Brutalisering av arbeidslivet og utstøtning

Arbeidet – og lønnsarbeidet i den kapitalistiske
økonomien

For å forstå brutaliseringen av arbeidet og
utstøtningen fra arbeidsmarkedet nytter det ikke bare med
statistikk og enda mer empiri. Det trengs også analyser av
arbeidets, eller rettere sagt lønnsarbeidets
plassering og funksjon under kapitalismen. Vi trenger teoretiske
redskap for å forstå hvorfor arbeidslivet blir
råere og utstøtningen øker. Det er nemlig ingen
tilfeldighet. At stadig flere utestenges fra arbeidsmarkedet er en
logisk følge av at produksjonen har en bestemt hensikt og er
organisert på en spesiell måte. Det er resultat av en
planlagt og valgt politikk. Det betyr samtidig at det finnes
alternativer til denne politikken. Situasjonen i arbeidslivet og
på arbeidsmarkedet kan endres.

Ofte angripes symptomene i stedet for årsakene. Det
kjempes mot oppsigelser, altfor tidlig uførepensjonering,
mot fleksibilitet, intensivering, effektivisering, «modernisering»,
osv. og det er vel og bra. Men samtidig er det nødvendig
å forstå disse utviklingstrekkene som kjennetegn ved en
måte å organisere produksjonen på. De skadelige
symptomene kan ikke fjernes uten at selve grunnlaget for
produksjonen endres. Vi må altså se på
drivkreftene i produksjon og arbeidsliv for å forstå
hvorfor mennesker blir behandlet som ting, og hvorfor samfunnet
utvikler seg slik at stadig flere utstenges fra deltagelse i
produksjonen før normal pensjonsalder.

I samfunn av «vår» type inngår arbeidet i en
verdiskapingsprosess. Produksjonen er underlagt visse betingelser.
Den skal først og fremst være økonomisk
lønnsom. Det produseres ikke varer for å
tilfredsstille det folk trenger for et godt liv, men for at varene
skal kunne selges med fortjeneste. Enhver økonomisk
lærebok som beskriver produksjonsforholdene i vårt
samfunn, vil fremheve at målsettingen med produksjonen er
å maksimere profitten, og målsettingen for konsumenten
er å maksimere sin nytte. Disse to målene oppnås
best gjennom fri konkurranse, hevder lærebøkene i
økonomi, og leverer dermed argumentene og ideologien for det
som karakteriserer produksjonen og dermed arbeidslivet i samfunn
som det norske: det er grunnlagt på målsettingen om
størst mulig fortjeneste eller maksimal profitt, og på
markedsregulering.

Ofte glemmer vi at denne produksjonsmåten oppsto for noen
få hundre år siden, og at den vil bli avløst av
andre måter å organisere produksjon og arbeid på:
med andre formål og virkemidler. De kapitalistiske
produksjonsforhold representerer ikke historiens endepunkt. Det er
kanskje på tide å forberede seg på radikale
endringer, slik at valget kan gjøres mer demokratisk og
bevisst enn da kapitalismen ble innført, – for ca 250
år seiden.

Selv om dette innlegget skal handle om arbeidslivets
konsekvenser i dag, og hvordan samfunnsliv og mennesker preges av
arbeidslivets nåværende betingelser, så skal jeg
kort si noe om hva som skjedde i kapitalismens barndom, før
velferdsstaten ble innført.

Det er velkjent at i kapitalismens barndom var konsekvensene
dramatiske for mange. Arbeidstida var ikke regulert. Barnearbeid
var utbredt, og arbeiderfamiliene levde et miserabelt liv.
Gjennomsnittlig levealder var lav, folk bukket tidlig under
på grunn av hardt arbeid uten mulighet for å ta seg
igjen. Konkurransen mellom de enkelte produsentene bidro til
overutnytting av arbeidskraften. Selve systemet oppmuntret og
stimulerte til en nærmest grenseløs utnyttelse av
mennesker, også barn og kvinner, slik at arbeidskraftens
reproduksjon var truet.

Denne trusselen var en viktig faktor til lovreguleringen av
arbeidsforholdene, gjennom innføring av normalarbeidsdag og
lovforbud mot barnearbeid. Det var samtidig begynnelsen på
velferdsstaten. Staten ble tvunget til å gripe inn for
å sikre systemets overlevelse mot de enkelte produsentenes
tendens til utelukkende å male sin egen kake, og ikke ta
hensyn til hele systemets overlevelsesinteresse. Statlige
reguleringer av produksjonen hindret at produsentene gravde sin
egen grav, og ødela den faktor i produksjonsprosessen som
var helt avgjørende for fortjeneste og profitt, nemlig
menneskene, arbeiderne, den menneskelig arbeidskraft.

Selv om mye har forandret seg siden kapitalismens
innføring og den åpenbare utbyttingen i den
første tida, så har ikke systemets grunnleggende
mekanismer eller drivkrefter forandret seg. Formålet med
produksjonen er fortsatt å maksimere profitten for den
enkelte bedrift eller kapitaleier, og systemet er basert på
markedsmekanismene, altså på konkurranse. Dette blir av
mange sett på ikke bare som den beste og mest rasjonelle form
for organisering av produksjon og arbeidsliv, ja, som den ideelle
eller til og med som eneste mulige. Alternativene er nærmest
avskaffet.

Mange ser svakheter både teoretisk og ut fra egen erfaring
med å delta i dette arbeidslivet og leve i samfunn der marked
og profittmaksimering er styreinstrumentene. Men de fleste
slår seg til ro med at det «må nå engang
være sånn», og «vi får ta de ulempene som
kommer». Når problemene blir for store og krisa inntrer i ett
land eller i systemet som helhet, er løsningen gjerne mer av
den samme medisin: «vi får øke produktiviteten og
effektiviteten ytterligere, ved for eksempel å privatisere
tidligere fellesskapsaktiviteter. Da skal nok alt bli bedre.»

Økt effektivitet og økt produktivitet i
arbeidslivet er fortsatt overordnete og nærmest udiskutable
mål.

Til tross for den umåtelige produktivitetsveksten som har
foregått siden kapitalismens innføring og den
industrielle revolusjon som startet omtrent samtidig, så er
kravet fremdeles det samme: produktiviteten og effektiviteten
må styrkes. Det må produseres mer på kortere tid.
Vi finner det ikke bare innenfor det private næringsliv, men
etter hvert også innenfor offentlige sektor, for eksempel i
helsesektoren og nå sist på universiteter og
høgskoler. Det som begynte som et konkurransefortrinn i en
bestemt privatøkonomi, og som fremdeles gjelder som et
konkurransefortrinn i en kapitalistisk økonomi, det
gjøres nå til et styrende prinsipp for hele
samfunnsutviklingen, selv der det ikke foreligger konkurranse og
der en slik tankegang er unødvendig og i virkeligheten
uhensiktsmessig. Vi ligger altså under for en tankegang som
kjennetegnes ved at vi på død og liv, og først
og fremst, må arbeide mer og raskere, slite tyngre, nyte
mindre.

I dette foredraget skal jeg ikke gå videre inn på
forutsetningene og årsakene til at denne holdningen til
arbeidet og livet er blitt så utbredt, og hvilke
underliggende krefter i samfunnsmaskineriet og økonomien som
fremmer denne tankegangen overalt i samfunnet, men jeg skal se
på hvilke konsekvenser denne holdningen til arbeidet
og til tilværelsen, til meningen med livet, får.

Arbeidsmarkedet

Først noen ord om arbeidsmarkedet, der kjøp og
salg av arbeidskraft foregår. Som alle andre markeder er det
karakterisert ved tilbud og etterspørsel etter varer. Det
spesielle er at varen på arbeidsmarkedet er menneskelig
arbeidskraft. Som på andre markeder er varer med spesielle
egenskaper innenfor samme varegruppe mer etterspurt enn andre.
Enkelte varer etterspørres ikke i det hele tatt. Selv om
prisen reduseres, blir de likevel ikke avsatt. Markedet er mettet,
eller det finnes erstatningsvarer innenfor andre varegrupper.

På arbeidsmarkedet er etterspørselen lavest etter
den arbeidskraften som ikke har ferdigheter tilpasset kravene fra
det konkurranseutsatte næringslivet. Lever en opp til
kapitalens behov, øker sjansene for å bli etterspurt.
Arbeidskraften skal være stabil, forutsigelig, disiplinert,
nøysom, underdanig og føyelig, ha kunnskaper og
kvalifikasjoner tilpasset teknologien eller arbeidsredskapene, og
yte maksimalt i arbeidstida.

