- For Velferdsstaten - https://www.velferdsstaten.no -

Arbeidslivets brutalisering under markedsliberalismen

Heftet er på 44 sider i A5-format og inneholder en lengre artikkel av Asbjørn Wahl, uttalelsen fra Brutaliseringskonferansen 2002 i tillegg til et oppdatert forord. Heftet er ikke lenger tilgjengelig i trykt format, men artikkelen som heftet er basert på kan leses under: 

Utstøting fra arbeidslivet, all time high i
sykefravær og uføretrygding, økende stress i
arbeidslivet, mindre innflytelse over egen arbeidssituasjon –
signalene om at det er i ferd med å skje noe helt dramatisk
med vårt arbeidsliv og vår forhold til arbeid er mange.
Mens titusener støtes ut av arbeidslivet hvert år, er
det imidlertid lite fokus på de reelle årsaker og
drivkrefter bak denne utviklingen. De fleste politikere og
arbeidsgivere stirrer seg i all hovedsak blind på symptomene.
Selv ikke fagorganisasjonene evner å gå særlig
under overflata.

I mediene fokuseres det, nær sagt selvfølgelig,
på enkeltindivider fra et lite sjikt av profesjoner som har
blitt utsatt for det nymotens fenomenet utbrenthet. De omfattende
og alvorlige problemer med utstøting og uføretrygding
av et raskt økende antall arbeidstakere i et hardt presset
arbeidsliv, får vi i beste fall presentert som statistikk,
der bekymringene mer er knyttet til trygdebudsjett og
nasjonaløkonomi, enn til de menneskeskjebner som skjuler seg
bak tallene – jfr. det såkalte Sandman-utvalget (NOU
2000:27), som utredet tiltak mot sykefravær og
uføretrygding.

Utbrenthet rammer imidlertid mange i dagens arbeidsliv.
Representanter fra en rekke forskjellige yrkesgrupper møter
veggen på ulike måter. Selv om mediene særlig
fokuserer på utbrente enkeltindivider i det velutdannede
sjikt av arbeidstakere, så viser faglitteraturen at problemet
er langt mer omfattende. Syke- og hjelpepleiere, lærere og
sosialarbeidere, dobbeltarbeidende kvinner og lavtlønte med
to jobber eller som arbeider overtid langt ut over lovens rammer
for å få økonomien til å gå i
hop – alle bidrar de til den relativt nye og voksende
statistikken over utbrenthet i arbeidslivet.

For mange av disse yrkesgruppene, samt renholdsbetjenter,
sjåfører, oljearbeidere, pleiemedhjelpere og flere, er
presset i arbeidslivet økende. Det samme gjelder ansatte i
virksomheter i stadig raskere omstilling, og med omfattende
nedbemanning for å øke inntjeningen.
Arbeidsintensiteten øker gjennom lavere bemanning og
strammere tidsfrister, kravene om å kunne takle ny teknologi
og nye organisasjonsformer tiltar og kontrollen over den enkelte
arbeidstaker styrkes. Mange må gi opp. En god del av dem som
blir utbrent er knapt nok klar over det, fordi dette er et begrep
som brukes lite i disse yrkesgruppene. De er vant til at man ikke
holder ut lenge i slike jobber. De blir utslitte, syke og
uføre – og de blir det for tiden i masseomfang.

I denne artikkelen vil jeg konsentrere oppmerksomheten nettopp
omkring denne dramatiske utviklingen i arbeidslivet, der
uføretrygding blir den vanligste måten å
gå ut av arbeidslivet på i stadig flere yrkesgrupper.
Heller enn individualisering av problemet, moralisering overfor og
stigmatisering av dem som rammes, velger jeg å søke
under overflaten, etter årsaker til og drivkrefter bak dette
som er i ferd med å bli et av våre største
samfunnsproblem.

Dermed blir det nødvendig å skissere de helt
grunnleggende økonomiske og politiske rammebetingelser som
gjennom de siste par tiår har bidratt så sterkt til
å endre maktforholdene i samfunnet, og som dermed også
avgjør arbeidslivets utforming. Det økende presset i
arbeidslivet og den økende utstøtingen av
arbeidskraft ikke er noe særnorsk fenomen, men
utviklingstrekk som kjennetegner det nyliberale arbeidsliv i store
deler av verden. Markedsliberalismen er helsefarlig. På dette
grunnlaget kritiserer jeg de tradisjonelle tiltak som lanseres for
å motvirke utstøtingen av arbeidskraft, men som viser
seg ikke å ha noen virkning av betydning. Dette skyldes
nettopp at politikerne skraper på overflaten og angriper
symptomer heller enn årsaker og drivkrefter. Verken
psykologenes individuelle mestring eller politikernes overflatiske
tiltak fjerner årsakene til arbeidslivets brutalisering under
markedsliberalismen. En mer omfattende sosial kamp med et
systemkritisk perspektiv er derfor nødvendig, dersom man
ønsker å komme de underliggende drivkrefter til
livs.

Det økonomiske frislepp

Gjennom de siste 10-20 årene har hele den
økonomiske og politiske situasjonen endret seg dramatisk.
Forut for dette opplevde vi en av de mest stabile og langvarige
utviklingsperioder i vår historie, med jevn økonomisk
vekst, velstandsutvikling for alle, sterk utvikling av
velferdsstaten, forbedring av arbeidsforhold og
arbeidsmiljø, sterk statlig regulering av økonomi og
arbeidsliv. Presset i arbeidslivet ble dempet nettopp gjennom
inngrep i og regulering av markedene. I tillegg til dette ble en
økende andel av samfunnets virksomhet organisert utenfor
markedet, som politisk styrt virksomhet innen offentlig sektor, og
dermed også uten det konkurransepress mot arbeidsforholdene
som markedet uvegerlig trekker med seg. I et samfunn med høy
sysselsetting bidrar dette også til å dempe presset
på arbeidstakerne i privat sektor. Den offentlige sektors
andel av økonomien økte jevnt og trutt, og uten all
verdens motstand aksepterte vi et relativt høyt – og
økende – skattenivå, fordi vi var villige til
å være med og finansiere velferd og økt trygghet
i arbeidslivet. Alle piler pekte oppover.

Så stanset det på et eller annet tidspunkt opp.
Arbeidsløsheten begynte å øke igjen. Det ble
hevdet at skattenivået var blitt for høyt, at
offentlig drift var ressursødende, at politiske reguleringer
var ineffektive i forhold til markedets rasjonelle egenregulering.
Honnørord som politisk styring, regulering, offentlig drift,
utjevning og fordeling måtte vike plassen for
konkurranseevne, liberalisering, fristilling, markedstilpasning og
deregulering, og dette har nå blitt det rådende
evangelium.

Dette dramatiske tidsskiftet henger sammen med viktige
utviklingstrekk i den internasjonale økonomien, som noen
kaller globalisering eller kapitalens internasjonalisering, og som
i dag framstår som en av de sterkeste faktorene som er med og
påvirker våre samfunn. Nasjonale økonomier blir
stadig sterkere integrert i verdensmarkedet og dette skaper nye
rammebetingelser for såvel arbeidsliv som politikk.
Globalisering har imidlertid også blitt et moteord som det er
nødvendig å se nærmere på betydningen av,
samtidig som vi må se på hvilke konsekvenser den har
for arbeidslivet. (I den videre framstillingen av den globale
økonomien vil jeg i stor grad basere meg på Skarstein
1998.)

