1. mai 2009 – Haugesund
Asbjørn Wahl
Godtfolk!
Gratulerer med dagen. Hittil har det vært en
strålende fin dag her i Haugesund, men internasjonalt
står 1. mai i utrygghetens tegn. Nok en gang står vi
nemlig overfor ei økonomisk krise. Nok en gang øker
arbeidsløsheten. Nok en gang skal vanlige folk bære
byrdene av at spekulanter og profittjegere har satt, ikke bare
enkelte arbeidsplasser her og der, men hele verdensøkonomien
i fare. Det som starta som ei finanskrise for to år sia, er
nå i ferd med å slå inn i realøkonomien
for fullt. Det betyr trussel mot arbeid og inntekt for millioner av
mennesker verden over, og atter millioner som synker ned i ekstrem
fattigdom.
Stadig flere snakker nå om at den krisa vi er inne i, blir
den djupeste og mest dramatiske sia krisa på 1930-tallet –
det som Einar Gerhardsen pleide å kalle «de harde og tunge
30-åra». Den gang skjøt den registrerte
arbeidsløsheten her i landet opp i over 30 prosent. Folk
måtte gå fra gård og grunn, fra arbeid og bolig –
til nød og elendighet. Sjøl om arbeidsløsheten
fortsatt er lav her i landet i forhold til mange andre land, viser
den ei faretruende utvikling – med nesten ei dobling sia samme tid
i fjor – og det fryktes nok ei dobling til neste år.
Det er kanskje ikke så lett å ta innover seg krisa
hvis man er i full jobb og det eneste man hittil har fått
merke er billigere boliglån. Andre har likevel allerede mista
jobb og inntekt, også her i området. Dessuten er det
nå ganske mange som sier, at det vi har sett til nå, er
bare begynnelsen. Vi kan frykte at det blir my verre. Denne krisa
er imidlertid ingen naturkatastrofe. Det var den heller ikke
på 1930-tallet. Det er kapitalismens krise vi står
overfor. Det er innebygde mekanismer i dette økonomiske
systemet som skaper krisene. Det er derfor heilt riktig som en av
hovedparolene deres sier, at kapitalisme = krise. Og jo mer
markedet får rå, desto sikrere kan vi være
på at krisene kommer. På 1930-tallet, som nå, var
spekulanter og finanssjonglører med på å
utløse krisa.
Etter 1930-tallets krise var det derfor et massivt krav fra fag-
og arbeiderbevegelse, fra folkelige krefter verden over om at denne
galskapens økonomi måtte ta slutt. De krevde politisk
styring og regulering. De krevde at samfunnets ressurser skulle
brukes til å skape velstand og velferd for folk – ikke enda
større rikdommer til dem som hadde mer enn nok fra
før. De krevde arbeid til alle. Og det massive presset fra
folkelige krefter førte faktisk fram.
Dermed ble det gjennomført omfattende regulering av
økonomien. Kapitalkontroll ble innført og
finanskapitalen ble underlagt omfattende regulering. Gjennom
kredittkontrollen la man bånd på bankenes og
forsikringsselskapenes mulighet til å spille kasino med
andres penger. Etableringskontroll og store offentlige
investeringer bidro til å utvikle næringsliv og
arbeidsplasser. Man bygde landet.
Denne omfattende reguleringen av økonomien i
etterkrigstida var en forutsetning for velferdsstaten. Man gikk
imidlertid ikke langt nok i å skaffe seg demokratisk styring
over økonomien, for da vi kom til 1970-tallet, og vi atter
ble hjemsøkt av økonomisk krise – oljekrise,
råvarekrise, valutakrise – så opplevde vi at
kapitaleierne igjen gikk på offensiven. Dermed fikk vi
markedsliberalismen og høyrebølgen over oss. I
løpet av et par tiår avvikla man så det meste av
de reguleringene og den politiske styringa som ble innført i
etterkrigstida nettopp for å hindre ei ny krise.