Selv om den fysiske muskelbelastningen i arbeidslivet
gjennomgående er redusert, så har intensiveringa av
arbeidsprosessen gjort jobbe mer stressende og belastende for de
fleste. I mange yrker er kravene så store at de har
overskredet hva folk kan klare fram til pensjonsalderen. Vi trenger
ikke gå til Japan for å finne eksempler på det.
Også i Norge er det stadig flere eksempler på at
disiplinkravene og det høye tempoet ikke kan opprettholdes
gjennom et helt arbeidsliv, men fører til nedsliting og
utstøtning før tida.

Å få lønnsarbeid på et
konkurransepreget arbeidsmarked er vanskelig for den som i
utgangspunktet har såkalt dårlige kvalifikasjoner eller
forutsetninger. Marginalgruppene utestenges først. Etter
hvert bir marginalgruppene større. Man skal ikke være
særlig gammel, shaky eller engstelig, ha smerter
eller dårlig rygg, være nedfor og engstelig i perioder,
for å tape konkurransen med de unge og sterke. Konsekvensene
for dem som utestenges er ytterligere plager og bekymringer, og et
selvbilde som svekkes.

Endringer i arbeidslivet

Ser vi på de siste 20 åra har nærings- og
arbeidsliv endret struktur fra å være industridominert
til å bli dominert av produksjon av tjenester. I samme
periode den internasjonal konkurransen økt, det skjer en
globalisering av produksjon av varer og tjenester. «Modernisering»,
stadig omorganisering, effektivisering og økt produktivitet
er nå som før svarene på den økte
konkurransen. Differensierte og ustabile markeder gjør at
bedriftene raskt må reagere på nye krav. Fleksibilitet
og tilpasning til «markedet» er blitt de nye honnørordene.
Bedriftene slanker organisasjonen og setter ut tjenester som faller
utenfor kjernevirksomheten. Endringstakten og kravet om
omstrukturering har aldri vært større. Marx og Engels’
berømte avsnitt fra Det kommunistisk manifest, har
sjelden vært mer treffende enn det er i dag.

«Bursjoasiet kan ikke eksistere uten stadig å
revolusjonere arbeidsredskapene og dermed produksjonsforholdene og
dermed alle samfunnsforhold. Den første eksistensbetingelse
for alle tidligere industrielle klasser var uforandret bevarelse av
den gamle produksjonsmåte. Ustanselig omdannelse av
produksjonen, uavbrutt forandring, av alle samfunnsforhold, en evig
usikkerhet og omskiftelighet kjennetegner bursjoasiet tidsalder
sammenliknet med alle tidligere tider. Alle faste inngrodde forhold
med deres følge av gamle ærverdige forestillinger
oppløses, alt nytt foreldes før det får tid til
å stivne. Alt som består oppløses, alt som er
hellig vanhelliges og menneskene tvinges endelig til å se
på sine livsvilkår og sine gjensidige forhold med
nøkterne øyne.»

Hva er konsekvensene av dette arbeidslivet?

Arbeidsnarkomani, utbrenthet. Stadig
flere arbeider frivillig for mye, som oftest utover
normalarbeidsdagen, og tar med seg jobben hjem. De jobber mer enn
hva helsa tåler. Det paradoksale er at «de gode jobbene»,
arbeid med mulighet for innflytelse, variasjon, utvikling og
selvbestemmelse, også blir belastende jobber. Det vi ser i
forbindelse med arbeidsnarkomani og utbrenthet utfordrer vår
tradisjonelle forståelse av hva som er gode og hva som er
problematiske jobber. Det viser at spørsmålet ikke lar
seg besvare bare ved å se på jobbinnhold og jobbkrav,
men at det har betydning i hvilken samfunnsmessig sammenheng jobben
inngår, hva formålet med den er. Mer selvbestemmelse,
større autonomi fører ofte til at pisken erstattes
med gulrot og egenmotivasjon om å jobbe seg helseløs,
såfremt profittkravet gjelder like nådeløst som
før. Desentralisering av ledelse og flate strukturer betyr
dessuten at «markedet», kravet om effektivisering og høy
produktivitet i konkurransen med «de andre», blir enda mer styrende
enn i bedrifter der det finnes en ledelse med bevisste formål
og som har en hierarkisk oppbygd struktur med ansvar.

Vantrivsel, utslitthet, stress.

I den nylig arbeidsmiljøundersøkelsen,
gjennomført av SINTEF på oppdrag fra LO, går det
fram at 700 000 nordmenn vantrives på jobben. 220 000 har
helseplager som følge av arbeidet, 500 000 av kvinnene er
alltid eller ofte utslitt når de kommer hjem fra jobben.
Flere forhold bidrar til helseplager, stress, sykefravær og
utslitthet. Belastende arbeid med gjentatte og ensidige bevegelser
er blant de mest alvorlige problemene. Mellom 30 og 40 prosent er
utsatt for dette. Det finnes mange empiriske undersøkelser
som viser det samme fra de seinere år.

Uførepensjonerte, førtidspensjonerte,
arbeidsløse

Antallet som ikke får delta i arbeidslivet fordi de ikke
er effektive nok, øker. Oppsummert har vi den paradoksale
situasjonen at samtidig som stadig flere jobber så mye at det
går på helsa løs, øker antallet som ikke
får arbeid i det hele tatt.

Motsetning mellom arbeidslinja og krav om
effektivisering

I de seinere år er det kommet stortingsmeldinger og
utformet en offentlig politikk for å minske sykefravær,
integrere uføre, funksjonshemmede og innvandrere i
arbeidslivet. Attføringsmeldinga fra 1992 lanserte
«arbeidslinja» som et overordnet mål:  «Å
stabilisere eller helst redusere den andel av befolkningen i
yrkesaktiv alder som permanent befinner seg utenfor arbeidsmarkedet
som passive stønadsmottagere.»,
og:
«Trygdeordningene må utformes slik at «arbeidslinja» blir
et førstevalg for alle involverte parter, og bidra til
å hindre unødig utstøtning og utestengning av
utsatte grupper fra arbeidslivet.»

Samtidig er det en uttalt politikk å modernisere og
effektivisere arbeidslivet, både i privat og ikke minst i
offentlig sektor. Effektiviseringen innebærer som regel
nedbemanning.

Disse politikkene er på mange måter motstridende.
Effektivitetskravet står i motsetning til velferdsidealene.
En økt integrasjon av arbeidere som ikke kan delta for fullt
i arbeidslivet, er ikke forenlig med ytterligere krav om
effektivisering og intensivering av arbeidet. Et arbeidsliv som
legger stor vekt på effektivitet, innsats og resultatansvar,
blir grådig og vil presse og støte ut dem som ikke kan
bidra for fullt, i enda større omfang enn nå. Et mer
brutalt arbeidsliv med grenseløse jobber og krav om lengre
arbeidstid for de ansatte, oppfordringer om å ta med arbeidet
hjem, osv., er heller ikke forenlig med et velfungerende familieliv
eller mulighetene til å ha ansvar for barn og deres
oppvekst.

Et inkluderende arbeidsliv på den andre sida, som gir rom
for varierende innsats i ulike livsfaser, kan ikke konkurrere om
å være like effektivt på kort sikt som et
arbeidsliv som bare har plass til de som kan yte mer enn det som
formelt og ifølge normalarbeidsdagen kreves. De nye
kortsiktige økonomiske strategiene i den fleksible
kapitalismen står i sterk motsetning til den samfunnsmessige
oppmerksomheten når det gjelder tilgang på arbeidskraft
i Norge framover og målene om å integrere flere i
arbeidslivet. I et samfunnsøkonomisk perspektiv, vil derimot
et inkluderende arbeidsliv være lønnsomt fordi det gir
mulighet både til samfunnsmessig reproduksjon av
arbeidskraften og utnytter befolkningens ressurser i produktivt
arbeid bedre.

Uførepensjonerte

I NOU 27 – 2000 heter det:

«Nytilgangen av uførepensjonister er fra 1998 igjen
kommet på godt over 30 000 i året. Prognosen tilsier at
antallet uførepensjonister vil stige fra omlag 270 000 ved
utgangen av 1999 til over 342 000 i 2005, dersom ingen tiltak
iverksettes. Det er få som forsøker seg i arbeidslivet
når de først har fått uførepensjon, dette
til tross for flere endringer i regelverket for å motivere
uførepensjonister til å komme tilbake i
arbeid.

Det er spesielt bekymringsfullt at tilgangen til
uførepensjonsordningen relativt sett øker mest blant
yngre personer. Dersom det ikke iverksettes nødvendige
tiltak, kan det føre til at denne gruppen blir varig
utstøtt fra arbeidslivet.»

«Nytilgangen av uførepensjonister er fra 1998 igjen
kommet på godt over 30 000 i året. Prognosen tilsier at
antallet uførepensjonister vil stige fra omlag 270 000 ved
utgangen av 1999 til over 342 000 i 2005, dersom ingen tiltak
iverksettes. Det er få som forsøker seg i arbeidslivet
når de først har fått uførepensjon, dette
til tross for flere endringer i regelverket for å motivere
uførepensjonister til å komme tilbake i
arbeid.