Først og fremst kjennetegnes globaliseringen av en sterkt
økende bevegelse av varer, tjenester og kapital over
grensene. Stadig mer avansert datakommunikasjon, lave
transporttjenester og grenseløs frihandel har vært
viktige forutsetninger for denne utviklingen, men det forklarer
ikke drivkreftene bak den. To vesentlige endringer i den
internasjonale, kapitalistiske økonomien har vært
avgjørende for den situasjonen vi står overfor i
dag – sammenbruddet i det internasjonale valutasystemet
(Bretton Woods) i begynnelsen av 70-årene og opphevelsen av
kapitalkontrollen i land etter land. Det er disse fenomenene som
har lagt grunnlaget for den omfattende spekulasjons- og
kasinoøkonomien som spiller en så dominerende rolle i
dagens verdensøkonomi.

Globalisering er ikke noe nytt fenomen i økonomien, den
har vært en gjennomgående tendens i hele kapitalismens
historie. Stadig ekspansjon og erobring av nye markeder er et
fundamentalt trekk ved kapitalismen. En kapitalisme som ikke
ekspanderer, er i alvorlig krise. Gjennom offentlige reguleringer
kan man likevel påvirke hvilken form denne ekspansjonen
tar.

Den forrige store globaliseringsbølgen var i slutten av
det 19. århundre – og varte om lag til første
verdenskrigs utbrudd. I mellomkrigstida var det imidlertid et
omfattende tilbakeslag, ikke minst som resultat av den
økonomiske krisa fra slutten av 20-årene. Etter en
lengre stabil periode etter andre verdenskrig ble så
verdensøkonomien igjen, på begynnelsen av 1970-tallet,
innhentet av kriser. Viktige begivenheter som Vietnamkrigen,
dollarkrisa og sammenbruddet i valutasystemet, økte
råvarepriser, oljekriser m.v. rystet verdensøkonomien.
Samtidig slo den politiske konjunkturen over i høyreretning,
med en forsert økonomisk liberalisering og deregulering som
resultat. Markedsliberalismens korstog startet.

Sentrale land som USA, Vest-Tyskland, Canada og Sveits avskaffet
kapitalkontrollen. Dermed var demningen brutt, og finanskapitalens
«frigjøring» et faktum. Fra nå av var
finansinstitusjonene og de multinasjonale selskapene kvitt all
«brysom» statlig innblanding. Her i landet avskaffet
Syse-regjeringen de siste restene av valuta- og kapitalkontroll i
juli 1990, for øvrig uten protester fra opposisjonen.

Nyliberalismen som økonomisk og politisk retning slo for
fullt gjennom fra begynnelsen av 80-tallet, med USA (under Ronald
Reagan) og Storbritannia (under Margaret Thatcher) som drivkrefter.
Den medførte en omfattende deregulering av markedene,
avskaffing av kapitalkontrollen, privatisering av offentlige
virksomheter og et generelt frislipp av de økonomiske
krefter. Politiske inngrep i markedene, som gjennom hele
etterkrigstiden med stor suksess hadde blitt brukt til å
påvirke både fordelingen av den økonomiske
veksten og kanaliseringen av samfunnets ressurser i ønsket
retning, ble av de nye markedsfundamentalistene i løpet av
kort tid henvist til historiens skraphaug. Fri flyt av varer,
kapital og tjenester – uten statlig innblanding – ble det nye
ideal.

I akademia fulgte økonomene usedvanlig raskt og lojalt
opp de nye politiske vinder, og la om fra keynesianisme til
markedsliberalisme og tilbudsside-økonomi. Den samme
politikken slo inn i internasjonale institusjoner som OECD, GATT,
IMF (Det internasjonale pengefond) og Verdensbanken. Gjennom GATT
(nå: WTO) har handelen blitt så godt som fullstendig
liberalisert – i siste runde omfattet det også en
begynnende liberalisering av handel med tjenester (den
såkalte GATS-avtalen).

I Europa har dette nyliberalistiske prosjektet blitt befestet
gjennom etableringen av det indre marked og Maastricht-traktaten om
gjennomføringen av EUs valutaunion. EU har blitt det
politiske uttrykk for globaliseringsprosessen i Europa.
Drivkreftene i dette prosjektet er den kamp om markeder og hegemoni
som utkjempes mellom de tre sentra i den internasjonale
kapitalistiske økonomien – USA, Japan og EU. Gjennom
EØS-avtalen blir også Norge en del av dette
prosjektet. EUs omfattende lovgivning, sammen med det såkalte
demokratiske underskudd innen EU, har skapt nye problemer
både for demokratisk styring og for fagbevegelsens
innflytelse i vårt land. Slik befestes og forsterkes den
maktforskyvningen som den globale økonomien hviler på.
Slik svekkes gradvis fagbevegelsens og arbeidstakernes innflytelse
i arbeidslivet – og dermed vernet av arbeidstakernes
interesser.

Kasino-økonomien

Frie kapitalbevegelser og flytende valutakurser er det som
særlig har bidratt til å endre maktforholdene i
økonomi og samfunn så dramatisk de siste 15-20
årene. Det har lagt grunnlaget for finanskapitalens voldsomme
vekst og dominans. Kjøp og salg av valuta, aksjer,
obligasjoner og andre verdipapirer på tvers av landegrensene
har økt voldsomt etter 1980. Bare siden 1985 er omsetningen
av valuta og internasjonale verdipapirer mer enn tidoblet, og det
gjennomføres nå internasjonale valutatransaksjoner
på nesten 1800 milliarder dollar pr. døgn, tilsvarende
vel 16.000 milliarder kroner (vel tolv norske
bruttonasjonalprodukt).

Storparten av disse transaksjonene er knyttet til rene
valutaspekulasjoner, og store, internasjonale spekulanter har flere
ganger skapt rystelser i hele verdensøkonomien (den
europeiske valutakrisa i 1992, Mexico-krisa i 1995, krisa i
Sørøst-Asia i 1998). Spekulasjonsbølgene
skaper dramatiske svingninger i valutakurser, som har liten eller
ingen sammenheng med realøkonomien i landene det gjelder.
Denne usikkerheten har så i seg selv blitt en ny
handelsvare – de såkalte derivater, der man tar
ytterligere et steg bort fra realøkonomien og nærmest
spiller på framtidig kursutvikling som andre spiller på
hester, bare med den forskjell at finans-spillerne kan skape
rystelser i hele verdensøkonomien – i din og min
hverdag, og ikke minst i arbeidslivet.

Penger i internasjonal sammenheng er ikke lenger først og
fremst et betalingsmiddel for varer og tjenester som eksporteres og
importeres over grensene. Dette utgjør kun 2-3 prosent av
transaksjonene. For hver krone som går med til å betale
for reelle varer og tjenester i verden, brukes 50 kroner i det som
enkelte kaller kasino-økonomien, eller
spekulasjons-økonomien. Finanssystemet har med andre ord
koplet seg fullstendig fri fra den produktive delen av
økonomien. Denne galskapens økonomi er resultatet vi
har fått av politikernes systematiske avregulering de siste
to tiårene.

Et annet sentralt trekk i den globale økonomien er
ekspansjonen og den økende dominans av de multinasjonale
konsernene. I 1995 ble det anslått at de 200 største
multinasjonale selskapene sto for over 25% av verdens
bruttoprodukt. En slik tyngde i verdensøkonomien har disse
selskapene oppnådd først de siste 10-15 årene,
gjennom voldsomme økninger i utenlandske direkte
investeringer. Det er særlig etter 1985 at disse
investeringer har skutt i været fra et nivå på om
lag 50 milliarder dollar i året til over 250 milliarder.

Gjennom privatiseringspolitikken og bruken av anbudssystemet tar
de multinasjonale selskapene over en økende andel av
offentlig virksomhet. Et knippe av multinasjonale selskaper –
særlig med utgangspunkt i Frankrike og Storbritannia –
driver i dag og bygger seg opp på profitable offentlige
kontrakter. De opererer i alle verdenshjørner og over hele
spekteret av offentlige tjenester (en nærmere beskrivelse av
dette fenomenet finnes blant annet i Wahl, A: Velferd til salgs i
Utviklingsfondet 2001, s. 46-48).

