Hva kan vi lære av den nordiske modellen?

av | apr 3, 2007 | Velferdsstaten

Introduksjon

Det er for tida mye opphetet debatt om velferdsstaten, eller
den europeiske sosiale modell, som den ofte blir kalt i
Europa. I vårt land blir den kalt den nordiske modell, og
blir verden over sett på som den mest avanserte versjonen av
denne samfunnsmodellen.

Velferdsstaten representerte store framskritt i leve- og
arbeidsforholdene, uten sidestykke i menneskehetens historie.
Folkehelsen, levealderen og den sosiale sikkerheten utviklet seg
enormt i løpet av en relativt kort periode i takt med
velferdsstatens framvekst i forrige århundre. Den ble da
også usedvanlig populær blant folk flest.

I den nåværende markedsliberalistiske æra blir
imidlertid velferdsstaten angrepet av sterke økonomiske og
politiske krefter i samfunnet. Avregulering av økonomien,
privatisering og nedskjæringer i offentlige budsjetter bidrar
til å endre de spesifikke maktforholdene som var
avgjørende for velferdsstatens utvikling. Ja, så
alvorlig er det, at hele dens eksistens blir truet.

I den offentlige debatt mangler det imidlertid grunnleggende
analyser og fokus på hva som gjorde velferdsstaten mulig.
Hele spørsmålet ser ut til å bli avpolitisert.
Dette gjør det mulig, selv for dem som angriper
velferdsstatens institusjoner og offentlig sektor å
argumentere med at det blir gjort for å modernisere
velferdsstaten og sikre den for framtidige generasjoner.

Vi opplever også at mange fagorganisasjoner så vel
som venstreorienterte politikere i Sør (f.eks. president
Lula i Brasil) ønsker å importere denne modellen.
Fagorganisasjoner og politiske partier, særlig
sosialdemokratiske partier, i Nord er minst like ivrige etter
å eksportere sin vellykkede sosiale modell, og de bruker da
også store ressurser på å overføre sine
erfaringer til land i Sør. Arbeidsfred, trepartsamarbeid og
sosial dialog blir fremmet som de viktigste instrumentene for
å kunne utvikle en velferdsstat.

Jeg vil i denne artikkelen utfordre disse forenklete
oppfatninger om velferdsstaten. Denne samfunnsmodellen, som ble
utviklet i en veldig spesiell historisk kontekst, kan ikke vurderes
uavhengig av dens sosiale og historiske opprinnelse og de
maktforholdene som gjorde den mulig. Dersom vi virkelig
ønsker å få grepet på velferdsstatens
potensial, dens aktuelle utvikling og perspektiv, så trengs
det en mye mer grundig analyse av og forståelse for
særegenhetene ved denne samfunnsmodellen.

Velferdsstatens politiske økonomi

Noen velferdstjenester (helsetjenester, utdanning, sosiale
stønader osv.) vil utvikles i alle land etter som
økonomien utvikler seg. Økonomien selv krever en god
del når det gjelder reproduksjonen av arbeidskraft,
kvalifikasjoner, kollektivtransport m.v. Måten disse
tjenestene blir organisert på, deres kvalitet og nivå
vil imidlertid reflektere maktforholdene i de aktuelle samfunnene
så vel som internasjonalt.

I siste instans vil derfor universelle, demokratisk organiserte
offentlige tjenester, tilgjengelige for alle, i motsetning til
profitt-drevne private tjenestemarkeder, være et
spørsmål om strukturell makt, om økonomiske,
sosiale og politiske maktforhold i samfunnet. Velferdsstaten er
sånn sett resultat av en samfunnsmessig kamp. Kvalitativt
gode helsetjenester, trygdeordninger, stønadsordninger og
andre velferdstjenester i offentlig regi ble med andre ord utviklet
og forbedret som et resultat av arbeiderbevegelsens økende
makt i samfunnet. Offentlig eierskap og kontroll med den
grunnleggende infrastrukturen i samfunnet representerer en viktig
del av disse nye maktforholdene.

Velferdsstaten, slik vi kjenner den i dag, er imidlertid ikke
bare et produkt av endrete maktforhold generelt sett, men et
resultat av en helt spesifikk historisk utvikling i den 20.
århundre, som også innbefatter den russiske
revolusjonen (se nedenfor). Snarere enn å være resultat
av sosial dialog og trepartssamarbeid, som svært mange innen
arbeiderbevegelsen påstår, var velferdsstaten resultat
av en lang periode med samfunnsmessig kamp og
klassekonfrontasjoner.

Helt siden kapitalismen ble den dominerende
produksjonsmåte i våre samfunn, har den utviklet seg
fra krise til oppgangskonjunktur, fra oppgangskonjunktur til krise.
Den relativt uregulert laissez-faire kapitalismen fra det
19. og første halvdel av det 20. århundre
medførte sterk utbytting av arbeidsfolk generelt, og
forårsaket ekstraordinært mye elendighet i
kriseperiodene. Arbeidsfolks svar ble å organisere seg og
kjempe – på arbeidsplassene så vel som på det
politiske plan. Gjennom disse kampene oppnådde de gradvis
bedre lønnsforhold, bedre arbeidsforhold så vel som
stadig bedre offentlige velferdstjenester.

Denne perioden var med andre ord sterkt preget av sosiale
konfrontasjoner. Det var generalstreiker og lockouter. Det var bruk
av politi og militære mot streikende arbeidere, også i
de skandinaviske landene. Det var folk som både ble skadet og
drept i disse konfrontasjonene. Etter hvert som arbeiderbevegelsen
utviklet seg og ble sterkere, erobret den stadig mer terreng i den
sosiale kampen. En stor del av bevegelsen utviklet seg i
sosialistisk retning – i sin kamp for å avvikle den
kapitalistiske utbyttingen. Krav om mer grunnleggende
systemendringer vokste fram.

Særlig bidro den verdensomspennende depresjonen på
1930-tallet til voksende folkelig krav om politiske inngrep overfor
markedet. Massearbeidsløshet, økt sosial elendighet,
fascisme og krig skapte massive krav om fred, sosial utvikling,
arbeid til alle og politisk styring av økonomien. Da lederne
av seiersmaktene møttes på den såkalte Bretton
Woods-konferansen på slutten av andre verdenskrig, var derfor
kravene fra arbeiderorganisasjonene og andre folkelige krefter
klar: Det måtte bli slutt på den uregulerte,
kriserammede kapitalismen. Under de daværende styrkeforhold
ble det den keynesianske modellen for regulert kapitalisme som fikk
hegemoni. Slik ble det sosiale og økonomiske grunnlaget for
velferdsstaten skapt.

I denne sammenhengen er det viktig å notere seg at
arbeiderbevegelsens styrke ikke bare resulterte i bedre faglige
rettigheter og regulerte arbeidsmarkeder. Den generelle
begrensningen av markedskreftene var mye viktigere. Kapitalens makt
ble innskrenket til fordel for folkevalgte organer. Konkurransen
ble dempet gjennom politiske intervensjoner i markedet.
Kapitalkontroll ble innført og finanskapitalen ble strengt
regulert. Gjennom en sterk ekspansjon av offentlig sektor og
velferdsstaten ble en stor del av økonomien tatt ut av
markedet og underlagt direkte demokratisk kontroll. Denne generelle
innskrenkingen av markedskreftene var en forutsetning for
velferdsstatens utvikling, og de omfattende politiske styrings- og
reguleringstiltak var viktigere enn arbeidslovgivningen når
det gjaldt å bedre forholdene på arbeidsplassene.