Det er spesielt bekymringsfullt at tilgangen til
uførepensjonsordningen relativt sett øker mest blant
yngre personer. Dersom det ikke iverksettes nødvendige
tiltak, kan det føre til at denne gruppen blir varig
utstøtt fra arbeidslivet.»

Antallet og økningen i antall uførepensjonister de
siste 30 årene kan være en illustrasjon på
brutaliseringen i arbeidslivet.

  • I 1977 var det 150 000 uførepensjonerte
  • I 1989 var det 230 000 uførepensjonerte
  • I 2000 var det 280 000 uførepensjonerte
  • I 2005 sier prognosene at det vil være 340 000
    uførepensjonerte

Men hva er egentlig problemet med at så mange, og stadig
flere, utestenges fra arbeidslivet, de fleste varig, og ofte i ung
alder? Det fokuseres gjerne på økonomien, at det er en
belastning for konkurransesituasjonen i norsk økonomi og
ikke minst for profitten. Eller det fremstilles som et moralsk
problem, som «unnaluring» . Vi burde nok i stedet konsentrere oss
om de menneskene som rammes av utstøtningen og som ikke
får anledning til å jobbe ut fra egne forutsetninger og
ressurser, og undersøke hvorfor så mange hundretusener
ikke får være aktive fram til pensjonsalder. Ser vi det
slik, er det ikke den enkelte arbeider det er noe galt med, men det
er noe galt med et arbeidsliv som stenger flere og flere ute.

I år (2002) er nesten 300 000 mennesker i arbeidsdyktig
alder (17 – 66 år) uførepensjonert og utestengt. Det
er 9,1% i denne aldersgruppen, og rundt regnet 30% av dem som har
lønnsarbeid i aldersgruppen. Det har vært en 100%
økning i antall uførepensjonerte fra 1977 til i dag.
Noe er helt galt. Mange av de uførepensjonerte vil gjerne
arbeid, være aktive og bidra til fellesskapet. Forklaringen
på den sterke veksten i antall uførepensjonerte er
ikke økt sykelighet i befolkningen. Den generelle
sykdomstilstanden bedres og forventa levealder øker. Det er
ikke folks helse som er forverret, den blir bedre, – det er
arbeidslivets krav til arbeidskraften som er blitt hardere og mer
brutal, det stilles strengere krav til de menneskene som skal
få lov til å være yrkesaktive.

De tallene som er gjengitt ovenfor viser antall
uførepensjonerte ved årets slutt. Ser vi på den
årlige tilgangen på nye uførepensjonerte,
så økte tilgangen betraktelig fra midten av
1990-tallet. I 1993 ble rundt 20 000 personer innvilget
uførepensjon, i 1999 har tallet økt til rundt 33 500
personer, en økning på 65 prosent i nye
uførepensjonister årlig.

Økningen i har gjort seg gjeldende i alle aldersgrupper,
bortsett fra aldersgruppen 65-67 år. Fra 1993 har den
relative økningen i tilgangsrater vært størst i
aldersgruppene 25-34 år. Veksten i andelen som blir
uførepensjonister har vært svakest for de over 60
år.

Nesten 10 prosent av befolkningen er
uførepensjonert

Tabell 1 viser hvor stor andel av befolkninga som er
uførepensjonert per 31. 12. 1998.

 

Alder

Menn

Kvinner

Totalt

17-19 år

0,5

0,4

0,5

30-34 år

2,4

2,7

2,5

45-49 år

7,2

11,2

9,2

55-59 år

17,3

25,4

21,3

60-64 år

31,3

37,7

34,6

I alt

9,1

7,7

10,5

 

 

 

 

 

Tabell 2 viser antall uførepensjonister per
31.12.98 og nye uførepensjonister 1998 etter diagnose.
Prosent.

Diagnose (ICD10) /Antall uføre/Nye
uføre

Psykiske lidelser og atferdsforstyrrelser/29,2/22,8

Sykdommer i nervesystemet/5,9/5,1

Sykdommer i sirkulasjonssystemet/7,7/9,7

Sykdommer i muskel-skjelettsystemet og bindevev/2,9/35,6

Skader, forgiftninger og vold/5,2/4,0

Andre diagnoser/16,7/16,7

Ukjent diagnose/2,4/6,1(N)

(258 103) (33 290)

Sykdommer i muskel-skjelettsystemet og bindevev, psykiske
lidelser og atferdsforstyrrelser, utgjør over 60 prosent av
diagnosene blant de uføre. Blant nye uføre i 1998
hadde over en tredjedel diagnoser knyttet til sykdommer i
muskel-skjelettsystemet eller bindevev. Totalt er det flere
kvinnelige uførepensjonister enn mannlige. Dette gjelder
ikke i de yngste aldersgruppene. Størst forskjell mellom
kvinner og menn er det i aldersgruppen 50 til 60 år. Andelen
uførepensjonister stiger brått fra og med passerte 55
år. Dette gjelder både for kvinner og menn. I
aldersgruppa 60 til 64 år er over 1/3
uførepensjonert.

Det at mange ikke kan eller vil delta i
lønnsarbeidet, sier i virkeligheten mer om
arbeidsbetingelsene enn om de som utestenges. Det sier mye om
måten arbeidet organiseres på, hvilken mening folk
finner i det, hvilken betydning det har fått i vanlige folks
liv. Produksjonens bruksverdiside har nærmest forsvunnet.
Vareforholdet underlegger seg etterhvert alle livets områder,
og konkurransen blir det dominerende prinsipp i forholdet mellom
mennesker. Hvilken mening gir det egentlig å bruke sin
skaper- og arbeidskraft til noe en i beste fall står
likegyldig overfor eller finner meningsløst og som i
søkende grad ikke oppleves som noe bidrag til fellesskapet,
men for å kunne betale egne regninger og bidra til eiernes
fortjeneste og liv i luksus?

Hvordan skal vi forstå
uførepensjonstallene?

Når nærmere 300 000 nordmenn nå
utestenges fra arbeidslivet med uførepensjon, skyldes det
strukturelle forhold. Det er først og
fremst et resultat av måten samfunnet er organisert på
og produksjonens formål, hva slags krav det produktive
arbeidet er underlagt i vår samfunnsformasjon. Når
så mange blir uførepensjonert skyldes det ikke
«spesielt uheldigeomstendigheter» eller tilfeldigheter. Det kan
heller ikke forklares ved individuelle svakheter. Det må
skyldes en utbredt og regulær sosial praksis som dels svekker
store deler av arbeidernes helse dels at kravene i arbeidslivet er
så blitt så brutale at stadig færre
tilfredsstiller dem.

Folk flest har behov for oversikt, kontinuitet,
sosial tilhørighet og respekt, for å kunne se mening
og for å hvile. Et arbeidsliv som krever stadig mer sliter ut
folk, fysisk og psykisk, det fratar dem støtte og
stabilitet, påtvinger dem uønsket aktivitet og
reduserer selvtilliten deres. Destruktiv sosial praksis har
sammenheng med økende konkurranse, konsumkrav, tidsmangel og
fremmedgjørende arbeidsbetingelser.

Alminnelige mellommenneskelige forhold

Individuelle attføringstiltak er ingen løsning for
et så omfattende samfunnsproblem. Dypest sett handler det om
hvordan produksjon og samfunn skal organiseres, ikke om vi har gode
nok hjelpeordninger for de hundre tusen som faller utenfor
arbeidslivet i tidlig alder.

Dersom kravene i arbeidslivet ikke endrer seg har heller ikke
attføring noen effekt. Konklusjonen i en undersøkelse
blant uførepensjonister med psykiatrisk hoved- eller
bidiagnose, og som utgjør over 1/3 av samtlige
uførepensjonerte, lød slik:

«Det er liten vits å forsøke attføring
med tanke på tilbakeføring til ordinært
arbeidsliv. Det er bortkasta. 50% hadde derfor aldri fått noe
tilbud om attføring. Av de øvrige hadde 40%
fått en samtale med Arbeidskontoret, som eneste
opplegg.»

Uførepensjonister som fjernes fra arbeidsmarkedet med
psykiatriske diagnoser anses så uegnet til lønnsarbeid
at en ikke finner det bryet verd å forsøke
attføring til ordinært arbeidsliv. De føres ut
i ytterligere passivitet, ensomhet, skam og dårlig selvbilde,
med depresjoner til følge. Nær halvparten av de
uførepensjonerte syntes de hadde fått det vanskeligere
etter at de var blitt pensjonert.

Individualisering

Problemene med arbeidet under kapitalismen forsøkes i dag
løst ved å gjøre enkeltindivider til pasienter
med diffuse «sykdommer». De skjerpede kravene i produksjon og
arbeidsliv stilles det ikke spørsmålstegn, heller hva
disse kravene er uttrykk for. Det er lenge siden toneangivende
politikere har spurt om selve systemet er rasjonelt og
menneskevennlig.

