Fagbevegelsen og klimakampen

av | apr 1, 2009 | Klimakrise

De fleste problemer i samfunnet er overveiende politiske og
sosiale, selv om de ved første øyekast utelukkende
virker tekniske og vitenskapelige. Dette har fagbevegelsen gjennom
historien måtte lære på den harde måten.
For eksempel kan teknologi i arbeidslivet utvikles til å
tjene ulike interesser: Aksjeeiernes, forbrukernes eller de
ansattes. I siste instans er det det aktuelle styrkeforholdet som
avgjør hva løsningen blir, og hvem den i
størst grad tjener.

Trusselen om klimaendringer er ikke noe unntak. Løsningen
på dette problemet krever mye ny teknologi. Problemet handler
imidlertid ikke først og fremst om teknologi, det dreier seg
om grunnleggende sosiale og politiske spørsmål. Derfor
er det nødvendig at fagbevegelsen utvikler sin egen
klimapolitikk. Vi er nødt til å bevege oss fra et
reaktivt til et proaktivt stadium. I siste instans er det et
spørsmål om hva slags samfunn vi ønsker å
utvikle.

Se problemene i øynene

 

Hittil har en stor del av fagbevegelsen nølt, når
den har blitt konfrontert med klimaendringene som politisk problem,
selv om vi har sett en positiv utvikling de siste par årene.
Det har vært en tendens til å fornekte problemets
alvor, og det har vært motvilje mot å iverksette
nødvendige tiltak på grunn av en (fullt
forståelig) frykt for å miste jobben.

Hittil har en stor del av fagbevegelsen nølt, når
den har blitt konfrontert med klimaendringene som politisk problem,
selv om vi har sett en positiv utvikling de siste par årene.
Det har vært en tendens til å fornekte problemets
alvor, og det har vært motvilje mot å iverksette
nødvendige tiltak på grunn av en (fullt
forståelig) frykt for å miste jobben.

Vår første utfordring er derfor å se
problemene i øynene. Vi er nødt til å erkjenne
den overveldende vitenskapelige dokumentasjonen om at
klimaendringene er her, at menneskelig aktivitet er en
avgjørende faktor, og at det kan ende katastrofalt. Vi
må erkjenne at hovedårsaken til problemet er bruken av
fossilt brennstoff. Det betyr at suksesskriteriet – for ethvert
tiltak – må være hvorvidt det bidrar til å
redusere bruken av fossilt brennstoff eller ikke.

I løpet av de kommende år vil den måten vi
lever og arbeider på, endre sig dramatisk – enten som et
resultat av omfattende klimatiltak eller som resultat av manglende
tiltak. Det ikke å handle, eller å utsette
nødvendige tiltak, representerer ikke noen utvei. Det vil
kun bidra til at konsekvensene blir enda alvorligere.

Sviktende markeder krever politisk styring
I den britiske regjeringens Stern-rapport ble det
konkludert det med at «klimaendringene representerer den
største markedssvikt i historien». Den
nåværende finans- og økonomiske krise
representerer en annen enorm historisk markedssvikt. Da kan vi ikke
basere oss på at de samme sviktende markedsmekanismer
også skal kunne løse disse krisene.

Det så vel klimakrisa som den økonomiske krisa
roper etter er derfor økt demokratisk styring av
økonomien. Det er nettopp hva vi i fagbevegelsen trenger
også av mange andre årsaker. Det betyr at klimakrisa
ikke bare representerer en trussel, men også nye muligheter
for fagbevegelsen. Den pågående krisa, sammen med
nyliberalismens nåværende legitimitetskrise, har
faktisk åpnet et helt spekter av nye muligheter, som kun
venter på å bli unyttet.

Fagbevegelsen må derfor prioritere klimapolitikken, men vi
er nødt til å sette den inn i en bredere politisk
kontekst. I denne sammenhengen blir det avgjørende at vi
ikke lar oss splitte av ulike gruppers reelle sektorinteresser, men
fremmer fellesinteressene vi har som samfunnsklasse. Med andre ord
kan vi ikke bare være transportarbeidere, eller offentlig
ansatte, eller verftsarbeidere eller oljearbeidere som alle hver
på sitt område står overfor mer eller mindre
omfattende endringer i arbeidssituasjonen. Vi må også
reagere ut fra våre overordnete fellesinteresser, og at vi
alle er mennesker, som står overfor en mulig
klimakatastrofe.

Sosial omfordeling
En ting er ganske klart: Det vil bli omfattende endringer.
Spørsmålet er derfor; hvordan skal vi møte
disse utfordringene? Nå er fagbevegelsen på defensiven.
Vi er under press. Det er en sterk tendens til å
individualisere ansvaret for utslipp av drivhusgasser. Der sies at
vi alle skal betale for det vi slipper ut, på tross av at
utslippene i de fleste tilfeller skyldes den måten samfunnet
er organisert på – og de frie markedskreftenes enorme
rovdrift på naturressursene.

Selvfølgelig må vi redusere utslippene av
klimagasser – ja, sågar ganske radikalt. Det kan imidlertid
ikke overlates til den enkeltes individuelle ansvar. Det kan heller
ikke gjøres ved å innføre økonomiske
restriksjoner som i praksis fritar de rike og velstående for
noen som helst slags endringer.

