Fagbevegelsens rolle i kampen for arbeidsforholdene

av | mar 4, 2002 | Arbeidsliv

Hva er fagbevegelsens rolle i kampen for arbeidsforholdene?
Hvilket mandat har fagforeningene fra medlemmene i denne
sammenheng?

Fagforeningenes oppgave er å sikre trygghet for arbeid,
inntekt og arbeidsmiljø. De siste årene har vi
utvilsomt vært best – ja til og med svært gode –
på de to første punktene, arbeid og inntekt.
Arbeidsmiljøet har vi imidlertid mistet en del av taket
på. De fysiske arbeidsmiljøutfordringene som man
tidligere møtte på typiske industriarbeidsplasser
klarte de tillitsvalgte og vernetjenesten i stor grad å
mestre. Nå er utfordringene helt andre – og jeg vil si
mye større – og vi har ikke i tilstrekkelig grad klart
å flytte fokus.

Jeg er enig med Ivar Brevik, forsker ved Norsk institutt for by-
og regionforskning (NIBR) som på Sørmarkadagene sa: –
Nordmenn må mane seg opp til å ta tilbake
arbeidslivet!! Og jeg legger til: Det er bare fagforeningene og de
tillitsvalgte som kan gjøre den jobben.

Velferdsstatens mål og ide har vært å sikre
velferdsutvikling og rettferdig fordeling ved å tøyle
og begrense markedskreftene. Det var gjennom mange år en
ganske vellykket strategi – og både arbeidslivet og
samfunnet for øvrig utviklet seg i riktig retning.

Nå er det – i større og større grad igjen
markedskreftene som styrer arbeidslivet. og utviklingen går
feil veg. De ulike deler av arbeidslivet lærer av hverandre
og det er det som gir negative konsekvenser som overføres
lettest. Vi ser det i offentlig sektor, der alt det som ikke er
særlig positivt ved deler av det private
næringslivet,  innføres i et uhyggelig tempo.

Det er en kjempeutfordring for tillitsvalgte og fagforeninger
på tvers av sektorgrenser å bekjempe en slik utvikling.
Skal vi «ta tilbake arbeidslivet» må det være én
for alle og alle for én – og ikke alle mot alle, som
det alt for ofte ser ut til å være. 

Jeg kan ikke se at vi kan få et humant og inkluderende
arbeidsliv hvis det er markedskreftene og den kortsiktige
profittenkningen som fortsatt skal styre. Det er denne konferansen
en sammenhengende dokumentasjon på.

Endret profitt-tenkning blant eierne har også endret
arbeidslivet. Det er ikke langsiktig eierskap og et anstendig
utbytte som preger aksjemarkedet. Det er kjøp, salg og
kortsiktig gevinst. Eierne bryr seg ikke om hvordan bedriften ser
ut om tre år – da er de ute av bedriften. Heller ikke for de
ansatte har de andre hensikter for enn å tyne ut mest mulig,
på kortest mulig tid og for minst mulig ytelser.

Vi har et brutalisert arbeidsliv, et uttrykk For Velferdsstaten
har fått mye kjeft for at vi tok i bruk. Det er ikke lenge
siden ledende arbeiderpartipolitikere fnyste foraktelig når
vi brukte det begrepet. Det gjør de ikke lenger. På
mange måter har vi vunnet kampen om virkelighetsbeskrivelsen,
men det er ikke nok.

Sandman-utvalgets innstilling – som har fått alt for
liten oppmerksomhet for de delene som ikke handler om
sykelønnsordningen – er en sammenhengende dokumentasjon
på at arbeidslivet er blitt råere:  

550.000 personer i arbeidsfør alder lever til enhver tid
på stønader.

Over halvparten av de mannlige uførepensjonistene oppgir at
deres helse er god eller svært god (NOU 2000:27 s 54)
Individenes helse har ikke forverret seg siden 1980 – det er
med andre ord andre grunner til uføretrygdingen.
En undersøkelse utført av
Arbeidsforskningsinstituttet viser at rundt halvparten av alle
arbeidstakere rapporterer om økende kvalitetskrav og
høyere arbeidstempo. Dette understøttes også av
undersøkelser i regi av SSB. De har tall som viser at fra
1998 til 2000 fikk 57% av alle arbeidstakere nye oppgaver. Det er
med andre ord ingen tvil om at arbeidslivet endrer seg.