Målet med sosialpolitikken må på den annen
side ikke være å redusere sykefravær og begrense
uføretilgangen. Men det må være å skape
arbeidsforhold og etablere økonomiske ordninger som
gjør at befolkningen opprettholder sin høye
yrkesdeltagelse. Hvis vi ønsker høy yrkesaktivitet,
må det fokuseres mer på arbeidsmiljøet,
arbeidets utforming og hensikt, slik at deltagelsen oppleves
meningsfylt. Det aller meste av sykefraværet er velbegrunnet,
og en stor del av de uførepensjonerte hadde ønsket
å jobbe hvis det var passende arbeid til dem.

Kriteriene for å få
uførepensjon

Kriteriene for å bli uførepensjonert
fremgår av Lov om folketrygd fra 1967, der det «medisinske
vilkår» er formulert: Det må foreligge en sykdom, skade
eller ‘lyte’. I paragraf 8-3 heter det:

«Den som er 16 år eller eldre, har rett til
uførepensjon dersom hans ervervsevne etter gjennomgått
behandling, arbeidstrening, opplæring eller annen form for
attføring som ansees hensiktsmessig, fortsatt er varig
nedsatt med minst halvparten på grunn av sykdom, skade eller
lyte
«.

I forbindelse med psykiske lidelser er det ikke lett
å avgjøre om det foreligger «sykdom, skade eller
lyte». Det er opplevde plager uten objektive sykdomskriterier.
Mange mener endog at de fleste lidelser som har med
følelseslivet og funksjonsevnen å gjøre, ikke
engang bør kalles sykdommer.

Alternative forklaringer på økt
«sykelighet»

Hvilke andre forklaringer enn økt sykelighet og
unnaluring kan vi gi på den eksplosjonsartede økningen
i uførepensjoneringen siden 1970-åra? Effektivisering,
intensivering og den økte konkurransen på
arbeidsmarkedet er vesentlig faktorer. Kravene til arbeidskraften
er blitt strengere, mer spesifikke og vanskeligere å
oppfylle. Virksomhetsområdet for den menneskelige utfoldelse
i arbeidslivet innskrenkes, rutinene er mer fastlåst, og de
som lettest kan disiplineres og utføre arbeidet
supereffektivt etterspørres først. De som ikke lever
opp til de strengere normene får ikke beholde
lønnsarbeidet, ender som arbeidsløse,
sosialhjelpsmottakere eller uførepensjonister.

Når arbeidsuførhet kalles
sykdom

Sosialmedisineren Per Sundby sa for nesten 20
år siden at uførepensjonering ble foretatt ved hjelp
av flytende og skjønnsmessige kriterier, og at konsekvensene
av å bruke «medisinsk fagsjargong innebar en kamuflering
av viktige samfunnsproblemer»
. Problemene som oppstår
når samfunnsmessige, sosiale og økonomiske forhold
fører til at mennesker utstøtes fra arbeidslivet,
blir forklart ved henvisning til folks dårlige mentale eller
fysiske helse. Dermed er den utbredte uførediagnostiseringen
med på å kamuflere de egentlige årsakene til
lønnsarbeidsløsheten, og framhever symptomene. De
medisinske begrunnelsene er med på å hindre at
problemene med folks vanskelige livsvilkår reises i en
sammenheng og på en måte som gjør at de kan
løses. Mestringsforsøkene blir individuelle. Hver
enkelt blir oppfordret til å definere forholdet til arbeidet
som sykdom, og på en måte som gjør at kan
få økonomisk hjelp, og samtidig oppnå en
ærefull retrett fra arbeidsmarkedet.

Legene, som innstiller til uførepensjon på
medisinsk grunnlag, har ikke stort annet å stille opp med enn
penger og piller overfor de tilstander av sosial nød og
uhelse som brer seg i befolkningen som resultat av et brutalt
arbeidsliv. Gjennom individuell patologisering av et destruktivt
arbeidsliv er legene med på å tilsløre
årsakene til den samfunnsskapte uhelsa ved å fremstille
den som et individuelt sykdomsproblem. Spørsmålet er,
som professor og sosialmedisiner Steinar Westin stilte allerede i
1990, om legene skal fortsette

«å akseptere at samfunnet benytter oss til å
omdefinere næringspolitiske problemer til medisinske
anliggender og spørsmål om folks sviktende
helse?»

At mange leger selv er klar over at
uførepensjonering ikke primært skyldes medisinske
forhold, fremgår av en undersøkelse fra 1990. (Lien,
1990): I 16 av 45 tilfelle anså legene økonomiske
forhold som viktigste grunn til uførepensjoneringen, dernest
kom medisinske årsaker og at pasienten følte seg
sliten/lei i nåværende arbeide. I et fåtall saker
(7) ble det utelukkende tatt medisinske hensyn. Som en av legene
sa: «..når ressursene er små, blir uførepensjon
ofte brukt som en kriseløsning for pasienter med
økonomiske og arbeidsmarkedsmessige problemer.»

At økningen i antall uførepensjonerte
har vært særlig stor innenfor diagnosegrupper der det
ikke er opplagte, objektive indikasjoner, skyldes at når
problemer på arbeidsmarkedet skal omsettes til sykdom,
så er det lettere å ty til diagnoser som er
vanskeligere å kontrollere, mer subjektive, avhengig av
skjønn og av pasientens egne utsagn.

Konsekvenser av sykeliggjøring

Hvilke konsekvenser har det at en stor og
økende del av befolkningen blir stemplet som varig
arbeidsuføre på grunn av psykiatrisk «sykdom»? Ved
å sykdomsstemple dem som ikke er etterspurt på
arbeidsmarkedet innskrenkes rammene for funksjonsdyktighet og hva
som er friskt og normalt. Det sosialt og økonomisk
uønskede fremstilles som sykt. Det
letes etter individuelle sykdomstegn fremfor å se de
arbeidsuføre som samfunnselendighetens symptombærere.
Dette får også konsekvenser for hvordan folk selv
oppfatter og fremstiller sine problemer. Også hos folk flest
blir det som følge av denne offentlige praksis mer og mer
vanlig å definere sine vanskeligheter i forhold til jobben
som sykdom hos dem selv, ettersom det er hos legene hjelpen mot de
tøffe arbeidsforholdene tilsynelatende finnes.

Nye krav til arbeidskraften

«Sykdom» blir i forbindelse med
uførepensjonering noe relativt. Hvem som skal få
sykdomsstemplet blir delvis bestemt av produktivkreftenes
utvikling, arbeidets organisering og «konkurranseevnen». Problemene
i arbeidslivet omskrives til individuelle psykiatriske og somatiske
sykdomstilfelle. På denne måten svekkes kritikken og
mulighetene for å gripe virkningsfullt inn overfor problemets
årsaker. Det blir forsøkt løst ved medisinering
og individuell, privat mestring.

Samfunnselendighetens
symptombærere

Løsningene på samfunnsskapte problemer
må være politiske, ikke medisinske. Og de må
gå til roten av den kapitalistiske produksjonsmåte.
Først da er det håp om å finne botemidler som
har varig effekt. Appeller til gode hensikter eller
leppebekjennelser om betydningen av «nye verdier»,
attføring, samarbeid mellom aetat og trygdeetat og stadig
omorganiseringer av hjelpeapparatet, er ikke tilstrekkelig.

Kanskje er det de som protesterer med
(forståelige) symptomer på et destruktivt arbeidsliv,
enten åpenlyst eller ved å trekke seg mer eller mindre
bevisst tilbake, kan oppfattes som samfunnselendighetens
symptombærere, og viktige bremseklosser i et maskineri som
må stanses for at forholdene skal bli bedre for alle?

Den moralske fordømmelse – «vi er alle i samme
båt»

Jeg har lyst til å si noe om den fordømmende
innstillinga til de arbeidsløse, uføretrygdede og
sosialhjelpsmottakere, spesielt påstanden om at de «ligger
fellesskapet til byrde». Eller at «vi er alle i samme båt og
må gjøre en innsats for fellesskapet,
betalingsbalansen, konkurranseevnen, rentenivået, samfunnet
og økonomien» – altså noe stadig mer abstrakt,
uhåndterlig, usikkert og fjernt. Men arbeiderne, de denne
moralismen gjerne er retta mot, bør ikke føle seg i
samme båt som de som utsteder den slags appeller og
formaninger.