Velferdsstaten er med andre ord ikke bare en sum av sosiale
institusjoner og offentlige budsjetter. Den er først og
fremst et uttrykk for maktforholdene i samfunnet. Særlig
gjorde kapitalkontrollen det mulig for regjeringer å
gjennomføre en velferdspolitikk på nasjonalt plan –
uten stadig å bli konfrontert med kapitalens
utflaggingstrusler, der storselskapene truser med å flagge ut
eller å investere i land med investorvennlige forhold, dersom
de mente at deres interesser vant fram. Kort sagt, velferd er et
spørsmål om samfunnsmessig makt!

Klassekompromisset

En viktig del av velferdsstatens historie, så vel som av
maktforholdene i samfunnet, utgjøres av den sosiale pakten,
eller klassekompromisset, om man vil. Etter som dette ikke er
hovedtema her, vil jeg kun fokusere på noen hovedelementer i
denne helt spesifikke historiske utviklingen. I løpet av det
forrige århundret utviklet kampen mellom arbeid og kapital
seg i mange land i retning av en stillingskrig hvor ingen var i
stand til å flytte sine posisjoner merkbart framover.
Arbeiderbevegelsen klarte ikke å erobre nye maktposisjoner,
og kapitalkreftene klarte ikke å nedkjempe fagbevegelsen. Som
et resultat av dette, utviklet fagbevegelsen gradvis en slags
fredelig sameksistens med kapitalinteressene.

På 1930-tallet begynte denne sosiale pakten å bli
institusjonalisert i deler av Europa, da fagbevegelsen inngikk
omfattende avtaler med arbeidsgiverorganisasjonene, særlig i
nord, men etter andre verdenskrig også store deler av det
øvrige Vest-Europa. Fra en periode karakterisert av harde
konfrontasjoner mellom arbeid og kapital, gikk utviklingen inn i en
fase med stor grad av arbeidsfred, to- og prepartsforhandlinger og
konsensuspolitikk. Det var styrkeforholdet innenfor rammen av dette
kompromisset mellom arbeid og kapital som utgjorde fundamentet for
velferdsstatens utvikling – og så vel arbeidsforholdene som
levestandarden ble gradvis forbedret.

Det var selvfølgelig en viktig faktor i
etterkrigsutviklingen at den kapitalistiske økonomien
opplevde mer enn 20 år med stabil og sterk økonomisk
vekst. Dette gjorde det lettere å dele avkastningen mellom
arbeidstakerne, kapitalen og en raskt voksende offentlig
sektor.

Det er viktig å erkjenne at dette klassekompromisset
mellom arbeid og kapital var et resultat den økende
samfunnsmessige makt arbeiderbevegelsen hadde klart å
tilkjempe seg i perioden forut for kompromisset. Arbeidsgiverne og
deres organisasjoner hadde erkjent at de ikke var i stand til
å nedkjempe fagorganisasjonene. De måtte anerkjenne dem
som representanter for de ansatte og forhandle med dem. Den
fredlige sameksistensen mellom arbeid og kapital hvilte med andre
ord på en sterk arbeiderbevegelse – en styrke som var
utviklet nettopp gjennom de kamper og konfrontasjoner som lå
forut for kompromisset.

Et vesentlig trekk i den historiske konteksten omkring
velferdsstatens utvikling var eksistensen av et konkurrerende
økonomisk system i Sovjetunionen og Øst-Europa. Som
den britiske historikeren Eric Hobsbawm (se Hobsbawm 1994) har
påpekt, var dette en avgjørende forutsetning for at
kapitaleierne i Vest-Europa skulle akseptere et kompromiss med
arbeiderbevegelsen. Det er også interessant å merke seg
at velferdsstaten, i den form den fikk av regulert kapitalisme,
aldri var et uttrykt mål for arbeiderbevegelsen før
den ble til. Målet var sosialisme. Det var i frykt for
sosialisme (etter den russiske revolusjonen og en styrking og
radikalisering av arbeiderbevegelsen i Vest-Europa omkring andre
verdenskrig) at kapitaleierne i Vest-Europa ga etter for mange av
arbeiderbevegelsens krav. De gikk frivillig inn i omfattende
sosiale kompromiss og ga etter for mange av arbeiderbevegelsens
sosiale og økonomiske krav for å vinne tid samt
å dempe radikaliseringen i arbeiderbevegelsen. Nå, over
50 år senere, kan vi vel konkludere med at kapitaleiernes
strategi har visst seg å være ganske vellykket.

Dette at velferdsstaten ikke var et uttrykt mål for
arbeiderbevegelsen, men resultat av en det veldig spesifikke
historiske kompromiss mellom arbeid og kapital, reflekteres
også i velferdsstatens dualistiske karakter. På den ene
siden representerer deler av den spirene til arbeiderbevegelsens
visjon om et annet og bedre samfunn (trygdeordninger, sosiale
stønader, omfordeling av verdier, universelle rettigheter,
gratis tjenester osv.). På den andre siden fungerer andre
deler av velferdsstaten som et sosialt verksted for en brutalt og
inhumant økonomisk system, der feil og mangler blir
kompensert (f.eks. arbeidsløshetstrygd,
stønadsordninger og tjenester knyttet til arbeidsrealterte
helseproblemer og utstøting fra arbeidsmarkedet).

Vi bør heller ikke glemme at det var ideologiske og
politiske kamper om strategien innad i arbeiderbevegelsen. De mer
radikale eller revolusjonære tendensene ønsker å
sosialisere, eller demokratisere, eiendomsretten til
produksjonsmidlene, mens de mer moderate eller reformistiske
tendensene begrenset seg til å begrense kapitalens makt
gjennom reformer, politisk styring og regulering. Det var jo
nettopp styrken til de mer radikale tendensene som fikk
kapitaleierne i Vest-Europa til å gå inn for et
klassekompromiss. Sovjetunionens viktige rolle i denne sammenhengen
skyldtes at kapitaleierne i Vest-Europa fryktet, at dersom det
skulle komme til en samfunnsmessig konfrontasjon om statsmakten i
Vest-Europa, ja så ville Sovjetunionen støtte de mer
radikale tendensene.

Uansett, klassekompromissets politikk, som i virkeligheten ble
velferdsstatens utvikling, resulterte i enorme framskritt i
levestandard og arbeidsforhold. I arbeiderbevegelsen ledet dette
til den alminnelige oppfatning av at de nå hadde funnet en
vei til et samfunn med sosial framskritt og en mer rettferdig
fordeling av samfunnets ressurser til fordel for folk flest – uten
alle de ofre som var knyttet til klassekamp og stadige sosiale
konfrontasjoner. Konflikter mellom arbeid og kapital ble i stor
grad løst på velordnet og fredelig vis innenfor et
nasjonalt lov- og avtaleverk. Den dominerende oppfatningen festet
seg at samfunnet hadde nådd en høyere form for
sivilisasjon.

Gjennom gradvise reformer skaffet arbeiderbeveglsen
økende demokratisk styring av økonomien. Den
krisefrie kapitalismen var en realitet! Ingen flere
økonomiske kriser som på 1930-tallet, ikke mer
massearbeidsløshet, ikke mer sosial nød, ikke mer
konsentrasjon av velstand blant de rike og privilegerte, ikke mer
elendighet blant folk. Alle sosiale kriterier viste et samfunn i
framgang. For svært mange i arbeiderbevegelsen var dette den
reformistiske vegen til sosialismen – og alle kunne selv se og
oppleve at det faktisk virket! Disse sosiale framskritt utgjorde
den materielle basis for en sosialt partnerskapsideologi som ble,
og fortsatt er, dypt forankret i nasjonal og europeisk
arbeiderbevegelse.