Endring er både riktig og nødvendig, men noe har
gått helt galt i prosessen. Sandmanutvalget klarte ikke
å fastslå hvor stor del av økningen i
sykefravær og uførepensjon som skyldes arbeidslivet,
men det er ingen tvil om at andelen er betydelig.

Ivar Brevik sa det slik i Arena i 1999: «De siste 15 – 20
årene har trygdeordningene fungert som renovasjonsvesen for
arbeidslivet. De har blitt depot for folk som verken er syke eller
arbeidsuføre. Medisinen søker årsaker i
individet, mens forklaringene ligger i arbeidslivet.»

Dette må vi ta konsekvensene av – og gjøre noe
med.

Det er på alle måter er samfunnsproblem – men
det er fagbevegelsen som må ta tak i det.

Offentlig sektor

Jeg tillater meg å bruke litt tid på offentlig
sektor – omstillinger og brutalisering.

Omstillingene i offentlig sektor skaper
arbeidsmiljøproblemer, sykefravær og
uførepensjonering, og det er etter min mening flere grunner
til det: 

  1. Politikerne vedtar omstillingene, og tar ut en forventet
    rasjonaliseringsgevinst på forhånd, før selve
    endringen er gjennomført. Denne gevinsten er ofte
    svært optimistisk beregnet. I stedet for å bruke litt
    ekstra ressurser i selve omstillingsperioden, kuttes det i
    budsjettene fra dag en. Det er en utrolig dårlig
    strategi!
  2. Det er liten politisk forståelse for at produktivitet i
    de aller fleste offentlige tjenester er noe helt annet enn
    produktivitet i produksjonsindustrien. Det er nok å vise til
    finansminister Per Kristian Foss sammenligninger mellom uttak av
    rasjonaliseringsgevinster i offentlig sektor og i
    aluminiumsindustrien. Skal vi også i offentlig sektor
    øke kapasiteten på smelteovnene?
  3. Stortingspolitikere som trenger penger kutter ofte blindt og
    ureflektert i etatenes driftsbudsjetter. I møter med NTL har
    faktisk både Hill-Marta Solberg og Børge Brende
    vedgått det, men det hjelper lite. Den sittende regjering
    pøser også på med nye oppgaver, men heller ikke
    den følger opp med ressurser. Gårsdagens opptreden fra
    statssekretæren i AAD ga heller ikke grunnlag for noen
    optimisme i så måte.
  4. Offentlige institusjoner organiseres i mindre og mindre
    resultat- og budsjettenheter, kombinert med økende grad av
    utskilling av støttevirksomhet – reduserer det mulighetene
    for omplasseringer og endringer i arbeidsoppgavene. 
    Omplasseringer på tvers av resultatenheter blir umulig, fordi
    ingen vil betale for andres problemer. Resultatet er økt
    sykefravær og uførepensjon. Denne oppsplittingen er
    også et fenomen hentet fra det private næringsliv, men
    politikerne har ikke fått med seg at de der er i ferd med
    å gå bort fra dette igjen.
  5. Etatssjefene tilsettes på åremål, med
    resultatkrav og utsikter til belønning. Mange har all sin
    lojalitet rettet oppover og ofrer sine ansatte. De gjør en
    alt for dårlig jobb i styringsdialogen. I stedet for å
    synliggjøre at ressursene er for små til at jobben kan
    gjøres, snur de seg rundt på hælen og forlanger
    det umulige av sine underavdelinger og ansatte.
  6. Dagens regelverk gjør det lønnsomt for
    arbeidsgiverne å «hjelpe» tilsatte som ikke kan yte maks
    pluss litt til, over på uførepensjon. Det gir nemlig
    ingen utgifter for etaten – bare for Staten. Sykefravær,
    attføring, kompetansevridning, ventelønn – ja til og
    med AFP – gir seg utslag i etatens budsjett, men ikke
    uførepensjon. Dette er samfunnsøkonomisk
    meningsløst.

