mulig for normalt utrustede mennesker
å stå i jobb et helt arbeidsliv.

I 2002 utgjorde uførepensjonister hele 60 prosent av alle
lærere som gikk av. 30 prosent gikk av med avtalefestet
pensjon (AFP) opptil fem år før pensjonsalderen
på 67 år. Dermed utgjorde vanlige alderspensjonister
bare 10 prosent av de lærerne som pensjonerte seg det
året, mot 35 prosent i 1989 (Velferd, nr. 2, 2002). I
1990-årene kom så en ny yrkesgruppe til – nemlig
oljearbeiderne i Nordsjøen. De måtte i stort omfang
forlate arbeidet når de kom opp i 50-årene. 70 prosent
av dem som arbeidet i Nordsjøen på slutten av
1990-tallet, klarte ikke å stå i jobb fram til
ordinær pensjonsalder.[2] En
inspektør fra Arbeidstilsynet antydet noe av årsaken
da han konstaterte at «tidspresset er den verste
helsetrusselen i oljebransjen» (Klassekampen,
17.02.1998).

«En undersøkelse fra 2002 viste at lav
sosioøkonomisk status, lav utdanning, lav kontroll i
arbeidssituasjonen og fysisk anstrengende arbeid var
ikke-medisinske faktorer assosiert med uførepensjon. En
annen undersøkelse viste at ufrivillig tap av arbeid kan
øke risikoen for uførepensjonering tre til fire
ganger i de fire første årene etterpå.
[…] En studie av alle kvinner som ble uførepensjonert
med muskel/skjelettlidelser i 1993, viste at tre yrkesgrupper
utgjorde en tredel av alle tilfellene, nemlig hjelpepleiere,
butikkmedarbeidere og renholdere.» (Eriksen og Mehlum 2007,
s. 7.)

 


[1]      
Ifølge tidligere leder av Oljearbeidernes
Fellessammenslutning (nå SAFE), Terje Nustad, i Klassekampen,
17.02.1998.

 


[1]      
Godt og vel 140 000 nordmenn som står utenfor arbeidslivet
på grunn av skrantende helse, mottar i dag enten
attføringspenger, rehabiliteringspenger eller tidsbegrenset
uførestønad (Aftenposten, 13.12.2007). Alle disse tre
stønadsordningene er nå erstattet med såkalte
arbeidsavklaringspenger. En effektivisering, heter det, men
først og fremst er det et ledd i den
«re-commodification of work» som foregår. I
tråd med arbeidslinjas ideologi er stønaden lav og
skattepliktig, med et minimumsnivå på 1,8 G og et
svært lavt barnetillegg.

 

 

Bla i arkiv

Forfatter: <a href="https://www.velferdsstaten.no/author/for-velferdsstaten/" target="_self">For Velferdsstaten</a>

Forfatter: For Velferdsstaten

Alliansen For velferdsstaten kjemper for å opprettholde og videreutvikle de velferdsgoder og rettigheter som er vunnet gjennom lang tids faglig og politisk kamp her i landet. Vi avviser undergraving, kommersialisering og markedsorientering av våre velferdsordninger.