Fra fagbevegelsens side representerte klassekompromisset i
realiteten den kapitalistiske organiseringen av produksjonen, den
private eiendomsretten til produksjonsmidlene og arbeidsgivernes
rett til å lede og fordele arbeidet, som det het i
Hovedavtalen mellom LO ag Norsk Arbeidsgiverforening. I bytte mot
det man oppnådde i form av mer velferd og bedre
arbeidsforhold, tok fagbevegelsen på seg oppgaven å
holde arbeidsfred, samt tilbakeholdenhet i lønnskampen. Litt
forenklet kan vi si at velferdsstaten og den gradvis økende
levestandarden var det den nå ganske fredlige
arbeiderbevegelsen fikk i bytte mot å gi opp sitt
sosialistiske prosjekt. I dag kan vi vel konkludere med at det var
en relativt kortsiktig seier i en svært spesiell historisk
situasjon.

Nå, mer enn 50 år senere, må vi erkjenne at
kapitaleierne i stor grad har lyktes med sin strategi. På
grunn av de omfattende landevinninger den oppnådde i form av
økt velferd, forbedrete lønns- og arbeidsforhold,
fikk klassekompromissets politikk massiv støtte fra
arbeidsfolk, og de mer radikale og antikapitalistiske deler av
arbeiderbevegelsen ble gradvis marginalisert. Dominerende deler av
arbeiderbevegelsen begynte etter hvert også å se
på den sosiale framgangen som et resultat av arbeidsfred og
nært samarbeid med mer siviliserte kapitaleiere. For mange
faglige ledere ble sosiale konfrontasjoner til og med sett på
som noe som skulle unngås fordi det hadde negative virkninger
på arbeidsforholdene. Kombinert med den dominerende
oppfatningen av at frimarkeds-kapitalismen nå var nedkjempet,
ledet dette til en avideologisering, en avpolitisering og en
avradikalisering av arbeiderbevegelsen – og en
byråkratisering av fagbevegelsen. Sosialdemokratiets
historiske rolle ble å administrere klassekompromissets
politikk.

Der klassekompromissets ideologi feiler, er i forklaringen av de
sosiale landevinningene som ble oppnådd i dets æra. Den
erkjenner ikke at de store sosiale framskrittene, særlig
etter andre verdenskrig, representerte en
innhøstingsperiode. Denne var muliggjort nettopp fordi en
stor del av arbeiderklassen hadde vært i stand til å
endre styrkeforholdet mellom arbeid og kapital gjennom en rekke
konfrontasjoner og hard klassekamp i løpet av den
første deler av det 20. århundre (inkludert den
russiske revolusjonen). Det var med andre ord de sosiale kampene i
den forutgående perioden, sammen med bevegelsens fortsatte
organisatoriske styrke, som gjorde det mulig for de faglige lederne
under klassekompromissets periode å oppnå det de gjorde
gjennom fredlige forhandlinger. Slik står vi altså
overfor den paradoksale situasjonen at klassekompromissets
ideologi, som også ble velferdsstatens ideologi, i det lange
løp underminerer den maktbasisen som velferdsstaten bygget
på.

Vendepunktet – den markedsliberale
offensiven

Etter hvert som gjenreisingen og gjenoppbyggingen av
økonomien etter andre verdenskrig gikk mot slutten, opplevde
også etterkrigstidas keynesianske reguleringsøkonomi
økende problemer. I voksende grad opplevde man stagnasjon,
inflasjon og profittkriser. Ansporet av disse økonomiske
krisene gikk kapitalkreftene på offensiven og den
nåværende markedsliberalistiske fasen startet. Slik ble
1970-tallet et vendepunkt for klassekompromissets
samarbeidspolitikk. Etter dette endret kapitalkreftene strategi med
sikte på å styrke profitabiliteten. Det har ført
til en gradvis tilbaketrekning fra klassekompromisset – og
utviklingen av en stadig sterkere konfrontasjonspolitikk mot
fagbevegelsen.

Det politiske og ideologiske hegemoniet som kapitalkreftene
så klarte å erobre i løpet av svært kort
tid, har blitt brukt til å gjennomføre en rask og
systematisk avregulering. Noen av resultatene er økt
konkurranse, angrep på lønns- og arbeidsvilkår,
lov- og avtaleverk og maktposisjoner som ble erobret i
velferdsøkonomiens æra, og som på den tida ble
akseptert av arbeidsgiverne som et ledd i klassekompromisset.
Gjennom politisk press, trusler om å flagge ut eller
spekulative angrep på valutaer, begrenser de i stor grad
regjeringers politiske handlefrihet og presser fram
nedskjæringer i offentlige budsjetter – med andre ord;
velferdsstatens økonomi.

Mye av det komplekse system av reguleringer som ble brukt for
å temme markedskreftene, og dermed skape forutsetningene for
utviklingen av velferdsstaten, har ganske enkelt blitt fjernet.
Denne avreguleringen har ført til utviklingen av en
fullstendig meningsløs, spekulativ økonomi –
først og fremst innen valutaspekulasjon. Samtidig har det
ført til en omfordeling av verdier uten like i
menneskehetens historie – fra offentlig til privat, fra arbeid til
kapital og fra de fattige til de rike. Offentlig så vel som
privat fattigdom vokser nå fram side om side med en stadig
grellere rikdom hos samfunnets elite. Velferdsstatens omfordelende
oppgaver har med andre ord blitt snudd opp ned.

En viktig del av kapitalens strategi har vært å
omstrukturere produksjonen internasjonalt. Globale, integrerte
produksjonskjeder, nye organisasjons- og ledelsesformer
(«just-in-time» og «lean production»), out-sourcing og utflagging
av virksomheter er sentrale elementer i denne utviklingen.
Arbeidsfolk så vel som hele sosiale systemer spilles ut mot
hverandre som et resultat av denne stadig mer uregulerte bevegelse
av kapital, varer og tjenester. New Public Management har
innført private organisasjons- og ledelsesformer også
i offentlig sektor. Frie markeder og konkurranseevnen på
stadig mer avregulerte internasjonale markeder har vært de
ledende prinsipper bak denne politikken. Resultatet er
økende konkurranse på arbeidsmarkedet og en raskt
voksende andel midlertidig ansatte, som undergraver
fagorganisasjoner, lov- og avtaleverket. En omfattende
brutalisering av arbeidet utgjør en av de mest alvorlige
resultatene av denne utviklingen.

Denne offensiven fra kapitalkreftenes side møtte ikke mye
motstand. Arbeiderbevegelsen var dårlig forberedt på
den nye økonomiske og samfunnsmessige situasjonen.
Fagbevegelsen opplevde store problemer etter som dens politikk og
aktiviteter i hovedsak var utviklet i en periode med sterk
økonomisk vekst og relativt fredelige forhold på
arbeidsmarkedet. I klassekompromissets tidsalder skjedde det en
omfattende avpolitisering og avradikalisering av
arbeiderbevegelsen. Dette gjorde det lettere for kapitaleierne
å søke å løse krisen gjennom
å angripe lønns- og arbeidsvilkårene, faglige og
sosiale rettigheter, samt ved å svekke offentlig sektor.

Det vi har opplevd de siste 20-25 årene er derfor
avskaffelse av kapitalkontrollen, avregulering og liberalisering av
markedene, omfordeling av verdier, omfattende privatisering,
konkurranseutsetting og out-sourcing. Resultatet er nedbemanning og
økende arbeidsintensitet, samt fleksibilisering av
arbeidsmarkedet. På denne måten har storparten av det
økonomiske og materielle grunnlaget som velferdsstaten ble
bygd på, ganske enkelt blitt fjernet.