Den pågående krisa kommer altså ikke som noen
overraskende naturkatastrofe. Den er et nødvendig resultat
av den systematiske avreguleringa av markedene som ble
gjennomført på 1980- og 90-tallet – da våre
politikere fjerna kapitalkontrollen, fjerna valutasamarbeidet,
fjerna kredittkontrollen, fjerna etableringskontrollen – og alt det
andre som var innført nettopp for å styre
økonomien. Krisa skyldes med andre ord den
avreguleringspolitikken som har vært ført, de
omfattende privatiseringene som er gjennomført, den
omfordelinga som har skjedd nedenfra og opp i samfunnet, de
skattelettelsene som er gitt til de rike – kort sagt, den fri-flyt
kapitalismen som også våre politikere var med og
innførte på 1980- og 90-tallet. Krisa er et
nødvendig resultat av en feilslått politikk.
Det er aldeles utrolig at politikerne har latt
spekulasjonsøkonomien utfolde seg på den måten
vi har opplevd det siste tiåret. Verdensøkonomien har
utvikla seg til et gigantisk spillekasino, der innsatsen ikke er
egne penger, men folks arbeidsplasser, vår velferd og
trygghet. Det er ikke folk flest som har drevet fram denne
galskapen, det er samfunnets politiske og økonomiske elite,
som har vist usedvanlig stor kreativitet i å utvikle stadig
nye såkalte finansielle instrumenter for å berike seg
sjøl på bekostning av fellesskapet.
Inntil for et par år sia visste det norske folk
svært lite om short salg, om hedgefond, om derivater og
finansielle instrumenter. Nå kan de bare ringe til
rådmennene, ordførerne og andre sentrale
kommunepolitikere i det som blir kalt Terra-kommuner, inkludert
Haugesund, så vil de nok få en detaljert
innføring i temaet. Disse har hatt ei bratt
læringskurve i finanskapitalismens vesen og uvesen de siste
årene. Det var nemlig ikke bare finanskapitalistene som gikk
bananas i denne perioden. Trauste kommunepolitikere kasta seg
på karusellen i håp om å skaffe seg billig
rikdom. Det gikk dårlig, for å si det pent.
Nå når både Terra-spekulasjonen og
markedsliberalismens illusjoner har sprukket, når galskapens
økonomi har brutt sammen, så er det vel på tide
å komme tilbake til den virkelige verden igjen. En verden der
det er kun en måte å skape verdier på, og det er
gjennom arbeid – nå som før. Dette var
barnelærdom på arbeiderbevegelsens studiesirkler i
gamle dager. Og så gikk det visst tapt for mange – i
blårussens og markedsliberalismens æra.
Det er med andre ord på tide å ta politikerne i
skole. Vi har fått nok av kasinoøkonomien.
Vi har fått nok av at spekulantenes velfylte pengebinger skal
styre økonomi og politikk. Vi har fått nok av at gamle
og nye milliardærer skal avgjøre samfunnets utvikling.
Det er på tide å sette ærlig arbeid i sentrum
igjen. Vi trenger arbeidsplasser – ikke spekulasjonsbobler. Vi
trenger produktiv virksomhet – ikke flere finansielle instrumenter.
Vi trenger industri, velferd og infrastruktur – ikke flere
kupongklippere, meglere og skatteplanleggere. Og, mer enn alt
annet, vi trenger politisk styring og regulering, slik at folk
gjennom demokratiske prosesser sjøl kan avgjøre
hvordan samfunnet skal utvikle seg.
Industripolitikk
Ikke minst trenger vi industripolitikk. Jeg husker forrige
valgkamp, og det gjør nok også dere. Jeg husker kampen
omkring treforedlingsbedriften Union i Skien som sto foran
nedlegging. Jeg husker det såkalte folkemøtet som NRK
arrangerte i Skien – og jeg husker hvordan de
rødgrønne fillerista de borgerlige partiene for deres
manglende industripolitikk. Når de kom til makta, skulle det
bli andre boller.
De rødgrønne har levert på noen viktige
områder. De gjenoppretta Arbeidsmiljøloven, som
Bondevik II-regjeringa raserte. De stansa privatiseringa av skolen.
De stansa privatiseringa av jernbanens persontrafikk. De fikk
hindra at landets vannkraft ble fri salgsvare på et
internasjonalt marked. De har iverksatt viktige tiltak og er i ferd
med å utvikle enda flere for å motvirke sosial dumping
i arbeidslivet. Det er alt sammen bra. På andre områder
har de imidlertid svikta.
