Hvor ble det av offentlig sektor som en trygg og sikker arbeidsplass?

Pr. i dag er min arbeidsplass å oppfatte som en sandkasse
for våre politikere. Ansatte brukes og kastes. Etaten som
sådan utsettes for store påkjenninger gjennom politiske
prioriteringer som vanskelig lar seg forklare. Prøving og
feiling, vil jeg kalle det. Ansatte slites ut, og støtes ut.
Jeg er så kritisk til det bildet som etter hvert danner seg
at jeg er svært takknemlig  over å få lov
til å si det her fra denne talerstolen.

Det samme kan ansatte i alle deler av offentlig sektor si, det
er jeg overbevist om – men jeg skal nå underbygge denne
kraftsatsen med egne erfaringer fra Aetat.

Aetat har alltid vært en etat som har måttet foreta
raske omstillinger, helt avhengig av antall ledige og tilgjengelige
virkemidler. Og vi har gjort det. Sannsynligvis vil det være
riktig å si at vi er den etaten som er mest styrbar for
politikere – i den forstand at vi har evnen til raske og
målrettede omstillinger.

Ansatte har ment dette var tøft mange ganger, men vi har
innsett at vi må ha en slik rolle. Vi har vært en
tradisjonell offentlig etat, med stabil arbeidsstokk til tross for
hardt arbeidspress og omstillinger. Etaten har hatt – og
har – en viktig samfunnsoppgave, og både vi og vår
arbeidsgiver har lagt til rette for at denne skulle ivaretas.

Dette har endret seg. Sakte men sikkert så vi starten
på en dreining i statens vilje til å opprettholde det
tilbudet vi utgjør til brukerne. Mye har skjedd – og
alt leder i en bestemt retning.

Jeg liker å sammenligne Aetat med en privat bedrift, syns
det gir et perspektiv på saken som kan få selv en
garvet politiker til å rødme

Tenk deg at du jobber i en stor produksjonsbedrift. Dere har nok
ordrer, en god og sikker arbeidsstokk. Eieren bor i utlandet, og
kjenner lite til bedriften, men dere har lokale ledere som jobber
godt sammen med de ansatte. Nødvendige justeringer i
produksjonen blir tatt gjennom mindre, men kontinuerlige
omstillinger.

Så starter en utvikling dere var uforberedt på.
Ideen om effektivisering for enhver pris fører til at eieren
begynner å kutte i staben. Over en periode på 5-6
år blir arbeidsstokken redusert med 25%. Parallelt med dette
gir eieren bedriften nye typer oppgaver – og flere oppgaver.
Dere jobber mye tyngre, og ser at kvaliteten på produktene
dere leverer blir dårligere.

Eieren varsles om dette, men mener dette er en del av en
naturlig utvikling i hele markedet. Kundene kan ikke forvente samme
kvalitet som før – herre min, verden går da
fremover!

Dere mistrives på jobben, sykefraværet stiger.
Kundene klager, og det skrives i avisene om at dere gjør en
dårlig jobb. På toppen av det hele står e0ieren
fram i media og støtter kritikken av dere – selv om han
aldri har besøkt bedriften.

Denne eieren er veldig  opptatt av markedsretting, og
ønsker å finne et nisjeprodukt bedriften kan
gjøre det stort på. Dermed initierer han en storstilt
satsning på et nytt spekter av produkter. Produktutvikling,
utvikling av produksjonsutstyr, innkjøp, opplæring av
ansatte – og iverksetting. Alt dette gjennomføres i
løpet av et par år, parallelt med at det ikke har
vært nedgang i ordrene på de ordinære produktene.
De ansatte har strukket seg svært langt, det jobbes mye
overtid – og gratisarbeid blir en regel mer enn et unntak for
å få det til å gå rundt. Dette har
vært en svært kostnadskrevende investering, både
hva gjelder penger og menneskelige ressurser.

Bedriften er altså ferdig med utviklingsperioden, og
ordrene begynner å styres i retning av de nye
nisjeproduktene. Produksjonen av grunnproduktene går drastisk
ned. Bedriften er helt omstilt. I noen få måneder.

For da kommer det beskjed fra eieren om at  hele
nysatsningen skal dumpes. Dere skal tilbake til produksjon av
grunnproduktene. Millioner er gått i vasken, og dere som
ansatte står målløse tilbake.