Det er ikke et tilfeldig tilbakeslag vi står overfor, men
en grunnleggende endring av våre samfunn. Bak den massive
forskyvning av maktforholdene, som vi har opplevd i løpet av
de siste par tiårene, kan vi identifisere noen sterke
økonomiske og politiske krefter. Globalisering er
ikke en nødvendig konsekvens av teknologiske og
organisatoriske endringer, som noen vil ha det til, men resultat av
strategiske og politiske beslutninger i lukkete styrerom hos de
multinasjonale selskapene, de store finansinstitusjonene og i
regjeringskabinettene.

Gjennom uformelle og illegitime maktstrukturer som G8,
institusjoner som Det internasjonale pengefond (IMF), Verdensbanken
og Verdens handelsorganisasjon (WTO), regionale institusjoner som
EU og NAFTA, samt gjennom bilaterale og regionale handelsavtaler,
blir markedsliberalismen presset gjennom og nærmest lovfestet
gjennom internasjonale avtaler. Kort sagt, en enorm forskyvning av
styrkeforholdet mellom arbeid og kapital er blitt
gjennomført, men denne gangen i kapitalens favør. De
store multinasjonale selskapene fronter selvfølgelig denne
utviklingen – med sin nyvunne frihet fra demokratisk regulering og
kontroll.

Dette at velferdsstatens maktbasis brytes ned, betyr
selvfølgelig ikke at vi risikerer å ende opp i en
før-velferdsstaten situasjon, der de sosiale utgiftene
utgjorde en betydelig mindre del av BNP enn i dag (jfr. Lindert
2004: 11ff.). Samfunnet har utviklet seg mye siden den gang, og
dagens økonomi er fullstendig avhengig av svært mange
av velferdsstatens tjenester. Det er derfor ikke bare
størrelsen på den offentlige sektor som er
avgjørende i denne sammenhengen, men også, og kanskje
enda viktigere, maktforholdene i velferdsstaten.

 

Undergravingen og svekkingen av velferdsstaten vil først
og fremst gjenspeiles i hvordan den organiseres, hvordan den
lagdeles, samt hvordan kvaliteten og nivået på
tjenestene utvikler seg – gjennom privatisering, økt bruk av
konkurranseutsetting, økt fattigdom og økte
forskjeller i samfunnet, omfanget og størrelsen på
egenandeler, overgang fra universelle til behovsprøvde,
styrking av arbeidskraftens varekarakter (jfr. Esping-Andersen
1990: 35ff.) osv. På grunn av økt markedsmakt, vil
mange også oppleve vanskeligere tilgang til anstendige
boforhold, et mer brutalisert arbeidsliv og problemer med helse- og
omsorgstjenester.

Basert på det ovenstående kan vi konkludere med at
svekkelsen og nedbyggingen av velferdsstaten er i full gang, men at
potensialet i de nye maktforholdene er langt fra uttømt.
Institusjonell treghet, eksistensen av allmenn stemmerett og
sporadisk sosial motstand hemmer nedbyggingsprosessen. Hvorvidt
denne utviklingen vil fortsette, vil i stor gra avhenge av bredden
og styrken i den sosiale motstanden som blir mobilisert til forsvar
for de landevinninger som ble oppnådd gjennom velferdsstaten
– og i neste omgang til kamp for mer offensive sosiale og politiske
mål.

Fra konsensus til konfrontasjon

Det faktum at etterkrigstidas klassekompromiss har brutt sammen,
og at kapitalkreftene trekker seg fra den sosiale pakten,
medfører selvsagt også at klassekompromissets
konsensuspolitikk gradvis blir erstattet av konfrontasjonspolitikk.
Med andre ord, to- og trepartsforhandlinger, eller sosial dialog,
som det nå heter i EU, gir ikke lenger den samme innflytelse
som den ga i klassekompromissets storhetstid.

Fagbevegelsen ble tatt på senga av denne utviklingen.
Kapitalkreftenes skifte av strategi – fra konsensus til
konfrontasjon – ble uforståelig innenfor det
konsensusorienterte klassekompromissets ideologi. Det historiske
kompromissets sammenbrudd førte derfor også til
politisk og ideologisk krise innen de sosialdemokratiske partiene
og i storparten av arbeiderbevegelsen. Med en avpolitisert og
passivisert medlemsmasse og et i økende grad
selvrekrutterende lederskap som var i ferd med å bevege seg
inn i samfunnets elite, tilpasset de sosialdemokratiske partiene
seg raskt til den dominerende, markedsliberalistiske dagsordenen,
om enn i en noe mildere form enn høyresidas originale
versjon.

I denne konteksten ble globalisering, heller enn å
være den konkrete formen på den nyliberalistiske
offensiven, tolket som en nødvendig fase i
utviklingen av den nye verdensøkonomien. Globaliseringen
har kommet for å bli
, har slik blitt et mantra for store
deler av arbeiderbevegelsens lederskap. Særlig i de
industrialiserte landene har dette ført til at mange
fagorganisasjoner har ført en snever kamp for å styrke
sine egne bedrifters konkurranseevne på de
internasjonale markedene (business unionism kaller de
dette i USA). Økt fleksibilitet, medregnet også den
nye, oppdressete versjonen flexicurity, som medfører
svekking av ansettelsestrygghet og lov- og avtaleverk generelt, har
i stor grad blitt akseptert for å styrke konkurranseevnen.
Det å styrke konkurranseevnen har i sin tur blitt lansert som
den viktigste måten å sikre arbeidsplassene
på.

Avregulering og liberalisering av økonomien har rent
generelt blitt akseptert, forutsatt at de ble ledsaget av
arbeidstakerstandarder (jfr. de internasjonale debattene om
labour standards eller social clauses). På
denne måten har fokus på maktforhold og reelle inngrep
for å begrense markedskreftene blitt erstattet av en slags
juridisk formalisme – både nasjonalt, innen EU og i forhold
til internasjonale institusjoner som WTO og Verdensbanken. En hel
hær av akademikere med fokus på bedriftenes
samfunnsansvar (corporate social responsibility – CSR),
det vil si etablering av frivillige etiske standarder, har vokst
fram i det vakuumet som har blitt skapt av svekkete
fagorganisasjoner og sosiale bevegelser. Slik har en rekke
forskingsinstitusjoner og såkalte NGOer bidratt til å
produsere et ideologisk røykteppe over den formidable
maktforskyvning til fordel for kapitalkreftene, som foregår i
den virkelige verden.

Denne politikken går ikke ut på å bekjempe
selve markedsliberaliseringen av økonomien, men de
negative virkningene liberaliseringen har på
arbeidsfolk
. Markedsliberalisering uten negative virkninger
på arbeidsfolk eksisterer imidlertid ikke. Det er jo selve
markedsliberaliseringen i seg selv som er problemet. Dersom
fagbevegelsen og de sosiale bevegelsene virkelig ønsker
å redusere disse negative effektene, så må
bekjempe selve markedsliberaliseringen, etter som det nettopp er de
avreguleringer og den privatiseringen som markedsliberaliseringen
medfører, som er den måten maktforskyvningen
foregår på i samfunnet.

