Hollandsk (p)syke

av | des 9, 2009 | Velferdsstaten

Av Erik Reinert
(Publisert i Klassekampen 9. desember 2009)

«Hollandsk syke» er nasjonens nye trusselbilde. Denne sykdommen
innbærer at en lands store lykketreff ved å kunne
eksportere verdifulle naturressurser på lang sikt blir et
mareritt fordi prosessen fører til avindustrialisering og
økonomisk monokultur. Et av elementene i denne syken er at
naturressursenes økonomiske overflod skaper høyt
kostnadsnivå og verdistigning på naturressurslandets
valuta, et annet er at det blir mulig å bruke økte
inntekter i offentlig sektor. Det fokuseres imidlertid nå
nokså ensidig på sykdommen som et resultat av
høye offentlige utgifter. En viktig del av mekanismen
utgjøres imidlertid av økningen i prisen på
kroner og av kostnadsnivået generelt, noe som isolert sett
ikke løses ved å manipulere med offentlig sektor.

Prototypen på «hollandsk syke» er slett ikke Holland –
syken der fra 1960-tallet var som en lett forkjølelse
å regne – men avindustrialiseringen av Spania fra slutten av
1500-tallet. Flommen av gull og sølv fra den nye verden
førte til en rask avindustrialisering, godt hjulpet av en
næringspolitikk som beskyttet adelens produkter (ull, vin,
olivenolje) på bekostning av industrien. Økonomiske
historikeres dom over hva som gikk galt i Spania er nokså
enstemmig: Landet klarte ikke å investere inntektene fra
naturressursene i sitt eget produksjonsapparat. Det ligger et
sterkt teknologielement her: Spanias forsøk på å
øke landbruksproduksjonen møtte avtagende avkastning
og høyere produksjonskostnader, mens man neglisjerte
industrien med dens stordriftsfordeler, synergieffekter og
teknologiske endring.

Det er i dette perspektivet Stoltenberg-regimet synes å
begå samme type feil som Spania gjorde. Petroleumsinntektene
utgjør en type arbeidsfri inntekt, en grunnrente fra olje og
gass. Dagens norske strategi går i stor grad ut på
å konvertere denne typen arbeidsfri inntekt til en annen type
arbeidsfri inntekt: til internasjonale finansinvesteringer som i
stor grad viste seg å bli til finansspekulasjoner.
Alternativer er å investere mer av grunnrenteinntektene for
å oppgradere det nasjonale produksjonsapparatet (dette krever
at man mentalt skiller mellom «investering» og «bruk», hvilket man
i liten grad gjør nå).

Kollega Per Heum ved SNF i Bergen hadde et godt poeng forleden.
Han viste til kombinasjonen av hollandsk syke og norsk psyke. Den
norske psyken kan etter mitt syn beskrives med cola-glassmetaforen:
en finansminister viste for noen år siden på TV hvordan
et cola-glass rant over dersom man fortsatte å helle etter at
det var blitt fullt. Poenget var at pengebruk i Norge ville skape
inflasjon. Dette er etter mitt syn en farlig metafor fordi den
reflekterer et svært statisk syn på
økonomien.

USAs tidligere sentralbanksjef Alan Greenspan får som
fortjent mye av skylden for å ha forårsaket
finanskrisen, men han skal ha ære av at han ikke tok livet av
IT-boomen i USA tidlig på 1990-tallet. Da mange begynte
å advare mot inflasjon, oppdaget Greenspan økonomen
Joseph Schumpeter. Ved hjelp av Schumpeter forklarte Greenspan at i
en periode med stor teknologisk endring og rask
produktivitetsutvikling var det mulig å skuffe på mer
kull i økonomien uten at det ble inflasjon av det.
Innovasjoner skaper deflasjon, det vet alle som har kjøpt PC
eller tatt fly til London jevnlig.

Det beste botemiddelet mot hollandsk syke er å endre
strukturen i fastlandsøkonomien slik at den blir i stand til
å tåle et høyt lønnsnivå.
Arbeiderpartiets økonomer i etterkrigstiden forstod hvilke
mekanismer som da ble satt i sving: de forstod at da Norge skulle
gjenreises måtte de næringene som ikke tålte et
høy lønnsnivå – som for eksempel
tøffelfabrikkene – søke til produksjonssteder med
lavere lønnsnivå. Denne teknologibaserte
økonomiske virkelighetsforståelsen er en helt annen
enn den bak colaglasset: nye høyteknologibedrifter
muliggjør en levedyktig eksportorientert
fastlandsøkonomi, de skaper ikke oversvømmelse. Av
Norges Banks forventningsundersøkelse i forrige uke kunne
man kalkulere at 54,9 prosent av eksportbedriftene mente de ville
ha færre ansatte om ett år enn i dag, mens bare 44
prosent av bedriftene som ikke konkurrerer på
eksportmarkedene mente det samme. Norge har alt for lenge
eksportert kunnskap «på rot». Dette har vi ikke råd til
lenger.

De samme økonomene som ikke så finanskrisen komme
ser nå heller ikke hvor alvorlig norsk realøkonomi kan
rammes mens oljeinvesteringene trappes ned. De tok feil når
det gjaldt finanskrisen og de tar feil igjen.

Bla i arkiv

Forfatter: <a href="https://www.velferdsstaten.no/author/for-velferdsstaten/" target="_self">For Velferdsstaten</a>

Forfatter: For Velferdsstaten

Alliansen For velferdsstaten kjemper for å opprettholde og videreutvikle de velferdsgoder og rettigheter som er vunnet gjennom lang tids faglig og politisk kamp her i landet. Vi avviser undergraving, kommersialisering og markedsorientering av våre velferdsordninger.