Det har etablert seg en moralsk holdning til det å delta
med liv og lyst i lønnsarbeidet under kapitalismen. Å
bli uførepensjonert, «stille seg utenfor», blir ikke sett
på som forkastelig bare av borgerskapet og de som lever av
den merverdien arbeidskraften skaper, men langt inn i
sosialdemokratiet mener man at flest mulig skal delta som
lønnsarbeidere i den kapitalistiske
verdiøkningsprosessen, og at folk skal arbeide mer. Den som
ikke deltar får stempel som unnasluntrer, og en slags
parasitt. Eller som psykiateren Berthold Grünfeld uttrykte det
på den Nordiske Sosialmedisinske kongressen i 1991:
trygdemottakere «faller fellesskapet til byrde». En slik
påstand er ikke bare moralsk forkastelig. Den røper en
foruroligende uvitenhet om vesenstrekk i den kapitalistiske
økonomiens virkemåte.

For det første kan vi stille spørsmålet:
hvilket «fellesskap» det er snakk om? Er det «oss alle», uten
unntak og uten klasseforskjeller? Skal rentenister, generaler,
halliker, forretnings- og skrankeadvokater, forsikringsagenter,
reklameguruer og vekkelsespredikanter, fremtids- og trendforskere
også regnes til det arbeidende fellesskapet som ikke ligger
andre til byrde?

Kanskje skulle vi begynne å se nærmere på det
«arbeidet» de utfører? Kan det tenkes at mange som
«arbeider» ligger fellesskapet mer til byrde enn de som ikke deltar
i produksjon av varer eller tjenester? At det de produserer har
så store meromkostninger for «fellesskapet» at det fremfor
å være et positivt bidrag, tærer på
ressursene? Det gjelder for eksempel arbeiderne i
våpenfabrikkene, på tobakksfabrikkene. Og børs-
og eiendomsmeklerne, hvordan er deres netto bidrag til
fellesskapets husholdning, til tross for økende aksjekurser
og boligpriser? Ville fellesskapet hatt mer å rutte med hvis
skatteadvokatene, eiendoms- og aksjemeklerne ble arbeidsløse
eller uførepensjonert med for eksempel 150 000 per år?
Jeg tror faktisk det. I hvert fall er det bare gjennom en
overflatisk betraktning at en kan konkludere med at det er spesielt
uførepensjonistene som ligger fellesskapet til byrde.

Kan ikke det omvendte tenkes: at de som ikke har
lønnsarbeid bidrar en god del til samfunnets velferd og
verdiskapning? Cato Wedel (1973) har tatt dette perspektivet
når han skriver:

«At trygdede ikke deltar i det vi vanlig kaller yrkeslivet
eller arbeidslivet vil ikke si det samme som at de ikke arbeider om
en med arbeid mener noe mer enn lønnet arbeid. De aller
fleste trygdede arbeider i større eller mindre grad for seg
selv, de mest vanlige arbeidsaktiviteter synes å ha med eget
hus og hjem å gjøre og i annen rekke med forefallende
arbeid for slekt og naboer.

I visse tilfeller kan trygdede også konvertere sin
private trygd til offentlige tjenester innen det lokalsamfunnet de
bor. Det er verdt å merke seg at alle disse former for
samfunnsnyttig arbeid som trygdede utfører, blir
utført på eget initiativ og ikke med noen som helst
støtte fra myndighetene.»

De som mener at spesielt uførepensjonerte, mottagere av
sykepenger og sosialstøtte, og arbeidsløse
urettmessig tilegner seg fellesskapets ressurser og «ligger
samfunnet/fellesskapet til byrde», kan passende spørre seg
om hvilke yrkesgrupper og næringer som ikke mottar
«overføringer» og støtte fra det offentlige. Hva med
jordbruksstøtte, subsidiering av skipsbygging og skipsfart,
eller subsidier til kraftkrevende industri, støtte til
«forskning» der resultatet ikke sjelden er empiriske bevis for den
rådende dumhet.

Hvis nå arbeiderne, som skaper verdiene, også den
merverdien staten eller «fellesskapet» skal fordele, velger å
understøtte arbeidsløse, uførepensjonerte og
gamle, og organisere samfunnet på denne måten, så
er dette sympatisk og ikke vanskelig å forstå. Ingen
universitetsansatt eller NHO leder for eksempel skal komme å
si at disse gruppene snylter mer på fellesskapet enn de selv
gjør. Trygdene og pensjonene er en effektiv måte
å omfordele på en rettferdig måte de
samfunnsskapte verdier, og i øyeblikket det viktigste
offentlige virkemiddelet for dette formålet. Det er som
Halfdan Hegtun sa da Stortinget i 1966 drøftet Folketrygden
«et gledelig uttrykk for hvor langt vi er kommet her i landet
når det er tale om sosial bevissthet og praktisk
samfunnssolidaritet.»

Under kapitalismen må stadig flere ha «vernede
arbeidsplasser» for å følge med i rotteracet, eller de
må på trygd. Kanskje kan vi først som sist ta
skrittet fullt: la alle arbeidsplasser være vernede, utenfor
det konkurranseutsatte markedet, og så innrette produksjonen
i overensstemmelse med menneskene ønsker og lyster. Og
dermed altså avskaffe kapitalismen og i stedet innføre
et menneskevennlig samfunn.

Samfunnsmessige årsaker til utstøtning og
brutalisering

I det følgende er fokus ikke rettet utelukkende mot
markedskreftenes betydning for jobb og arbeidsliv, men for
samfunnet og de sosiale forhold som helhet. Inspirert av Elliott
Currie’s analyse av de samfunnsmessige krefter som øker
voldskriminaliteten, vil jeg se nærmere på det han
kaller «markedssamfunnet», og dette «samfunnets» innvirking
på uførepensjonering og utstøtning, og hvorfor
samfunnsskapte problemene forsøkes løst ved
moralisering, sykeliggjøring og individuell mestring.

Vi trenger teoretiske redskap som kan sette delene av
samfunnslivet sammen framfor å atskille for eksempel
arbeidsliv fra samfunnsliv for øvrig. Vi må se
forholdene i arbeidslivet og utstøtningen som en konsekvens
av måten samfunnet er organisert på, og ikke som
tilfeldige, beklagelig og uavhengige elementer. Noen ville si at vi
trenger en «generell» teori om utstøtningen. Men en generell
teori som omfatter utstøtning i alle samfunnsformasjoner vil
være for generell. Vi trenger teorier som
gjør det mulig å se på spesifikke samfunn som
helheter – som «sivilisasjoner» – framfor å studere utvalgte,
men løsrevne sosiale, økonomiske og kulturelle
krefter.

Det er, som også Elliott Currie skriver, mange gode
grunner til å se nærmere på forbindelsen mellom
markedskreftene og utstøtningen fra arbeidsmarkedet
nå. I en verden hvor vi i økende grad er vitner til en
global bevegelse mot en rask deregulering av det økonomiske
liv og oppløsningen av langvarige sosiale
støtteordninger, er undersøkelsen av forholdet mellom
markedets prinsipper og utstøtning helt klart ikke bare en
akademisk øvelse. Tvert i mot, en slik undersøkelse
har relevans for den debatten som burde finne sted om de
sosiale konsekvensene av å omfavne politikk basert
på markedsløsninger over hele verden. Elliott Currie
fortsetter:

«Inntil nå har det vært en slående
stillhet rundt disse konsekvensene, og en mangel på klar
tenkning om alternativene. Nå til dags blir den raske
reorganiseringen av samfunn over hele kloden i samsvar med
prinsippene til det såkalte «frie marked» simpelthen
akseptert – og drevet fram – i økende grad, som om det ikke
fantes noe alternativ, og uten mye refleksjon over de menneskelige
kostnadene. (Det er tale om det såkalte «frie marked»,
ettersom betegnelsen «frie marked» er en svært misvisende
frase for å beskrive den typen samfunn som vokser fram rundt
kloden under innflytelsen av den globale deregulering. Det er mer
enn bare litt urovekkende å se med hvilken demagogisk
overtalelseskunst, og andre mer brutale midler, resten av verden
tvinges til å bli mer lik USA.

Det er en form for systematisk fornektelse her. Hvor vi enn
vender oss i verden, ser vi klare bevis på at den plutselige
påtvingelsen av det «frie markeds» prinsipper bringer med seg
enorme ødeleggende konsekvenser for individer, familier og
samfunn; noe økende vold bare er ett av mange uttrykk for. I
en mer fornuftig verden kunne dette ledet til alvorlig offentlig
ettertanke rundt det globale kappløpet mot en fullstendig
sosial og økonomisk deregulering. Men dette har ikke skjedd.
Og det skyldes delvis at forbindelseslinjene mellom dette
kappløpet mot deregulering og dets destruktive resultater
sjelden artikuleres. Og slik klager vi over konsekvensene mens vi
fortsetter å gi vår tilslutning til årsakene.
På grunn av vår i økende grad felles framtid er
det derfor viktig å forsøke å klarlegge disse
forbindelseslinjene, og å begynne en mer alvorlig diskusjon
av hvor denne verdensomfattende politiske forandringen vil
føre oss.»