Dette er en av de viktigste erfaringene velferdsstatens korte
historie har lært oss. Svært mange av de reguleringer
vi har i samfunnet i dag, har jo nettopp blitt innført som
et resultat av faglig og sosial kamp for å beskytte
arbeidsfolk, kvinner, barn og miljøet mot
frimarkedskapitalismens eksesser. Svært mange av de store
sosiale framsteg som vi opplevde i velferdsstatens storhetstid ble
jo nettopp gjennomført gjennom politiske reguleringer.
Arbeidsfolk sikret sine interesser og tilkjempet seg økt
samfunnsmakt gjennom reguleringer og gjennom økt offentlig
eierskap. Regulering i denne sammenhengen betyr jo nettopp lover og
regelverk som begrenser kapitalens og markedskreftenes innflytelse,
samtidig som de gir økt makt til demokratisk valgte organer
så vel som til ansatte og deres organisasjoner. Avregulering
og markedsliberalisering betyr nettopp at slike redskaper for
demokratisk innflytelse, sosialtrygghet og faglige rettigheter blir
avskaffet.

Det snevre fokuset på bedriftenes samfunnsansvar og sosial
dialog bidrar derfor ikke i dagens situasjon til særlig annet
enn å lede kampen på avveier. Krav om en nytt
klassekompromiss, åpenbart med et nostalgisk håp om
å gjenopprette den småkoselige sosiale
samhørigheten og den gradvise forbedringen av arbeidslivet
slik det utviklet seg på 1960-tallet, har ingen realistisk
mulighet under de nåværende styrkeforhold mellom arbeid
og kapital. De samfunnsmessige krefter som ønsker å
forsvar de offentlige tjenestene og de landevinninger
velferdsstaten bidro med, må derfor møte
kapitalkreftenes nye, konfrontative strategi med en motoffensiv. Om
vi liker det eller ikke, forholdene i arbeidslivet er i full
endring fra konsensus til konfrontasjon, og fagbevegelsen må
først som sist sørge for å være
forberedt.

Arbeidslivets brutalisering

En av de viktigste virkningene av de nye maktforholdene, er den
alvorlige brutaliseringen av arbeidslivet som foregår. Et
økende antall arbeidsfolk utstøtes fra arbeidslivet
og svært mange presses mot sin vilje over på
uføretrygd. Vi opplever all-time-high i sykefravær,
så vel som i skader og ulykker i arbeidslivet. Et
økende antall ansatte opplever økende stress og
utbrenthet. Innen mange yrker og bransjer skjer det en degradering
av arbeidet, der den enkeltes kontroll over arbeidsprosessen blir
svekket. Kort sagt, der er mange tegn på at neo dramatisk er
i ferd med å skjer i arbeidsmarkedet og i vårt forhold
til arbeid.

Mange har derfor opplevd de siste årene at arbeidspresset
har blitt hardere, at lov- og avtaleverk ofte undergraves og settes
til side i det daglige arbeidet og at usikkerheten og utryggheten i
arbeidslivet har økt. Et stadig økende antall
arbeidstakere ekskluderes fullstendig fra arbeidslivet. Nesten 15
prosent av alle mellom 16 og 67 år er i dag på
uføretrygd, førtidspensjon eller en eller annen form
for rehabilitering. Andelen er doblet de siste 20 årene.
Samtidig ble særlig på 1990-tallet en rekke faglige
rettigheter svekket og undergravd. Det er derfor ingen tvil om at
det foregår en alvorlig brutalisering av arbeidslivet.

Dette representerer et alvorlig brudd med utviklingen slik den
var i velferdsstatens gylne år. På den tida opplevde
mange en lengre periode med gradvis forbedring av arbeidsforholdene
– en utvikling som innebar redusert konkurransepress, kortere og
mer velregulert arbeidstid, lengre ferier, større
jobbtrygghet, innføring og styrking av sykelønn,
redusert arbeidsintensitet, mindre stress, fjerning av mange
farlige arbeidsplasser og en gradvis forbedring av
arbeidsmiljølovgivningen. Dette skjedde parallelt med et
økende sysselsettingsnivå, styrkete faglige
rettigheter, økt medbestemmelse på jobben så vel
som i selskapene osv.

Dette betyr ikke at arbeidsmiljøet var ideelt. Langt
derifra, det var mange problemer og store utfordringer. Det viktige
var at utviklingen pekte i riktig retning – det gikk som stadig
forbedring. Arbeidsforholdene og arbeidsmiljøet ble gradvis
forbedret. Det er her det har skjedd et alvorlig brudd. Trenden har
snudd, og endringene er mange steder så formidable at
arbeidsfolks verdighet igjen blir utsatt for alvorlige angrep.

Særlig har nye ledelsesmetoder, nye former for
arbeidsdsorganisering, nye måter å organisere
virksomhetene på og øke konkurransepress hatt enorm
betydning for utviklingen av arbeidsmiljøet og folks helse.
Den australske professoren Michael Quinlan har gått gjennom
29 ulike rapportar om effekten av «out-sourcing» og
konkurranseutsetting i både privat og offentlig sektor. Hans
konklusjon er entydig:

-Heilt uavhengig av dei ulike forskingsmetodane som blir
brukt, går resultata overveldande i same retning. Utskilling
går ut over helsa, seier Michael Quinlan. (…)
23 av dei 29 studia av utskilling viser at skader, stress og andre
helseplagar aukar. Ingen av dei viser helsemessig betring på
noko punkt. (…)
-Vi kan utan tvil konkludera med at eit overveldande bevismateriale
syner at det nye arbeidsregimet forverrar helsa til folk.
Resultatet er alt frå dødsfall til farlege situasjonar
og auka psykisk stress, seier han.

Den økende utstøtingen fra arbeidsmarkedet er
imidlertid ikke nødvendigvis og ikke bare et resultat av
økende helseproblemer. Helsemyndighetene påstår
at det ikke foregår noen svekking av den norske folkehelsa.
Helseproblemer og funksjonsevne er som kjent relative
størrelser. De er avhengig av hvordan samfunn og
arbeidsplasser tilpasser seg ulike menneskers behov. Problemet med
økt utstøting fra arbeidsmarkedet er derfor
først og fremst et resultat av stadig økende krav i
arbeidslivet. Sånn sett blir arbeidsfolk mange steder
nå utstøtt på et tidligere stadium enn
tidligere. På grunn av økt konkurransepress, raskere
omstillinger og organisasjonsendringer, mindre innflytelse over
arbeidsprosessen, et større antall utrygge arbeidsplasser,
øker kravene og blir mer og mer utålelige. Samtidig
viser erfaringer og forskingsrapporter at de tiltakene politikere
og myndigheter iverksetter for å komme den økende
utstøtingen fra arbeidsmarkedet til livs, mislykkes over
hele Europa, slik blant andre EUs Dublin-institutt har vist.

Dette kommer ikke som noen overraskelse. Hvis man ikke
analyserer, eller hvis man til og mer benekter eksistensen av, de
maktstrukturer og de drivkrefter som ligger bak brutaliseringen av
arbeidet, vil man selvfølgelig heller ikke lykkes i å
bekjempe denne utviklingen. Det finnes årsaker og det finnes
virkninger, og hvis man ønsker å påvirke
virkningene, må man forståelig nok angripe
årsakene. Det er dette som ikke skjer fra politikernes og
myndighetenes side i dag. De skraper på overflata og angriper
symptomene eller enn årsakene – og resultatene uteblir
selvfølgelig. Snarere tvert i mot, gjennom den såkalte
arbeidslinja, samt gjennom de gjentakende angrep på
sykelønn og sosiale stønader, utvikles det et klima
preget av mistenkeliggjøring, skam og ydmykelser. Slik
individualiseres og privatiseres alvorlige sosiale problemer.
Arbeidsfolk blir ledet til å tro at det er deres individuelle
problemer som gjør at de ekskluderes fra arbeidslivet.
‘Det er jeg som ikke er god nok og som ikke er i stand til
å mestre alle de nye kravene i arbeidslivet
‘.