Så er dere tilbake på den samme linja. Nye
nedskjæringer, samtidig som eieren pålegger dere
å øke effektiviteten. Nye oppgaver, flere oppgaver,
færre ansatte. Og eieren står fram i media og
utbasunerer at hans bedrift skal utvikle og levere nye produkter,
til tross for at bedriften ligger nede ressursmessig og neppe kan
leve opp til de luftslott eieren bygger uten å ha snakket med
bedriften på forhånd. Dere som ansatte er i ferd med
å gi opp, tilliten til eieren er lik null.

Denne historien kunne jeg dratt mye lenger, men konsentrerte den
i stedet om Aetats siste år. Spørsmålet jeg
alltid stiller er : Kunne en privat bedrift overlevd dette?

Svaret er selvsagt nei, de hadde gått konkurs –
ledelsen av bedriften var så katastrofalt dårlig at
bedriften ikke ville overlevd. Man kan si den ikke fortjente
å overleve heller.

Når vi spør hva som har skjedd med staten som
arbeidsgiver tror jeg faktisk at svaret er at staten ikke lenger
har lyst å være arbeidsgiver – som den
bedriftseieren jeg nettopp har tegnet for dere. Staten vet at for
å slippe å være arbeidsgiver må man
gjøre en dårlig jobb. Gi de ansatte dårlige
betingelser og arbeidsvilkår, pålegg dem flere oppgaver
enn de klarer – så vil kvaliteten på produktene de
leverer bli så dårlig at vi kan legge dem ned.

Dette er ikke vanskelig psykologi. Vi har tenkt det lenge –
sett det så tydelig, men vært tilbakeholdne med å
si det rett ut. Men nå sier jeg det jeg har tenkt så
lenge; elendigheten vi nå ser i offentlig sektor er villet.
Med andre ord Gjort Med Vilje.

Hverdagen for oss i Aetat består av:

  • ansatte som i utgangspunktet liker jobben sin, og som mener de
    gjør en viktig jobb
  • stadig færre ansatte
  • stadig utviding av oppgavespekteret
  • ingen tilsvarende reduksjon i kravene til resultat
  • rekordhøyt sykefravær
  • stadig mindre midler til opplæring
  • høy turnover – folk har gitt opp, og slutter uten
    å ha ny jobb å gå til
  • nedbarberte driftsmidler, ureparerte kopimaskiner og telefaxer
    er bl.a resultatet
  • et fylkesledd som har gått i over 1 år å
    ventet på en avgjørelse vdr. sin framtid
  • mange på usikre tilsettingskontrakter
  • utslitte ansatte og illsinte kunder
  • et helt nytt, men tungvindt EDB-system
  • massivt overtidsarbeid og gratisarbeid
  • politikere som vil legge oss ned fordi brukerne klager på
    oss!!!!
  • politikere som spør brukerorganisasjonene hva de mener
    om vår service, enda de selv har gjort det umulig for
    brukerne å få service – eller for oss å yte
    den!
  • ansatte som slutter i god tid før ordinær
    pensjonsalder

Man pleier si at det er dumt å være så
negativ, en må fokusere på det positive. Jeg har ikke
tenkt å fornærme mine medlemmer ved å
prøve engang. Dette er brutalisering av arbeidslivet, dette
finnes det ingen forsonende trekk ved.

Jeg tillater meg å tenke litt framover også, det
ville være vanskelig å gå ned fra denne
talerstolen uten å ha sagt dette:

Venner – det blir bare verre.

Ingen i statlig sektor bør ha for store forventninger til
Intensjonsavtalen for et inkluderende arbeidsliv. En ting er at
Aetat har fått en betydelig oppgave der – og samtidig
må kutte hundrevis av stillinger. Verre er de signaler
vår øverste arbeidsgiver sender til oss. Han må
ha gått mange turer i regnværet i Bergen for å
komme på en slik imponerende liste over «måter å
knekke offentlige ansatte» (og derigjennom det offentlige?)