I mange etater er omorganisering og brutalisering nærmest
synonyme begreper. Undersøkelser foretatt av ombudsmannen
for Forsvaret ved en av Sjøforsvarets avdelinger i
Nord-Norge, viste at sykefraværet steg hver gang det ble
gjort en ny omdreining på omstillingsskruen.

Det er ikke det faktum at det foregår omstillinger som er
problemet – det vil det gjøre til alle tider. Det er
måten det gjøres på som ødelegger
arbeidsmiljøet. Det stilles vanvittige krav om 100% i
innsats – og 100% i dag er mer enn 100% var i går. Det
finnes ingen slakk – verken for sykdom, redusert yteevne, og i
mange tilfeller heller ikke til tillitsvalgtarbeid.

Det må være mulig å gjøre det bedre av
alle og for alle parter:

  • Politikerne må gi ressurser til å
    gjennomføre de omstillingene de vedtar – og vedta
    driftsbudsjetter som gir en daglig liten slakk.
  • Lederne må ha større lojalitet til sine
    medarbeidere enn til departementer og politikere. De må
    tørre å si i fra.
  • Tillitsvalgte og verneombud må ta ansvar for alle
    medlemmer og medarbeidere, også de som har vanskeligheter i
    arbeidslivet.
  • Kollegaer må også være medmennesker og
    akseptere at noen må få yte litt mindre enn andre.

Bjørg Aase Sørensen har på en fantastisk
måte satt ord på tingene:

– Vil du ha arbeidskraft må du ha arbeidsmiljø
sier hun, og viser til at man i Finland har klart å få
avgangsalderen til å øke igjen – og stikkordet er
romslighet. Det må være en viss slakk i organisasjonen
for at den skal virke.

Kampen for romslighet må fortsette, både på
private og offentlige arbeidsplasser, i Norge og i andre land.
Større romslighet gir bedre arbeidsmiljø, og bedre
arbeidsmiljø gir større trivsel og lavere
sykefravær.

Vi tillitsvalgte må bli mye flinkere til å
påvise at et godt arbeidsmiljø gir høyere
produktivitet. Penger og profitt er argumenter de fleste
virksomhetsledere forstår, uavhengig av sektor.

Virksomhetenes ansvar

Det er ingen tvil – det er virksomhetene som har ansvaret
for arbeidsmiljøet. Det er virksomhetene som har ansvaret
for å hindre utstøting – og det er virksomhetene
som må følge opp sykefraværet! Fagbevegelsen
må gå ende tyngre inn å kreve at arbeidsgiverne
tar dette ansvaret, også i offentlig sektor.

Den bedriftsinterne attføringen må gjenreises.
Forbundene må gjennom tariffavtalene legge til rette for at
de tillitsvalgte kan gjøre en skikkelig jobb på
attføringssida. Jeg vil ikke ha noe delt arbeidsliv – der de
som ikke kan yte maks hele tiden, sorteres ut til et permanent
arbeid for trygd-regime.

Vi må aldri gi oss på at det er det ordinære
arbeidslivet som skal ha plass også til de med midlertidig
eller varig nedsatt arbeidsevne. Klarer vi ikke det, har vi tapt
kampen om arbeidslivet!

Skal de tillitsvalgte i virksomhetene lykkes må også
verneombudene stille opp. Dessverre er det ofte en sak for seg.
Hvor stort arbeid legges det i å velge verneombud og hvilke
muligheter får de til å gjøre jobben sin? Hvor
mange verneombud – særlig på mindre arbeidsplasser – er
valgt etter prinsippet om at «nå er det din tur»?

Verneombudene må også få oppfølging, og
nødvendig faglig backing, og her kommer Arbeidstilsynet
inn.

I Arbeidstilsynets serviceerklæring heter det:
«Arbeidstilsynet prioriterer å føre tilsyn i
virksomheter der det er størst risiko for at brudd på
regelverket vil føre til sykdom eller skade på
mennesker».