Det økende gapet mellom rike og fattige i samfunnet
bidrar selvfølgelig bare til å utdype disse
problemene. Professor Vicente Navarro konkluderer med at de
økende forskjellene vi et vitne til i verden i dag har en
svært negativ innvirkning på folks helse og
livskvalitet. Han har gjennom sin forskning påvist at det er
forskjellsutviklingen i seg selv som er negativ, det vil si det
økende gapet mellom ulike sosiale grupper og det svekkede
sosiale samhold dette fører med seg (jfr. Navarro 2004, s.
26). Sagt på en annen måte, markedsliberalismen
øker gapet mellom fattige og rike, og de økende
forskjellene fører til større helseproblemer.
Markedsliberalismen er med andre ord helsefarlig.

Klassekompromissets ideologi og politikk er verken i stand til
å forklare eller til å utvikle motstrategier til denne
utviklingen. Under velferdsøkonomien opplevde folk en
direkte sammenheng mellom økonomisk vekst på den ene
siden og høyere levestandard og bedre arbeidsforhold
på den andre. Denne sammenhengen er nå brutt –
økonomien vokser fortsatt, om enn ikke like raskt som under
reguleringsøkonomien, men denne veksten fører for
svært mange til tilbakeslag heller enn til fortsatt framgang.
Hele velferdsøkonomien som fenomen er i ferd med å
bryte sammen.

Hva gikk galt?

Velferdsstaten, i særdeleshet den nordiske modellen,
representerte altså enorme sosiale framsteg for det store
flertall i samfunnet. Hva er det så som har gått galt?
Hvorfor blir noe som, til tross for sine svakheter, kan
karakteriseres som en av de mest vellykkete samfunnsmodeller i
menneskehetens historie, nå angrepet og undergravd? De
viktigste årsakene kan oppsummeres slik:

For det første, klassekompromisset var ingen stabil
situasjon. Det var et kompromiss i en konkret og veldig spesifikk
historisk situasjon, og kapitalismens grunnleggende
økonomiske og sosiale forhold var fortsatt in takt. For det
andre, det som kunne ha blitt sett på som et viktig, men
kortsiktig taktisk kompromiss fra arbeiderbevegelsens side, ble
heller til et langsiktig strategisk mål. Heller enn å
se på den som et steg på vegen mot en mer grunnleggende
sosial og økonomisk frigjøring og demokratisering av
samfunnet, ble klassekompromisset, og dets ektefødte barn,
velferdsstaten, gradvis gjort til selve endemålet. For det
tredje, og knyttet til det forrige punktet, viste
klassekompromissets ideologi seg å være feilaktig.
Demokratisk kontroll over økonomien ble aldri oppnådd,
det var ingen krisefri kapitalisme som var skapt, og klassekampen
var ikke over. For det fjerde, arbeiderbevegelsen ble tatt på
senga av den markedsliberalistiske offensiven. Heller enn å
mobilisere for å forsvare velferdsstatens landevinninger, og
videreutvikle den sosiale kampen, ble store deler av fag- og
arbeiderbevegelsen presset over på defensiven, mens lederne
klamret seg til klassekompromisset, ga konsesjoner ved
forhandlingsbordet og adopterte selv store deler av den
markedsliberalistiske ideologien.

Det er ingen grunn til å moralisere over denne
utviklingen. Verken konspirasjonsteorier eller beskyldninger om
svik er særlig forklarende eller fruktbare i denne
sammenhengen. Det er årsaker til at dette skjedde, og det er
mulig både å forstå og forklare de politiske og
ideologiske effektene av den spesifikke historiske utviklingen vi
har vært gjennom. Det viktigste nå er å analysere
og få innsikt i årsakene til og drivkreftene bak de
tilbakeslag som arbeiderbevegelsen har opplevd og opplever – og,
ikke minst, lære av dem og så handle i samsvar med de
nyvunne lærdommene.

Nødvendigheten av å overskride
keynesianismen

Den viktigste lærdommen fra velferdsstatens historie, som
blir stadig klarere etter hvert som vi opplever dagens tilbakeslag,
er at den ikke gikk langt nok når det gjeldt å ta
demokratisk kontroll over økonomien. Et av de mest
vellykkete trekk ved velferdsstaten har vært dens evne tl
å omfordele inntekter i samfunnet. De grunnleggende trekk i
kapitalismens som produksjonsmåt er imidlertid ikke blitt
vesentlig endret. Den sterke konsentrasjonen og monopoliseringen av
kapital, av produksjonsmidler, utgjør dermed en meget sterk
maktbasis, som kunne brukes som utgangspunkt for sterke angrep
på velferdsstatens fordelingspolitikk. Det er nettopp det vi
har vært vitne til de siste årene. Det er dette som er
kjernen i den pågående markedsliberalistiske
offensiven.

En ny og alternative samfunnsmodell må derfor overskride
den keynesianske velferdsstaten. Demokratisering og
frigjøring fra markedets utrygghet og dets opp- og nedturer
vil derfor forutsette en mer grunnleggende endring i maktforholdene
i samfunnet. For å oppnå det vil det være
nødvendig å fokusere sterkere på makt og
eierskap. Det er altså ikke snakk om gode intensjoner, god
vilje eller høy moral (eller bedriftenes samfunnsansvar, som
noen kaller det), men om maktforhold, om styrkeforholdet mellom
arbeid og kapital, mellom markedskreftene og det sivile
samfunn.

Dersom vi virkelig ønsker å kjempe for et annet
samfunnssystem – som tilfredsstiller interessene til de store
samfunnsgrupper, vil vi derfor måtte konfrontere de
økonomiske og sosiale interessene som star bak angrepene
på offentlig sektor og Velferdsstaten. Maktstrukturer og
maktforhold må endres. Strukturreformer som avgift på
finanstransaksjoner, kapitalkontroll, økt skattlegging av de
multinasjonale selskapene, lokal og demokratisk kontroll med
naturressursene, økt bruk av direkte og deltakende demokrati
kan være gode utgangspunkt, samt retningsanvisere for den
kampen som må komme.

Voksende motstand

Etter viktige tilbakeslag, politisk og ideologisk forvirring og
mange isolerte og tapte kamper I løpet av 1980- og
90-tallet, opplever vi i dag voksende motstand mot den
markedsliberalistiske orden. Mens mange lot seg dupere av de mange
rosenrøde løfter om en lysende framtid hvis bare
markedskreftene kunne fris fra sine lenker og reguleringer,
så opplever stadig flere nå i praksis at det
markedsliberalistiske prosjektet ikke er i stand til å levere
i samsvar med løftene som ble gitt. Så vel
markedsliberalismen som dens globale institusjoner opplever derfor
i økende grad en legitimiteteskrise.

Makt avler motmakt – og det er makt dette handler om. Tida er
derfor moden til å konfrontere nyliberalismen og
kapitalkreftenes økende makt i samfunnet. Det finnes ikke
noen annen måte å bryte med den nåværende
utviklingen på, enn å mobilisere brede bevegelser
nedefra i samfunnet. Stadig flere erkjenner at den såkalte
globaliseringen av økonomien ikke bare representerer
kapitalismens offensiv, men også den svakheter, dens
sårbarhet, dens vulgariteter og interne motsetninger.
Hånd i hånd med voksende motstand mot den
markedsliberalistiske globaliseringen opplever vi derfor også
en økende globalisering av motstanden .