I det oppskrudde, internasjonale konkurransejaget som
følger av denne utviklingen, settes de private bedriftene
under et massivt konkurransepress. De prøver derfor å
kvitte seg med utgifter de anser som unødvendige, samt
presse ned alle øvrige utgifter. Internt i bedriftene betyr
dette å effektivisere og rasjonalisere – samt å
holde lønnsutviklingen nede. Eksternt betyr det å
øke presset mot offentlig sektor i en kamp for å
redusere skatter og avgifter. Derfor angripes
kommuneøkonomien, trygdeordningene, lønns- og
arbeidsvilkår så sterkt for tiden, både i privat
og offentlig sektor, de framstilles som trusler mot landets
konkurranseevne. Og får ikke kapitalkreftene det som de vil,
trues det med kapitalflukt.

En av strategiene til disse multinasjonale gigantene er å
legge inn tapsbud for å presse ut konkurrentene med sikte
på at det vil betale seg i det lange løp når
monopolsituasjonen gjør det mulig å ta ut
monopolprofitt. På mange områder foregår det en
stilltiende fordeling av markedene mellom slike multinasjonale
konserner. Resultatet av anbudssystemet på sikt er med andre
ord ikke økt konkurranse, men økt monopolisering.
Offentlige monopoler blir erstattet av private monopoler – og
med langt større makt og innflytelse verden over. Presset
mot arbeidstakerne reduseres imidlertid ikke selv om
monopoliseringstendensen svekker konkurransen på markedene,
fordi de mektige multinasjonale gigantene opererer med
avkastningskrav hinsides alt man tidligere var vant til.

Foruten de alvorlige samfunnsmessige sidene av denne
utviklingen, har anbud og konkurranseutsetting også vist seg
å ha store konsekvenser for arbeidsmiljøet. Anbud og
konkurranseutsetting ødelegger muligheten til å
utvikle trygge arbeidsplasser. Det verste var uvissheten, er en
velkjent reaksjon fra arbeidstakere som har vært utsatt for
dette nymotens hysteriet. De føler det som et voldsomt press
at de skal ut og konkurrere om sin egen arbeidsplass hvert tredje,
fjerde eller femte år.

Der oppgaver blir stykket opp og fordelt til ulike
aktører, oppstår det ofte ulike kulturer på en
og samme arbeidsplass. Det trekker lett med seg gnisninger og uro.
Arbeidsmiljøet blir mindre stabilt. Lønns- og
arbeidsvilkår kan også bli forskjellig for folk som
utfører de samme oppgaver, og det er for mange en sterkt
demotiverende faktor. Helhetstenkingen blir borte. I mange
tilfeller blir det faktisk vanskeligere å utvikle
fleksibilitet mellom ulike arbeidstakergrupper på den samme
arbeidsplass. Hele utviklingen bygger opp omkring en bruk og
kast-mentalitet i forhold til arbeidsfolk.

Den australske professoren Michael Quinlan har gått
gjennom 29 ulike rapportar om effekten av
«out-sourcing» og konkurranseutsetting i både
privat og offentlig sektor. Hans konklusjon er entydig
(Klassekampen, 30.6.2001):

– Heilt uavhengig av dei ulike forskingsmetodane som blir
brukt, går resultata overveldande i same retning. Utskilling
går ut over helsa, seier Michael Quinlan. (…)

23 av dei 29 studia av utskilling viser at skader, stress og
andre helseplagar aukar. Ingen av dei viser helsemessig betring
på noko punkt. (…)

– Vi kan utan tvil konkludera med at eit overveldande
bevismateriale syner at det nye arbeidsregimet forverrar helsa til
folk. Resultatet er alt frå dødsfall til farlege
situasjonar og auka psykisk stress, seier han.

Denne nye økonomiske verdensorden representerer
altså en utvikling der maktforholdene i samfunnet endres
dramatisk. Noen har kalt det elitenes revolt eller de rikes
revolusjon. Konsekvensene er store. Den relative sosiale stabilitet
som har eksistert i de fleste høyt industrialiserte land i
etterkrigstida, rystes for tiden i sine grunnvoller i mange land.
Fag- og arbeiderbevegelsen er presset over på defensiven
verden over.

Tilhengerne av markedsliberalismens ekspansjon prøver
å framstille den rådende økonomiske
globaliseringen som noe som har kommet for å bli.
Informasjonsteknologien, den teknologiske revolusjonen, blir
framstilt som den viktigste drivkraft. Globaliseringen er dermed
ustoppelig, irreversibel – noe man bare må tilpasse seg
til. Denne snevre teknologideterminismen har fått sterkt
fotfeste også i arbeiderbevegelsens ledende kretser. Den
fornekter at samfunnsmessige prosesser har samfunnsmessige
årsaker, og at disse først og fremst må
søkes i sosiale og økonomiske forhold. Teknologi
eksisterer ikke i et tomrom. Teknologisk utvikling avspeiler i
siste instans samfunnsmessige forhold og maktforhold i samfunnet.
Dersom politikerne heller hadde beveget seg bak teknologien, til
maktforholdene i økonomien, vil de raskt oppdage at store
deler av det som med et svært upresist begrep blir kalt
globalisering, er bevisste strategier fra multinasjonale selskaper,
finansinstitusjoner og regjeringer.

Omfordeling av makt og ressurser

USA er på mange måter motoren i denne
økonomiske utviklingen. Her har forskjellene økt
mest, her har de fleste multinasjonale selskapene sitt utgangspunkt
og her har angrepene på fagorganisasjoner, arbeidsforhold og
velferdsordninger vært sterkest. Svekkingen av fagbevegelsen,
deregulering og globalisering av økonomien har forvandlet
USA fra et høytlønnsland fram til slutten av
1980-årene til et lavtlønnsland i 1990-årene.
Gjennom såkalt fleksibilisering av arbeidsmarkedet er det
skapt en hær av arbeidstakere som ikke tjener nok til å
opprettholde et normalt liv. 15 millioner arbeidstakere (18% av
arbeidsstyrken) falt under den offisielle fattigdomsgrensa i USA i
1990, selv om de arbeidet minst 40 timers uke femti uker i
året.

Svært mange av disse har to eller flere deltidsjobber, de
er på evig jakt etter nye oppdrag, slik at de kan skaffe til
veie tilstrekkelige midler til å innfri sine
økonomiske forpliktelser og finansiere sitt og sin families
livsopphold. I tillegg til et hardt fysisk slit i mange av disse
jobbene bidrar situasjonen dermed også til å legge et
vedvarende psykisk press på arbeidstakerne. De mister mye av
kontrollen over sine egne liv og fremmedgjøres i forhold til
både seg selv og andre arbeidstakere. De blir i aller
høyeste grad utbrent.

I Europa er massearbeidsløshet uten sidestykke siden
1930-årene et av resultatene av denne utviklingen, samt en
massiv omstrukturering og omlokalisering særlig av
industriproduksjonen. Globaliseringen har med andre ord så
langt skapt en hær av arbeidende fattige i USA og en
hær med arbeidsløse fattige i Vest-Europa. Et annet
utviklingstrekk er at faste jobber i økende grad erstattes
av midlertidige, heltids- erstattes av deltidsjobber. USAs
største arbeidsgiver heter derfor ikke lenger General
Motors, AT&T eller IBM. Vikarbyrået Manpower topper i dag
statistikken over antall arbeidstakere (Martin og Schumann 1997, s.
168). Denne utviklingen rammer heller ikke bare arbeidere og lavere
funksjonærer. Internasjonale bedriftsrådgivere har
forutsagt at annenhver arbeidsplass i mellomleder-sjiktet vil
forsvinne det kommende tiår, og store deler av den
såkalte middelklassen vil forsvinne (samme sted, side
13-14).

