Det er bred enighet om at jordas klima allerede er i endring, og
at menneskeskapte forhold er hovedårsaken til dette.
Først og fremst dreier det seg om at vi slipper ut for mye
CO2 gjennom bruk av fossilt brennstoff (kull, olje,
gass). I siste instans handler det derfor om å redusere
forbrenningen av fossile energikilder, blant annet ved å
gå over til fornybar energi. Dette må skje i så
stor skala at det vil bety ganske omfattende samfunnmessige
endringer. Hvis ikke kan resultatet bli katastrofalt.
I denne situasjonen har den politiske eliten i Norge, noe
forenklet, i hovedsak stått for følgende
løsninger:
1. Vi skal sikre oss retten til fortsatt å slippe ut
CO2 gjennom å kjøpe kvoter i
utviklingsland.
2. Vi skal bruke noe av vårt formidable oljefond til å
ta vare på regnskog (som tar opp store mengder
CO2) – også dette i utviklingsland.
3. Hjemme skal vi utvikle teknologi til å fange opp og lagre
CO2 under bakken.
Det inntrykket som fester seg, er at for øvrig skal alt
fortsette som før. Dette er en så vel feilaktig som
demobiliserende politikk, som undergraver både
kriseforståelse og muligheten til å utvikle
endringsvilje blant folk.
–Dette skaper en snever forståelse av at det er
markedsmekanismer og teknologi alene som skal løse
problemet, sier daglig leder i For velferdsstaten, Asbjørn
Wahl. Han leder for tida en arbeidsgruppe i Den
internasjonale transportarbeiderføderasjonen (ITF), som
skal utarbeide forslag til føderasjonens klimapolitikk fram
til deres kongress i Mexico i august i år. –Denne
snevre tilnærmingen er meningsløs, mener han, ettersom
aggressive markedskrefter nettopp har bidratt til å skape
klimaproblemet, og ettersom teknologi sjelden er verdifri. Vi
må anlegge et langt bredere perspektiv. Det er omfattende
endringer som må til, og da reises den velkjente kampen om
hvilket samfunn vi vil ha. Videre blir det helt umulig å
få noe folkelig støtte for en klimapolitikk dersom de
rike skal gå fri, mens folk flest skal betale. En fornuftig
klimapolitikk må altså gå hånd i hånd
med en radikal omfordelingspolitikk. Dessuten må den dreie
seg om å erobre sterkere demokratisk styring av
økonomien, slik at ikke markedskreftenes rovdrift på
naturressursene kan fortsette, sier Wahl.
–Den nylig framlagte utredningen ”Klimakur
2020” lanserer mange konkrete tiltak. Det mest positive
er at det nå i det minste blir et fokus på å
redusere utslipp her hjemme, ikke bare å kjøpe seg fri
via kvoter i utviklingsland. Også denne rapporten
viderefører imidlertid den avpolitiserte, teknologifikserte
versjonen av klimapolitikken, påpeker Wahl. –Vår
oppgave må derfor bli å politisere klimakampen, å
gjøre arbeid, velferd, omfordeling og demokratisk styring
til kjerneverdier i denne kampen. Det dreier seg ikke først
og fremst om å ofre oppnådde goder og rettigheter, men
om å skape et bedre samfunn for alle – med mindre
konkurranse, mindre forurensning, kortere arbeidstid, mindre press
og stress, samt mer samarbeid og mer samhold. Kort sagt, å
skape et lavutslipp-samfunn, men med høyere livsstandard enn
i dag.
Les også Asbjørn Wahls artikkel: «Fagbevegelsen
og klimakampen«, og følg med på For
velferdsstatens sider om Klima og
energi.