OPS -OBS! OBS!

av | apr 15, 2005 | Privatisering

Av Tove Stangnes, nestleder i Fagforbundet
Trykket i For velferdsstatens skriftserie nr. 5,
2005.
*

Nye betegnelser og virksomhetsformer strømmer på i
hele kommune-Norge. Felles for alle er at de har fine og
forlokkende navn, navn som skal få oss til å tenke
positivt. Tenk på FRITT brukervalg. Hvem er mot frihet
– eller fritt valg? Tenk på offentlig privat SAMARBEID.
Hvem er mot samarbeid? Men fellesnevneren for disse – og
flere liknende betegnelser – er at private skal ta over deler
av kommunens virksomhet og kanskje etter hvert også kommunens
ansvar.

Når slike ideer blir lansert og offensivt solgt ut til
kommunene av Erna Solbergs og Morten Meyer, er det del av en
større politisk offensiv for å føre norsk
offentlig virksomhet over til private aktører.

Solberg og Meyer sier ikke at dette handler om å
sørge for at de private skal kunne skaffe seg fortjeneste,
profitt, på områder som tidligere ble drevet på
nonprofitt basis. Men det er det det handler om. Ingen må tro
at private selskaper kommer for å drive virksomhet for det
offentlige av idealistiske årsaker.

Den positive innpakningen i honnørord som frihet og
samarbeid er derfor i realiteten en omskrivning for noe helt annet,
nemlig å la private selskaper på sugerør ned i
de offentlige, skattefinansierte pengebingene. Men det kan man ikke
si rett ut. Tenk på hva språket kan gjøre med
oss – hvordan det litt etter litt, etter dagsrevy på
dagsrevy, faktisk endrer våre holdninger, hvordan det endrer
våre oppfatninger om ting.

Regjeringas viktigste virkemiddel for å få gjennom
slike nye former for privat virksomhet på det offentliges
områder, er kommuneøkonomien. Stadig flere kommuner
svartelistes for sin økonomi, ingen kommuner framstår
lenger som rike kommuner. Alle sliter de med å få
økonomien i havn. Sist jeg så svartelista sto 121
kommuner på den. 

OPS dreier seg først og fremst om finansieringshjelp til
slunkne kommunekasser. Kommunen slipper investeringen i f.eks.
bygging av skoler og sjukehjem. Her kan vi nesten sammenlikne
kommunen med en privatperson som på grunn av dårlig
økonomi skaffer seg møbler eller bygger ut huset med
et dyrt forbrukslån.

Dette blir lukurativt for de private selskapene som vinner
kontraktene, men ikke bare for dem. Det er jo nemlig slik at dersom
private selskaper tar opp lån – uansett hva de
låner til – så kalkulerer banken med at det er en
risiko for at de går konkurs. Banken regner seg en rente som
tar høyde for at en del bedrifter går konkurs. Er det
derimot kommunen som låner penger, så finnes ikke denne
risikoen.

Kommunen kan ikke gå konkurs og banken er sikrere på
pengene sine.  Derfor vil kommunen alltid få rimeligere
lån enn en privat. Dette gir store utslag når en skal
låne flere hundre millioner med nedbetaling over lang tid.
Mange kommuner havner på denne måten i gjeldsfella,
slik som andre gjør når økonomien er skral og
man til tross for det forsøker å realisere
nødvendige prosjekt.

Det er et kjempeproblem at politikere som i dag sitter valgt for
fire år, på denne måten skal ha lov til å
skyve problemene foran seg i f.eks. 20 år. 
Politikerperspektivet går sjelden ut over
budsjettåret.  Hvordan skaffe penger til neste års
drift og investeringer blir ofte det store
spørsmålet.

 

Ovenstående framstilling er laget av Kommunekreditt og
viser hvordan politikere blir lurt. Problemet de står
overfor, blir gjerne vurdert i et kortvarig perspektiv, på
ett eller kanskje to år.  Da kan de oppnå en
gevinst ved å leie i stedet for å eie. Ser man
imidlertid på helheten over 20 år, eller lengre, vil
det gi stor gevinst å eie i stedet for å leie.

Økonomisk desperate politikere kan med andre ord
gjøre veldig dumme ting hvis de velger å løse
neste års budsjett på denne måten. Skal den
totale lønnsomheten vurderes, må man tenke i lengre
perspektiv – og det er problematisk når man ikke er
valgt for mer enn fire år.  Her er det virkelig snakk om
å skyve problemene over til neste generasjon. Slik kan det
oppstår et betydelig politisk styringsproblem dersom dagens
politikere skal kunne velte betydelige merkostnader over på
de 4-5 neste kommunestyrene.

Et annet viktig prinsipp er at valgte politikere skal kunne
gripe inn og justere den løpende offentlige
tjenesteproduksjonen. Spørsmålet er om det er tatt
høyde for det i OPS-sammenheng, slik at det blir mulighet
for politisk styring uten at det utløser store
ekstrakostnader. Her vil kontraktspartene i et OPS-samarbeid
åpenbart ha helt ulike interesser.