Mens vi tidligere har blitt advart mot det såkalte
tredjedelssamfunnet, altså dette at en tredjedel av
befolkningen støtes ut av samfunnet, presenteres vi nå
også for femtedelssamfunnet. Ikke i betydningen at en
femtedel (20 prosent) av samfunnets medlemmer støtes ut.
Snarere tvert imot, 20 prosent av den arbeidsføre del av
befolkningen vil i relativt nær framtid være
tilstrekkelig for å produsere de varer og tjenester vi
trenger.

Fenomenet ble seriøst diskutert på et uoffisielt
internasjonalt toppmøte mellom bedriftsledere, politikere og
andre samfunnstopper i California i 1995. Problemet de fleste var
opptatt av var hvordan man skulle brødfø og
underholde de resterende 80 prosent av befolkningen slik at de ikke
støtes ut i den ytterste nød og elendighet, henfaller
til kriminalitet eller – selvfølgelig –
gjør opprør (Martin & Schumann, 1997).

I motsetning til det mange innen samfunnets elite i dag
påstår, er det altså ikke slik at klassekampen er
i ferd med å forsvinne, den har snarere blitt skjerpet
gjennom den stadig hardere konkurransen over grensene, og den
føres for tiden mest effektivt ovenfra. Markedsliberalismens
seiersgang over verden siden 1970-tallet har ført til en
massiv endring av styrkeforholdet mellom arbeid og kapital.

Produksjonens internasjonalisering og de endrede
konkurranseforholdene har økt mulighetene til å flytte
produksjon fra et land til et annet. Dermed svekkes den potensielle
motmakten som de nasjonalt baserte fagorganisasjonene
representerer. I tillegg har den raskt voksende og uhyre raskt
bevegelige finanskapitalen skapt en slags utpressingssituasjon i
forhold til de nasjonale regjeringene, noe som også har gjort
det vanskeligere for arbeiderbevegelsen å utnytte sin
politiske kraft.

Det mest alvorlige angrep på arbeidsfolks interesser og
maktposisjon i samfunnet de siste tiårene, på
velferdsstaten og på demokratiet, er opphevelsen av
kapitalkontrollen. Det er den som har gitt de multinasjonale
selskapene mulighet til den såkalte utflaggingsstrategien;
å flytte eller true med å flytte produksjon og
investeringer til andre land. Den brukes nå det den er godt
for så vel overfor arbeidstakerne som overfor staten. Kampen
for å bedre den nasjonale konkurranseevnen slår ut i
konkrete krav om mer fleksible arbeidstidsordninger (eksempelvis
presset Kraft Foods arbeiderne ved Freia i Oslo til å
akseptere nattskift, hvis ikke ville de heller investere i andre
europeiske land), nedbemanning osv., eller bedre rammebetingelser,
det vil si lavere skatter og avgifter, billigere energi, mer
lempelige utslippsbestemmelser etc.

Mens fag- og arbeiderbevegelsen tidligere kunne kjempe gjennom
en ny arbeidsmiljølov – mot arbeidsgivernes
ønsker og interesser – og så bruke denne loven
som et redskap for å bedre forholdene på
arbeidsplassen, kan altså en del arbeidsgivere nå
ganske enkelt unndra seg denne loven ved å flytte produksjon
og investeringer til et annet land, med svakere fagbevegelse, lov-
og avtaleverk. I Tyskland har nær en million arbeidsplasser
blitt flagget ut til land med billigere arbeidskraft og lavere
skatter bare i løpet av de siste fem årene
(Balanyá et. al., 2000, s. 7-8).

Dette bidrar til å svekke hele fagbevegelsens kampkraft.
Utvikling av massearbeidsløshet i store deler av den
industrialiserte verden har dertil bidratt sterkt til å
svekke arbeidstakernes maktposisjon. Etter som arbeidsforhold og
velferd i et samfunn avhenger så sterkt av maktforholdene i
dette samfunnet, får denne maktforskyvningen helt
avgjørende betydning for presset i arbeidslivet.

Dette er ikke noe nytt i verden. I informasjonsrådgivernes
tidsalder finner vi imidlertid ikke lenger så ærlige og
bramfrie beskrivelser av dette fenomenet som den forretningsbladet
Farmand bidro med under forrige globaliseringsperiode –
på slutten av det 19. århundret (referert av
Bjørnson, 1990, s. 99):

(…) det maa ikke glemmes, at i vor Tid med fuld
Konkurrance paa alle Omraader blir Kravet ubønhørlig
dette: god Løn, men ogsaa fuldt tilsvarende godt Arbeide, og
da den sidste Betingelse, godt Arbeide, ikke i Almindelighed for
Tiden opfyldes af de norske Arbeidere, tror vi ikke, at norsk
Industri i Længden vil kunne opretholdes i Konkurrance med
Verdensmarkedet, som har ganske andre Arbeidsforhold, uden at vore
Fabrikherrer følger de andre Lands Exempel, nemlig: En flink
Mand faar en «Job», en ubrugelig Mand faar
«gaa».

Utstøting fra arbeidslivet

Disse nye maktforholdene i samfunnet er bakgrunnen for at vi for
tiden opplever all time high i sykefravær og utstøting
fra arbeidslivet her i landet. Om lag 10 prosent av hele den norske
befolkningen mellom 16 og 66 år er for tida
uføretrygdet. Tar vi med dem som er på rehabilitering,
førtidspensjon og andre lignende ordninger, nærmer det
seg 15 prosent. Av alle mellom 55 og 60 år er 25 prosent
uføretrygdet. I følge offisiell statistikk er
yrkesskader i sterk vekst. Kraftig vekst i yrkesskadene meldte
eksempelvis Aftenposten (2.12.1997) med utgangspunkt i tall fra
Norges Forsikringsforbund. Stress har blitt en massiv folkesykdom,
noe blant annet Sandman-utvalget (NOU 2000: 27) og Statistisk
Sentralbyrås Levekårsundersøkelse om
arbeidsmiljø (Ukens statistikk nr. 47, 1997)
underbygger.

I denne undersøkelsen konkluderes det med at nesten
halvparten av oss opplever et så stort arbeidspress at vi
ikke har tid til annet enn å snakke om arbeidet eller å
tenke på det i arbeidstiden. Tre av fire mener arbeidstempoet
er styrt av rutiner og tidsfrister. Antallet arbeidstakere som
opplever høy arbeidsintensitet, øker kraftig. Mens 44
prosent av de sysselsatte beskrev sin arbeidssituasjon på
denne måten i 1996, var tallet 37 prosent i 1993 og 32
prosent i 1989. Presset har med andre ord økt, mens
arbeidets innhold er forverret. Dette bidrar til å innskrenke
mange menneskers frihet. I måten å organisere arbeidet
på ligger det makt-/avmaktsforhold som har avgjørende
betydning for enkeltindividets selvbilde.

Denne brutaliseringen av arbeidslivet er en uavvendelig
konsekvens av nettopp de sterke, underliggende krefter i samfunnet,
som jeg har beskrevet ovenfor. Konkurransen skjerpes på alle
områder og kravene til avkastning øker dramatisk.
Innen offentlig sektor skaper økende krav om
konkurranseutsetting utrygghet og hardere arbeidstempo. De massive
kravene om å kutte kostnader leder selvfølgelig til et
utålelig press på mange ansatte. Stadig raskere
omstillinger og nedbemanning av arbeidsstokken øker kravene
til den enkelte arbeidstaker. Kort sagt, markedsliberalismen er
helsefarlig. Også arbeidsgiversiden innrømmer tidvis
dette, her representert ved administrerende direktør Bernt
Aas ved Fellesslakteriet, som i et intervju sier (Aftenposten,
26.2.1998):

– Vi lever under knallharde rammebetingelser.
Dagligvarekjedene stiller store krav til industrien, og våre
marginer for lønnsomhet blir mindre og mindre. Det
gjør naturligvis at kravene til effektiv produksjon blir
stadig tøffere, sier han og fortsetter:

– De ansatte føler dette effektivitetspresset
svært sterkt.

