Konkurranseutsatt frivillighet

av | jan 18, 2010 | Privatisering

Av Jan H. Heitmann, cand. jur., utviklingsrådgiver
(Publisert i Klassekampen 4.januar 2010)

«Bestemor på tilbud» er en overskrift vi kjenner fra
avisene og fra det politiske ordskiftet om konkurranseutsetting de
siste 20 årene. Bølgen startet i velferdsstaten New
Zealand rundt 1980 og spredte seg til land der befolkningens
velferd var truet fordi staten i altfor stor grad var involvert i
subsidierte og skakkjørte industriforetak. Bølgen
fikk betegnelsen New Public Management (NPM). Den
nådde Skandinavia, og Regjeringen Bondevik i nedsatte august
1998 et utredningsutvalg som ble gitt i oppdrag «å bedre
kunnskapsgrunnlaget for politikken på området
«konkurranse-eksponering» (NOU 2000: 19). En instruktiv bok om NPM
ble skrevet av de norske professorene Tom Christensen og Per
Lægreid i 2001.

I Norge hadde frivillige organisasjoner og menigheter vært
sterkt involvert i velferdsproduksjonen og overlevd i et symbiotisk
forhold til stat, fylkeskommune og kommune, det vi kaller et
korporativt samfunn. Riktignok hadde vi sett en sterk
«kommunaliseringsbølge», der det offentlige overtok de
private og ideelle institusjonene i stor grad. Men i
NPM-bølgen ble to fenomener koblet sammen: Det offentlige
så ofte på disse private institusjonene som sine egne
og ville gjerne styre dem som henholdsvis fylkeskommunale og
kommunale virksomheter. Parallelt opplevde vi at de offentlige
samarbeidspartnerne ikke klarte å se forskjellen på
private ideelle og private kommersielle institusjoner. Så
sent som i valgkampen 2009 hørte jeg stortingskandidater
argumentere uten innsikt i de to forskjellige organisasjonsformene.
NPM førte til at alt skulle konkurranseeksponeres.
Resultatet har vært at rustiltak,
barneverns­institusjoner, sykehjem, psykiatriske tilbud,
flyktningemottak osv er blitt borte. I mange tilfelle ble de
ideelle aktørene ikke byttet ut med tilsvarende offentlige
tilbud, men med tilbud fra kommersielle
tjenesteleverandører.

St meld nr 39 (2006-2007) – Frivillighetsmeldingen
konstaterer at «velferdstjenester utgjør en betydelig andel
av den betalte sysselsettingen i frivillig sektor i Norge.»
Meldingen sier at 55 prosent av alle lønnede medarbeidere i
frivillige organisasjoner og tiltak er beskjeftiget med sosial
tjenesteyting, helse, utdanning og forskning. Her gjør de
store ideelle stiftelsene seg gjeldende: Diakonhjemmet,
Diakonissehjemmet (Lovisenberg), Diakonissehuset (Haraldsplass),
Kirkens Bymisjon, Kirkens Sosialtjeneste, Lukas Stiftelsen osv.
Også medlemsbaserte organisasjoner er store institusjonseiere
og driver omfattende velferdsproduksjon: Norske Kvinners
Sanitetsforening, Frelsesarmeen, Blå Kors, Landsforeningen
for hjerte- og lungesyke.

«Frivillige organisasjoner spiller en viktig rolle i arbeidet
for en bedre folkehelse og bidrar også til en vesentlig
velferdsproduksjon,» heter det videre i Stortingsmelding nr 39.
Organisasjonene på sin side opplever ikke alltid at
departementene og kommunene verdsetter deres arbeid så
høyt i praksis.

Frelsesarmeen driver ni barnevernsinstitusjoner på
landsplan. Alle disse er godkjent av myndighetene. Frelsesarmeen
må i stigende grad konkurrere med kommersielle
aktører. De rapporterer fra én anbudssituasjon at det
ble 16 godkjente anbud, hvorav 12 kom fra aksjeselskaper
(kommersielle aktører). Hjelpekorpset har vært en
paradeaktivitet i Røde Kors. Hjelpekorpset engasjerer mange
– ikke minst unge mennesker. 7000 aktive stiller i Hjelpekorpset
hvert år, og 2000 frivillige bidrar til at beredskapen er
på topp i påskefjellet. I Bergen driver Røde
Kors et av landets største sykehjem med 174 plasser.
Institusjonen var en av prionerene på hospice-tjenester og
lindrende behandling i Norge. I mange år har Bergen
Røde Kors sykehjem hatt en vellykket frivillighetstjeneste.
I dag er 40 hjelpere knyttet til denne tjenesten. Røde Kors
har i mange år drevet ambulansetjeneste i distriktsnorge.
Etter hvert stilles det slike krav til tjenesten at Røde
Kors fases ut og kommersielle selskaper overtar. Fra å
være en stor aktør på ambulansefeltet, driver i
Røde Kors i dag kun én ordinær
ambulansevirksomhet (på Hamar).