Dette gjelder i særlig grad på områdene
industripolitikk og industrikraft. Det vet dere mye om. Her i
området får folk føle det på kroppen hva
det betyr at vi har ei regjering som produserer lite annet enn
retorikk på industripolitikkens område, som holder
armlengdes avstand fra markedet – åpenbart i frykt for
å utfordre sterke økonomiske og politiske interesser.
Derfor drives industripolitikken mest effektivt av Statoil, Hydro
og Røkke her i landet, mens energipolitikken drives av
markedsliberalistene i Brussel.
Dette er uakseptabelt! Vi trenger ikke flere Karmøy
Maritime Service-konkurser. Vi trenger ikke flere Hydro
Karmøy-vedtak om nedbemanning og manglende investeringer. Vi
krever at staten bruker sin eiermakt, at staten begynner å
drive industripolitikk – at K6 bygges og at det etableres et
industrikraftregime som gjør det mulig å drive
høyteknologisk og bærekraftig industriproduksjon her i
landet.
Offentlig velferd
Også innen den offentlige velferden gjenstår det
mye. Vi er svært fornøyd med at den
rødgrønne regjeringa stansa privatiseringa av
offentlig virksomhet. Vi er imidlertid ikke like fornøyd med
at de fortsetter å organisere de offentlige virksomhetene som
om de er private – altså etter de såkalte New Public
Management-metodene. Offentlig sektor skal ikke styres etter
lønnsomhetsprinsipper. Vi må få slutt på
denne snikende markedsorienteringa av det offentlige. Det bidrar
bare til å legge til rette for, at dersom andre politiske
krefter skulle komme til makta, ja, så kan de ganske enkelt
privatisere det hele over natta. Det vi trenger, er reformer som
styrker innbyggernes, brukernes og de ansattes innflytelse over de
offentlige tjenestene, som styrker den demokratiske styringa.
Ikke minst gjelder dette innafor sykehusene. Sykehusreformen tar
mer og mer form av ei varsla krise. Den ligner mer og mer på
en offentlig skandale, mens milliardene ruller i desperate
forsøk på å redde ansikt og prestisje. New
Zealand har prøvd denne modellen og gitt opp. Skottland har
prøvd den og måtte gi opp. Det er bare
spørsmål om tid før den norske sykehusreformen
bryter sammen, og jo raskere retretten kommer, desto bedre. La oss
hjelpe regjeringa med det, blant annet på den kommende
LO-kongressen. Vi trenger ikke markedsmodeller i sykehusene, vi
trenger kvalitetsmål. Vi trenger sterkere demokratisk
styring. Det gjennomførte de i Skottland da de ga opp den
norske modellen, og det har vært en stor og entydig
suksess.
I går ble det brudd i tariffoppgjøret i offentlig
sektor. Det er der de offentlige tjenestepensjonenes framtid skal
avgjøres. Det er også en viktig del av velferdsstaten.
Pensjonsreformen har svekka folkepensjonen, redusert den utjamninga
som i dag er innebygd i den og gjort den mindre attraktiv for mange
av dem som trenger den mest. AFP fulgte delvis etter i samme
retning. Nå gjelder det å forsvare de offentlige
tjenestepensjonene. En samla fagbevegelse må sende et entydig
signal om at vi ikke godtar noen svekking. Går vi av ved 65
år, etter 30 års tjeneste, så skal vi ha 66% av
lønna, som nå. Der er det ingen slingringsmonn!
Vær derfor beredt til å ta i bruk de kampmidler som er
nødvendige for å sikre dette.
Sosial dumping
En av de alvorligste truslene mot vår velferdsmodell er
den omfattende sosiale dumpinga som er i ferd med å spre seg
til område etter område i samfunnet. Mediene melder om
stadig flere, graverende eksempler på arbeidsfolk som blir
grovt utnytta. Særlig har det vist seg attraktivt å
skaffe arbeidsfolk fra land der lønns- og
arbeidsvilkårene er langt dårligere enn her i landet,
for så å utnytte dem til å undergrave de
lønns- og arbeidsvilkår som er nedfelt i de
landsomfattende tariffavtalene. Kampvoteringa i regjeringa, og
stortingsflertallets tilslutning til tjenestedirektivet, setter vi
i denne forbindelse svært liten pris på. Jeg
håper de av dere som skal delta på LO-kongressen som
åpner om vel ei ukes tid, bidrar til å sende en kraftig
beskjed om at dette var et skritt i feil retning.
