Ny arbeidslivslov – trenger vi enda mer fleksibilisering?

av | mar 4, 2002 | Arbeidsliv

Jeg vil starte min innledning med å gå tilbake til
Arbeidslivsutvalget, som var ett av flere utvalg som ble oppnevnt
av  Bondevik-regjeringen i 1999, som hadde en ambisjon å
skape bred enhet om hvilke endringer som er nødvendige for
å tilpasse arbeidslivslovgivningen til framtidas arbeidsliv.
Utvalget ble, som vi husker, ledet av professor Tom
Colbjørnsen ved Norges Handelshøyskole, og ble av den
grunn ofte kalt Colbjørnsen-utvalget.

Arbeidslivsutvalget ble ingen suksess – for å si det
mildt. Utgangspunktet, som var overgangen fra industrisamfunnet til
et samfunn med hovedvekt på tjeneste- og serviceproduksjon og
kunnskapsbasert virksomhet, var i og for seg greit nok. Men
når det endte så galt, var det fordi mandatet
innskrenket virkemiddelet til det som har blitt den heseblesende
moteretningen i europeisk arbeidsliv – altså
fleksibilitet. For sikkerhets skyld ble ordet fleksibilitet
gjentatt hele fem ganger i mandatet.

Dermed var retningen lagt for dette utvalgets konklusjoner.
Fleksibiliteten ble et mål i seg selv – uten
spørsmål om hvem fleksibiliteten tjener. Av denne
grunn mistet utvalget fokus på de mange forbedringer i
arbeidsmiljøloven som de brede arbeidstakergruppene har
behov for.

Politikk for de mange

Så er det selvsagt realiteter i at arbeidslivet er endret.
Industrisamfunnet er for lengst erstattet av servicesamfunnet. Bare
10-12 prosent av arbeidstakerne er i dag sysselsatt i industrien.
Det store flertallet, dvs. over 70 %, er sysselsatt i
serviceyrkene.

Det er i servicesektoren vi finner de nye arbeidstakergruppene
med utdanning og høy studiegjeld, som jobber i
profesjonsyrkene eller som har IT-jobb, fleksibel arbeidstid og
individuell lønn. De lever i en helt annen verden enn den
tradisjonelle industriarbeideren, har andre vilkår og helt
andre krav til arbeidslivet. Hevdes det.

Den som gikk lengst i denne påstanden, var
arbeidslivsutvalgets leder, professor Colbjørnsen, som
hevdet at en helt ny generasjon var på veg inn i
arbeidslivet. Han kalte denne generasjonen for Generasjon X. Den
nye Generasjon X, sa han, er mer endringsorienterte og positive til
mangfold, mer individualistiske og mindre bedriftslojale, har
mindre respekt for lover, regler, autoriteter og tradisjoner, er
mer materialistiske og nytelsesorienterte, mer begeistret for ny
teknologi og forventer like muligheter for kvinner og menn. Dette i
følge Colbjørnsen.

Og ut fra dette trakk han den konklusjon at det som denne nye
generasjonen av arbeidstakere trengte, ville ha og måtte
få, var fleksibilitet.

Arbeidslivslovsutvalgets konklusjoner var preget av dette.
Utvalget tok til orde for å lempe på
arbeidsmiljølovens bestemmelser, ikke minst når det
gjelder arbeidstidsrammene og oppsigelsesvernet. Og det tjener ikke
LO til særlig til ære at LOs representant i utvalget og
var enig i mange av konklusjonene.

Det utvalgsmedlemmene glemte, i sin begeistring for
fleksibiliteten, var at flertallet av dagens og framtidas
arbeidstakere fortsatt vil være kassabetjening i butikkene,
stuepiker på hotellene, hjelpepleiere på gamlehjemmene,
bussjåfører, lagerarbeidere, mekanikere, lærere
og sykepleiere. Det er disse mange vi må ha en politikk for,
ikke bare den lille og individualistisk orienterte eliten som er
sterkt etterspurt på arbeidsmarkedet. Enhver lovrevisjon
må ha dette som utgangspunkt!

Brutaliseringen

Hvordan står det så til i norsk arbeidsliv?
Går det framover eller bakover? Klarer vi å forsvare
tariffavtaler og andre opparbeidede rettigheter? Eller er vi under
press og drives fra skanse til skanse?