Stadig mer utilslørte angrep på velferd og sosiale
ordninger fra multinasjonale selskaper, regjeringer og
internasjonale finansinstitusjoner provoserer fram sosial motstand
i økende grad. I mange land kan vi se en revitalisering av
fagbevegelsen. Nye og utradisjonelle nasjonale og internasjonale
allianser utvikles mellom fagorganisasjoner, sosiale bevegelser og
frivillige organisasjoner. Den nye, globale rettferdighets- og
solidaritetsbevegelsen som har vist seg å være i stand
til å samle hundretusener av mennesker på sosiale forum
og mobilisere millioner av mennesker i gatene, har skapt optimisme
og styrket troen på at ei anna framtid er mulig.

Et økende antall fagforeninger erfarer at fagbevegelsens
snevre fokus på bedriftenes samfunnsansvar og sosial dialog
ikke gir resultater av betydning, men at det er nødvendig
med et langt mer systemkritisk perspektiv. Den voksende
erkjennelsen av at arbeidstakerstandarder ikke kan oppveie de
negative virkningene av privatisering og avregulering bidrar til
å skape voksende opposisjon til hele det
markedsliberalistiske prosjekt. Vellykkede kamper i mange land mot
privatisering, såkalt offentlig-privat samarbeid (OPS),
avregulering og andre mer eller mindre fikse uttrykk for
markedsliberalismen, bidrar til å styrke selvtilliten og
forståelsen av at sosial mobilisering representerer veien
videre.

Den for tida mest oppmuntrende utviklingen kan vi beskue i
Latin-Amerika, der sterke sosiale bevegelser til og med klarer
å vinne nasjonale valg i uttrykt opposisjon til
markedsliberalismen.

De umiddelbare oppgaver

Det følgende framstår for tida som noen av de
viktigste, umiddelbare oppgaver arbeiderbevegelsen star
overfor:

a) Forsvare de landevinningene som ble vunnet gjennom
velferdsstaten.

Dette er vår første forsvarslinje. Det er en
defensiv kamp, og det er nødvendig å erkjenne at vi
står i en defensiv situasjon. Dette betyr kamp mot
privatisering, avregulering og angrep på vårt sosiale
system, motstand mot undergravingen av våre universelle
ordninger og forsøkene på å erstatte dem med
behovsprøving og andre ydmykende stønadsordninger.
Det innebærer også kamp for et system der
velferdsordninger fortsatt i hovedsak finansieres gjennom
progressiv beskatning av de bemidlede, snarere enn egenandeler fra
de dubemidlede.

b) Motarbeide institusjonaliseringen av markedsliberalismen
på internasjonalt plan.

En viktig del av den markedsliberalistiske strategien kommer til
uttrykk gjennom forsøkene på å
institusjonalisere denne politikken på overnasjonalt plan.
På den måten forsøker interessene bak disse
markedsorienterte løsningene å omgå, samt
å overstyre, demokratiske strukturer og prosesser på
lokalt og nasjonalt plan. Slik tvinges det fram markedsorientering
og markedsåpning på område etter område
gjennom lovgivning for eksempel gjennom EU/EØS (med
tjenestedirektivet som et av de mest aktuelle eksemplene), eller
gjennom avtaler i internasjonale institusjoner som Verdens
handelsorganisasjon. Generalavtalen for handel med tjenester (den
såkalte GATS-avtalen) er et eksempel. Denne blir brukt, ikke
bare til å la hensynet til fri markedskonkurranse overordnes
alle andre hensyn, men også til å gjøre slike
avreguleringer og privatiseringer irreversible. Gjennom de siste
årene har det utviket seg brede nettverk av
fagorganisasjoner, sosiale bevegelser og frivillige organisasjoner
som kjemper mot denne type markedsliberalistiske handels- og
investeringsregimer. Nettverket Vår verden er ikke til salgs
(Our World Is Not For Sale – OWINFS) er det viktigste,, og
fortjener støtte fra alle som ønsker å forsvare
velferdsstatens landevinninger.

c) Demokratisere og videreutvikle velferdstjenestene i en
allianse mellom brukere og ansatte.

Selv om den folkelige støtten til de offentlige
tjenestene er bred, finnes det også omfattende misnøye
med mange sider av dem – eksempelvis i form av køer,
stivbente byråkratier, lav kvalitet osv. Underfinansiering
med sikte på å svekke og diskreditere offentlige
tjenester for dermed å legge vegen åpen for framtidig
privatisering, er også en velkjent strategi fra
markedsliberalistenes side. Det er viktig at vi benekter disse
svakhetene, men erkjenner dem og arbeider for å rette opp
svakheter og utvikler en offensiv politikk for omstilling og
utvikling av tjenestene – for så sikre kvalitet,
brukertilpasning og tilgjengelighet. Demokratiske og
organisasjonsmessige reformer er avgjørende i denne
sammenhengen, ikke minst for å befeste dem strukturelt, slik
at vil stå seg sterkere mot forsøk på
privatisering og politiske angrep i framtida. Utviklingen av
sosiale og politiske allianser mellom de ansatte og de som bruker
de aktuelle tjenestene er av stor strategisk betydning også i
langsiktig perspektiv – med tanke på den mer
avgjørende samfunnsmessige kampen som vil måtte
komme.

Mens alle disse umiddelbare kampene er viktige i seg selv, er
det imidlertid også viktig at de organiseres og utvikles slik
at de styrker våre mer langsiktige, strategiske mål.
Alle våre umiddelbare, konkrete krav og kamper bør
derfor:

* Bidra til å endre maktforholdene i samfunnet, fra
kapital til arbeid, fra markedskreftene til det sivile samfunn.

* Knytte an til de aktuelle samfunnsgruppenes erfaringer,
problemer og interesser, etter som dette vil være en
forutsetning for effektiv mobilisering.

* Bidra til å bygge de brede sosiale alliansene som er
nødvendig for å erobre samfunnsmakt i et lengre
perspektiv.

Mer omfattende endring av maktforholdene I samfunnet kan bar
oppnås gjennom en bred, interessebasert mobilisering av
fagorganisasjoner, sosiale bevegelser og andre folkelige
organisasjoner som til sammen er sterke nok til å konfrontere
kapitalinteressene og presse dem over på defensiven. Stadig
større deler av våre samfunn rammes av
markedsliberalismens offensiv, og det er nettopp disse grupper som
må forenes i nye, utradisjonelle allianser.

Særlig vil det være viktig å utvikle alliansen
mellom fagbevegelsen og den nye, globale rettferdighets- og
solidaritetsbevegelsen som har vokst fram gjennom de siste
årene. Selv om sistnevntes innsikt i klasseforhold og
interessekamp ofte er lite utviklet, har denne bevegelsen
være avgjørende i forhold til å revitalisere
folkelig motstand og har – gjennom sin dynamiske måte å
arbeide på, sin insistering på uavhengighet og
demokratisk kontroll nedenfra, sin radikalisme og evne til å
aksjonere – skapt håp og inspirasjon blant mange. Disse
egenskapene kunne også bidra konstruktivt til å
revitalisere mange gammelmodige og byråkratiske
fagorganisasjoner. Dersom forholdet mellom de to blir ivaretatt
på en konstruktiv og korrekt måte, kan disse to
bevegelsene gjensidig styrke hverandre og bringe den sosiale kampen
opp på et høyere nivå.