Sosial dumping gjelder ikke bare utenlandsk arbeidskraft.
Også innafor det ordinære norske arbeidsmarkedet har vi
sett økende tendenser i denne retning – særlig
på områder der fagorganisasjonene står svakt.
Innenfor hotell- og restaurantbransjen, i renhold, i
bygningsbransjen og innen handel har vi lenge opplevd at det har
florert med tvilsomme tilstander. Det er altså ikke et
spørsmål om utenlandsk eller norsk, men om maktforhold
i arbeidslivet. Mer marked, mindre styring, økt konkurranse
og mer makt til arbeidsgiverne fører til angrep på
lønns- og arbeidsvilkår. Sosial dumping er altså
ikke noe som tilfeldigvis skjer nå, men er et resultat av den
maktmaktforskyvninga som har skjedd i samfunnet de siste 20-30
årene. Mye av den sosiale dumpinga er kriminell virksomhet.
På tross av dette blir ni av ti anmeldelser henlagt av
politiet. Ikke all kriminalitet er med andre ord like viktig!
Allmenngjøring av tariffavtaler er et sentralt redskap i
kampen mot sosial dumping. Vi venter nå på at
solidaransvar skal innføres, slik at ikke
hovedentreprenørene kan fortsette å skyve
underentreprenørene foran seg, men må ta det fulle
ansvar for lønns- og arbeidsforholdene til sine
underkontraktører. Allmenngjøring ble
gjennomført i hele byggebransjen i 2007. I fjor fulgte
verftsindustrien etter, mens tariffnemnda avviste å
gjøre det samme for elektrofagene. NHO stritter imidlertid i
mot og har nå gått til rettssak for å få
kjent allmenngjøringa innen verftsindustrien ugyldig. NHO er
altså for tida mer opptatt av å kunne utnytte den
billige arbeidskrafta enn å holde seg til det stadig mer
uthula norske trepartssamarbeidet.
I kampen mot sosial dumping setter vi stor pris på det
arbeidet dere har gjort fra LOs side her i Haugesund. Det var
eksemplarisk det dere gjorde for de polske verkstedarbeiderne og de
ukrainske sykepleierne, som begge ble utnytta grovt av kyniske
arbeidsgivere i sin jakt på stadig høyere profitter.
Mange er stolte og imponerte over den innsatsen dere har gjort
på dette området, og den holdninga dere har vist. Det
er et eksempel til etterfølgelse. Det er slik man viser
internasjonal solidaritet i praksis. Det er slik man bekjemper
sosial dumping. Det er slik man motarbeider fremmedfiendtlighet.
Fortsett med det!
Palestina
Jeg synes ikke at jeg kan stå her i dag uten å si
noe om det vi har vært vitne til på palestinsk jord –
først og fremt på Gazastripen – det siste året.
Palestinerne har lidd enormt etter at de for vel 60 år sia
mista storparten av sitt land. Maken til det vi opplevde på
begynnelsen av dette året, da verdens 5. største
krigsmakt, Israel, satte i gang en meningsløs terrorbombing
av et forsvarsløst folk på den utpinte og isolerte
Gazastripen, overgår likevel det meste. Et folk som har levd
hele sitt liv under okkupasjon og undertrykking ble utsatt for en
bølge av gjentatte terrorangrep. Angrep som ødela
viktig infrastruktur, som la sivile institusjoner og sykehus i
grus, som drepte og lemlesta kvinner og barn i hundretall.
For nesten 70 år sia ble vårt eget land okkupert. Da
jeg gikk på skolen, lærte vi om den norske motstanden.
Vi lærte om heltene som hadde gjennomført
sabotasjeaksjoner, som hadde kjempa mot okkupantmakta, som hadde
vært i væpna trefninger med fienden. Våre
motstandsfolk kjempa mot ei okkupantmakt, og da var det legitimt
å ta i bruk de midlene som ble ansett nødvendige for
å vinne fram. Ja, selv likvidering av nordmenn som
kollaborerte med fienden, ble akseptert.