Ideen om et «markedssamfunn»

Ifølge Currie er:

«mange av problemene i og utenfor arbeidslivet i
«post-industrielle» samfunn nært knyttet til utbredelsen av
hva vi kan kalle markedssamfunnet.
Med markedssamfunnet
menes ikke bare eksistensen av en markedsøkonomi, men
spredningen av en sivilisasjon hvor jakten på personlig
økonomisk gevinst i økende grad blir det
organiserende prinsipp for det sosiale liv; en samfunnsformasjon
hvor markedsprinsipper isteden for å være begrenset til
deler av økonomien og regulert og dempet av andre sosiale
institusjoner og normer, gjennomtrenger hele samfunnet – og
undergraver og overvelder andre prinsipper som historisk sett har
opprettholdt individer, familier og sosiale fellesskap.

Med markedssamfunn menes med andre ord ikke «marked» i den
samme betydningen som økonomer som snakker om det «frie»
marked – ideen om en økonomi der alle har anledning til
å konkurrere på like fot uten statens innblanding.
Dette er en del av ideologien om markedssamfunnet, men i mindre og
mindre grad realiteten. Ikke engang USA, som er det tradisjonelle
eksemplet på markedssamfunn blant de utviklede nasjoner; har
den typen markedsøkonomi, men en økonomi der de
bedrestilte i bemerkelsesverdig grad er i stand til å isolere
seg fra presset fra markedskreftene. Slik er det også i
Storbritannia, der framveksten av markedssamfunnet på noen
områder har vært både rask og uhindret i senere
år. Der har denne utviklingen vært ledsaget av en meget
høy – og økende – sentralisering av
statsmakten.

Kort sagt er markedssamfunn darwinistiske samfunn, uavhengig
av om de kan sies å være «frie» i noen meningsfylt
betydning. De er samfunn som per definisjon tilbyr få
støtputer mot virkningen av handikap eller uhell på
arbeidsmarkedet og minimale sosiale tjenester. På sitt beste
kan de tilby grunnleggende «sikkerhetsnett» til de mest
vanskeligstilte ofrene for økonomisk usikkerhet, men selv
disse blir skjøre og i økende grad begrenset i og med
framveksten av markedssamfunnet. Disse samfunnene er «synk eller
svøm-samfunn»; i det minste for de som ikke er i stand til
å samle nok ressurser til å holde seg
flytende.

Å si at markedssamfunn fremmer brutalisering og
utstøtning, er selvsagt ikke det samme som å si at
denne typen samfunn er de eneste former for sosial ordning som
forårsaker dette, eller at den relative tilstedeværelse
eller fravær av markedets spesielle kjennetegn er den eneste
faktoren som fører til brutalisering.»

Bekymringen bør være at markedssamfunnet blir mer
og mer utbredt, ja normale trekk ved det sosiale landskapet mange
steder i verden. Trekkene som kjennetegner «markedssamfunnet» kan
ifølge Currie oppsummeres i seks punkter:

1. Mangel på levebrød og trygge
arbeidsplasser

Markedssamfunnet skaper sosiale problemer ved å frata
folk et utkomme.

Markedssamfunnet tenderer i sin natur mot å bevege
arbeidsmarkedet i gal retning. Det fundamentale problemet er at i
markedssamfunnet framtrer arbeid ganske enkelt som en kostnad som
skal reduseres framfor å være en sosial institusjon med
sin egen iboende verdi – blant annet på grunn av sin evne til
å fremme sosialt samhold og personlig utvikling. i samsvar
med dette synet på arbeid er det en vedvarende tendens i
markedssamfunnet til å gjøre arbeidskraft billigere
og/eller å eliminere den helt. Resultatet er et konstant,
systematisk press for en degradering av arbeidsmarkedet – gjennom
spredningen av lavtlønnet arbeid med stor gjennomtrekk,
strukturell ledighet, eller en eller annen kombinasjon av begge.
Dette er særlig tilfelle i sammenheng med den vedvarende
globale overkapasiteten som markedsøkonomiene rutinemessig
har en tendens til å skape.

Den amerikanske økonomien blir ofte betraktet som en
suksessrik «jobbskapermaskin», og landets arbeidsmarkedspolitikk er
derfor blitt holdt fram som en modell for Europas «rigide»
økonomier. Men i den grad USA har klart å få til
høyere vekst i sysselsettingen og lavere arbeidsledighet enn
mange (men ikke alle) andre avanserte økonomier, har dette
skjedd på bekostning av lønninger og sosiale ytelser.
Slik har tallet på «arbeidende fattige» økt og man har
skapt et lag av lavtlønnede arbeidere som ligger mye
dårligere an enn arbeiderne i Vest-Europa. Økonomen
Richard B. Freeman viser at på slutten av 1980-tallet tjente
menn i den laveste tidelen av USAs inntektsfordeling bare 38% av
medianlønnen, mens deres kolleger i den laveste tidelen i
Europa lå på 68% og i Japan på 61% av deres
respektive medianer. De lavest betalte amerikanske arbeiderne «har
lavere reallønninger enn arbeidere i alle utviklede land det
finnes sammenliknbare data for». De tjener for eksempel mindre enn
halvparten av hva de lavest betalte tyske arbeiderne tjener.

I tillegg skjuler de relativt lave offisielle ledighetsratene i
USA det relativt høye gjennomsnittlige nivå
på manglende sysselsetting i de senere år – målt
ved antall menn i arbeidsdyktig alder som har falt fra
arbeidsstyrken. Og det finnes betydelig dokumentasjon på at
mange faller fra nettopp på grunn av de minimale
belønningene – psykisk såvel som materielt – i den
stadig mer utbredte lavtlønnsøkonomien. Heller ikke
kommer noe europeisk land i nærheten av å kunne
sammenlignes med USA når det gjelder andelen av befolkningen
som faller ut av den offisielle arbeidsledighetsstatistikken fordi
de er fengslet. De ca. 1,6 millioner amerikanere som er bak
gitteret en hvilken som helst dag ville, hvis de hadde blitt regnet
som arbeidsledige, gitt en betydelig reduksjon i forskjellen i
langvarig arbeidsledighet mellom USA og mange europeiske land. Kort
sagt, det er ikke på noen måte opplagt at
markedssamfunnets jakt på «fleksibelt» arbeid kan skape
tilstrekkelig med jobber av noe slag – selv dårlige – til
å holde det gående, og enda mindre av den typen som kan
opprettholde stabile familier og lokalsamfunn, eller svekke
lovbruddenes appell overfor de unge.

Det finnes heller ikke indikasjoner på at presset i
retning av et svekket arbeidsmarked vil avta i framtiden. Rundt om
i verden kan den private sektor produsere mye mer enn noen kan
forbruke, og den kan gjøre dette med færre og
færre arbeidere. Dette kan bare øke den brutale
konkurransen om markedsandeler og det tilhørende presset for
å redusere lønninger eller eliminere arbeidskraft. I
økende grad vil den private økonomien tilby Hobsons
valg mellom utbredt ledighet og/eller en utvikling i retning av mer
lavtlønnet og lite motiverende arbeid.

2. Ulikhet og utarming

Markedssamfunnet har en iboende tendens til å skape
ekstrem ulikhet og materiell utarming.
Den økende
elimineringen av tilfredsstillende arbeid (og den systematiske
motstanden mot en aktiv arbeidsmarkedspolitikk) er en
delårsak til denne tendensen. En annen årsak er
markedssamfunnenes motstand mot statlige inngrep for å
bøte på manglene som skyldes lave
lønninger.

I USA, der «markedsprinsipper» dominerer i fravær av
sterke motkrefter, har inntektsforskjellene tradisjonelt vært
mer ekstreme enn i andre utviklede samfunn. På det tidlige
1980-tallet var andelen av bruttonasjonalprodukt (BNP) som gikk til
den fattigste femdelen av befolkningen, 50% større i
Vest-Tyskland og nesten dobbelt så stor i Sverige.
Og disse forskjellene økte betydelig på 1980- og
1990-tallet, da inntektsfordelingen i USA ble preget av mer
ulikhet. I 1969 fikk den laveste femdelen av amerikanske familier
5,6% av personinntektene, i 1994 bare 4,2%. Andelen som gikk til de
øverste 5% av familiene skjøt i været i den
samme perioden fra allerede sjokkerende 15,6% til noe over 20%. Ved
slutten av 1960-tallet hadde den øverste femdelen av
familier litt over sju ganger så høy inntekt som den
laveste femdelen; på midten av 90-tallet mer enn elleve
ganger så høy inntekt.