De fleste vil mene at svaret er at det går den gale veien.
Stikkordene er modernisering, dvs. privatisering, anbud og/eller
utskilling av virksomhet, multinasjonale konserner som setter
stadig hardere overskuddskrav, som igjen fører til sosial
dumping og til press på tariffavtaler og hevdvunne
rettigheter.

Jeg skal nøye meg med å minne om tre saker, som
alle er godt kjent fra media i det aller siste:

Den første er Telenor Teleservice, som bygger opp
konkurrerende virksomhet, med dårligere lønns- og
arbeidsvilkår enn i Telenor Teleservice for øvrig. Ved
å legge oppgaver og kontrakter til den konkurrerende enheten,
oppnås omfattende sosial dumping.

Det andre eksemplet er Posten Norge, som vil konkurranseutsette,
som det heter, deler av sin egen transportvirksomhet.
Framstøtet er foreløpig slått tilbake, og det
er selvfølgelig bra, men det vil komme nye forsøk.
Sjåfører og andre transportansatte i Posten Norge har
grunn til å frykte omfattende sosial dumping.

Det tredje eksemplet er Stor-Oslo Lokaltrafikk, som i fjor la
busstrafikken på Romerike ut på anbud – uten å
legge inn vilkår om at det vinnende selskapet skal ha en
pensjonsavtale. Resultatet av anbudskonkurransen var at det
selskapet som vant, er det eneste i Oslo og Akershus som ikke har
pensjonsavtale.

Så må det tilføyes at pensjonsavtalen kom
på plass allikevel, men først etter omfattende
protester fra de ansatte i rutebilnæringen og trusler om
boikott av selskapet.

Jeg skal ikke nevne flere eksempler, fordi jeg tror vi er enige
om beskrivelsen av situasjonen: at markedsliberalismen og
strukturendringer i den kapitalistiske økonomien har drevet
fagbevegelsen på defensiven – i vårt som i andre
land – og at samfunnet preges av sosial utstøting og et
stadig mer brutalt arbeidsliv.

NHO

Som vi vet, er NHO en sterk pådriver for mer
fleksibilitet. Deres arbeidsgiverpolitiske program –
utarbeidet av det såkalte Holte-utvalget under ledelse
av  lederen i Teknologibedriftenes Landsforening, Tore Egil
Holte – ble lagt fram i fjor.

I dette strategidokumentet kan vi lese at NHO vil satse på
tre elementer. For det første et forenklet og mer fleksibelt
avtaleverk. For det andre skal sentrale oppgjør i
større grad erstattes med lokale forhandlinger. Og for det
tredje, og som en konsekvens av de to første elementene,
skal vi få større lønnsforskjeller og mer
fleksible arbeidstidsbestemmelser.

Og budskapet slår igjennom, må vi innrømme.
Når våre medlemmer blir konfrontert i bedriftene med
hardere konkurransevilkår og med trusler om utskilling av
virksomhet, er det lett å gi etter. Da ryker skifttilleggene.
Da blir det mulig å jobbe overtid uten tariffbestemte eller
lovbestemte tillegg. Da blir det mye som er mulig, selv om det er i
strid med tariffavtalen, lovverket og hevdvunne ordninger –
fordi alternativet framstår som mye verre.

I denne situasjonen er det ikke bare beklagelig, men ganske
så bevisstløst, at tariffoppgjør i 2000 fikk
som resultat at alle tariffavtaler skal ha bestemmelser om
fleksibilitet, dvs. en åpning for at tariffavtalenes
arbeidstidsbestemmelser skal kunne fravikes gjennom lokale avtaler
– forutsatt, riktignok, at de forelegges forbundet til
godkjenning. Men når dette er sagt, må det
innrømmes at det var et enstemmig forhandlingsutvalg i LO
som fant å måtte godta disse formuleringene, og de kom
inn på slutten av et turbulent og vanskelig oppgjør.
Men det er ingen unnskyldning. Det viser bare at fagbevegelsens
toppledelse ikke er årvåkne nok, og at vi mangler
analyser.