Det økende presset i store deler av arbeidslivet er
altså ikke bare noe som skjer, det springer ut av konkrete
maktforhold og politiske beslutninger. Det står sterke
interesser bak og presser fram endringer i økonomi,
samfunns- og arbeidsliv, som svekker vernet om arbeidstakerne. Det
er ikke vanskelig å identifisere de krefter i vårt
samfunn som de siste årene har presset på for å
svekke sykelønnsordningen, arbeidsmiljøloven,
sysselsettingsloven, arbeidstidsbestemmelser, frata arbeidstakerne
ferie- og fridager og svekke innholdet i tariffavtalene. Fremst i
rekken har arbeidsgiverorganisasjonene stått – med de
politiske høyrekreftene på slep. Det blir stadig
klarere at markedsliberalismen overhodet ikke er forenlig med
målet om et samfunns- og arbeidsliv der menneskene kan vokse,
realisere seg og utvikle sine skapende evner under trygge og
forutsigbare betingelser.

Svært mange har derfor opplevd de siste årene, at
presset på jobben har blitt hardere, at lov- og avtaleverk
oftere undergraves og settes til side i det daglige arbeidet, at
utryggheten og usikkerheten har økt. Det er viktig å
ha gode lover og avtaler i arbeidslivet, men det er altså
ikke nok. Uten et klima i samfunnet som godtar eller støtter
opp om disse bestemmelsene, uten rammebetingelser og reguleringer
som demper konkurransepresset i arbeidslivet, uten maktforhold som
muliggjør inngrep mot markedskreftene og uten sterke
fagforeninger som kan sørge for at regelverket
følges, blir resultatet heller forverrede
arbeidsvilkår. En inspektør i Arbeidstilsynet
illustrerer situasjonen på følgende måte
(reportasje i gratisavisen avis 1, Oslo 20.10.00):

Arbeidstilsynet er redd dagens press på arbeidstagerne
går ut over helsen, og at eldre ansatte ikke skal klare
belastningen, og dermed forsvinne ut av arbeidslivet. (…) – Vi er
snart den eneste bremseklossen når det gjelder
effektivisering i samfunnet.

For et økende antall yrkesgrupper er uføretrygding
nå den mest vanlige måten å gå ut av
arbeidslivet på – ikke ved å nå vanlig
pensjonsalder. Slik har det i lengre tid vært for dem som
driver renhold. Likevel skal flere dråper presses ut av
sitronen gjennom massiv konkurranseutsetting, som systematisk
fører til at man får flere kvadratmeter å
gjøre rent på kortere tid. Sjåfører
både innen gods- og persontransport rammes av det
samme – og like ens et økende antall innen helse-,
sosial- og utdanningssektoren. Avisa Nationen (27.10.00) meldte at
i 1999 utgjorde uførepensjonister hele 57 prosent av alle
lærere som gikk av. 36 prosent gikk av med Avtalefestet
Pensjon (AFP) opptil fem år før pensjonsalderen
på 67 år. Dermed utgjorde vanlige alderspensjonister
bare 7 prosent av lærerpensjonistene. Den siste yrkes gruppen
som har kommet til – sist fordi den er relativt ny her i
landet – er oljearbeiderne i Nordsjøen, som nå i
stort omfang ryker ut av jobben i begynnelsen av 50-årene. 70
prosent av dem som arbeider i Nordsjøen når ikke
pensjonsalderen, i følge tidligere leder av Oljearbeidernes
Fellessammenslutning, Terje Nustad (Klassekampen, 17.2.98).
Arbeidstilsynets inspektør konstaterer i samme artikkel at
«tidspresset er den verste helsetrusselen i
oljebransjen».

Mange har pekt på at den raskt voksende utstøtingen
fra arbeidslivet ikke faller sammen med en tilsvarende vekst i
sykeligheten i samfunnet. Dette forholdet ble svært godt
illustrert i en tittel på et leserinnlegg som jeg kom over i
Bergensavisen (3.7.99), der det het at Konkurranseutsetting gir
flere og friskere uføretrygdete. Den raskt økende
utstøting fra arbeidslivet skyldes med andre ord ikke bare
at presset på den enkelte øker, men også at det
skal mindre til i form av redusert arbeidsevne før
arbeidsgivere ønsker å kvitte seg med ansatte. Hele
det økende konkurransepresset i privat sektor og presset for
å oppfylle rent økonomiske resultatmål i
offentlig sektor blir kraftige incitament for å kvitte seg
med arbeidskraft som ikke kan gi alt, som ikke kan yte 110 prosent
hele tida.

I industrien skjedde mye av denne utstøtingen under de
omfattende rasjonaliseringsbølgene på 1980-tallet.
På 1990-tallet startet imidlertid en tilsvarende prosess
også i offentlig sektor. En utvikling mot underbudsjettering,
stadig mer snever økonomistyring og små
resultatenheter med beinharde økonomiske mål, har
ført til en rå utstøting av arbeidskraft som
ikke kan yte det maksimale. Samfunnsøkonomisk er det
selvfølgelig meningsløst at folk med en liten
reduksjon i arbeidsevnen skyves over på uføretrygd
heller enn å få benytte sin arbeidsevne til
verdiskaping for samfunnet.

Måten det offentlige omorganiserer sin virksomhet
på, bidrar altså sterkt til denne prosessen. Når
område etter område stykkes opp i små
økonomiske resultatenheter, som lederne av disse enhetene
skal måles etter, og helst overoppfylle målene til, for
best mulig å tilfredsstille overordnet ledelse, så
representerer selvfølgelig dette en sterk drivkraft i
retning av å kvitte seg med arbeidstakere som ikke yter full
innsats.

Følgende er sannsynligvis et ekstremt, men likevel
illustrerende, eksempel på dette kulturomslaget i fristilte
offentlige virksomheter. Det gjelder de – i hovedsak
kvinner – som jobber i NSB kundetelefon, og som nektes
ansettelse i full stilling. Sjefen forklarer hvorfor (Klassekampen,
22.10.99):

– Jobben er så tøff at det er ein fordel at dei
tilsette berre jobbar 85 prosent, sier sjefen for NSB kundetelefon.
(…)
– Kunne jobben organiserast annleis, slik at dei kunne få
full arbeidsdag utan at dei sleit seg heilt ut?
– Produksjonen er den tida dei sit i telefonen, så eg ser
ikkje korleis det kunne gjerast.

Mens offentlig sektor tidligere ble sett på som en trygg
og god arbeidsplass, og representerte en del av arbeidsmarkedet som
bidro til å dempe presset på arbeidstakerne –
først og fremst på dem som jobbet der, men gjennom
indirekte påvirkning også på arbeidstakere i
privat sektor, så har situasjonen på mange måter
blitt motsatt de siste årene. Omstillingsmetoder og
organisasjonsmodeller i store deler av offentlig virksomhet har
bidratt til en dramatisk forverring av arbeidsforholdene, slik
følgende rapport bærer bud om (Aftenposten,
17.4.01):

Antallet nye uføre blant ansatte i
statsforvaltningen, skolesektoren og fristilte statlige
virksomheter som Posten og NSB har økt med hele 35,9 prosent
siden 1996. I samme periode økte antallet nye
uførepensjonister med 16,8 prosent i resten av befolkningen.
(…)

– Økt effektiviseringspress og brutalisering av
arbeidslivet fører til flere uføre. I tillegg ser vi
at utskillelse av arbeidsområder gir mindre fleksibilitet til
å omstille arbeidstagere med ulike belastningslidelser, sier
nestleder i Norsk Tjenestemannslag, Tor-Arne Solbakken.

