Rivende oppgjør med New Public Management

Utdrag fra Jan Davidsens tale:

«Det er mye som tyder på at det skal bli vanskeligere
å ta makten tilbake enn hva det var å avregulere den.
Med de mange krisene vi nå står overfor, må det
vel være klart for de fleste at det markedsliberalistiske
eksperimentet har lidd skipbrudd. Det vi trenger nå er
politisk styring og regulering. Markedene må reguleres for
å hindre flere ødeleggende finanskriser. Hensynet til
klimaet, og til framtidig energiforsyning, må fra nå av
inn i all samfunnsplanlegging. Det krever omfattende politiske
inngrep. I årene som kommer vil vi derfor sannsynligvis
stå overfor en skjerpet kamp mellom demokrati og markedsmakt.
(…)

At vi gjennom den massive mobiliseringen ved valget i 2005
klarte å stanse de omfattende privatiseringsplanene til
Bondevik II-regjeringen, var avgjørende viktig. Det var – og
er – nødvendig å stanse disse aggressive angrepene
på vår samfunnsmodell med blandingsøkonomi og
for å hindre at de multinasjonale selskapene får
sugerør ned i fellesskapet lommebok. Vi må imidlertid
erkjenne at de fleste av disse tiltakene har vært defensive.
Vi har klart å redusere tempoet, og til en viss grad demme
opp for en fortsatt markedsorientering av velferdsstaten, men vi
har i liten grad klart å reversere utviklingen, å
gjenerobre politisk styring, å styrke folkestyret.

Det opplever vi ikke minst gjennom den måten offentlig
sektor – fra statlig til kommunalt nivå – styres og
organiseres på. De såkalte New Public
Management-modellene møter vi i fullt monn på alle
disse nivåene. Det er ikke alle som vet hva New Public
Management er. Vi vet at det seg om å overføre privat
sektors organisasjons- og ledelsesformer til det offentlige.

Allerede i utgangspunktet skurrer dette, for målet med
virksomheter i privat og i offentlig sektor er helt forskjellig.
Mens en privat virksomhets viktigste oppgave er å skaffe
høyest mulig avkastning av den investerte kapital, så
er målet med offentlig virksomhet å tilfredsstille
viktige samfunnets behov. Den ene manøvrerer etter markedets
lover, mens den andre skal forholde seg til mål som er
vedtatt i demokratiske organer. Det krever andre
organisasjonsformer, andre former for ledelse og andre
incitament-systemer.

Markedsorientering av det offentlige dreier seg med andre ord
ikke bare om privatisering, men å tilrettelegge for det. Den
fremmes gjennom oppsplitting og utskilling av virksomheter, stadig
mer konkurranse på område etter område,
bestiller/utførermodeller, et voksende rapporterings- og
kontrollregime og økende makt til ledelsen – på
bekostning av ansatte og demokratiske prosesser. De siste
årene har vi også sett at regnskapssystemer inspirert
av privat sektors lønnsomhetsmodeller er innført i
det offentlige – særlig i statlige virksomheter. På
vårt område har vi fått mer enn godt nok innsyn i
de negative virkningene av dette gjennom sykehusforetakene.

Om ikke alle politikere vet hva New Public Management er,
så tyder mye på at store deler av embetsverket og
byråkratiet kjenner godt til det, ettersom de er så
ivrige etter å ta disse modellene i bruk. Ofte
innføres slike modeller i det offentlige med aktiv
støtte fra de store og velkjente internasjonale
konsulentfirmaene, som kommer med sine blåkopier og forteller
oss hvordan virksomhetene skal organiseres. Løsningene er
bemerkelsesverdig like, enten det er sykehus eller veivedlikehold
som skal organiseres.

I denne sammenhengen er jeg lite glad over at den
rødgrønne regjeringen i Soria Moria II freder den New
Public Management-inspirerte foretaksmodellen innen sykehusene. Jeg
synes det er uforståelig dristig av regjeringen, ikke minst
siden man har blitt tvunget til å reversere lignende modeller
både i New Zealand og i Skottland. Også her i landet
ser vi at krisen innen sykehusene fortsetter, sist påpekt
gjennom den svært kritiske rapporten fra Riksrevisjonen, som
nylig ble presentert. En av de alvorligste effektene av denne
fredningen er at kritikken av en foretaksmodell som neppe noen gang
vil bli noen suksess, overlates fullt og helt til høyresiden
i politikken. Dermed kan folks rettmessige misnøye med den
eksisterende modellen fort kanaliseres i retning av
høyresidens sentraliserings- og privatiseringsforslag. Med
sykehussektorens vedvarende problemer hadde det kanskje vært
fornuftig å holde muligheten åpen for en evaluering og
mulig revisjon. Vårt standpunkt ligger imidlertid fast,
nemlig at foretaksmodellen innen sykehussektoren avvikles.

