Økonomisk ulikhet skader folkehelsa

av | feb 4, 2010 | Fordeling

Richard Wilkinsons presenterer gjennom
boka The
Spirit Level – Why More Equal Societies Almost Always Do
Better
og forskningsprosjektet The
Equalilty trust
 et overbevisende
forskningsmateriale på at dersom de økonomiske
forskjellene i et samfunn øker, vil også de sosiale
problemene øke.

– Det er en klar sammenheng mellom sosiale problemer, som lav
levealder, mange i fengsel, fedmeproblemer og psykiske
lidelser, og høy grad av økonmiske forskjeller.
Resultatene er så tydelige at vi kan si at ulikhet gir
sosiale problemer, sa Wilkinson da han 4. februar deltok på
Manifest frokostmøte i
Oslo.

Daglig leder i For velferdsstaten, Asbjørn Wahl, har
både i sin bok Velferdsstatens
vekst – og fall?
og i artikkelen «Øke forskjeller er helsefarlig» omtalt denne
problemstillingen. I boka viser han hvordan forskjellene
i Norge har økt siden 1990-tallet, og hvordan denne
utviklingen kan undergrave velferdsstaten.

Uttdrag fra Asbjørn Wahls bok Velferdsstatens
vekst – og fall?
(utgitt på Gyldendal i 2009)
Uttdragene er hentet fra kapittel 5 – Angrepene på
velfersstaten, avsnittet Fattigdom og økte forskjeller, s.
126-136.

Kampen mot fattigdom og for sosial og
økonomisk utjevning har stått sentralt i utviklingen
av velferdsstaten. At forskjellene mellom de rikeste og de
fattigste her i landet har økt dramatisk de siste
årene, og at tallet på fattige har stabilisert seg
på et høyere nivå enn tidligere, er derfor blant
de klareste tegnene på at idealene i velferdsstaten
undergraves, og at den svekkes som samfunnsmodell. Det omfordeles
ikke lenger ovenfra og ned, men nedenfra og opp! Dette
utgjør en vesentlig del av den polariseringen som
følger i kjølvannet av markedsliberalismens
offensiv.
(…)
Det er ikke absolutt, men relativ fattigdom det dreier seg om i
vår del av verden. Fattigdom blir da definert som et
inntektsnivå som anses uakseptabelt i forhold til det som er
vanlig levestandard i samfunnet.
(…)
«Glansbildet av Norge revner», skrev Dagbladet i en
reportasje i 2001. Med utgangspunkt i tall fra en FN-rapport
oppsummerte avisa følgende:
[F]orskjellene mellom rike og fattige øker markant
i Norge. […] Forskjellen mellom rik og fattig nå er
større enn i land som Slovakia, Ungarn og Østerrike.
[…] Det eneste av de 28 landene i OECD (Organisasjonen for
økonomisk samarbeid og utvikling) som har en verre
fordelingsutvikling enn Norge, er New Zealand. […] Forskjellen
mellom fattig og rik i landets hovedstad økte med ni prosent
fra 1986 til 1996, like mye som i Thatchers London fra 1979 til
1989
. (Dagbladet, 12.07.2001.)
(…)
I løpet av bemerkelsesverdig kort tid har det skjedd en
formidabel konsentrasjon av verdier hos et lite sjikt på
toppen av samfunnspyramiden. Den viktigste grunnen til denne
eksplosjonen i velstand hos samfunnets elite er å finne i de
raskt voksende kapitalinntektene. Kapitalavkastningens andel av
samfunnsinntektene steg fra 29 til 36 prosent i perioden 2000-2006.
En stadig større andel av samfunnets verdiskapning blir med
andre ord tatt ut i form av kapitalavkastning. Lønnsandelen
går tilsvarende ned.
(…)
Et resultat av denne omfordelingen er at de rikeste 10 prosent av
befolkningen fra 1990 til 2005 økte sin andel av samfunnets
totale inntekter fra 20 til nesten 30 prosent. De fattigste 10
prosent reduserte i samme periode sin andel fra 4 til 3,3 prosent
(Fløtten 2007, s. 262 og s. 264). Bare i
løpet av 15 år har altså den rikeste tiendedelen
økt sine inntekter fra å være fem til å
bli ni ganger så høye som den nederste tiendedelen.
Fordelingen av formue er enda skjevere. De ti prosent rikeste
husholdningene eide 66 prosent av den totale finansformue i landet
i 1998 (Halvorsen og Stjernø 2008, s. 37).
(…)
Et slikt sterkt voksende gap mellom topp og bunn, i et samfunn som
har vært preget av sterk utjevning, setter
selvfølgelig dype spor etter seg. Da dreier det seg ikke
minst om den maktforskyvningen som nettopp følger av at en
liten økonomisk elite tilegner seg en stadig større
andel av samfunnets verdier. I tillegg bidrar det eksploderende
velstandsgapet også til å skape et annet samfunn. Det
legger grunnlag for utvikling av andre holdninger og verdier – i
hele samfunnet.
(…)
For å oppsummere kan vi si at fattig- og forskjells-Norge
står overfor følgende alvorlige utfordringer:
1.   Fattigdommen har økt de siste 25 årene
og har stabilisert seg på et nivå som ligger 2-3,5
prosentpoeng over nivået på begynnelsen av
1980-tallet.
2.   De sosiale og økonomiske forskjellene mellom
de fattigste og de rikeste har økt dramatisk. Mens en
voksende andel unge ekskluderes fra skole, arbeidsliv og samfunn,
lever et lite mindretall i hemningsløs overflod. Et mulig
framtidsscenario for en slik utvikling har vi allerede sett utfolde
seg i forstedene til Paris høsten 2005 og i Aten vinteren
2008-09.
3.   Fattigdommen har holdt seg på det
høyere nivået, og de sosiale og økonomiske
forskjellene har fortsatt å øke de siste årene
på tross av høykonjunktur, lav arbeidsløshet og
gode økonomiske tider.
4.   Fra alle politiske partier har det vært et
uttrykt mål å bekjempe den økte fattigdommen. De
fleste politiske partier har også som mål å
motarbeide de sosiale forskjellene – uten at det har gitt synlige
resultater av betydning. Slik gjødsles
høyrepopulismen.

Bla i arkiv

Forfatter: <a href="https://www.velferdsstaten.no/author/for-velferdsstaten/" target="_self">For Velferdsstaten</a>

Forfatter: For Velferdsstaten

Alliansen For velferdsstaten kjemper for å opprettholde og videreutvikle de velferdsgoder og rettigheter som er vunnet gjennom lang tids faglig og politisk kamp her i landet. Vi avviser undergraving, kommersialisering og markedsorientering av våre velferdsordninger.