Forskeren Ivar Brevik i Norsk institutt for by- og
regionforskning har på en utmerket måte satt ord
på dette: «De siste 15-20 åra har
trygdeordningene fungert som renovasjonsvesen for arbeidslivet. De
har blitt et depot for folk som verken er syke eller
arbeidsuføre. Medisinen søker årsaker hos
individet, mens forklaringene ligger i arbeidslivet.»
(Medlemsbladet til Norsk Kommuneforbund, Arena, nr. 10, 1999.)

Mange prøver å forklare det store
sykefraværet og den omfattende uføretrygdingen i
vårt arbeidsliv med at andelen yrkesaktive er så
høy her i landet. Dermed trekkes folk som i utgangspunktet
har høyere sykelighet inn i arbeidslivet. Det er selvsagt et
poeng, men må konfronteres med følgende tre
argumenter. For det første, dersom det er slik, som lover og
festtaler sier, at arbeidslivet skal tilpasses menneskets behov og
evner, så skal det selvfølgelig også tilpasses
dem som måtte ha en redusert arbeidsevne. For det andre, den
sterkeste økningen i andelen yrkesaktive opplevde vi i
første halvdel av 1990-tallet her i landet, da
massearbeidsløsheten ble redusert. Utstøtingen fra
arbeidslivet har fortsatt å øke sterkt også de
siste årene, etter at yrkesdeltakelsen har stabilisert seg.
Vi står altså overfor et sterkt økende
samfunnsproblem.

For det tredje, problemet er ikke særnorsk.
Nærmest uansett yrkesdeltakelse ser vi de samme tendensene
overalt der markedsliberalismen har bidratt til økt press i
arbeidslivet. En europeisk undersøkelse underbygger dette
(LOs nyhetsavis på nett, LO-nytt, 5.2.01):

Arbeidsmiljøet i Europa er blitt dårligere og
skyldes hardere konkurranse og endrede arbeidsvilkår. –
Alarmklokkene bør ringe, sier direktøren i det
europeiske instituttet for leve- og arbeidsvilkår,
Raymond-Pierre Bodin.

Bakgrunnen for bekymringen er en ny undersøkelse om
helseproblemer knyttet til arbeidsplassen i EUs 15 medlemsland.
Instituttet (European Foundation for the Improvement of Living and
Working Conditions) har intervjuet 21.500 mennesker.
Undersøkelsen er den tredje i en serie rapporter om
arbeidsmiljøet i EU. De to foregående er fra 1990 og
1995.

(…) Den europeiske undersøkelsen bekreftes langt
på vei av en rapport fra ILO (Den internasjonale
arbeidsorganisasjonen) som kom i fjor høst. Den viste at
stress er et økende problem i arbeidslivet, og fører
til utbrenthet og depresjoner. Den undersøkelsen omfattet
blant annet USA og Polen.

En av de mer usmakelige sidene ved denne utviklingen er den
massive moraliseringen  mange av dem som rammes av denne
utstøtingen fra arbeidslivet, utsettes for. Fra medier,
høyrepopulister, arbeidsgivere og flere ledende politikere
mer enn antydes det at sviktende arbeidsmoral ligger bak den
massive økningen av sykefravær og
uføretrygding. Det er altså ikke nok at folk skal
utsettes for økende utrygghet, fysisk og psykisk press i
arbeidslivet, de skal i tillegg måtte ta imot
fordømmende blikk og moralske pekefingre fra samfunnets
elite og mediesamfunnets vellykkede middelklasse. Slik
individualiseres et av vår tids mest omfattende
samfunnsproblemer og gjøres til høyrepopulistisk
splitt-og-hersk politikk, som setter gruppe opp mot gruppe og
svekker solidariteten mellom mennesker som har alt å tjene
på å stå sammen.

Retorikk og virkelighet

Politikerne har et stort ansvar for denne situasjonen, men tar
det ikke inn over seg. De fremmer heller, bevisst eller ubevisst,
det jeg vil kalle den store illusjonen i norsk arbeidsliv. Den
dreier seg om at de konsekvent forholder seg til symptomene i
forhold til sykefravær og uføretrygding. De erkjenner
ikke hva som er de grunnleggende drivkrefter i denne utviklingen,
og at det er her virkemidlene må settes inn, hvis de virkelig
ønsker å gjøre noe med problemet.

Stadig flere politikere uttrykker imidlertid bekymring for
utviklingen. KrFs leder, Kjell Bondevik, inviterte gjennom
aviskronikk og intervjuer den forrige regjering til et stort,
nasjonalt kompromiss for å råde bot på problemet,
og med positiv respons (jfr. kronikk i VG 20.5.00 og artikler i
Dagsavisen 4. og 5.4.00). Flere politikere og myndighetspersoner
har fulgt opp med alvorstunge uttalelser. Nesten uten unntak har
imidlertid bekymringen begrenset seg til utgiftene på
trygdebudsjettet. Det mer enn antydes at løsningene på
problemet ligger i å skjerpe betingelsene for å
få uføretrygd, slik det skjedde på begynnelsen
av 1990-tallet, samt å redusere ytelsene. Så godt som
ingen av aktørene har uttrykt noen påtakelig uro over
årsaken til problemet – nemlig brutaliseringen av
arbeidslivet. De eneste unntakene jeg har funnet er tidligere
nestleder i Senterpartiet, Ase Grønlien Østmo
(kronikk i Nationen 24.8.00), og SVs stortingsrepresentant Karin
Andersen (intervju i Dagsavisen 5.4.00), som tar avstand fra
Bondeviks ensidige fokusering på de økende utgiftene
til sykelønn og uføretrygd.

Selv har jeg vært involvert i en del aktiviteter for
å motvirke økt konkurranseutsetting av offentlige
tjenester. Renhold er et av de områdene som er mest utsatt
for konkurranseutsetting. Samtidig er det en av de fysisk mest
krevende yrker i vårt samfunn i dag. Knapt noen klarer
å holde ut et helt arbeidsliv i denne bransjen,
uføretrygding er den normale måten å avslutte en
karriere på. Å utsette disse arbeidstakerne for det
økende presset som følger av selve anbudssystemet,
vil nødvendigvis resultere i en ytterligere belastning
på trygdebudsjettene. Når politikerne konfronteres med
dette, er standardsvaret som oftest: Arbeidsmiljøet skal
ikke forverres, for vi forutsetter selvfølgelig at
Arbeidsmiljøloven følges.

Dette avslører i beste fall en grenseløs politisk
naivitet. Politikerne erkjenner ikke at ulike krefter har ulik
styrke i samfunnet, at noen overstyrer andre. Når de
økonomiske kreftene slippes løs, når
markedskreftene får rå stadig friere, når
konkurranse innføres på det ene område etter det
andre i arbeidslivet, når offentlig virksomhet underlegges
stadig snevrere økonomiske mål, ja, så hjelper
det ofte lite med et formelt regelverk for å sikre
arbeidsmiljø og sosiale forhold. Når arbeidsintensiv
virksomhet settes ut på anbud, så sier det seg selv at
det blir en kamp om hvem som best kan presse ned
lønnsutgifter og andre kostnader knyttet til arbeidstakerne.
Resultatet blir et hardere arbeidsmiljø, på tross av
gode intensjoner i formelt lov- og regelverk.

Selv synes jeg følgende bilde er en god illustrasjon
på politikernes rolle: Når de på den ene siden
slipper markedskreftene løs og innfører stadig mer
snever økonomisk målstyring, samtidig som det
etableres formelle regelverk for å dempe de negative
symptomene av denne politikken, så blir det som å
åpne slusene for fossen, for så å forby vannet
å renne, og det er som kjent ganske fåfengt. Tiltak,
lover og regelverk blir fort lettvektere mot de økonomiske
jernlover som innføres på område etter
område i samfunnet.