Hvorfor skulle alminnelige mennesker støtte
nødvendige klimapolitiske tiltak under slike forhold? Folk
vil aldri akseptere at de rike kan fortsette å betale seg ut
av problemene, at storselskapene blir unntatt, mens arbeidsfolk,
forbrukere og skatteytere må betale. Det vi trenger er derfor
kollektive politiske løsninger, der klimapolitikken blir
kombinert med en radikal sosial omfordeling av samfunnets verdier.
Alt annet vil forhindre enhver løsning av klimakrisa.

Fra defensiv til offensiv
Mange miljøorganisasjoner legger stor vekt på at vi
må ofre så mye for å redde klimaet og vår
planet. Dette budskapet tror jeg både er galt og strategisk
og taktisk feilaktig. Klimapolitikk er ikke først og fremst
et spørsmål om å ofre, men om å skape et
bedre samfunn for alle. Roger Toussaint, leder for Transport
Workers’ Union Local 100 i New York, hadde derfor helt rett da han
på en klimakonferanse uttalte at: «Å bli
miljøvennlig er ikke bare et spørsmål om
å skape grønne arbeidsplasser, det er et
spørsmål om å skape et bedre liv for
arbeidsfolk».

Seriøs klimapolitikk vil gi oss store muligheter for
omfattende sosiale endringer. Slike endringer vil forutsette en mer
demokratisk styrt økonomi. Dette vil kunne bidra til å
skape millioner av nye, grønne arbeidsplasser – for eksempel
innen kollektivtransporten og gjennom økt produksjon av
fornybar energi. Det vil kunne redusere markedskonkurransen og
dermed dempe presset på, og dermed også
utstøtingen fra, arbeidsmarkedet. Det vil kunne bidra til
omfattende forkorting av arbeidstida og minsket press på
jordas ressurser, samt sikre en mere rettferdig arbeidsdeling
globalt.

Det vil forhåpentlig også, dersom vi utvikler dette
på en fornuftig måte, kunne bidra til å redusere
forbrukerismen. I alle fall den forbrukerisme som skyldes uoppfylte
behov skapt av fremmedgjøring og maktesløshet. Kort
sagt, sosiale endringer representerer på samme tid både
en forutsetning for og en løsning på
klimaendringene.

En reduksjon av drivhusgasser vil også bidra til å
redusere forurensningen på mange arbeidsplasser og i
lokalmiljøer. Det vil dessuten bli nødvendig å
gjennomføre omfattende – og gratis – overføring av
teknologi til utviklingslandene – både for å minske
deres CO2-utslipp, men også for å bidra til å
løfte to milliarder mennesker ut av fattigdom. Viktigst av
alt er det selvfølgelig at en slik klimapolitikk vil kunne
sikre menneskehetens og vår planets overlevelse.

Allianser og mobilisering
Det er ikke gjennom globale toppmøter at vi har
oppnådd sosial utjevning, arbeid til alle, anstendige
arbeidsforhold, utrydding av fattigdom eller økt
kjønnsmessig likestilling. Dette er oppnådd gjennom
omfattende alliansebygging, mobilisering og kamp. Det er derfor
ikke noen spesiell grunn til å tro at toppmøter vil
løse klimatrusselen heller. Det vi trenger nå er
sosial og politisk mobilisering til fordel for alternative
løsninger som bygger på solidaritet, likeverdighet og
ulike folks og folkegruppers behov.

For fagbevegelsen vil det være viktig å bygge
strategiske allianser blant annet med miljøbevegelsen. For
å kunne gjøre det, må vi være i stand til
å overvinne i det minste to viktige svakheter: For det
første må vi tilføre miljøbevegelsen
større forståelse for den sosiale konfliktens rolle i
samfunnet (interessekampen). For det andre må vi øke
forståelsen for miljøproblemene og klimakrisa innad i
fagbevegelsen. Dette kan best skje dersom de to bevegelsene
begynner å arbeide sammen, utveksle holdninger og erfaringer,
samt utvikle et inkluderende og konstruktivt
diskusjonsmiljø.

Et fremragende eksempel på et slikt samarbeid er den
blågrønne alliansen mellom United Steel Workers og
miljøorganisasjonen Sierra Club i USA. Av alliansens
plattform framgår det, at den «er innrettet mot å
bringe inn et nytt element mellom den offentlige debatt og
deltakelse i valg […] nemlig det å skape bevegelser […]
uten sterke og godt organiserte sosiale bevegelser, som mobiliserer
lang de viktigste konfliktlinjene i samfunnet, vil endringer
vanskelig kunne oppnås».

Vårt langsiktige perspektiv må være å
bygge sosiale allianser som er sterke nok til å endre
samfunnet – ikke klimaet. Det er et ambisiøst prosjekt, men
der er både nødvendig og mulig.

(Artikkel opprinnelig publisert på engelsk i Transport
International nr. 35, april 2009 – magasinet til Den internasjonale
transportarbeiderføderasjonen, ITF.)

Bla i arkiv

Forfatter: <a href="https://www.velferdsstaten.no/author/for-velferdsstaten/" target="_self">For Velferdsstaten</a>

Forfatter: For Velferdsstaten

Alliansen For velferdsstaten kjemper for å opprettholde og videreutvikle de velferdsgoder og rettigheter som er vunnet gjennom lang tids faglig og politisk kamp her i landet. Vi avviser undergraving, kommersialisering og markedsorientering av våre velferdsordninger.