Og hvordan går det med vårt strikse regelverk om
offentlige innkjøp, dersom kontraktbetingelsene endres
underveis i de meget lange kontraktperiodene? Ønsker man
endringer eller tilleggstjenester, og disse er av en viss
økonomisk størrelse, kan det raskt bli
spørsmål om hvor mye man kan endre før man
må ha en helt ny anbudskonkurranse.

At Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) er positiv til
OPS, er ikke overraskende. I NHOs blad Horisont 1/2003 skriver
NHO-advokat Arnhild Dordi Gjønnes:

OPS-prosjekter åpner nye markeder av betydelig
størrelse for en entreprenør. Store
entreprenører er interessert i å komme inn på
dette markedet. OPS-prosjekter sikrer også stabil
etterspørsel på meget lang sikt i en bransje som er
kjennetegnet med høy
konjunkturfølsomhet. 

Jeg trodde at NHO og deres medlemsbedrifter var en forkjemper
for mer konkurranse. Her virker det som om man søker å
unngå konkurranse og sørge for stabil, det vil si
ikke-konkurranseutsatt, etterspørsel over lang tid. Egentlig
kan dette leses slik at 20 års monopol på å eie
og drifte kommunale sjukehjem er bra.

Det viser hva dette egentlig handler om: OPS er viktig for det
private næringsliv for at de skal kunne komme seg inn og
høste fortjeneste i et marked som tidligere var lukket. I
dette tilfellet er det snakk om en fortjeneste som fullt ut blir
betalt av offentlige midler. Ved siden av å komme inn
på nye markeder, er monopolsituasjonen svært viktig og
nyttig for bedriften.

I Oslo bygges Midtåsen sykehjem som OPS.  Dette har i
praksis blitt ei gavepakke til de private investorene – ei
gavepakke som antakelig vil bli på omkring 100 millioner
kroner. Kommunerevisjonen gransker forholdene og uttaler i en
kritisk rapport:

Kommunerevisjonens vurdering:  Tabellen viser
ganske klart hvor mye dyrere Midtåsen-avtalen er for kommunen
i forhold til sammenlikningsobjektene. Leiekostnaden for
Midtåsen er mer enn det dobbelte av Ammerudlunden ved to av
de fem beregningsmåtene, og ved den gunstigste
beregningsmåten for Midtåsen er leiekostnaden ved
Midtåsen 73 % høyere pr. plass pr
år.
 

Jeg vil avslutte med et lite utdrag av et foredrag fra
Kommunekreditt: 

Et eksempel. På Østlandet valgte en kommune for
noen år tilbake å la en privat utbygger bygge
rådhus for kommunen. Kommunen inngikk leiekontrakt med
utbygger, dog slik at kommunen kunne kjøpe bygget etter en
viss tid. Kontrollutvalget i kommunen ønsket imidlertid
å se nærmere på fornuften i denne kontrakten. De
fant da ut at dersom kommunen nå benyttet seg av sin
gjenkjøpsavtale, så betalte kommunen bygget to ganger,
sammenlignet med om kommunen hadde valgt å eie det selv fra
starten. Kontrollutvalget mente at dette burde rådmannen ha
redegjort bedre for da kontrakt ble inngått, og at han burde
sies opp. Ved nærmer undersøkelse visste det seg
imidlertid at rådmannen hadde sitt på det tørre.
Han hadde foreslått at kommunen skulle eie, og det var
kommunestyret selv som hadde gått inn for leie, så
rådmannen kunne ikke lastes
.

Dette eksemplet fra Kommunekreditt viser flere ting. For det
første bør kontrollutvalgene i kommunene faktisk
påta seg å kontrollere slike prosjekter for å
sikre at kommunale midler ikke blir sløst vekk på
unødvendig fortjeneste til utenforstående.

For det andre viser det at det handler om politikk. Det er
kommunestyrene rundt omkring som bestemmer hvorvidt det skal satses
på egenregi, egen eie, eller om det skal overlates til
private. Med økende kommunal fattigdom, og kommunal
desperasjon, er det viktig at mange kjenner virkningene av OPS. Det
er en relativt ny form for privatisering og mange kan tråkke
feil i sin jakt etter å løse kortsiktige
økonomiske problem.

Å drive offentlig sektor handler om på langsiktig
basis å sikre innbyggerne et godt tilbud. Da må vi ikke
løse dagens problem ved å påføre
våre barn store økonomiske belastninger. 
Når det gjelder OPS, handler det faktisk om vårt
forhold til framtidige generasjoner.

* Dette er en forkortet og lettere redigert versjon av et
innlegg som ble holdt på For velferdsstatens konferanse
”Velferd til salgs? Om privatisering og
konkurranseutsetting”, Oslo 22.-23. november 2004.

Bla i arkiv

Forfatter: <a href="https://www.velferdsstaten.no/author/for-velferdsstaten/" target="_self">For Velferdsstaten</a>

Forfatter: For Velferdsstaten

Alliansen For velferdsstaten kjemper for å opprettholde og videreutvikle de velferdsgoder og rettigheter som er vunnet gjennom lang tids faglig og politisk kamp her i landet. Vi avviser undergraving, kommersialisering og markedsorientering av våre velferdsordninger.