Skal det være annerledes for det palestinske folk? Som
okkupert og undertrykt folk må det være fullt ut
legitimt for dem å forsvare seg. Da må vi også ta
med i beregninga at okkupasjonen av deres land har vart mye lengre,
har vært langt mer brutal og undertrykkende og har
medført en langt større desperasjon for dem som har
vært ramma. Dette har ingenting med antisemittisme å
gjøre. Det står jøder på begge sider i
denne konflikten. Vi er bittert klar over at det jødiske
folk bærer på en historisk byrde som ingen andre. Det
har gitt oss alle et ansvar.
Dette må imidlertid aldri få legitimere at den
israelske stat begår brutale overgrep mot andre folk og land.
Vi må derfor ta resolutt avstand fra den israelske
krigsmaktas okkupasjon av palestinsk jord – fra deres terrorbombing
og krig. I kampen mellom okkupantmakt og de okkuperte tar vi
standpunkt for de okkuperte. I kampen mellom overgriper og offer,
ligger vår sympati og vår solidaritet uavkortet hos
ofrene. I kampen mellom undertrykker og de undertrykte må vi
ikke levne noen tvil om hvor vi står. Hva hadde man sagt her
i landet – de fem åra vi var okkupert – om noen utenfra hadde
kommet og anmodet begge parter, altså både Wehrmacht og
«gutta på skauen», om å avstå fra
vold – som om vi var likeverdige parter? Våre politikere
må slutte å bidra til denne babelske forvirring gjennom
å snakke som om det er to likeverdige parter.
Vi beklager selvsagt all lidelse, at folk blir lemlesta og drept
i en konflikt, men vi må ikke nøle når det
gjelder å plassere det endelige ansvaret for all denne
død og lidelse som rammer så vel jøder som
palestinere i denne konflikten. Det ansvaret bærer den
israelske stat – med støtte fra den amerikanske regjering og
dens militær-industrielle kompleks. I tråd med en rekke
FN-resolusjoner må vi derfor kreve full og umiddelbar
israelsk tilbaketrekning fra alle de okkuperte områdene,
riving av den skammens mur som er i ferd med å omgjøre
Vestbredden til en luftegård i det palestinske fengsel. Vi
krever avvikling av de israelske bosettingene på palestinsk
jord og etableringen av et fritt og uavhengig Palestina!
Høstens valg
Den utviklinga vi står oppe i, styres ikke av naturlover.
Vi må ikke la oss lure av dem som nå forsøker
å legge et ideologisk røykteppe over markedskreftenes
offensiv og den internasjonale krisa. Vi vet at det står
sterke interesser bak, og som har ført oss inn i denne
utviklinga. Derfor vet vi også at det er mulig å reise
motstand mot turbokapitalismens og krisas herjinger. Det finnes
alternativer! Det er motkreftene som nå representerer
anstendigheten i verden – mot pengepugere, spekulanter og
grådighetskultur.
Finanskrisa representerer imidlertid ikke bare trusselen om et
alvorlig økonomisk tilbakeslag. Den åpner også
en mulighet som vi ikke har hatt på lenge – en mulighet til
å flytte merkesteinene fram for en rødgrønn
politikk. Vil man endring og demokratisering, så har
finanskrisa åpna døra på vidt gap. Gjennom den
har behovet for en ny og radikal politisk kurs faktisk talt meldt
sin ankomst ubedt. Nå kan det tas grep som ikke bare gir
kortsiktig lindring, men langsiktig endring av maktforhold.
På den ene sida ved å ta et endelig oppgjør med
den for tida diskrediterte markedsliberalismen. På den andre
sida ved å fremme reformer som stanser all
finansspekulasjonen, som gjenerobrer politisk styring over
økonomien og som utnytter landets ressurser til et krafttak
for investeringer i infrastruktur, velferd og arbeid.
Det er valg i høst. I denne situasjonen, i denne
forvirringas tid, ser stadig flere seg om etter alternativer. Det
er dette høyrepopulistene i Fremskrittspartiet utnytter
så hemningsløst. Høyrepopulismen er på
frammarsj i store deler av Europa. Med sine enkle slagord frir den
til de sletteste instinkter, utnytter folks rettmessige uro og
kanaliserer folks misnøye mot de grupper i samfunnet som har
minst ressurser å slå tilbake med. I Italia sitter de i
regjeringskontorene. De historiske sporene er skremmende.