I år skal NHO for første gang delta i de
forbundsvise forhandlingene, for å sørge for
samordning – på tvers av LO-vedtak om forbundsvist
oppgjør. Denne provokasjonen er et signal om et NHO som har
ambisjoner om å gjennomføre betydelig mer av sin
vedtatte politikk.

Arbeidslivslovutvalget

I denne situasjonen, hvor fagbevegelsen er åpenbart
på defensiven og mangler en klar strategi, har regjeringen,
og på LOs initiativ, nedsatt et arbeidslivlovutvalg som skal
utrede et nytt lovverk. Mange av oss er sterkt skeptiske, og det er
det all grunn til. Hvorfor skal vi tro at det er mulig å
få til forbedringer i lovverket i en situasjon hvor vi ikke
engang klarer å forsvare det eksisterende lov- og
avtaleverket? Hvorfor skal vi tro at fleksibiliteten blir til
vår fordel, når utviklingen hittil har gått den
gale veien?

Mange har pekt på at dagens arbeidsmiljølov, som
altså er 25 år gammel, ble laget for et arbeidsliv som
var helt annerledes. De peker, med rette, på at vi har
fått svære endringer i kjønns- og
yrkessammensetning, i utdan­ning, velferd og politisk
tilhørighet, og at lovverket i liten grad har maktet å
ta opp i seg disse endringene.

Og dette er riktig. Men de som påpeker dette, har ikke
lagt fram noen analyse av hvordan vi skal få til
grunnleggende forbedringer i en situasjon hvor
hovedstrømningen i alle europeiske land, også
vårt eget, er at det legges økende vekt på
arbeidsgivers og virksomhetenes behov på bekostning av
arbeidstakernes.

De som tror at vi nå kan få til omfattende
forbedringer i lovverket, er etter min mening ofre for egne
illusjoner og idealisme. Det er markedsliberalismen som står
fram som den store seierherren i alle land. Styrkeforholdet mellom
arbeid og kapital må vurderes deretter. Fokus er nå
satt på fleksibilitet på arbeidsgivers premisser –
ikke på det som dagens og morgendagens arbeidstakere virkelig
trenger –  bedre vern.

Jeg er alvorlig redd for hva et borgerlig flertall på
Stortinget kan finne på, når de får
arbeidslivsutvalgets konklusjoner til behandling. Forslaget om
å utvide overtidsrammene er bare en liten forsmak på
hva som kommer. Vi må derfor være på vakt. Men vi
må også gjøre noe mer. Vi må engasjere og
mobilisere. Og vi må skape debatt og påvirke
holdninger. Hvis ikke, risikerer vi å få et sterkt
svekket arbeidstakervern.

Tofrontsstrategi

Det vi trenger i dagens situasjon er aktiv kamp mot
forsøkene på å undergrave eksisterende
lønns- og arbeidsvilkår. Vi må skape allianser,
og konfrontere makta. Og for å få til dette, må
noen ta konkrete initiativer.

Samtidig må vi bli mer systemkritiske, altså jobbe
for å presse områdene for kapitalkreftens
maktutøvelse tilbake. Aksjon for velferdsstaten er en
systemkritisk organisasjon, og den fortjener mye ros. Men flere
må engasjeres. Og vi må våge å kritisere de
som den ene dagen maner til kamp mot privatisering, men som dagen
etter setter seg på sin faste plass i maktas bastioner og
aktivt bidrar til å tåkelegge hvem som er venner og
fiender i kampen mot privatisering.

Dette sier jeg ikke fordi jeg er i mot breie allianser –
tvert i mot – men fordi jeg mener at vi må bli skarpere
i systemkritikken. Vi må våge å utfordre.

Framfor alt trenger vi internasjonalt perspektiv på kampen
og lokal organisering. I fagbyråkratiet er vi alt for
tilpasningsdyktige. Det er lokal organisering og kamp som kan
føre oss framover.

Bla i arkiv

Forfatter: <a href="https://www.velferdsstaten.no/author/for-velferdsstaten/" target="_self">For Velferdsstaten</a>

Forfatter: For Velferdsstaten

Alliansen For velferdsstaten kjemper for å opprettholde og videreutvikle de velferdsgoder og rettigheter som er vunnet gjennom lang tids faglig og politisk kamp her i landet. Vi avviser undergraving, kommersialisering og markedsorientering av våre velferdsordninger.