Går det på helsa løs? Eller er arbeidslivet
sunnere enn sitt rykte? Spørsmålet må stilles
fordi vi har sterke krefter i samfunnet som bagatelliserer
økende sykefravær og utstøting fra
arbeidslivet; samtidig som de tar til orde for å svekke
sykelønnsordningen og arbeidsmiljøloven.
SINTEF-rapporten fra i høst, «Er det farlig å
jobbe?», viser nedgang i antall dødsfall knyttet til arbeid,
færre skader og en svak nedgang i arbeidsrelaterte sykdommer.
Samtidig ble det oppsummert at mer enn hver fjerde arbeidstaker
opplever mangel på kontroll over eget arbeidsmiljø og
eget arbeid. Og et sted mellom 10 og 20 prosent føler at
arbeidslivet griper inn i familielivet, og at dette er en stor
belastning. Dette bare for å nevne noen eksempler fra
rapporten, slik den ble gjengitt i media.
I Aftenposten den 30. oktober i år kommenterer sjeflege
Geir Riise i Næringslivets Hovedorganisasjon rapporten og
slår fast at «ni av ti arbeidstakere ikke har helseplager
knyttet til jobben. De fleste trives og ville valgt samme
arbeidsplass om igjen», sier han, og benekter at han bagatelliserer
økende sykefravær og de mange meldingene om stress og
utmattelse i arbeidslivet.
I LO-nytt, LOs nyhetsavis på nett, kunne vi noen dager
før lese at mellom 100.000 og 400.000 arbeidstakere enten
sliter med helseplager, stress eller utbrenthet, og at denne
gruppen er overrepresentert i forhold til sykefravær og
utstøting fra arbeidsplassene. Begge artikler bygde på
den samme SINTEF-rapporten. LO-nytt valgte overskriften
«Føler seg skviset på jobben», mens Aftenposten
vinklet sitt oppslag under tittelen «Arbeidslivet (er) sunnere enn
sitt rykte».
Rapporter må leses kritisk. Av og til er det rene
bestillingsverk som skal bekrefte oppdragsgivers meninger. Og om de
ikke er det, vil vi allikevel tolke resultatene på grunnlag
av egne målsettinger og verdier. Ikke minst vil egne
verdivalg være avgjørende.
IA-avtalen tilslører
Gjennom avtalen om et mer inkluderende arbeidsliv er
myndighetene og hovedorganisasjonene i arbeidslivet enige om at det
som kalles «arbeidet for økt nærvær og redusert
fravær» skal være et hovedsatsingsområde i
årene fremover.
Men enigheten går ikke lenger enn til en felles bekymring
for hvordan man skal få dekket opp det fremtidige
arbeidskraftbehovet i Norge. Avtalens tredelte operative mål
– for det første en reduksjon av sykefraværet med
minst 20 % fram til 2005, for det andre å få tilsatt
langt flere arbeidstakere med redusert funksjonsevne, og for
det tredje å øke den reelle pensjoneringsalderen –
må forstås på denne bakgrunn.
Parallelt med at partene arbeider for å få flest
mulig bedrifter over på IA-avtaler som skal bidra til
redusert fravær, publiserer NHO og andre
arbeidsgiverorganisasjoner den ene rapporten etter den andre som
skaper inntrykk av at Norge har et kolossalt sykefravær.
Samtidig blir det gjentatt til det kjedsommelige at vår
sykelønnsordninger er for dyr. Og at den er verdens beste.
Og slik må vi tro at de ønsker å berede grunnen
for karensdager og andre straffetiltak mot de mange som ikke lenger
mestrer dagens arbeidsliv.
Mer enn noe annet viser slike utspill hvor skjør
enigheten er om IA-avtalens målsettinger. Mens noen mener at
vi har en alt for gunstig sykelønnsordning, er andre opptatt
av å sette fokus på de sidene ved arbeidslivet som
virker nedbrytende og på en bruk-og-kast-mentalitet overfor
arbeidstakere flest.
I denne sammenhengen framstår IA-avtalen mer som
symbolpolitikk enn som realpolitikk. Den representerer en
internasjonal tendens av myndighetsbaserte strakstiltak – basert
på at kostnadene ved et utstøtende arbeidsliv er for
store for bedrifter og for samfunnet. Få søker en mer
verdiforankret tilnærming. Få stiller
spørsmålet om det er arbeidslivspolitikken som trenger
attføring.
Hvordan vi skal få ned fraværet? Hvordan skal vi
få færre ulykker og helseskader? Ebba Wergeland, lege
og spesialist i arbeidsmiljø og mottaker av
Arbeidsmiljøprisen på fjorårets LO-kongress,
provoserer mange når hun hevder at det bare er økt
arbeidsløshet som kan redde det norske kampanjemålet
om 20 % reduksjon i sykefraværet.