Hvorfor er de da så få av våre tillitsvalgte i
offentlige etater som kan melde om at Arbeidstilsynet har
vært på besøk?

Det er nok slik, at definisjonen på sykdom og skade lett
havner på de fysiske og ikke de psykiske skader.
Arbeidstilsynet både må og skal føre tilsyn med
arbeidsplasser med stor fare for fysiske skader, men de skulle
også hatt ressurser til å følge opp det
psykososiale arbeidsmiljøet, og det kan slett ikke
kontrolleres ved å sjekke noen ringpermer på et
kontor.

Inkluderende arbeidsliv

I avtalen om et inkluderende arbeidsliv er de statlige etatene
Trygdeetaten, Aetat og Arbeidstilsynet pålagt store og
viktige oppgaver. Det har imidlertid ikke de bevilgende myndigheter
tatt konsekvensene av. Norsk Tjenestemannslag sier det slik i sitt
brev til Regjeringen i forbindelse med budsjettkonferansen nå
i mars:

«Et inkluderende arbeidsliv er et viktig
satsingsområde. Dette vil kreve en stor innsats av aller
partene i arbeidslivet, fra statens side er Aetat, trygdeetaten og
arbeidstilsynet tillagt sentrale roller. For disse etatene
innebærer nåværende driftsbudsjett betydelig
underbemanning, færre tilsynsbesøk og liten mulighet
til å skaffe etatene nødvendig ny fagkompetanse. Det
er heller ikke ressurser til å anskaffe nødvendig
teknisk utstyr og utvikle it-løsninger for å
imøtekomme kravet om tverretatlig samarbeid.

Den økonomiske situasjonen er så prekær
at flere virksomheter gir klart uttrykk for at budsjettene salderes
med sykepengerefusjonen. Dette er uverdig og gir liten grunn til
optimisme i forhold til Regjeringens mål for et inkluderende
arbeidsliv.»

På et av parallellseminarene i går hørte vi
at enheter innen Trygdeetaten i Oslo hadde et permanent
sykefravær på over 30%. Samtidig blir antall stillinger
de skal få for å arbeide med inkluderende arbeidsliv
redusert for hver behandlingsrunde.

I Aetat er situasjonen- om mulig – enda mer dramatisk. De
ansatte flykter fra en etat med håpløse
arbeidsvilkår. Victor Norman vil ha privat arbeidsformidling.
Er det hans strategi å ødelegge Aetat for å
få det til?

NTL krever at de statlige etatene tilføres midler som kan
gjøre dem i stand til å påta seg oppgavene med
et inkluderende arbeidsliv. For å bruke Karin Andersens ord
fra i går: Dette blir lakmus testen på om Regjeringen
vil redusere sykefraværet og bruken av
uførepensjon.

Intensjonsavtalen skal også bidra til å heve den
reelle pensjonsalderen fra dagens 59 år. Også i den
debatten er det alt for mange som har feil fokus. Det er AFP som
får skylda, noe som er totalt ubegripelig. Alle angrep
på AFP som grunnlag for den gjennomsnittlige avgangsalder
må avfeies. Laveste alder som gir mulighet for avgang
på AFP er 62 år – da skulle det være
elementær matematikk at ikke de 30 000 sliterne som har
gått av på AFP har dratt gjennomsnittet ned til 59
år. Det er det faktum at ti ganger så mange er satt ut
av arbeidslivet med uførepensjon som er problemet –
ikke AFP. 

Den eneste noe umotiverte bruken av AFP som jeg kjenner til, er
det de som angriper ordningen som må ta ansvaret for. Disse
angrepene har resultert i at bruken av AFP  øker, man
velger å ta den ut mens den enda er der. Den beste
måten å heve den gjennomsnittlige AFP-alderen på
vil derfor være å skape ro og sikkerhet rundt
ordningen. Det bør de legge seg på minnet, både
i AAD og NHO. 

Flere i arbeid – større
sykefravær!

Når en større del av arbeidskraftreserven tas ut,
vil andelen som ikke er i stand til å yte 100% øke. En
stadig eldre arbeidsstokk virker i samme retning.