De ideelle tilbudene har i all hovedsak hatt en anerkjent
profesjonell standard, og resultatene har sjelden blitt underkjent
av faglige myndigheter. Bak tiltakene stod det ofte engasjerte
medlemmer, ildsjeler og frivillige medarbeidere. Disse bidro til
kvalitetsheving av det faglige og terapeutiske tilbudet. Men
virksomhetene ble avviklet; andre kunne levere billigere eller –
som vi erfarer i noen tilfelle: Vedkommende myndighet likte ikke
virksomhetens profil.

«Samspillet mellom de kommunale tjenestene og familie og
frivillig sektor står sentralt for å
møte et økende tjenestebehov. Det samme gjelder
behovet for arbeidskraft,» sies det i St meld nr 25 (2005-2006) –
Omsorgsmeldingen. I offentlige dokumenter hylles
frivilligheten, og behovet for idealistisk innsats understrekes.
Samtidig skvises ideelle og frivillige tiltak ut av produksjonen.
Ett eksempel representerer Frelsesarmeens to sykehjem i Oslo:
Bestumhjemmet – nedlagt 2001 – og Ensjøhjemmet – nedlagt
2007. Som en kommentar til denne utviklingen sa assisterende
sosialsjef i Frelsesarmeen, major Thorgeir Nybo, følgende
til Krigsropet: «Det er trist om frivillige aktører
blir presset ut av omsorgssektoren. Innenfor eldreomsorg fungerer
konkurranseutsetting svært dårlig, særlig i
forhold til personale som risikerer å måtte bytte
arbeidsgiver hvert fjerde år. Denne usikkerheten resulterer i
en rastløshet som preger våre ansatte, og som igjen
påvirker kvaliteten på tilbudet.»

Utfasingen av de ideelle velferdsprodusentene vil straffe seg.
Velferdssamfunnet kommer til en grense der behovene langt vil
overstige kapasiteten i de offentlige tjenestene. Kommunene merker
det allerede sterkt, og mange kommuner prøver å knytte
til seg frivillige medarbeidere som kan ta tak ansatte fagfolk ikke
har tid til. Den uegennyttige innsatsen organisasjonene har
stått for, vil imidlertid ikke automatisk kunne skapes av
offentlige byråkratier. Derfor er det uklokt når
offentlige tjenestemenn gjennom konkurranseeksponering, sneversynt
effektivitetstenkning eller av høyst personlige (og private)
grunner ikke anerkjenner den ideelt baserte velferdsproduksjonen.
Når det offentlige trenger den frivillige ressursen, kan det
risikere at frivillige organisasjoner ikke lenger er der som
samarbeidspartnere.

– – – –
Jan H. Heitmann (født 1949) har i 25 år drevet
konsulentfirmaet Heitmann PLUS. Han har i særlig grad
vært rådgiver for kommuner, stiftelser og frivillige
organisasjoner og har skrevet flere bøker om personal- og
utviklingsstrategi. Heitmann var i 16 år strategisk
rådgiver for arbeidsgiverforeningen Private
Helseinstitusjoners Landsforbund, senere Apo, i 2000 fusjonert med
Handels- og servicenæringens hovedorganisasjon. Heitmann har
som rådgiver og faglitterær forfatter særlig
interessert seg for utviklingen i samfunnets tredje sektor. Han er
medlem av det internasjonale forskernettverket ARNOVA – Associaton
for Research on Nonprofit Organizations and Voluntary Action.

Bla i arkiv

Forfatter: <a href="https://www.velferdsstaten.no/author/for-velferdsstaten/" target="_self">For Velferdsstaten</a>

Forfatter: For Velferdsstaten

Alliansen For velferdsstaten kjemper for å opprettholde og videreutvikle de velferdsgoder og rettigheter som er vunnet gjennom lang tids faglig og politisk kamp her i landet. Vi avviser undergraving, kommersialisering og markedsorientering av våre velferdsordninger.