I all hovedsak er jeg enig med Ebba Wergeland. Som hun en rekke
ganger har satt fokus på, står målet om redusert
sykefravær i motsetning til målet om økt
inkludering av eldre arbeidstakere og funksjonshemmede i
arbeidslivet. Eller for å si det på en annen og mer
direkte måte: Prisen for et lavere sykefravær er at
arbeidsløsheten øker ved at eldre og mer eller mindre
funksjonshemmede støtes ut av arbeidslivet!
Eller som forskeren Ivar Brevik i Norsk institutt for by- og
regionforskning har sagt det:
«De siste 15-20 åra har trygdeordningene fungert som
renovasjonsvesen for arbeidslivet. De har blitt et depot for folk
som verken er syke eller arbeidsuføre. Medisinen
søker sine årsaker hos individet, mens forklaringene
ligger i arbeidslivet».
Og det er på denne bakgrunn vi må forstå de
som viser til at det er mellom 5 og 10 prosent av arbeidsstyrken
som står for 80 prosent av fraværet, og som hevder at
det totale fraværet derfor burde gå opp. Også de
90-95 prosent som aldri eller nesten aldri er bort fra arbeidet,
burde være borte litt. Det ville nemlig være et synlig
tegn på at vi har fått et mer inkluderende arbeidsliv
som kan bidra til færre helseskader og ulykker i
framtida.
Markedsliberalismen er helsefarlig
«Det er markedsliberalismen som er helsefarlig», hevder
Asbjørn Wahl, daglig leder i aksjonen For velferdsstaten i
en tankevekkende kronikk om arbeidslivets brutalisering, som jeg
nylig leste. Og det er ikke vanskelig å finne statistikk og
annen dokumentasjon som underbygger denne påstanden –
forutsatt at man er villig til å ta inn over seg at
utstøting av arbeidskraft ikke er et særnorsk fenomen,
men et utviklingstrekk som kjennetegner det nyliberale arbeidsliv i
store deler av verden.
Det nyliberale arbeidsliv, kjennetegnet av hardere konkurranse
og raske omstillinger, må nødvendigvis føre til
et dårligere arbeidsmiljø. «Alarmklokkene bør
ringe», sier direktøren i det europeiske instituttet for
leve- og arbeidsvilkår, Raymond-Pierre Bodin, i en kommentar
til en europeisk undersøkelse gjengitt i LO-nytt i fjor. Og
bakgrunnen for hans bekymring er en undersøkelse om
helseproblemer knyttet til arbeidsplassene i EUs 15
medlemsland.
Ja, det er markedsliberalismen som er helsefarlig! Og det er
på den vi må sette fokus – på grunnleggende
økonomiske og politiske rammebetingelser som spesielt
gjennom de siste par tiår har bidratt så sterkt til
å endre maktforholdene i samfunnet, og gjennom dette
arbeidslivet utforming. Vi må angripe årsaker og
drivkrefter, ikke nøye oss med å skrape på
overflaten og angripe symptomene.
Tida tillater ikke at jeg går inn på utviklingstrekk
i den internasjonale økonomien – bortsett fra å minne
om to vesentlige endringer som er avgjørende for den
situasjon som preger dagens næringsliv og arbeidsliv: For det
første sammenbruddet i det internasjonale valutasystemet i
begynnelsen av 1970-årene, og for det andre opphevelsen av
kapitalkontrollen i land etter land. Disse to endringene har mer
enn noe annet lagt grunnlaget for markedsliberalismens framvekst og
en dramatisk endring i økonomi og samfunn i alle utviklede
land.
Jeg vil gi dere to tall som dere kan huske. Det første er
tallet 1.800 milliarder dollar, noe som tilsvarer vel 12 norske
brutto nasjonalprodukter. Dette tallet er en forholdsvis presis
gjengivelse av størrelsen på internasjonale
valutatransaksjoner på verdensbasis – vel og merke per
døgn. Og det mest interessante er at bare 2-3 prosent av
disse 1.800 milliarder dollar per døgn brukes til å
betale for import eller eksport av varer og tjenester over
landegrensene. De resterende 97-98 prosent er uttrykk for det som
de fleste av oss vil kalle spekulasjons-økonomi.
Det andre tallet jeg skal gi dere, er 200. Allerede i 1995 ble
det anslått at de 200 største multinasjonale konserner
alene står for 25 prosent av verden bruttoprodukt. Aldri
før i vår historie har multinasjonale konserner hatt
en slik tyngde, for ikke å si dominans, i internasjonal
økonomi, med de konsekvenser det får for
konkurranseforhold og arbeidsliv i alle land.
På avgjørende vis legger disse forholdene
også premissene for mye av det som skjer i internasjonale
institusjoner som OECD, WTO, IMF og Verdensbanken – på samme
vis som nyliberalismen befestes gjennom det indre marked i EU og
valutaunionen.
Vi må politisere problemene
Vi har ulike vurderinger av disse forholdene og i hvilken
utstrekning det er behov for samfunnsmessig styring av
økonomien. Det vi allikevel burde kunne være enige om,
er at økt internasjonal konkurranse har endret
maktforholdene i samfunnet. Og at dette har bidratt til å
svekke arbeidstakernes innflytelse i samfunnet, og med det
arbeidstakervernet.