Internasjonalt samarbeid og koordinering av disse alliansene og
bevegelsene er også viktig, men for å kunne koordinere
over landegrensene, må det selvfølgelig være
sterke og active sosiale bevegelser der som kan koordineres. Det
finnes ingen abstrakt, global kamp mot markedsliberalismen. Sosiale
kamper blir globaliserte hvis og når lokale og nasjonale
bevegelser erkjenner behovet for koordinering over grensene for
å kunne styrke sin kamp mot internasjonale og vel koordinerte
motkrefter. Selv om det er nødvendig med et globalt
perspektiv og internasjonal koordinering, forblir derfor den
fremste oppgaven å organisere kampen og bygge de
nødvendige alliansene lokalt.

Her i landet har vi gjennom den såkalte For velferdsstaten
lyktes i å bygge en bred allianse mot
privatiseringspolitikken – for en sterk offentlig sektor. Alliansen
omfatter fagforbund så vel i privat som i offentlig sektor,
kvinneorganisasjoner, studentorganisasjoner, Norsk
Pensjonistforbund, Norsk Bonde- og Småbrukarlag,
brukerorganisasjoner osv. Det er ikke ennå en reell folkelig
bevegelse, men denne brede alliansen representerer den politiske,
sosiale og organisatoriske infrastrukturen som vil være
nødvendig dersom målet er å stanse
markedsliberaliseringen, avreguleringen og privatiseringen – og
gjøre en annen verden mulig.

Konklusjon

Velferdsstaten er ikke bare en sum av sosiale institusjoner og
offentlige budsjetter. Den ble muliggjort av bestemte maktforhold
som gjennomsyret alle sider av samfunnet:

– en politikk for full sysselsetting;

– regulerte markeder og dempet konkurransepress;

– økt innflytelse på arbeidsplassen;

– omfordeling av verdier og fattigdomsbekjempelse;

– universelle ordninger i motsetning til
behovsprøving.

Endringene i styrkeforholdet mellom arbeid og kapital i
løpet av de siste 25 årene har påvirket alle
disse utviklingtrekkene (gjennom økt arbeidsløshet –
unntatt de siste årene i Norges særegne
oljeøkonomi – utstøting fra arbeidslivet, økt
fattigdom og sosiale forskjeller, psykiske lidelser osv.), og
velferdsstaten står i fare for å forvitre sammen med
dens maktbasis.

De følgende tre pilarer utgjorde maktgrunnlaget for
velferdsstaten:

a) Behov i den nye, kapitalistiske økonomien, ikke minst
for å reprodusere arbeidskraft, uttrykt gjennom
sosialliberalistenes såkalte sosialhjelpsstat.

b) Arbeiderbevegelsens kamp (i den konkrete situasjonen uttrykt
gjennom dens styrke i klassekompromisset).

c) Eksistensen av et konkurrerende system i Sovjetunionen og
Øst-Europa, som bidro til å disiplinere kapitaleierne
i vest.

Den sistnevnte har brutt sammen. Det relativt stabile
klassekompromisset er i ferd med å bryte sammen. Dette betyr
at dersom arbeiderklassen og allierte krefter skal klare å
forsvare det de oppnådde gjennom velferdsstaten, og ikke
falle tilbake på paternalistiske, behovsprøvde
minimumsløsninger av sosialliberal type, så vil de
måtte mobilisere den sosiale og økonomiske styrke som
de fortsatt besitter og er i stand til å fremme i dagens
samfunn – i konfrontasjon med kapitalinteressene.

Etter som velferdsstaten var resultat av en veldig spesifikk
historisk utvikling, så kan den neppe kopieres. Heller ikke
kan den bli noe enkelt eksportprodukt. Forsøkene fra mange i
arbeiderbevegelsen i Nord på å eksportere sin
vellykkede samfunnsmodell til sine venner i utviklingsland,
mislykkes i to viktige sammenhenger. For det første
undervurderer de truslene og angrepene som velferdsstaten er utsatt
for hjemme, og som, under et fortsatt kontinuerlig press fra
markedsliberalistiske krefter, vil føre til gradvis
underminering av velferdsstaten. For det andre, når sosial
dialog og trepartssamarbeid framheves som veien fram, frikoplet fra
enhver vurdering av de aktuelle styrkeforholdene mellom arbeid og
kapital, så er det ikke bare politisk feilaktig. Det er
direkte kontraproduktivt og vil lede kampen på avveie.

Det viktigste vi kan lære av den nordiske modell er for
det første hvilke harde sosiale konfrontasjoner og
formidable endringer i styrkeforholdet mellom arbeid og kapital som
måtte til for å oppnå velferdsstatens sosiale
landedvinninger. For det andre hvor skjør modellen er, og
hvor ustabil og sårbar dens maktgrunnlag har vist seg å
være.

Basert på de siste 25 års erfaringer blir det derfor
viktig å reise et perspektiv som overskrider velferdsstaten –
og retter blikket videre mot et sosialt og demokratisk organisert
samfunn der folks behov og naturens tålegrenser blir de
ledende prinsipper. Det viktigste for fagbevegelsen og sosiale
bevegelser så vel i nord som i sørg må i dag
derfor bli å begrense kapitalens makt og legge
økonomien under demokratisk kontroll. Dette oppnås
ikke gjennom sosial dialog og trepartssamarbeid, men gjennom
klassekamp og sosiale konfrontasjoner. Er det en ting historia har
vist oss, så er det at makt aldri frivillig abdiserer. Den
må nedkjempes.

(Tidligere publisert i LABOUR, Capital and Society
40:1&2 (2007).)

References

Balanyá, B et.al.: Europe Inc. London 2000.

Esping-Andersen, G: The Three Worlds of Welfare Capitalism. New
Jersey 1990.

Gilbert, N: Transformation of the Welfare State. Oxford
2004.

Hacker, J S: The Divided Welfare State. Cambridge 2002.

Handler, J. Winding down Welfare, in: New Left Review 2000, No.
4, p 114-136.

Hobsbawm, E: Age of Extremes. London 1994.

Kangas, O and J Palme (ed.): Social Policy and Economic
Development in the Nordic Countries. UNRISD 2005.

Kautto, M et al. (ed.): Nordic Welfare States in the European
Context. London 2001.

Lindert, P: Growing Public. Cambridge 2004.

Macarov, D: What the market does to people. London 2003.

Martin, B: In the Public Interest? Privatisation and Public
Sector Reform. London 1993.

Navarro, M. A. Inequalities Are Unhealthy, in: Monthly Review
2004, Vol. 56 No. 2, p 26-30.

Pierson, P: Dismantling the Welfare State? Reagan, Thatcher, and
the Politics of Retrenchment. Cambridge 1994.

PSPRU: The Privatisation Network. London 1996.

Rosa Luxembourg Foundation: Prospects on the European Welfare
State. Berlin 2005.

Swank, D: Global Capital, Political Institutions, and Policy
Change in Developed Welfare States. Cambridge 2002.

Wainwright, H: Reclaim the State. London 2003.

Whitfield, D: Public Services or Corporate Welfare. London
2001.

Wahl, A. The Ideological Legacy of the Social Pact, in: Monthly
Review, 2004, Vol. 55 No. 8, p. 37-49.

Wahl, A. Raubbau an der Arbeit, in: Sozialismus. 2000, No. 2, p.
28-32.

Bla i arkiv

Forfatter: <a href="https://www.velferdsstaten.no/author/for-velferdsstaten/" target="_self">For Velferdsstaten</a>

Forfatter: For Velferdsstaten

Alliansen For velferdsstaten kjemper for å opprettholde og videreutvikle de velferdsgoder og rettigheter som er vunnet gjennom lang tids faglig og politisk kamp her i landet. Vi avviser undergraving, kommersialisering og markedsorientering av våre velferdsordninger.