Også i en rapport fra Det europeiske instituttet for leve-
og arbeidsvilkår konkluderes det på samme måten
(LOnytt, 5.2.01). Konklusjonen i rapporten er at ingen av de
tiltakene [som ble iverksatt] på 1990-tallet har ført
til bedre helse.

(…) på tross av en rekke lover og reguleringer
på flere områder, blant annet minimumsstandarder i
forhold til sikkerhet og hviletid, er arbeidsmiljøet i
forverring. Bedriftene strever med den økte konkurransen i
verdensmarkedet. Selv om arbeidstiden er redusert, er intensiteten
og kravene større. Dette fører til strammere frister
og stress, heter det fra det europeiske
instituttet.

Tiltakene virker altså ikke, fordi de bygger på den
store illusjonen, at man kan redusere problemene ved å
angripe symptomene. Ansatte i Posten ble eksempelvis mer syke etter
kampanjer for å få ned sykefraværet (Aftenposten
11.9.00). Likevel står den såkalte arbeidslinja
sentralt i politikernes retorikk. I følge den skal langt
flere, både uføretrygdete og andre, i arbeid. Helst
skal vi jobbe inn i pensjonsalderen, fordi vi får mangel
på arbeidskraft i årene framover.

Det ser ikke ut til å affisere politikerne at avgrunnen
mellom de gode intensjoner og den reelle utviklingen i norsk
arbeidsliv bare øker og øker, slik også snakket
om arbeidslinja blir til en stadig mer virkelighetsfjern retorikk i
møte med de harde økonomiske realiteter på
arbeidsplassene. Lege og professor Anders Gogstad oppsummerte det
nøkternt slik: «Det synes stadig klarere at
arbeidslinja etter de nåværende retningslinjer ikke
på noen måte har ført fram. Bestemmelser og
regelverk i Attføringsmeldinga 1991-92 har vist seg
formålsløse.» (Dagbladet, 19.6.00.)

For de 10-15 prosent av arbeidsstyrken som etter hvert befinner
seg på uføretrygd, rehabilitering eller lignende, og
for de titusener andre som sliter for å holde det
gående i et nedbrytende arbeid, ble det dermed lite hjelp i
nedenstående fra landets forrige sosialminister (@-brev fra
sosialminister Guri Ingebrigtsen, 29.6.00):

Vi må ha et arbeidsliv som inkluderer alle mennesker,
også de som av ulike årsaker har problemer med å
møte arbeidslivets krav. Vi vil ha et arbeidsliv som tar
vare på og bruker den enkelte medarbeiders reelle kompetanse.
Vi må legge til rette slik at alle mennesker får bruke
seg i meningsfylt aktivitet. (…) Det må gis aksept for at
mennesker produserer ulikt i ulike faser av
livet.

Denne retorikken, satt opp mot et brutalisert arbeidsliv,
gjør at arbeidslinja på mange måter fungerer
nedverdigende og disiplinerende, som et middel mot langtidssyke og
sosialklienter. Det samme innholdet finner vi også igjen i
den velferdspolitiske tenkingen som utgjør et viktig element
i Tony Blairs tredje veg, undertrykkende og moralistisk (Lindberg
1999, s. 21-30). USAs «Welfare-to-work»-program har
fungert på samme måten – den har økt
forskjellene i samfunnet og svekket arbeidstakernes rettigheter
(Handler 2000). Den norske arbeidslinja er, som forsker Nanna
Kildal ved Universitetet i Bergen har påpekt (Dagbladet
24.2.99), utviklet på inspirasjon fra denne amerikanske
velferdsmodellen.

De ansvarlige politiske myndigheter har altså overhodet
ikke vært i stand til å møte den dramatiske
utviklingen på arbeidsmarkedet. Snarere tvert imot, gjennom
vedtak om privatisering og oppsplitting av virksomheter,
konkurranseutsetting, avregulering av markedene,
nedskjæringer i offentlige etater og svekking av
arbeidstakernes rettigheter, har de heller bidratt til å
fremme de faktorer som forårsaker brutaliseringen av
arbeidslivet.

Her i landet har vi sannsynligvis en av verdens mest utviklede
arbeidsmiljølover. Da Arbeidsmiljøloven ble vedtatt i
1977, ble den sett på som et avansert redskap for å
utvikle det gode arbeidsliv. Særlig har
Arbeidsmiljølovens §12 av mange blitt sett på som
en arbeidslivets grunnlov. Den slår kort sagt fast at
arbeidet skal tilpasses menneskets behov – og ikke omvendt.
Følgende er blant de sentrale formuleringer som er brukt
(Arbeidsmiljøloven, 1997, s. 11):

Teknologi, arbeidsorganisasjon, utførelse av arbeidet,
arbeidstidsordninger og lønnssystemer skal legges opp slik
at arbeidstakerne ikke utsettes for uheldige fysiske eller psykiske
belastninger, eller slik at deres mulighet for å vise
aktsomhet og ivareta sikkerhetshensyn forringes. (…) Forholdene
skal legges til rette for at arbeidstakerne gis rimelig mulighet
for faglig og personlig utvikling gjennom sitt arbeide. (…) Ved
planlegging og utforming av arbeidet skal det tas hensyn til den
enkelte arbeidstakers mulighet for selvbestemmelse og faglig
ansvar. En skal tilstrebe å unngå ensformig
gjentakelsesarbeid og arbeid som er styrt av maskin eller
samlebånd på en slik måte at arbeidstakerne er
forhindret fra selv å variere arbeidstakten. Arbeidet skal
ellers søkes utformet slik at det gir muligheter for
variasjon og for kontakt med andre, for sammenheng mellom
enkeltoppgaver og for at arbeidstakerne kan holde seg orientert om
produksjonskrav og resultater. Arbeidet må tilrettelegges
på en slik måte at den ansattes verdighet ikke
krenkes.

Jeg tror ikke det er en overdreven påstand at denne
paragrafen nå i all hovedsak er satt ut av kraft i norsk
arbeidsliv. Mange frykter dessuten at den revisjonen
Arbeidsmiljøloven nå står overfor, vil
medføre en ytterligere svekking. Dette kom klart fram
på LO-kongressen våren 2001, der svært mange
argumenterte mot revisjon av loven, fordi det under dagens
maktforhold lett kan bli en endring på arbeidsgivernes
premisser – med økende fleksibilisering og uthuling av
eksisterende bestemmelser. På den andre siden innser mange at
loven i liten grad beskytter mange av de nye yrkene i
kommunikasjons- og tjenestesamfunnet, blant annet når det
gjelder arbeid på hjemmekontor og andre særegne
egenskaper ved de såkalte grenseløse jobbene. Her
trengs det med andre ord ny lovgivning.

Et formelt lovverk er imidlertid langt fra tilstrekkelig. I
virkelighetens verden har det utviklet seg et arbeidsmiljø,
der et normalt utrustet menneske i stadig flere yrker ikke er i
stand til å holde ut et helt arbeidsliv, men må ofre
helsa på konkurranseevnens alter lenge før
ordinær pensjonsalder. Når sykepleiere blir utbrent
på grunn av manglende bemanning, samtidig som deres sterke
pliktfølelse i forhold til å hjelpe syke og skadede
gjør at de jobber doble skiftordninger for å
kompensere for underbemanningen – så er det ikke mangler
ved loven som ligger til grunn, men manglende håndheving og
manglende prioritering av ressurser. Arbeidslivet er i ferd med
å brutaliseres. For store deler av befolkningen fører
med andre ord ikke dagens vekst- og velstandsøkning til et
bedre liv. Snarere tvert imot, presset på den enkelte
øker, og fysisk og psykisk helse brytes raskere ned.