Høye krav til inntjening og ytelse skaper større
prestasjonskrav overfor arbeidstakerne.

Disse kravene har ført til at det også blant
ansatte er en avtagende vilje til å akseptere kolleger som
ikke er i stand til å yte 100%. Vi kan ikke bare skylde
på myndigheter og arbeidsgivere – også vi som
kollegaer faller lett i fella og er negative til de som ikke kan gi
full gass. Det er et problem tillitsvalgte må bli flinkere
til å ta tak i.

Sykemeldte med psykiske lidelser står for den
største relative økningen i fravær de senere
år. For at tiltakene mot sykefravær skal være
virksomme på dette området må de omfatte
både den private sfæren og arbeidslivet. Her trengs det
fortsatt mye forskning – og det har NTL gått inn for i
alle mulige sammenhenger. Vi har blant annet foreslått at ett
eller to av de øremerkede «kvinneprofessoratene» skal brukes
til forskning på kvinnerelaterte lidelser som følge av
arbeidslivets belastninger. Her må man også ta med de
private påvirkningene som har betydning.

Gårsdagens analyse fra statssekretærhold, om at
problemet skyldes bortfall av hushjelper på Oslo Vest, var
det vel ingen her som falt for!

Lovendringer
 
Arbeidsmiljøloven og Lov om folketrygd må
videreutvikles slik at arbeidslivet,  i større grad enn
hva tilfellet er i dag, stimuleres til å ta vare på –
og beholde arbeidstakere med lavere og variabel arbeidsevne.

Som dere vet har Regjeringen nedsatt et offentlig
arbeidslivslovutvalg som skal avgi innstilling i slutten av
2003.

Men de har jo ikke tid til å vente på utvalgets
innstilling.

Regjeringen har fasiten: Vi skal jobbe mer overtid, flere skal
jobbe på ubekvemme tider av døgnet og
ansettelsesforholdene skal mykes opp. Mer stress og mindre
trygghet.

Regjeringen setter her sin egen målsetting om et mer
inkluderende arbeidsliv til side. Fagbevegelsen må ivareta
arbeidstakernes interesser, og som det ble sagt i går, ofte
ut over det mange av våre medlemmer setter pris på.

Det er alt for ofte de som ønsker å arbeide mye
overtid, som ikke ser grensen mellom jobb og fritid – og som
ikke har familie å ta hensyn til – som leder an i debatten, i
det minste på TV 2.

Så hører jeg stadig noen som er overrasket over at
KrF er med på dette. Disse har fulgt dårlig med i
timen. KrF har stemt for liberalisering av overtidsbestemmelsene
også tidligere. Pappa må jo få jobbe mer overtid
– mamma er jo hjemme med kontantstøtte.

Vi så det også under seansen med politikerpanel i
går. Representantene for Høyre og KrF forsøkte
å hjelpe hverandre etter fattig evne. En gang ble det til og
med helt stille – ingen av dem ville ta ansvaret for å
svare.

KrF er ikke en naturlig samarbeidspartner for fagbevegelsen, de
er bare et eget høyreparti for dem med homofobi. Ingen kan
lenger bli overrasket over det!

Vår strategi

Det er langt fra den «friheten» til å jobbe helsa av seg hele
døgnet som regjeringen og NHO forfekter – og LO sin
strategi for det gode arbeid i et arbeidsliv hvor folk bevarer sin
verdighet og utsettes for mindre fysisk og psykisk slitasje. Vi
skal alle ha en lønn og leve av, i et arbeidsliv vi kan leve
med.

LO sin strategi er en strategi for mindre sykefravær,
færre uføretrygdede og flere i jobb.

Takk for oppmerksomheten.

Bla i arkiv

Forfatter: <a href="https://www.velferdsstaten.no/author/for-velferdsstaten/" target="_self">For Velferdsstaten</a>

Forfatter: For Velferdsstaten

Alliansen For velferdsstaten kjemper for å opprettholde og videreutvikle de velferdsgoder og rettigheter som er vunnet gjennom lang tids faglig og politisk kamp her i landet. Vi avviser undergraving, kommersialisering og markedsorientering av våre velferdsordninger.