Hovedårsaken til den større utbredelsen av ulikhet
i USA er at bunnen av inntektsfordelingen ligger så lavt,
slik nye data fra Luxemburg Income Study (LIS) viser. Med nær
22% ligger fattigdomsraten blant barn skyhøyt over
nivået i europeiske land – selv sammenliknet med relativt
fattige land, som Irland (med omtrent 12%). Fattigdomsraten blant
barn er lavere enn 4% i Sverige, Belgia, Finland og Danmark. USAs
nærmeste konkurrenter blant avanserte industriland er Canada
og Australia med omtrent 14%. (Merk at disse relativt høye
fattigdomsratene blant barn i Canada og Australia forekommer sammen
med mordrater som sammenliknet med de fleste europeiske land
også er høye.) I Danmark, Finland, Luxemburg og
Sverige er fattigdomsratene for barn i familier med enslige
mødre
lavere enn ratene i amerikanske familier med to
foreldre. I Sverige og Canada er det videre dokumentasjon for en
viss nedgang i fattigdommen til tross for de relativt dårlige
økonomiske tidene etter det tidlige 1970-tallet, mens den
har økt med en faktor på mer enn 1,5 i USA siden
før 1971. Fattigdommen har også nylig begynt å
bli dypere i USA enn i andre avanserte land under den
kombinerte virkningen av fallende lønninger blant de
lavtlønnede og dype kutt i allerede magre sosiale
støtteordninger. I 1976 levde omtrent 28% av fattige barn i
USA i familier som overlevde på mindre enn halvparten av
fattigdomsgrensen, mens det samme tallet i 1994 var 44%, noe som
inkluderte godt over halvparten av fattige fargede barn.

Enda mer slående i LIS-dataene er den grelle
ulikheten i de økonomiske forholdene blant
amerikanske barn. Ikke i noe europeisk land slår barn i den
øverste femdelen av inntektsfordelingen inntektene
til sammenliknbare barn i USA; men bare i Irland (og Israel) er
barns realinntekter i den laveste femdelen under
inntektene til de fattigste amerikanske barna. Kort sagt, fattige
barn i USA er ikke bare mer tallrike, men også fattigere enn
de tilsvarende barna i Europa (eller Canada og Australia), mens de
rikeste barna i USA er betydelig rikere enn de tilsvarende
barna i de nevnte landene. Realinntekten til fattige barn i Belgia,
Danmark, Finland og Norge er mer enn 50% høyere, og i
Sverige og Sveits mer enn 70% høyere enn inntektene til
fattige barn i USA.

Disse forskjellene reflekterer delvis evnen til noen land, men
på ingen måte alle, til å opprettholde inntektene
gjennom vellykket markedstilpasning. Men for andre skyldes de
relativt lave ratene av barnefattigdom mye mer generøse
offentlige overføringer som kompensasjon for utilstrekkelige
inntekter. Dette er for eksempel tilfelle i Storbritannia, som har
et svært høyt nivå av fattigdom «før
overføringer», men et moderat (men nylig økende)
nivå av fattigdom etter overføringer. Rainwater og
Smeeding konkluderer med at

«De fleste samfunn tilbyr en blanding av skatter og
overføringer som, sammen med ordinære
lønninger, reduserer barnefattigdom til meget lave
nivå. Men ikke alle nasjoner gjør det like bra. Det
generelt høye nivået av både pre- og
post-overførings-fattigdom er særlig
problematisk.»

3. Svekkelse av offentlige
støtteordninger

Men mangelen på offentlig støtte til å
bøte på markedets virkning på trivselen til
familier og lokalsamfunn omfatter mer enn bare økonomiske
ressurser. Den tredje hovedmekanismen er markedssamfunnets
svekkelse av andre typer offentlig støtte.

Som med problemene ved lav levestandard og økonomisk
utarming er problemet at markedssamfunnet i sitt vesen
motvirker sosial støtte ettersom det er et grunnleggende
prinsipp for et markedssamfunn å holde den offentlige sektor
liten. Det tvinger individer og familier til å stole på
individuelle anstrengelser for å sikre noen av
grunnelementene i menneskelig utvikling som mindre darwinistiske
samfunn, selv fattigere, tilbyr på en mer pålitelig og
tilgjengelig måte.

Tilbaketrekkingen av offentlig støtte har særlig
ødeleggende konsekvenser når den (slik det
uunngåelig skjer i avanserte markedssamfunn) kombineres med
de brede strukturelle endringene i arbeidsmarkedet som jeg har
nevnt ovenfor. Spenningen mellom familie og arbeid er et
nøkkeleksempel. Tilslutningen til en arbeidsmarkedsstrategi
med lave lønninger og stor gjennomtrekk, som er et vesentlig
kjennetegn ved «usikker» kapitalisme, har en tendens til å
undergrave foreldrenes evne til å oppdra og passe på
sine barn, noe som i sin tur leder til de problemene som mange
versjoner av kontrollteori advarer mot. Når lønningene
faller og fast heltidsarbeid erstattes av forskjellige
kombinasjoner av deltids- og/eller kortvarige jobber, må
foreldrene arbeide stadig mer for å få endene til
å møtes – noe som betyr at barna deres har økt
sannsynlighet for å bli snytt for oppmerksomhet og
støtte. Pålitelige og rimelige ordninger for ettersyn
av barn og skolefritidsordninger kunne avgjort dempe denne
spenningen; men i beste fall skaffer markedssamfunnet dette til
veie bare i motstridende og utilstrekkelig grad.

4. Oppløsning av uformelle sosiale
nettverk

Tilbaketrekkingen av offentlig støtte forsterkes
av markedssamfunnets samtidige tendens til å undergrave
uformelle nettverk for omsorg og støtte. Dette er
spesielt en konsekvens av kapitalens raske bevegelser og de
følgende svekkede mulighetene for fast arbeid i
markedssamfunnet – som kjennetegnes av kravet om «fleksibilitet» i
arbeidsstyrken og av fraværet av bånd mellom kapitalen
og lokalsamfunnet. Men det som systemet hyller som «fleksibilitet»
fra arbeidsgiverens synspunkt, arter seg som rotløshet for
individer og familier og som atomisering for lokalsamfunn.
Resultatet er at kildene for uformell støtte som ellers
kunne dempe konsekvensene av massearbeidsløshet,
utstøtning, fattigdom og tilbaketrekkingen av sosiale
ytelser, tørker ut.

Det generelle resultatet er ikke ulikt hva teoretikere som
arbeider med sosial desorganisering har arbeidet med siden
1920-tallet, og som nyere forskning gjentatte ganger har
slått fast.

Denne «uttynningen» av lokalsamfunnene under trykket fra
markedsutviklingen blir framskyndet ved en systematisk mangel
på private investeringer – fordi den sosiale og
økonomiske tilstanden i mange av de hardest rammede
lokalsamfunnene fra markedets synspunkt ikke lenger
rettferdiggjør investeringer – i det minste ikke på
kort sikt, som stadig mer blir markedssamfunnets operative
tidshorisont. Med andre ord, ettersom markedssamfunnet utvikler
seg, ser vi ikke bare at lokalsamfunnene får færre og
færre offentlige tilbud – rekreasjonsprogram,
klinikker, biblioteker – men også færre butikker,
restauranter og kinoer.

Det generelle resultatet er en selvforsterkende, dypere og
dypere sirkel av sosial fattigdom – det som Jeffrey Fagan og hans
kolleger i sin studie av kriminalitet, narkotika og
nabolagsendringer i USA, beskriver som den økende
«rakningen» av fattige lokalsamfunn. Som disse forskerne
påpeker, betyr utryddelsen av stabilt voksent tilsyn og
støtte at ungdomsgjenger eller narkolangere kan bli «den
dominerende kraft i uformell sosialisering og kontroll». Mer
generelt overlater disse prosessene ungdommen i økende grad
til hjelp, råd og rollemodeller hos deres kameratgrupper og
hos en stadig mer gjennomtrengende forbrukskultur (som omtales
nærmere nedenfor).

5. Fremme av hensynsløs konkurranse og
forbruk

Markedssamfunnet fremmer en kultur som hever atomisert og
ofte brutal individuell konkurranse og forbruk over
samfunnsorienterte verdier, fellesskap og produktivt arbeid.

De tendensene jeg har beskrevet i arbeidsmarkedet i form av
ulikhet, utarming og fravær av sosial støtte, blir
forsterket av fundamentale kulturelle endringer. Her er den
empiriske realiteten dunklere og endringene vanskeligere å
kvantifisere. Markedssamfunnet understøttes av et
særegent sett av sosiale normer og kulturelle verdier – og i
sin utvikling fortrenger disse andre normer og verdier som
tradisjonelt har hjulpet samfunn til å opprettholde sosialt
fellesskap i situasjoner med økonomisk utarming og
usikkerhet.