Mens arbeidsfolk i store deler av etterkrigstiden lærte
seg at økonomisk vekst ga økt velferd, er vi
altså på veg inn i en situasjon der stadig flere
opplever vekst uten velferd. Gradvis bidrar det selvfølgelig
til å undergrave legitimiteten til det rådende
økonomiske system. De som daglig forklarer oss at vi har
aldri hatt det så godt her i landet, vet med andre ord ikke
hva som foregår rundt omkring på norske arbeidsplasser.
Samtidig avslører de gjennom sine påstander at de
befinner seg fjernt fra den virkelighet som storparten av landets
arbeidstakere lever i. Slik øker avstanden mellom den
politiske elite og vanlige folk, og høyrepopulismen fisker
uhemmet i det hav av uforløst misnøye som blir
skapt.

Individuell mestring eller samfunnsmessig
kamp?

Når dette omfattende samfunnsproblemet ennå ikke har
fått sin fortjente plass i samfunnsdebatten, har det flere
årsaker. For det første er det et utrendy tema hos den
påstått urbane og postmoderne eliten som har skaffet
seg kontroll over mediene og dermed over samfunnsdebattens
dagsorden. For det andre fordi de styrende og de styrte etter hvert
rekrutteres fra hver sine sosiale sjikt. De styrende har med andre
ord liten kunnskap om folks hverdagsproblemer. For det tredje fordi
de som rammes i stor grad individualiserer problemet: «Det er
jeg som ikke strekker til, som ikke mestrer de nye kravene i
arbeidslivet.»

Denne avpolitiseringen og individualiseringen av arbeidslivets
brutalisering har solid støtte i den politiske elite, hos
arbeidsgivere og – ikke minst – hos et kobbel av
profesjoner som står klare med sine individuelle
mestringsstrategier. En mengde kreative og konstruktive forslag til
botemidler florerer; innstramming av betingelsene for å
få uføretrygd, reduserte trygdesatser, karensdager,
redusert sykelønn, hyppig omskolering og skifte av jobb, for
ikke å snakke om vår tidligere utenriksministers
generøse råd om i hengi seg til yoga,
pusteøvelser og fysisk trening i arbeidstida (Nationen,
6.1.01), lanseres for at arbeidsfolk bedre skal kunne takle
belastningene i et beinhardt arbeidsmarked. Tidvis kan man få
inntrykk av at det foregår et massivt, kollektivt
forsøk på individuell mestring av omfattende
samfunnsmessige problemer.

På mange områder er det selvfølgelig viktig
å oppøve og styrke sin personlige evne til å
tåle og motstå så vel fysiske som psykiske
belastninger, men når hele problemet omkring konsekvensene av
en så alvorlig økonomisk og samfunnsmessig utvikling,
som vi i dag opplever, reduseres til individuell mestring,
avspeiler det nok i større grad avpolitiseringen i så
vel arbeiderbevegelsen som i samfunnet generelt. Svært
få ser ut til å ville nærme seg kjernen av
problemet, den brutaliseringen av arbeidslivet vi opplever i
kjølvannet av markedskreftenes frislepp.

Det er liten tvil om at dette henger sammen med
makt/avmaktsforhold i vårt samfunn. Markedsliberalismen har
gitt de økonomiske kreftene et sterkere overtak såvel
i samfunnet som på arbeidsplassene. Dette bidrar til å
øke konkurranse-, omstillings- og ytelsespresset.
Virksomhetene blir interesserte i å kvitte seg med
arbeidskraft som ikke kan yte fullt ut – hele tiden. En
økende andel av arbeidstakerne følger seg styrt i
arbeidssituasjonen og har dermed mindre kontroll over egen
arbeidssituasjon. Det skaper økende fremmedgjøring.
Det psykososiale presset er sterkt økende som
årsaksfaktor til sykefravær og uføretrygding
(Sandman-utvalget, NOU 2000: 27, s. 55). Den voksende tendensen til
utbrenthet henger med andre ord sammen med markedsliberalismens
brutalisering av arbeidslivet. Da holder det ikke med den
individuelle tilnærming til problemet. Økende
utbrenthet er et resultat av samfunnsmessige forhold.

I fag- og arbeiderbevegelsens historie er arbeidsforhold og
arbeidsmiljø et resultat av sosial kamp. Hvert eneste steg i
retning økt velferd og bedre arbeidsbetingelser for den
jevne kvinne og mann har skjedd i kamp mot sterke økonomiske
og politiske krefter i samfunnet. Forbedringene ble oppnådd
gjennom å tøyle kapitalkreftene, gripe inn i
markedene, redusere den ødeleggende konkurransen og legge en
stadig økende andel av økonomien under demokratisk,
samfunnsmessig styring. Dette var og er to sider av samme sak.

Det er derfor på tide å gå dypere til verks
enn politikernes skraping på overflata. Vi må stille de
helt fundamentale spørsmål om hva som er galt med et
samfunn og et arbeidsliv der stadig flere blir utbrent,
utstøtt og uføretrygdet, der de psykososiale
problemene øker, der brutaliseringen av arbeidslivet presser
stadig flere over i et liv basert på uføretrygd,
sosialstønader, umyndiggjøring og
stigmatisering – i økende omfang og i takt med voksende
velstand. Hva er det som hindrer oss i å utvikle et
arbeidsliv der menneskets evner, behov, ønsker og
drømmer står i sentrum? Hva er det som skaper den
store avstanden som i dag eksisterer mellom det liv vi vil leve og
det liv vi tilbys under markedsliberalismen?

Da holder det ikke bare å spørre hva som er galt
med arbeidsmiljøet, vi må gå videre og utfordre
de underliggende drivkrefter som skaper det økende presset
på arbeidstakerne. Skal vi gjøre det, må vi
altså konfrontere markedskreftene, vi må mobilisere og
bygge allianser sterke nok til å presse kapitalens offensiv
tilbake igjen. Det er makt det gjelder, de multinasjonale
selskapene, bank- og forsikringsinstitusjonene lar seg ikke
overtale.

Fra fagbevegelsens side må derfor brutaliseringen av
arbeidslivet møtes med en tofronts-strategi. På den
ene siden blir det viktig å møte de konkrete
forsøkene på å undergrave og svekke eksisterende
lov- og avtaleverk som beskytter arbeidstakerne i arbeidslivet.
Arbeidsgivernes fleksibiliseringsstrategi må avvises.

På den andre siden blir det nødvendig for
fagbevegelsen og andre folkelige organisasjoner – nasjonalt
som internasjonalt – å fremme krav og organisere kamp
for mer omfattende reguleringer, inngrep i markedene og
tøyling av de økonomiske krefter som presser fram
brutaliseringen av arbeidslivet – enten det nå skjer
gjennom markedsorienterte nasjonale regjeringer, Verdens
handelsorganisasjon, EU/EØS eller andre institusjoner.
Fagbevegelsen må alliere seg med den globale bevegelsen som
vokser fram mot markedsliberalismens offensiv.

Den pågående kampanjen om et inkluderende
arbeidsliv, som i hovedsak er basert på det samme snevre og
mangelfulle perspektiv som politikken bak arbeidslinja, risikerer
å ende opp som nok et mislykket løsningsforsøk.
Kampanjen gir imidlertid en utmerket anledning til nettopp å
fokusere på de grunnleggende drivkreftene bak brutaliseringen
av arbeidslivet. Kun gjennom en slik konsekvent påpeking kan
vi unngå å gå i arbeidsgivernes
«sykelønnsfelle», nemlig at de vil benytte anledningen til
et massivt angrep på sykelønnsordningen dersom, eller
snarere når, målet om 20 prosent reduksjon i
sykefraværet ikke innfris. De første signalene har
allerede kommet fra NHO og høyrepolitikere om at de så
langt er misfornøyd med de manglende resultater av
kampanjen. Fagbevegelsen gjør med andre ord lurt i å
starte forberedelsene til det store slaget om
sykelønnsordningen.

Referanser:

Artikkelen er hentet fra boka Utbrent (Roness og
Matthiesen (red.)), Fagbokforlaget, Bergen 2002