Et av de verste utslagene av New Public Management-modellenes
inntog har vært den ovenfra-og-nedad holdningen de bringer
med seg i forhold til de ansatte. Modellene baserer seg i stor grad
på at de ansatte først og fremst er ute etter å
mele sin egen kake, at de ikke yter sitt beste om de ikke har
trusselen om å bli utkonkurrert hengende over seg. På
denne måten bygges det opp et mistillitsregime med stadig
sterkere kontroll ovenfra – og tilsvarende detaljrapportering om
alt du gjør i jobben. Slik fortrenger byråkrati og
økende rapportskriving en stadig større del av den
egentlige jobben – enten det omsorg, vedlikehold eller andre
viktige tjenester overfor befolkningen det gjelder. Det skapes en
karikatur av de ansatte. Det underslås fullstendig at man kan
motiveres av faglige utfordringer, av ønske om å yte
god omsorg, av lojalitet så vel til kolleger som til dem man
skal yte sin tjeneste til.

Det skulle være unødvendig å si at dette
utgjør et dramatisk brudd med arbeiderbevegelsens verdier –
som solidaritet, fellesskap, gjensidig tillit og respekt. Så
vokser da også kritikken mot bruken av dette
mistillitsregimet i det offentlige – både fra dem som sliter
med det i det daglige arbeidet, men også fra stadig flere
innen fagbevegelsen og innen det akademiske liv.

Jeg leste et intervju med professor William Brochs-Haukedal i
bladet Ledelse for kort tid tilbake, han uttrykte kritikken mot New
Public Managements virkninger på de ansatte så godt, at
jeg ikke kan få sagt det bedre selv. Bare hør her:

«New Public Management fører til de alvorligste
frustrasjoner blant de ansatte. Det er et upersonlig og
autoritært system av budsjetter, rutiner og mål, som
tar fra de ansatte motivasjon og arbeidsglede. (…) Med den
autoritære New Public Management har de ansatte måttet
gi fra seg å involvere seg i sine kunder, klienter, pasienter
og elever. New Public Management har ingen parametre for alle
møtene mellom mennesker som gir mening i hverdagen. Å
involvere seg teller ikke. Det blir bare ekstra slitsomt. Da
forsvinner også den indre motivasjonen. (…)
Fremmedgjøringen av de ansatte i offentlig sektor – som i de
store helseforetakene – må stoppe. New Public Management som
styringsverktøy må avvikles og ledelsesformer som
fremmer de ansattes involvering i jobbene sine må
innføres.»

Godt sagt, og jeg gjentar gjerne den siste setningen: «New
Public Management som styringsverktøy må avvikles og
ledelsesformer som fremmer de ansattes involvering i jobbene sine
må innføres.» Nettopp. Det er det vi som forbund har
prediket i flere år. Det er det som er alternativet til New
Public Management. Det er det som ligger til grunn for hele
vårt arbeid med modellkommunene, med alt utviklingsarbeidet
vi har drevet gjennom mange år – satsingen på de
ansattes kompetanse, deres innsikt i problemene, deres kreativitet
og skaperevne, deres evne til å ta ansvar når de
møtes med tillit, når de får økt
innflytelse over sin egen hverdag.

Det var derfor også et viktig gjennombrudd for oss da den
rødgrønne regjeringen etablerte
kvalitetskommuneprogrammet – inspirert av vårt
modellkommuneprosjekt. Nå må vi bare sørge for
at disse modellene videreføres i kommune-Norge. Verken
vårt modellkommuneprosjekt eller regjeringens
kvalitetskommuneprogram dreier seg om kortvarige, avgrensede
prosjekter. Det dreier seg om et verdimessig og prinsipielt
standpunkt til hvordan omstillings-, utviklings- og
forbedringsarbeid burde drives i hele arbeidslivet.

Kvaliteten på de tjenester som skapes vil i siste instans
avspeile de ansattes kompetanse og deres verdisyn.

Dette grunnleggende verdisynet har da også funnet veien
inn i den rødgrønne regjeringens nye plattform –
Soria Moria II. Der kan vi lese at:

«Trepartssamarbeidet som er etablert i
kvalitetskommuneprogrammet skal utvikles videre. (..) Fornying av
offentlig sektor skal skje gjennom (..) utvikling av de ansattes
kompetanse og bedre bruk av deres talenter, ideer og evne til
å finne gode løsninger. (..) Innflytelse og
medbestemmelse for offentlig ansatte og deres organisasjoner er et
avgjørende virkemiddel i dette arbeidet.»

Så sant som det er sagt, men det er ingen grunn til at
dette skal begrenses til kvalitetskommuneprogrammet. Dette dreier
seg om et verdimessig veiskille, og disse prinsippene må
derfor legges til grunn i alt utviklings- og omstillingsarbeid. Det
betyr rekommunalisering av velferdstjenester som er overlatt til
markedet. Det betyr at de private profittinstitusjonene må ut
av områder som barnevern, barnehager og asylmottak.»

Bla i arkiv

Forfatter: <a href="https://www.velferdsstaten.no/author/for-velferdsstaten/" target="_self">For Velferdsstaten</a>

Forfatter: For Velferdsstaten

Alliansen For velferdsstaten kjemper for å opprettholde og videreutvikle de velferdsgoder og rettigheter som er vunnet gjennom lang tids faglig og politisk kamp her i landet. Vi avviser undergraving, kommersialisering og markedsorientering av våre velferdsordninger.