Fremskrittspartiet har spesialisert seg på å
gjøre seg til talsmann for folks uro og misnøye. De
støtter absolutt all misnøye for så å
kanalisere den i retning av politisk pervertert
høyrepopulisme – ved å rette den mot andre grupper i
samfunnet. De økende forskjellene og de motsetningene som
kan spilles på, brukes som gjødsel for rasisme og
fremmedfiendtlighet
Vi bekjemper imidlertid ikke høyrepopulismen ved å
løpe omkring på gater og streder og rope at
Fremskrittspartiet er rasistisk. Det kan like gjerne slå
andre veien. Det vi må gjøre, er å ta opp i oss
folks uro og misnøye, politisere den og omgjøre den
til en kamp for velferd og demokrati – for en modernisering av
samfunn og arbeidsliv som er basert på folks egne interesser,
deres ønsker, drømmer og behov. Det krever et mer
konsekvent og radikalt svar. Kapitalkreftenes samfunnsmakt må
presses tilbake. Det er bare fagbevegelsen som har muligheten i seg
til å presse fram en slik politikk.
Dette presset må vi bruke – også overfor den
sittende regjeringskoalisjonen. Mye tyder nemlig på at de
trenger oppstramming på flere områder. Det som er
klart, er at de rødgrønne ikke vinner valget ved
å hvile på laurbærene fra 2005. De vinner heller
ikke valget ved å påpeke at alternativet er verre,
uansett hvor rett de har i det. Hvis de ikke i tillegg er i stand
til å komme opp med en radikal politikk for arbeid og
velferd, så skal det holde hardt. Den beste måten vi
kan bidra til å sikre et fortsatt flertall for ei
rødgrønn regjering er derfor ved å presse dem
tilbake til den kursen de hadde i 2005. Det mangler ikke på
muligheter. I tillegg til de områdene jeg allerede har nevnt,
er følgende gode valgsaker:
- Regjeringa må komme seg ut av den skattepolitiske
tvangstrøya som den frivillig har tatt på seg, og som
begrenser mulighetene til å drive fordelingspolitikk. - Vi krever omfattende sosial omfordeling – angrip fattigdommens
årsaker heller enn symptomene, og la de rike betale. - Gjenreis en sosial boligpolitikk, som dere lovte oss i Soria
Moria-erklæringa, men som vi har sett fint lite av. - La oss få den opptrappingsplanen for
kommuneøkonomien som de også lovte oss. - Demokratiser arbeidslivet og demp konkurransepresset.
- Fjern lønnsforskjellene mellom kvinner og menn. Vi
må kreve et løft for likelønn. - Bruk offentlig sektor til å skape sysselsetting, forbedre
velferden og infrastrukturen.
Fagbevegelsen er den viktigste krafta samfunnet som kan presse
fram en politikk i denne retninga. Gjennomslag for en slik politikk
på den kommende LO-kongressen vil være
avgjørende for om det lar seg gjøre å vinne
stortingsvalget for de rødgrønne i høst.
Godtfolk!
Vi lever i dag i et land som er et av de mest velstående i
denne verden. Vi lever i et land der velstanden er større
enn noen gang før i historia. Vi lever i et land der de
økonomiske, teknologiske og organisatoriske forutsetningene
for å skape det beste av alle samfunn er til stede fullt ut.
Likevel går utviklinga på mange områder i motsatt
retning – og krisa truer nå arbeid og velferd for
hundretusener også i vårt land.
Vår oppgave er den samme nå som i
arbeiderbevegelsens barndom. Det gjelder å konfrontere
markedskreftene, mobilisere og bygge allianser sterke nok til
å presse kapitalens offensiv tilbake igjen og bruke krisa til
å demokratisere økonomien og nedkjempe
finanskapitalens makt. Det er makt det gjelder, de multinasjonale
selskapene, aksjefondene, bank- og forsikringsinstitusjonene og
markedsivrige politikere lar seg ikke overtale. Vår oppgave
er å organisere motkreftene!
Det sies ellers at vi har blitt alt for kravstore her i landet.
Jo mer vi får, jo mer misfornøyde blir vi, sier
eliten, de som har mye mer enn alle oss andre. Jeg tror det snarere
forholder seg tvert i mot: Vi godtar for mye og vi krever for lite
her i landet nå! Da tenker jeg ikke på flere biler og
større flatskjermer, men på makt og innflytelse i
samfunn og arbeidsliv.
Takk for oppmerksomheten og fortsatt lykke til med 1.
mai-dagen!