I USA snakkes det en hel del om sammenhengen mellom
arbeidsløshet, utstøtning og fattigfolks kultur. Det
er mye diskusjon – for mye diskusjon, tror jeg – om
underklassens kultur, men for lite om overklassens kultur.
Dette er en alvorlig mangel, fordi vi ganske enkelt ikke kan
forstå brutaliseringens karakter i samtiden hvis vi ikke
betrakter den i sammenheng med veksten og spredningen av vår
tids dominerende kultur av utnyttelse, rovdrift og likegyldighet i
forhold til menneskeliv.

Vi kan skille disse utviklingstrekkene i minst tre
områder; for det første den økende kraften og
dominansen til forbruksorienterte verdier; for det andre, og
relatert til dette, forvitringen av hva vi kan kalle
«håndverksmessige» verdier; og til sist den økende
institusjonaliseringen, eller normaliseringen, av en
mainstream-kultur karakterisert ved utnyttelse og
ansvarsløshet.

Det er ikke noe nytt at USA er et ekstremt eksempel på
forbrukersamfunnet. Det nye er i hvilken grad de andre trendene har
gjort særlig unge mennesker mer og mer sårbare for
appellen fra en vanvittig forbrukskultur. Når vi har rasert
både formelle og uformelle institusjoner drevet av voksne for
tilsyn, opprettholdelse av levebrød og støtte – ikke
bare i fattige samfunn – blir kulturens stadige press i retning av
tilegnelse og forbruk gjennom annonseindustrien, fjernsyn og filmer
stadig mindre motvirket eller dempet.

Et annet offer for spredningen av markedskulturen som har
fått liten oppmerksomhet, er hva jeg vil kalle
«håndverksverdier» – med dette mener jeg verdien av et godt
stykke arbeid, gleden ved produktivt arbeid og kreativitet, og
selvfølelsen som kommer fra å skaffe seg kompetanse og
bidra med sine økende evner til et samfunn som
påskjønner ens innsats. Jeg kan ikke måle dette
tapet i klare tall. Men jeg er ofte slått av det i
møter med unge mennesker generelt, og ungdommer med
tilpasningsvansker i særdeleshet.

Ettersom markedssamfunnet vinner terreng, fortrenges verdien av
arbeid og dets evne til å integrere individer i et produktivt
samfunn på bekostning av forbruk som et mål i seg selv
– eller av å få hva man ønsker seg, eller albue
seg foran andre, uansett hvilke midler som brukes. Når denne
kulturelle endringen kombineres med manglende muligheter for en god
jobb, skaper den en dobbelt trussel mot en av de viktigste
mekanismer for omsorg, sosial kontroll og samfunnsengasjement.

Jeg forsøker med andre ord å si at tapet av stabilt
og tilstrekkelig inntektsgivende arbeid i markedssamfunnet
også har mer subtile kulturelle konsekvenser i tillegg til de
økonomiske og sosiale konsekvensene nevnt ovenfor. Arbeid
stabiliserer samfunnet delvis på grunn av sin kulturelle
betydning – sin evne til å etablere kanaler for status og
anseelse og definisjoner av dyder og verdier som impliserer
hierarkier basert på kompetanse, flid og det å bidra
til et fellesskap. Det tillater at produksjonsorienterte
målsettinger blir verdsatt høyere enn
forbruksorienterte, eller at ens bidrag er viktigere enn ens
posisjon. Etter min mening er en av de mindre bemerkede, men
svært ødeleggende sidene ved markedssamfunnet at det
fjerner de kulturelle standardene som knytter anseelse til evnen
til å produsere og bidra.

Et annet kulturelt utviklingstrekk som er like vanskelig å
kvantifisere, men som jeg tror er like viktig for å
forstå sammenhengene mellom markedssamfunnet og volden, er
hva som kan beskrives som spredningen av en kultur av «normal
brutalitet». Dette er heller ikke noen ny idé, men har sin
forløper i arbeidene til en rekke tidlige teoretikere innen
kriminologien. Rundt århundreskiftet skrev for eksempel
Enrico Ferri at det han kalte «den frie konkurransens lov» var en
«forkledd form for kannibalisme» – fordi, som han sa, regelen er at
«din død er mitt brød». Denne innsikten har klar
relevans for problemene med hvitsnippkriminalitet, men dens
konsekvenser er adskillig bredere. Markedssamfunnet fremmer
voldskriminalitet delvis ved å skape noe som likner en
permanent tilstand av borgerkrig der noens framgang er forbundet
med andres nederlag, og der et tilsvarende etos av
hensynsløshet – av manglende ansvar for andres trivsel –
ofte legitimeres ved at kategorien «konkurransens fordeler»
gjennomtrenger den felles kultur og dagliglivets samhandling.

En kultur der det å rutinemessig gi ansatte sparken i
«restruktureringens» navn, i økende grad defineres som en
tvers igjennom beundringsverdig forretningspraksis; hvor det
å miste fotfestet i den stadig mer intense knivingen om
levebrødet, i økende grad åpner muligheten for
å havne i et sosialt tomrom; hvor de som «taper»,
innrømmes bare den mest elementære støtte med
motvilje og tydelig mangel på respekt, hvis de i det hele
tatt får noen støtte; hvor selv risikoen for
uførhet og død avhenger av inntekt, og grunnleggende
helsetilbud kan nektes de som trenger det; hvor, kort sagt, de
på toppen alltid gjør det klart at de bare har
minimale bekymringer for velferden til de på bunnen – er et
samfunn der risikoen for voldskriminalitet øker fordi de som
befinner seg på bunnen sannsynligvis vil internalisere og
kopiere det dominerende etos av hensynsløshet.

Willem Bonger, som var uvanlig forutseende, sa det på
denne måten tidlig på 1900-tallet: «Han som
forlates av alle, kan ikke lenger ha noen følelser for de
som overlater ham til hans skjebne.»
Markedssamfunnets
fundamentale kulturelle holdning av hensynsløshet avler kort
sagt en gjennomtrengende tendens i retning av å
«løsrive» fra samfunnet de som rammes hardest av
økonomisk og sosial usikkerhet og fattigdom – og gi dem en
oppfatning av at de ikke bare er fattige, men også
mishandlet. Det vi kan kalle en «kultur av ufølsomhet», der
bekymringen for andres velferd blir sakte men sikkert svekket, er
ikke en «subkultur» begrenset til ungdom fra de «lavere klasser»,
men en fundamental tendens i selve den dominerende
kulturen som fattige ungdommer assimilerer og uten tvil forsterker,
men som de ikke kan sies å være opprinnelsen til.

6. Svekkelse av alternative politiske
verdier

Til slutt, markedssamfunnet svekker eller undergraver
alternative politiske verdier og institusjoner
som kunne
hjelpe de det skader mest til å forstå sin situasjon
på en progressiv måte og gripe til effektiv kollektiv
handling mot det.

Robert Mertons femte «tilpasning» til tilstanden av «sosial
spenning» var «opprør», som «leder mennesker på
utsiden av den sosiale strukturen til å forestille seg og
forsøke å realisere en ny, det vil si en sterkt
modifisert sosial struktur».
Men for å «gå over i
organisert politisk handling», måtte frustrasjonen over den
bestående sosiale strukturen oversettes til oppslutning rundt
«nye grupper som har en ny myte» – slik at fremmedgjøring
kunne forvandles til positivt opprør. I sin tur krevde dette
å knuse «forestillingsmonopolet» som ble påtvunget av
det Merton kaller «den konservative myten» – det vil si: troen
på at utarming og ulikhet var uunngåelige trekk ved
samfunnets natur, eller resultat av individuelle feilgrep heller
enn sosiale, strukturelle føringer.

Merton selv utpensler ikke dette punktet, og det har stort sett
blitt glemt i ettertiden. Men denne sentrale innsikten er ytterst
viktig. Der sterke arbeiderbevegelser eller politiske partier
setter søkelyset på bekymringene til folk med lav
inntekt, eller sterke etniske eller grasrotbaserte organisasjoner
er tilgjengelige for å fremme den felles velferd, vil
også skuffelsene ved sosial og økonomisk utarming med
større sannsynlighet bli kanalisert inn i konstruktiv sosial
handling. Men i markedssamfunnet er disse institusjonene svake
eller ikke-eksisterende; faktisk er det nettopp deres svakhet som
tillater markedssamfunnet å vokse fram. Og ettersom det
utvikler seg, har markedssamfunnet en tendens til å svekke
dem ytterligere. Se for e

Bla i arkiv

Forfatter: <a href="https://velferdsstaten.no/author/for-velferdsstaten/" target="_self">For Velferdsstaten</a>

Forfatter: For Velferdsstaten

Alliansen For velferdsstaten kjemper for å opprettholde og videreutvikle de velferdsgoder og rettigheter som er vunnet gjennom lang tids faglig og politisk kamp her i landet. Vi avviser undergraving, kommersialisering og markedsorientering av våre velferdsordninger.