De fleste bedrifter i konkurranseutsatt sektor vil i dag
oppsummere at de lever under knallharde rammebetingelser. Marginene
blir mindre og mindre, og kravene til effektiv produksjon blir
tøffere og tøffere. Dette må
nødvendigvis gå ut over arbeidsmiljøet.
Transportbransjen, som er preget av internasjonal konkurranse,
kan vise til mange eksempler på dette. Vi må konkurrere
med billigsjåfører fra Øst-Europa, som jobber
på de reneste slavekontrakter i store europeiske
lastebilselskaper. I denne situasjonen er det ingen grunn til
å bli overrasket over at kjøre- og
hviletidsbestemmelsene brytes, og at mange sjåfører er
utslitt lenge før pensjonsalderen. Faktisk er det slik at
når sjåførene i
spørreundersøkelser blir bedt om å prioritere
hva de ønsker at vi i forbundsledelsen skal jobbe med, sier
flertallet at vi bør prioritere å jobbe med økt
sikkerhet i arbeidssituasjonen. For sjåførene er dette
viktigere enn opprettelse av tariffavtaler eller lavere
pensjonsalder. Hverdagen har blitt så stressende at det
går på sikkerhet og helsa løs.
Men effektivitetskravene er ikke mindre i offentlig sektor. I
perioden 1996 til 2000 økte antallet nye uføre med
hele 35,9 prosent blant ansatte i statsforvaltning, skolesektor og
fristilte statlige virksomheter. I samme periode var
økningen «bare» på 16,8 prosent i resten av
befolkningen.
Antakelig er dette prisen vi må betale for internasjonal
konkurranse og for de mange kravene om omstillinger, privatisering,
konkurranseutsetting og det som kalles et mer fleksibelt
arbeidsliv. Mens offentlig sektor tidligere ble sett på som
en trygg og god arbeidsplass, er kravene i dag langt på vei
like harde som i privat sektor. De eldste og de med helseplager
skyves ut.
Like alvorlig er det at stillingsvernet er under press. I
enkelte yrker er det arbeidsgivernes offisielle holdning at de ikke
ønsker ansatte i hele og faste stillinger. Jobben er for
tøff til det. Og om dette ikke er en offisiell holdning, er
det allikevel et faktum at Norge ligger på Europa-toppen i
antall deltidsstillinger. Og som et tegn i tiden: I USA er det ikke
lenger General Motors, men Manpower som har flest sysselsatte
arbeidstakere.
Mitt poeng med å peke på disse forholdene, er ikke
å komme med en elendighetsbeskrivelse, men bidra til å
sette fokus på bakenforliggende forhold, på
årsaker framfor virkninger. Det økende presset i
arbeidslivet som støter stadig flere ut, har sin årsak
i konkrete maktforhold og i politiske beslutninger. Og dette betyr
igjen at hvis vi virkelig vil gjøre noe med
arbeidsmiljøet og med antall helseskader og ulykker, eller
med antall syke eller uføretrygdede, må vi politisere
problemene.
Det er nok av de som gjør det motsatte – som
individualiserer eller moraliserer. Fra medier, mange arbeidsgivere
og hele høyrefløyen i vårt politiske liv rettes
det en moralsk pekefinger mot de mange som faller ut av
arbeidslivet. Og tanken er at hvis du straffes økonomisk
når du er syk eller blir trygdet, vil sykefraværet og
antall uføretrygdede gå ned. Og om det ikke går
ned, er det allikevel penger spart. Slik er tankegangen.
De samme kreftene kommer til å kreve endringer i
sykelønnsordningen i 2005, når det viser seg at
sykefraværet ikke har falt med 20 prosent, samtidig som de
forsterker kravene om omstillinger og fleksibilitet. Og de samme
kreftene jobber for fullt for å få endringer i
arbeidsmiljøloven som svekker stillingsvernet og
arbeidstidsbestemmelsene.
Mitt svar er at arbeidsforhold og arbeidsmiljø er et
resultat av politisk og sosial kamp. Det er fagbevegelsen og de
partier som fagbevegelsen har alliert seg med, som har drevet fram
hver eneste forbedring i velferd og arbeidsbetingelser. Og
arbeiderbevegelsen har gjort dette i strid med sterke
økonomiske og politiske krefter i samfunnet.
Avtalen om et mer inkluderende arbeidsliv må selvsagt
brukes for det som den måtte være verdt. Men vi har
bruk for mer enn dette. Selv om de aller fleste trives på
jobb, er det uakseptabelt mange som skyves ut. Vi må derfor
våge å stille spørsmål om hva som er
grunnleggende galt med et samfunn der stadig flere får
psykiske problemer av jobben, blir utbrent, uføretrygdet og
faller utenfor arbeidsmarkedet. Og så må vi alliere oss
med krefter som ønsker å skape et arbeidsliv hvor det
er plass til alle.