  • Regjeringen Bondevik vil ha mer fleksible
    tilsettingsvilkår. Enkelt oversatt betyr det å svekke
    oppsigelsesvernet og færre faste stillinger.
  • Regjeringen vil at  arbeidstidsbestemmelsene skal «mykes»
    opp. Det innebærer et hardere arbeidsliv, hvor arbeidsgiver
    lettere kan styre den enkeltes arbeidsdag – når på
    døgnet man skal jobbe.
  • Av alle ting ønsker man seg høyere turn-over. I
    fjor hadde Aetat i Oslo 16% turn-over. Det er alt for mye, vi
    mister kompetanse i alt for stort omfang.  Vår hilsen
    til statsråden må være at staten har
    rekrutteringsproblemer, ikke problemer med dem som er rekruttert.
    Det er ufattelig at han virkelig mener at staten har for lav
    turn-over. I privat næringsliv ønsker arbeidsgiverne
    å beholde arbeidskrafta si. En stabil, godt opplært
    stab er de fleste bedrifters ønskedrøm – for de
    fleste hjørnesteinsbedrifter i mindre kommuner er det en
    forutsetning for drifta. At statsansatte i distriktene også
    er stabil arbeidskraft er altså et problem for vår
    arbeidsgiver.
  • Statsansatte har for god pensjon i  forhold til privat
    ansatte, og dette kan regjeringen ikke leve med. Problemet
    løses ved  å ta fra de rike uten å gi til
    de fattige.
  • Vår statsråd  i AAD er bekymret for
    lønnssystemet. Han mener det er galt at man tjener minst i
    den alderen man yter mest, fra 20 til 40, og at man tjener mest i
    den alderen man yter minst, fra 40 til 60. Jeg orker rett og slett
    ikke si hva jeg mener om dette utsagnet, men bare konkludere med at
    dette gir statsråden troverdighetsproblemer som ansvarlig for
    prosjektet for et Inkluderende arbeidsliv.

Bondevikregjeringen kaller dette en god personalpolitikk.
Bondevikregjeringen står som eksponent for spredning av myter
og fordommer mot offentlig ansatte. I fagbevegelsen sier vi at
fordommer fordummer, og det må ha skjedd her. Kanskje fordi
vi har en statsminister som er over 40 – faktisk over 50
år – og ikke er på høyden lenger. Ikke vet
jeg, men poenget er uansett at disse holdningene er svært
nedlatende, i liten grad bygd på fakta –  og de er
svært ekskluderende, utstøtende.

Regjeringen har parallelt med undertegningen av
Intensjonsavtalen for et inkluderende arbeidsliv startet en
svært ekskluderende personalpolitikk overfor
statsansatte.

Kan det virkelig ble verre, spør mine medlemmer. Ja, sier
jeg, det kan bli verre, for nå settes brutaliseringen vi
opplever i arbeidsdagen vår inn i et system.
Sykefraværet vil neppe gå ned, og ikke vil regjeringen
gråte for det, for da får de tak i det de egentlig var
ute etter – sykelønna vår.

Så til konklusjonen. Jeg tror ikke staten har lyst til
å være arbeidsgiver for oss. Ved å starte en
kampanje mot de ansatte gjennom en personalpolitikk jeg ikke finner
ord for vil de demotivere oss og støte oss ut.

Ved å underbemanne enheter vil man oppnå
misfornøyde brukere – et godt argument for
nedlegging.

Ved å delta i hets gjennom media mot egne ansatte vil man
styrke oppunionen.

Jeg lurer på om private bedrifter kunne funnet på
å gå til angrep på sine ansattes opparbeidede
pensjonsrettigheter. De hadde høstet storm, og ville nok
tenkt seg godt om før de gjorde noe slikt. Jeg lurer
også på om private bedrifter kunne funnet på
å sverte sine egne ansatte gjennom media. Det er noe
her – tenk over det.

Dette var en kraftsalve av et innlegg, jeg sparer gjerne ikke
på kruttet når jeg blir bedt om å fyre av en
salve. Enkelte steder kunne jeg muligens nyansert  mine
innvendinger noe, for å si det slik, men det viktigste er at
jeg faktisk mener at staten er i ferd med å bli en direkte
farlig arbeidsgiver. Min hilsen får gå til
Stortingspolitikerne som tross alt er dem jeg konsekvent har kalt
Staten i dette innlegget.

Jeg vil slutte med et sitat fra regjeringens dokument  Fra
ord til handling, om omstilling i offentlig sektor:

«Hver person ansatt i det offentlige betyr en person mindre
til næringslivet, og hvis det er noe Norge og norsk
næringsliv vil ha knapphet på i tiårene framover,
er det arbeidskraft og kompetanse.»

Da er det meste sagt.

Bla i arkiv

Forfatter: <a href="https://www.velferdsstaten.no/author/for-velferdsstaten/" target="_self">For Velferdsstaten</a>

Forfatter: For Velferdsstaten

Alliansen For velferdsstaten kjemper for å opprettholde og videreutvikle de velferdsgoder og rettigheter som er vunnet gjennom lang tids faglig og politisk kamp her i landet. Vi avviser undergraving, kommersialisering og markedsorientering av våre velferdsordninger.